Sliter og føler meg ensom.

[AnonymBruker]

Jeg har rukket å bli 31 år gammel,og jeg syns livet er ganske tungt egentlig.

Samtidig så har jeg jo mye å være glad for eller jeg burde i hvert fall det føler jeg.

Har en samboer og dyr jeg er glad,har tak over hodet og har nettopp fått jobb.

Mulig jeg har hatt fri for lenge nå og har altfor mye tid til å gruble,men det føles alltid som jeg ønsker meg så mye som ikke er mulig å få til akkurat nå.

Det føles ganske tungt å tenke på,siden jeg er en person med ambisjoner og drømmer,men samtidig er det jo meningsløst å bli deprimert over det.

Har vært deprimert lenge,og det føles som den ikke vil slippe taket selv om ting har begynt å bli lettere. For en stund siden greide jeg ikke å gjøre noe,og dagene bestod som regel av å stå opp,sitte foran pc/tv,lage middag og legge seg.

I tillegg har jo og er økonomien dårlig,og det har jo slitt endel på meg og på samboer.Evig bekymring om jeg får betalt regningene eller om jeg må spørre han.Det føles ikke bra å snylte på andre.

Derfor føles det ganske skummelt å skulle få fast jobb der jeg har eneansvar og der alt hviler på meg. Lurer på om jeg har tatt meg vann over hodet når jeg sa ja til den jobben. Har i tillegg sosial angst,så det er ikke bare bare å skulle ha en jobb der man treffer kunder,man må ringe og ha mye ansvar. Gruer meg ganske mye til å begynne,og skjønner ikke hvordan jeg skal klare det med så lite erfaring. I tillegg er jeg veldig annerledes enn hun som har vært der før meg. Hun er veldig sosial og prater med alle,og sånn er ikke jeg.Føles nesten som jeg må leve opp til det.

Samtidig forteller jeg meg selv at jeg må prøve,og at det går an søke andre jobber der jeg ikke er så alene på jobb.

Egentlig ønsket jeg meg en jobb med flere kollegaer siden jeg har bodd her i noen år nå uten å bli kjent med noen. Det er en liten plass og folk er ikke så veldig åpne. Henger som regel med de som de kjenner,og det er liten plass for nykomlinger. Det jeg ønsket meg var jo en jobb der jeg i det minste kunne treffe kollegaer,og kanskje "bli litt kjent" her i nærmiljøet.

Ønsket også å studere nå,men på grunn av økonomi så kan jeg ikke det enda.Føles omtrent som et nederlag at jeg må ta jobber som jeg føler er sånn halveis ok når jeg vet at jeg ønsker så mye mer.

Skulle bare ønske at alt kunne bli litt lettere,men jeg sliter med ting som de fleste tar for gitt.Høres vel veldig sutrete ut nå,men det føles utrolig vanskelig å komme seg ut av den tunge perioden jeg har hatt. Skulle ønske at jeg kunne godta at ting er sånn akkurat nå,men klarer på en måte ikke det heller.

Vet ikke helt hva jeg ville med det her.Kanskje bare få det ut og kanskje noen vil lese det her..

Anonymous poster hash: a0457...0b3

[AnonymBruker]

Prøv å forestill deg livet ditt uten samboeren, eller om du plutselig skulle bli påkjørt og lam. Virkelig prøv å kjenn på de følelsene. Da pleier jeg å føle meg mye mer takknemlig for det jeg har.

Anonymous poster hash: 19b2e...626

[AnonymBruker]

Den jobben du beskriver høres ut som min forrige jobb. Jeg har også slitt med sosialangst og fikk en jobb rett etter universitetet hvor jeg satt med eneansvaret for alt, og min forgjenger var veldig utadvendt. De to første månedene var grusomme, livredd for at jeg hadde gjort noe feil og jeg var kjempenervøs for å snakke med kunder. Men jeg vokste mye på den jobben, særlig i det å kommunisere med andre. Jeg sa opp etter et år, men fikk en verdifull erfaring. Bit tennene sammen i begynnelsen, du vokser garantert på det

Anonymous poster hash: 5952c...502

[AnonymBruker]

interessant å lese, kjenner meg veldig igjen og er i nesten akkurat samme situasjon, skal snart begynne i en jobb der jeg også lurer på om jeg har tatt meg vann over hodet...følger med i tråden

Anonymous poster hash: a1095...cf0

[AnonymBruker]

Den jobben du beskriver høres ut som min forrige jobb. Jeg har også slitt med sosialangst og fikk en jobb rett etter universitetet hvor jeg satt med eneansvaret for alt, og min forgjenger var veldig utadvendt. De to første månedene var grusomme, livredd for at jeg hadde gjort noe feil og jeg var kjempenervøs for å snakke med kunder. Men jeg vokste mye på den jobben, særlig i det å kommunisere med andre. Jeg sa opp etter et år, men fikk en verdifull erfaring. Bit tennene sammen i begynnelsen, du vokser garantert på det

Anonymous poster hash: 5952c...502

Det hørtes jo litt oppløftende ut.

Har vært vikar der nå,og da har angstnivået vært ganske høyt.Har gått greit,men da visste jeg også at det var noen andre som kom igjen og tok over. Uff,det er skummelt.

Jeg har også tenkt å kun jobbe i ett år,men får se hvordan det går.Kanskje det går bedre enn jeg tror.

Anonymous poster hash: a0457...0b3

[AnonymBruker]

Jeg er midt inne i en depressiv periode, og holder på med jobbsøking. Og det innen et felt der det å takle store arbeidsmengder på egne skuldre er svært viktig. Å stå op kl 13, lese/skrive på forum se tv, film e.l. og legge seg etter å kanskje ha klart å lage noe annet enn ferdigmat er ikke god oppvarming til en sånn stilling. Er også redd det skal synes på jobbintervju at jeg sliter litt for tiden, men fungerer heldigvis stort sett veldig godt med andre mennesker og har ingen form for sosial angst. Snarere tvert imot, tror jeg blir mer deprimert av å sitte hjemme alene. VI får bare bite tennene sammen og håpe det hjelper å komme ut i jobb. Prøve å ikke ta sorgene på forskudd! Jeg vurderer også å ta kontakt med psykolog for tiden, siden denne perioden har vart lenger enn de tidligere, og jeg for første gang er alene om å takle den. Det er litt uvant og gjør meg også litt usikker.

Anonymous poster hash: bd111...c8e

[Gjest Gjest]

Hei kjære TS

Jeg vet akuratt hvordan du har det. Det evige strevet etter å være "bra nok" for alle rundt seg, når man helst bare vil krype inn i en hule og bli der.. Jeg har hatt det sånn og har det sånn til tider enda. Jeg har også en fantastisk samboer, gode venner, familie og en fin jobb, men allikevel kan jeg føle meg deprimert, sliten og lysten til å ligge på sofan kommer snikende.

Det som hjalp for meg var å rett og slett fylle dagene med det jeg syntes er gøy og spennende. Når jeg tenker at jeg ikke orker å gå ut etter jobb, så gjør jeg det allikevel. Gå en tur, gå innom ei vennine, be noen på kaffe, bak en kake, dra på kino, finn på noe med samboern din Lag en god middag, dra på piknik, se en fin film sammen. Ha noe å glede seg til er viktig, og det trenger ikke å koste noe.

Når det gjelder økonomi, har du prøvd å sette opp budsjett for å klare å slappe av litt og se hvor utgiftene går, evt hva du må spare inn på og hva du kan bruke? Det kan hjelpe litt på stresset.

Og i forhold til jobb, så er det en grunn til at nettopp DU har fått jobben. Du er dyktig, kompetent og riktig for jobben, og bare tenk at alle mennesker er nervøse når de starter i en ny jobb. Til og med de mest utadvendte og sosiale menneskene kan slite med sitt, selv om det ikke syntes.

Du er bra! Husk det Det finnes bare et eksemplar av deg i verden, og du er helt unik!

Stor klem

[AnonymBruker]

Jeg er omtrent der du der. Noenlunde samme alder, noenlunde samme tanker, bortsett fra at jeg aldri har hatt samboer og fortsatt ikke har jobb. Har ikke stort med råd å komme med, men for min del hjelper det litt å planlegge, ha klare (små) mål, etc.

Anonymous poster hash: 03f7f...919