Humørsyk far som forventer mye

[Gjest Daniella]

Har en far som fort eksploderer. Han vet han er en grinebiter til tider. Jeg er 29 år og har bodd hjemme noen måneder nå. Det er bare midlertidig, men vet at jeg alltid er velkommen hjem så føler ikke noe stort ubehag av å være her. Jeg er nylig utdannet med mastergrad fra BI. Jeg sitter derfor mye foran pc'n og søker på jobber. Det er litt demotiverende til tider og det er mildt sagt kjedelig. Jeg tar meg derfor sykkelturer og joggeturer for å holde meg i form. I dag fikk jeg skikkelig kjeft av faren min fordi jeg ikke hadde svart på telefonen da han ringte. Jeg hadde hatt telefonen foran pcn hele morgenen, men gått for å lage meg lunsj da han ringte. Han kjefter og lurte på hvorfor i h... jeg ikke svarte. Han mente det ikke burde være for mye forlangt å få litt hjelp. Jeg spurte hva som hadde skjedd og han sa at han skulle ønske jeg kunne lage mat til han og to av polakkene som er her og maler en garasje. Han sa han var skuffet over at jeg ikke hadde lagd kaffe og brødskiver til dem i går. Han fortalte meg hvor kostbart det var at han skulle stå å lage mat for han er jo dyr pr, time faren min. Han slengte meg grytene og hadde rene rasierianfallet fordi jeg ikke hadde hørt telefonen. I tillegg har faren min hatt hjerteinfarkt og fått beskjed om å ta det med ro i sommer. Jeg ante ikke en gang at han var hjemme og malte. Noe han ikke skal gjøre. Jeg sa at det ville være ganske dyrt for meg å bruke av tiden min på å lage mat til alle dem, for det er jo min jobb å søke jobber. Jeg sa at han kunne ta halvparten av maten jeg hadde lagt om han var sulen. Han svarte frekt.

Det er ikke første gangen han oppfører seg sånn. Han forventer at lille meg skal stå til tjeneste fordi jeg bare " vanker hjemme". Han engasjerer alle rundt seg og hyler om ting ikke går etter hans plan. Jeg skjønner at det beste er om jeg kommer meg bort herfra så fort som mulig. Jeg sa til han at jeg ikke kan passe på helsa hans for han og at han ikke skal jobbe. Jeg sa jeg ikke kunne gjette meg til at han jobbet i dag og heller ikke at jan plutselig skulle ringe og forvente at jeg slipper pc'n fra meg midt i det jeg holder på meg for å lage mat og vaske opp, koke kaffe og dekke bord. Jeg sa at jeg heller ville se den garasjen forfalle heller enn å se at helsa til pappa gjør det. Det er ingen som sier at den garasjen må males og repareres nå. Det er han som har satt i sving hele det prosjektet midt i hjerteinfarkt og frarådning fra lege.

Så at kjelelokket lå langt ute på stuegolvet. Han har jo ekspoldert toltalt. Jeg mistet selv matlysta og all konsentrasjon.

[AnonymBruker]

Din far er så og si klisslik min egen far.

Men kunne du ha snakket med ham, og hørt om dere skulle lage en avtale hvor du, siden du er hjemme, lager lunsj osv? Selv om du er hjemme og søker etter jobb, så har du vel tid til å lage en enkel lunsj til din far og eventuelt noen fler?

Anonymous poster hash: 74de0...e3e

[Gjest Gjest]

Ikke bo med slike folk, selv om du sparer penger på det. Klart han kan forvente små tjenester hvis du bor der gratis/billig, men ikke bli sur fordi du ikke tar tlf. Og han burde avtale matlaging dagen før, ikke kommandere når han er sulten.

Å lese stillingsannonser og skrive søknader er ikke som å være flygeleder. Du har tid til å hjelpe din far. Å male vegger er heller ikke farlig for hjertet.

[Gjest Daniella]

Vil si at jeg hele tiden sa jeg kunne hjelpe til med å male den garasjen. Moren min som sa at jeg ikke skulle engasjeres i det siden jeg hadde viktigere ting å gjøre. Hun ba meg om å ikke male, det ble presisert foran pappa. Han vet jeg har mye å gjøre. Han vet jeg ikke har tatt noe ferie og jeg har hjulpet til med småting innimellom siden jeg kom hit. Det er akkurat som om han ikke klarer å ta studier og jobbsøking seriøst. Det er liksom ikke ordentlig arbeid fordi det ikke er fysisk arbeid. Det er jo dem som har oppfordret meg til å ta en utdannelse og pappa er jo stolt. Han skryter jo av meg foran kollegaer hele tiden, men når jeg er i nærheten hersker han og forventer at jeg gjør alt annet et enn det jeg må. Da skal jeg helst luke, klippe plenen, male huset osv. Hadde jeg bodd med pappa hele livet og ikke hatt mamma rundt hadde jeg aldri hatt noe utdannelse. Det er jeg helt sikker på.

Jeg skulle lage mat til meg selv da, og hadde fint hatt tid til å lage mat til han også. Problemet er den kommanderende tonen han tar og at han ikke har respekt for det jeg gjør.

[Gjest Daniella]

Da vet du hva jeg snakker om:)

Jeg har tid til det. Jeg vurderer allikevel å dra på biblioteket om morgenen. Da får jeg gjort unna tingene mine uten at noen forventer at jeg står til tjeneste. Med en far som han er det enklere. Mange ganger han ikke svarer telefonen heller. Dramaet skjedde på kortere enn 5 min. Det var så lenge siden jeg hadde sett på telefonen.

Din far er så og si klisslik min egen far.

Men kunne du ha snakket med ham, og hørt om dere skulle lage en avtale hvor du, siden du er hjemme, lager lunsj osv? Selv om du er hjemme og søker etter jobb, så har du vel tid til å lage en enkel lunsj til din far og eventuelt noen fler?

Anonymous poster hash: 74de0...e3e

[AnonymBruker]

Min far er også veldig humørsyk, og han forventer at alle hjelper til i tide og utide. Jeg kan irritere meg grønn over det, ikke fordi jeg ikke VIL hjelpe til, men pga måten han snakker til meg på. Han spør ikke, han forlanger. Jeg må bare bite det i meg, for jeg kan ikke begynne å "oppdra" en godt voksen mann

Når det er sagt, så kunne jo "lille" du (som faktisk snart er 30 år og er så heldig at du får bo hjemme mens du søker jobb) være med å bidra til fellesskapet. Jeg regner med at du ikke sitter hele dagen foran pc'n for å søke på jobber? Det kan jo være et godt avbrekk også, å gjøre noe annet (for andre) enn å stirre på skjermen. Jeg synes ikke det er for mye forlangt at voksne barn hjelper til når de er hjemme i perioder. Men for all del, faren din (og min) kunne kanskje lært seg å snakke/spørre på en sivilisert måte..

Anonymous poster hash: 6ddbd...d50

[Gjest Daniella]

Min far er også veldig humørsyk, og han forventer at alle hjelper til i tide og utide. Jeg kan irritere meg grønn over det, ikke fordi jeg ikke VIL hjelpe til, men pga måten han snakker til meg på. Han spør ikke, han forlanger. Jeg må bare bite det i meg, for jeg kan ikke begynne å "oppdra" en godt voksen mann

Når det er sagt, så kunne jo "lille" du (som faktisk snart er 30 år og er så heldig at du får bo hjemme mens du søker jobb) være med å bidra til fellesskapet. Jeg regner med at du ikke sitter hele dagen foran pc'n for å søke på jobber? Det kan jo være et godt avbrekk også, å gjøre noe annet (for andre) enn å stirre på skjermen. Jeg synes ikke det er for mye forlangt at voksne barn hjelper til når de er hjemme i perioder. Men for all del, faren din (og min) kunne kanskje lært seg å snakke/spørre på en sivilisert måte..

Håper du skjønte at lille meg var ironisk ment. Det er han som ser på meg som den lille drittungen. Jeg ser at jeg hjelper til veldig mye når jeg snakker med venninner. De gjør nesten ingen ting hjemme. Mange av dem har aldri klippet en plen. De går på kaffe og koser seg når de ikke selv er på jobb. De låner kanskje bilen når de er hjemme og stikker til en venninne. Jeg har klippet plenen mange ganger i år, hekken, luket osv. Kunne helt sikkert gjort mer, men synes jeg har gjort en god del. Han og jeg er helt forskjellige. Han er en arbeidsnarkoman som aldri tar seg fri. Han har aldri gått turer eller trent i hele sitt liv. Han spiser ikke veldig sunt og går aldri på kino, konserter osv. Jeg er ikke den mest sosiale selv, men prøver å jogge eller gå sammen med mamma noen dager i uka fordi hun også må gå en del. Det respsekter ikke han. Han tar ikke det på alvor. Han mener det bare er jålerier. Det er en skam å ta vare på helsa si hjemme her. Det er skam å slappe av i helgene. Det er skam å sole seg. For han er det kun fysisk arbeid som er bra nok og alle de som jobber fra 8-4 og koser seg i helgene og trenger etter arbeidstid er noen idioter. Han har vært overvektig og blitt oppfordret til å gå. Til tross for dette går han ikke. Jeg skjønner at alle må gjøre litt hjemme, men vi må respektere at ikke alle er like. For meg er trening og sunt kosthold viktig. For han er ikke det viktig. Da må vi la hverandre få fred. Jeg har også lært at gir jeg en finger, så tar han hele hånda. Blir jeg med en "liten stund" på noe så pusher han og sier at vi ikke skal gi oss før enn vi er ferdige. Sånn fortsetter det.

Tror også det er det at jeg har denne jobbsøkingen hengende over meg. Når dagene mine bolir amputert får jeg gjort så lite. Gjør mye mer når jeg har dagen på meg. For han ser det da ut som om jeg ikke gjør nok.

Synes jo egentlig synd på han også. Hvorfor kan han ikke ta seg litt fri...

Anonymous poster hash: 6ddbd...d50

[AnonymBruker]

Joda, jeg skjønner hva du mener. Jeg har også måtte hjelpe til masse hjemme opp gjennom hele oppveksten. Det kan føles urettferdig, særlig når man har venner som slipper så "billig" unna. Men samtidig tror jeg det er bra å ha med seg, det at man ikke bare har fått fri til å gjøre som man vil hele tiden. Uansett, det kan bli litt mye. Om faren din er slik som min, så er det meningsløst å prøve å snakke med ham om det. Du får heller satse på å flytte hjemmefra så fort du får deg jobb, så slipper du maset..

Anonymous poster hash: 6ddbd...d50

[Gjest Margaritha]

Til dere som har en slik far ( eller andre i nærheten), kjenner dere dem kanskje igjen i symptomene for paranoid personlighetsforstyrrelse:

Paranoid personlighetsforstyrrelse, er kjennetegnet ved uvanlig sterk mistenksomhet, overdreven følsomhet for krenkelser; manglende evne til å tilgi fornærmelser, og tilbøyelighet til å oppfatte andres nøytrale eller vennlige handlinger som fiendtlige eller hånlige.

Tilbakevendende ubegrunnede mistanker angående ektefellens eller partnerens seksuelle troskap, og en kamppreget og innbitt holdning til personlige rettigheter er vanlig.

Overdreven følelse av egen betydningsfullhet, og overdreven selvhenføring er vanlig. Hyppigheten av paranoid personlighetsforstyrrelse er anslått til 0,4–1,8 % (livstidsprevalens).

Årsaken er ukjent, men genetiske og psykososiale forhold antas å spille en rolle. Behandlingen er primært psykoterapeutisk, men vanskelig på grunn av personens lave selvfølelse og utrygghet bak den innbitte holdningen. Medikamenter kan være til nytte hos noen. (Store Norske Leksikon).

[AnonymBruker]

Har en far som fort eksploderer. Han vet han er en grinebiter til tider. Jeg er 29 år og har bodd hjemme noen måneder nå. Det er bare midlertidig, men vet at jeg alltid er velkommen hjem så føler ikke noe stort ubehag av å være her. Jeg er nylig utdannet med mastergrad fra BI. Jeg sitter derfor mye foran pc'n og søker på jobber. Det er litt demotiverende til tider og det er mildt sagt kjedelig. Jeg tar meg derfor sykkelturer og joggeturer for å holde meg i form. I dag fikk jeg skikkelig kjeft av faren min fordi jeg ikke hadde svart på telefonen da han ringte. Jeg hadde hatt telefonen foran pcn hele morgenen, men gått for å lage meg lunsj da han ringte. Han kjefter og lurte på hvorfor i h... jeg ikke svarte. Han mente det ikke burde være for mye forlangt å få litt hjelp. Jeg spurte hva som hadde skjedd og han sa at han skulle ønske jeg kunne lage mat til han og to av polakkene som er her og maler en garasje. Han sa han var skuffet over at jeg ikke hadde lagd kaffe og brødskiver til dem i går. Han fortalte meg hvor kostbart det var at han skulle stå å lage mat for han er jo dyr pr, time faren min. Han slengte meg grytene og hadde rene rasierianfallet fordi jeg ikke hadde hørt telefonen. I tillegg har faren min hatt hjerteinfarkt og fått beskjed om å ta det med ro i sommer. Jeg ante ikke en gang at han var hjemme og malte. Noe han ikke skal gjøre. Jeg sa at det ville være ganske dyrt for meg å bruke av tiden min på å lage mat til alle dem, for det er jo min jobb å søke jobber. Jeg sa at han kunne ta halvparten av maten jeg hadde lagt om han var sulen. Han svarte frekt.

Det er ikke første gangen han oppfører seg sånn. Han forventer at lille meg skal stå til tjeneste fordi jeg bare " vanker hjemme". Han engasjerer alle rundt seg og hyler om ting ikke går etter hans plan. Jeg skjønner at det beste er om jeg kommer meg bort herfra så fort som mulig. Jeg sa til han at jeg ikke kan passe på helsa hans for han og at han ikke skal jobbe. Jeg sa jeg ikke kunne gjette meg til at han jobbet i dag og heller ikke at jan plutselig skulle ringe og forvente at jeg slipper pc'n fra meg midt i det jeg holder på meg for å lage mat og vaske opp, koke kaffe og dekke bord. Jeg sa at jeg heller ville se den garasjen forfalle heller enn å se at helsa til pappa gjør det. Det er ingen som sier at den garasjen må males og repareres nå. Det er han som har satt i sving hele det prosjektet midt i hjerteinfarkt og frarådning fra lege.

Så at kjelelokket lå langt ute på stuegolvet. Han har jo ekspoldert toltalt. Jeg mistet selv matlysta og all konsentrasjon.

Hva mener du med dette: "Jeg sa at det ville være ganske dyrt for meg å bruke av tiden min på å lage mat til alle dem"

Jeg er enig i at han overreagerer men du kan da vel lage noen skiver til dem? Det er ikke for mye forlangt å ønske at den som går hjemme hele dagen lager noe mat/middag.

Anonymous poster hash: cfc61...e8a

[Gjest Daniella]

Helt enig med deg. Jeg kjenner han så godt, så det er så mye mer som ligger i det. Jeg ga han samme svar som han ga meg. Han synes det er dyrt fordi han selv setter det han driver med veldig høyt. Han tenker at han alternativt kunne gjort noe annet enn å lage mat, og derfor at det var kostbart. "Lille meg" har jo bare jobbsøking og et kurs jeg holder på meg foran meg. Svarte han på samme måte. Forskjellen er at han er symeldt, han får penger for å holde seg i ro. Han bruker alle sånne argumenter og kommanderer folk rundt seg. Alltid holdt på sånn.

Ikke noe problem å smøre på noen skiver, men det er måten det blir gjort på og dersom jeg hadde gjort det så kan jeg love deg at da hadde jeg kommet til å servere kaffe her hver dag. Moren min ble irritert og sa han hadde holdt på sånn med henne også. Hun pleide å få tekstmeldinger med sånne kommandoer. Siden hun "bare" var hjemme så kunne hun jo være vertinne for han ( som den gangen selv hadde satt i sving med reparasjon av båt el. lignende) Hun ba meg om å ikke begynne med det der for da kom jeg til å bli kommandert hver dag.

Har gjort mye for faren min, så ikke misforstå. Lager jeg mat og han er her så lager jeg for to. Ber han om en tjeneste så hjelper jeg til når han er syk eller er slapp og trenger hjelp. Går gjerne med kaffe og hjemmelagd kake til han når han er slapp og ser på tv. Da ser jeg nytten av det og jeg gjør det enten av eget initiativ eller fordi jeg ser at det trengs. Når det blir ene og alene for å sette meg i sving med noe, for å "herske" litt, sånn som i dag så setter jeg vrangsiden til. Han får spørre på en høflig måte og når det trengs. Ikke for å engasjere alle og holde på som en diktator.

Hva mener du med dette: "Jeg sa at det ville være ganske dyrt for meg å bruke av tiden min på å lage mat til alle dem"

Jeg er enig i at han overreagerer men du kan da vel lage noen skiver til dem? Det er ikke for mye forlangt å ønske at den som går hjemme hele dagen lager noe mat/middag.

Anonymous poster hash: cfc61...e8a

[Gjest Daniella]

Ser du tegn til dette i det jeg skrev?

Redd for å sette diagnoser jeg. Han er i hvertfall humørsyk ofte. Hans eget dårlige humør sliter han nesten ut. Han forventer at alle skal hjelpe til når han begynner med noe. Han arrangerer gjerne " dugnad". Han står opp grytidlig og jobber til langt på kveld. Han synes alle andre er idioter. Han må ha kontroll med alt og alle. Han vet mye om de fleste og glad i "slarv". Han gjør alt for familien sin, men har aldri hjulpet til med skolearbeid da vi var små, aldri fulgt med på hva vi søskenene driver med. Han lager aldri middag. Han tar seg av ting ute, så sånn sett en rettferdig fordeling. Hans jobb er den viktigste i hele verden. Mamma sin karriere har aldri vært like viktig som hans egen. De to kjærestene jeg har presentert for han har han vært hyggelig mot, men han spør aldri igjen senere hvordan de har det. Har kjæreste nå som snart kommer hjem fra Tyskland. Han spør aldri om han, og for ikke lenge siden spurte han hvorfor jeg ikke hadde gått ut med en kjekk kar han visste var ledig. Det er som om ingen av kjærestene mine har vært bra nok for han. Jeg snakker ikke en gang i telefonen med typen min foran han fordi jeg blir uglesett og jeg vet at han lytter. Faren min overdriver om alt og spiller fort på samvittigheten min. Etter hjerteinfarktet kom jeg hjem for å se etter han. Jeg avlyste turen min til Tyskland fordi han hadde blitt syk og han sa at han trengte meg for å kjøre seg rundt omkring av og til. Samme beskjed hadde søstern min fått så da var vi to som passet på han. Også var det egentlig helt unødvendig også fikk hans sabodert turen min til Tyskland. Han er i det daglige ikke så ekstrem. Men han får noen perioder, og da er han ikke noe ålreit å ha med å gjøre. Han bruker alt det vi har fått i oppveksten mot oss. Han som tross alt har gjort så mye for oss osv... Han kritiserer studenter fordi de er late, da snakker han generelt, men vet at jeg selv har vært student og later som ingen ting. Han hakker på stort sett alle på tv. Enten er de noen store homoer eller noen feite kjærringer som ikke duger til noen ting. Det er noe galt med nesten alle. Han kritiserer damer som venter for lenge med å få barn fordi de setter seg selv først, og det er veldig kjekt å høre når jeg selv snart er 30. Mamma sier han er veldig ambivalent. En dag blir vi enige om noe, og senere er det plutselig noe helt annet vi ble enige om. Han får fort dårlig samvittighet og sier unnskyld, men det er uansett slitsomt med så ekstreme humørsvingninger. Typisk eksempel på hvordan han bosser rundt er hvis han ser at en klesvask er ferdig og skal henge den opp. Det kan være 3 klesplagg i maskinen. I stedenfor å bare henge opp de tre tingene så roper han på meg. Jeg tar ut et plagg og han tar ut to. Da er han fornøyd!

Til dere som har en slik far ( eller andre i nærheten), kjenner dere dem kanskje igjen i symptomene for paranoid personlighetsforstyrrelse:

Paranoid personlighetsforstyrrelse, er kjennetegnet ved uvanlig sterk mistenksomhet, overdreven følsomhet for krenkelser; manglende evne til å tilgi fornærmelser, og tilbøyelighet til å oppfatte andres nøytrale eller vennlige handlinger som fiendtlige eller hånlige.

Tilbakevendende ubegrunnede mistanker angående ektefellens eller partnerens seksuelle troskap, og en kamppreget og innbitt holdning til personlige rettigheter er vanlig.

Overdreven følelse av egen betydningsfullhet, og overdreven selvhenføring er vanlig. Hyppigheten av paranoid personlighetsforstyrrelse er anslått til 0,4–1,8 % (livstidsprevalens).

Årsaken er ukjent, men genetiske og psykososiale forhold antas å spille en rolle. Behandlingen er primært psykoterapeutisk, men vanskelig på grunn av personens lave selvfølelse og utrygghet bak den innbitte holdningen. Medikamenter kan være til nytte hos noen. (Store Norske Leksikon).

[Gjest Regine]

Er rein beskrivelse av min far, han bruker ofte kortet om kor masse ungene har kostet han... Må ha hjelp til kvar minste ting som han lett kan gjere aleine, som sokkene f.eks. Alle andre er idioter og han har egentlig ingen ide om kva noken av barna hans gjer på eller interesserer seg om, han spør om lønninger og karakterer, utenom det er det ikkje så masse som er viktig.

Har ingen tips, eg har berre akseptert at han er sånn, men har heller ikkje vært heime 2 måner på sikkert 15 år, trur ikkje eg hadde klart det.

Korleis går det med jobbsøkingen? Du skal ta ein midlertidlig jobb så du har råd til egen leilighet mens du søker?

[Gjest Daniella]

Godt å høre at det er flere som han! Har vel akseptert han for den han er jeg også, men glemmer hvor ille det er før enn jeg står midt oppi en ny situasjon med dramatikk. Jeg skal flytte om 2 uker, har fått en deltidsjobb for en liten periode et sted jeg har jobbet før så da skal det gå i orden inntil jeg får en 100% stilling Grei overgang til tross for at sparepengene må benyttes.

Er rein beskrivelse av min far, han bruker ofte kortet om kor masse ungene har kostet han... Må ha hjelp til kvar minste ting som han lett kan gjere aleine, som sokkene f.eks. Alle andre er idioter og han har egentlig ingen ide om kva noken av barna hans gjer på eller interesserer seg om, han spør om lønninger og karakterer, utenom det er det ikkje så masse som er viktig.

Har ingen tips, eg har berre akseptert at han er sånn, men har heller ikkje vært heime 2 måner på sikkert 15 år, trur ikkje eg hadde klart det.

Korleis går det med jobbsøkingen? Du skal ta ein midlertidlig jobb så du har råd til egen leilighet mens du søker?