Hva mener dere? Takker for svar :)

[Gjest hegemarie]

Nå er det snart termin, og jeg har hatt en slitsom graviditet. Har ikke kost meg et sekund, av årsaker grunnet BF.

Jeg kommer på en måte ikke igjennom når det kommer til samvær. Samværet kan faktisk IKKE være fast når poden er spedbarn pga amming ol. Barnet kan IKKE ha 60/40 (vånlig samvær) når det er så lite, og det trengs opptrapping.

Begynte med et forslag om annenhver dag, to timer om gangen, rett og slett fordi jeg vil at barnet skal kjenne sin far. Er skilsmisse barn selv, og vet hvor viktig dette er.
MEN, ettersom tiden gikk, jeg ble mer sliten av hans "ønsker/krav og drømmer", hva han skal ha, vil ha og trenger å ha, så merket jeg at ble ør av tanken på å ha han hos meg annenhver dag, så jeg gikk ned til 3 ganger i uken. Ikke for å være slem, men for at jeg også skal kunne fungere som førstegangs mamma og være i stand til å ta meg av den lille. Begynte virkelig å bli pysisk og fysisk sliten.

Nå derimot, er jeg på punktet der jeg til tider tenker tanken om hvor godt det hadde vært om jeg hadde valgt å ikke beholde dette barnet :/ Jeg sover dårlig, har mistet matlysten, er konstant stresset, sliten, sur og lei. Jeg hater hele greia.
Det gikk fra at han var sta på sine krav, til prat om advokater, til gud vet. Så begynte hans mor å ringe, og etter x antall samtaler med hun ba jeg henne tilslutt om å aldri ringe meg igjen. Hun har drevet meg sånn til kanten på stupet at jeg drømmer vonde drømmer om tap av barn, at jeg ikke får sett det ol. Jeg er SÅ LEI!

Samarbeid og kommunikasjon er tydligvis ikke noe vi får til. Uansett hvor mye jeg prøver å forklare at dette er en periode, at samværet en dag vil bli fast, så hjelper det ikke. Vi har en mulig løsning ang samvær når barnet er spedbarn, og istedet for å samarbeide om denne, så er det heller diskusjoner om hva han SKAL/VIL ha, og jeg tenker konstant "hva/hvis", tenker på utfall av retten, når kommer stevningen, når skjer ditt, hva er det neste. Klarer ikke å konsentrere meg om meg og barnet et sekund, og nå er det 1,5 mnd til termin.

Når to foreldre tydligvis har store problemer med å samarbeide og kommunisere, er det da bra for barnet med mest mulig samvær? Jeg vil jo selvfølgelig at barnet skal ha BF tilstede, men jeg bekymrer meg for min egen helse pga alt styret, krangler barnet eventuellt, og uheldigvis kan være tilstede ved, at dette med mest mulig samvær da skal påvirke barnet på en negativ måte!

Er det feil av meg og ønske lite samvær for å heller opprettholde roen, tryggheten og stabiliteten så mye som mulig?
Og når barnet skal begynne med fast samvær, om forholdene fremdeles er slik, er det feil av meg og ønske feks annenhver helg med samvær, for så å øke det ettersom og hvis forholdene blir bedre?

Velger å tro at samvær uten uro, er bedre enn mye samvær, som gir større sannsynlighet for negativ belastning for barnet...

[AnonymBruker]

Mer samvær enn annen hver helg og en dag i uken er ikke anbefalt så lenge barnet er under 3 år, så du har god tid til å finne ut av dette. Ikke før det vil det være snakk om å ha samvær mer.

Ta kontakt med familievernkontoret, få en samværsavtale som følger deres anbefalinger og la all kommunikasjon i forhold til samværet gå via dem.

Anonymous poster hash: 443a8...2ad

[Gjest Rori]

Det er ikke feil av deg å ønske det.. Han høres jo ikke helt stabil ut.

Kanskje du kan ta kontakt med advokater selv og høre hva slags rettigheter du har?

Ellers synes jeg det siste forslaget du skrev høres rimelig ut for alles parter, at dere kan begynne med annenhver helg og eventuelt øke om ting blir bedre, når barnet er gammelt nok naturligvis.

[Gjest Elseby13]

Adoptere bort barnet? Nei, dine tanker er ikke gale. Jeg skjønner deg godt.

[AnonymBruker]

Adoptere bort barnet? Nei, dine tanker er ikke gale. Jeg skjønner deg godt.

Adoptere vekk barnet? Hvor kom den fra??

Anonymous poster hash: 21a29...ffa

[Gjest TS]

Nei, ikke adoptere bort barnet!
Hvor fikk du det fra...?

Jeg mente at situasjonen pr dags dato er så strevende og gjør meg til tider så sliten, at jeg tenker til tider tanker om hvor "lett" alt hadde vært om jeg ikke hadde beholdt barnet (abort). Jeg er jo selvfølgelig glad for at jeg har beholdt, men når det topper seg og stresset tar overhånd, så klarer jeg ikke å se noe glede, og da kommer de tankene inn.

Men å adoptere det bort etter fødsel var IKKE det jeg mente...

Og til deg som nevnte at det er rimelig for alles parter; det er det jeg også mener. At det vil være bedre for barnet at vi fordeler samvær slik at vi(foreldre) har minst mulig samarbeid og kommunikasjon å stå til rette for i begynnelsen, heller konsentrere oss om at barnet blir kjent med begge to, får det trygt og stabilt, for at vi så etterhvert øker samværet når vi har lært oss å samarbeide ol på en bra måte som ikke skader barnet. Men, det kommer negativt gjennom hos BF, som fremdeles SKAL ha, og trenger det han vil.

Gud, noen ganger er menn så evneveike og sta at jeg virkelig føler verden ville vært mer komplett uten dem!