Samboers sønn

[camcar]

Jeg har et lite problem med min samboers sønn; jeg har store problemer med å like ham. Vet at dette høres fryktelig usympatisk ut, og jeg sliter med meg selv i forhold til dette.

Gutten er 11 år og har en del "problematikk". Han har mye tics, er vanskelig å få skikkelig kontakt med, er veldig hjelpesløs (må ha hjelp til mye elementært), han har liksom ikke noe selv-driv. Han er ikke spesielt tiltalende, litt overvektig, klossete og lat.

Jeg og min samboer har vært sammen i 4 år, jeg har to barn fra et tidligere forhold, en gutt på 8 og en jente på 12. Barna går veldig godt sammen.

Jeg og min samboer har slitt en del i vårt forhold det siste året. Han tar ikke særlig mye del i husarbeid og omsorg for mine 2 barn, mens jeg har hatt veldig mye med hans sønn å gjøre. Jeg har vel egentlig vært mer sammen med hans sønn enn han har selv. Er litt lei av å være "3-barns mor", når min samboer ikke vil ha barn med meg i det hele tatt. jeg har tatt to aborter pga dette.

Dette er også noe som plager meg veldig. Jeg har brukt det meste av prevensjon, og har nå hormonspiral for andre gang. Forrige gang fikk jeg en infeksjon og måtte fjerne spiralen. Ble gravid ikke lenge etter det, og måtte ta det vanskelige valget om abort nok en gang.

Mitt forhold til min samboers sønn har av en eller annen merkelig grunn forverret seg av dette.

Nå begynner jeg å bli fryktelig lei, og gruer meg til ungene skal komme hjem til oss. Jeg har mine barn annenhver uke, mens min samboers sønn er hos oss fra fredag til tirsdag annenhver uke.

Jeg føler meg så dum som føler det slik, jeg er tross alt voksen og burde holde meg for god til å føle slik vedrørende et barn. Jeg behandler ham ikke annerledes enn mine egne to. jeg tar ham alltid med når jeg skal noe med de to andre, og han vil alltid gjerne være sammen med meg.

Problemet er at jeg etterhvert har begynt å ekle meg over ham. Han spiser for mye, griser når han spiser, griser på toalettet, sitter helst bare og spiller X-box og skryter hele tiden. Jeg har lagt merke til at man eldste datter også begynner å bli irritert på ham, men hun sier ikke så mye.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg og min samboer skal starte med familierådgiving om ikke lenge, er dette et tema jeg burde ta opp, eller er det for touchy?

[:-) anna]

Det er ikke enkelt å skulle elske et annet barn som sitt eget. Og det er faktisk akseptabelt at det er vanskelig.

Jeg synes godt du kan ta opp problemene på familierådgiving. Men da bør du holde dei til den delen av problemene med ham som kan løses.

Og si det på en saklig måte.

Du kan si at du har problemer med at samboeren din ikke prioriterer mer tid sammen med sønnen sin, og at du føler at brorparten av det arbeidet som følger med ham faller på deg. Og at du synes det er vanskelig at barna er på forskjellig nivå oppdragelsesmessig.

Men du kan ikke si at han ekler deg. Det er nok uansett heller en konsekvens av at mannen din tar lite ansvar, mer enn et problem med gutten. Jeg synes for øvrig du kan kreve at mannen din oppdrar sønnen sin litt mer. Når det gjelder grising på do og grising med mat for eksempel. Du erikke mammaen derfor er kritikk om sånt vanskeligere å ta fra deg... dessuten har du to egne barn å oppdra.

[Gjest Esther]

Du kan selvsagt be ham være mer renslig på do og spise på skikkelig vis.

Det jeg reagerer på er dine utsagn om denne gutten, han er lite tiltalende, overvektig og lat. Og at han spiser for mye ? - Ærlig talt, denne gutten har ikke bedt om å få deg til "stemor" - jeg mener at foreldrene skal tenke seg vel og lenge om før de innleder samboerskap når de har barn som blir involverte. Du er nok ikke den eneste med slike følelser - men jeg synes det er skremmende - og synes utrolig synd på barn som skal vokse opp når voksne mennesker rundt dem har slike holdninger overfor dem ...

[Delfia]

Jeg har all mulig sympati! Det er utrolig vaskelig å komme med innspill som stemor, uten at pappan tar det ille opp. Nå synes jeg det høres positivt ut at dere skal til familierådgivning og dette er absolutt et problem du bør ta opp,om en ikke bruke ord som ekler og div. Jeg skjønner at du blir frustrert over guttens mangel på initiativ og uoppdragenhet. Hvordan er forholdet til guttens mor? Vet du noe om hvilke grenser som settes når han er hos henne?

Jeg er selv samboer med en som har barn fra før og det har til tider vært utrolig vanskelig. De bor annen hver uke hos oss og jeg brukte lang tid på å venne meg til at vi plutselig skulle ha to relativt store barn boende hos oss. Men barna er jo kommet i denne situasjon helt uforskylt og det må man selvsagt ta hensyn til.Men barna skal ikke unnskyldes hver gang dersom de er uoppdragne,ikke rydder etter seg og liknende.

Jeg har i dag et forholdsvis godt forhold til mine to ekstra barn og tar del i deres hverdag på lik linje med pappan,men det hender pappan og jeg ikke er enige om en del ting når det gjelder hva de skal få lov til og ikke.

De er 10 og 13 år,de har ingen som helst oppgaver hjemme , de slenger fra seg klær over hele huset, er i skapene og henter kjeks,kakao o.l uten å be om lov først.Bare noen få eksempler på ting pappan syns er helt greit, men som irriterer vettet av meg. Noen synes sikkert det er latterlig å irritere seg over sånne små bagateller,men når jeg har invitert jentene på kjeksog kakao og det plutselig er fritt, da e r det ikke så morsomt.Eller kommer hjem fra en slitsom dag på jobben og huset ser ut som et bomba h... hus..da vil jeg hyle!

Dette er sikkert ting som andre barn på samme alder også gjør,men når man ikke blir veiledet eller oppmunteret til å ta del i noe jeg synes er helt naturlig så lærer ikke barna at de også må ta ansvar.

Jeg håper dere klarer og finne en gylden middelveg,men man må nok ta fram tålmodigheten,for slikt kan ta tid.

Dette ble kanskje litt negativt vinklet,men sånn er min erfaring.Mens andre kan ha en helt annen.

Og en liten ting til...Det at du vet at du ikke har de "rette" følelsene for gutten gjør jo at du er oppmerksom på det.At du bryr deg om at han sitter for mye i ro,er litt overvektig, griser med mat og på do ser jeg på en måte som at du bryr deg om at han faktisk trenger å komme seg mer ut,lære seg at dersom man griser tørker man opp etter seg.Dette er da normal oppførsel.Det at du er stemoren hans vinkler utsagnene dine negativt ,tror jeg. Dersom han griser på do eller med mat på skolen, vil han vel få reaksjoner der og,ikke sant?

[Gjest Madam Felle]

Jeg sitter egentlig igjen med et spørsmål til deg, og det er:

Vil forholdet ditt til din stesønn bli bedre, om dere to får barn sammen?

[Delfia]

Ja,et var godt du sa det Madam Felle. Jeg og min samboer har en sønn sammen som nå er 3 år.Det har vel ikke akkurat styrket mitt forhold til hans barn.Men det har tatt seg opp den siste tiden.

Så det er veldig viktig,camcar, og tenke seg godt om før man får felles barn og.

[*Kaisa*]

Skjønner deg veldig godt jeg, det å være stemor kan være veldig vanskelig :trøste: . Jeg er selv stemor til to. Og jeg kommer nok aldri til å få noen følelser for de som kan sammenlignes med de jeg har for min egen. Sånn er det bare.

De to jeg er stemor til har heller lite med normal folkeskikk og de kan irritere vettet av meg. Men det som kanskje irriterer meg mer, er at far ikke tar tak i problemet, men bare lar det skure å gå. Så Egentlig så ligger vel problemet hos faren skulle jeg tro..

Innimellom så gruer jeg meg til de kommer. De er hos oss annen hver helg. Da kan det fort bli litt høy temperatur mellom meg og sambo. Jeg vil heller ikke si at det å få ett felles barn gjorde situasjonen noe merkbart bedre.

Flott at dere skal til rådgivning. Du må ikke være redd for å ta opp problemer som dette, hvis de ikke blir løst så blir de jo bare antagelig verre. Vokt deg for hvordan du ordlegger deg. Jeg hadde ikke blitt glad hvis noen hadde kalt ungen min for ekkel osv.

Hadde vært fint om du informerte etterhvert, dette er jo en veldig aktuell problemstilling.

Lykke til

:blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

De er 10 og 13 år,de har ingen som helst oppgaver hjemme , de slenger fra seg klær over hele huset, er i skapene og henter kjeks,kakao o.l uten å be om lov først.Bare noen få eksempler på ting pappan syns er helt greit, men som irriterer vettet av meg. Noen synes sikkert det er latterlig å irritere seg over sånne små bagateller,men når jeg har invitert jentene på kjeksog kakao og det plutselig er fritt, da e r det ikke så morsomt.Eller kommer hjem fra en slitsom dag på jobben og huset ser ut som et bomba h... hus..da vil jeg hyle!

Dette ble kanskje litt negativt vinklet,men sånn er min erfaring.Mens andre kan ha en helt annen.

Jeg er også "stemor" til noen barn som er her annenhver helg og en dag i uken og med akkurat de samme problemene som du har. For meg som har bodd alene med min datter i mange år var det en stor overgang og bl.a. oppdage at skapene til enhver tid er robbet og huset er bombet. Her skjer det ingen ting med mindre det er betalt arbeid.

Til å begynne med var det frustrerende og jeg lurte på hva jeg gjorde galt. Pappan er faktisk like ille som barna og de har alltid hatt det slik. Jeg var faktisk ikke klar over at det var så ille før jeg flyttet sammen med dem etter 4 års forhold. Vel, mange helger brukte jeg til å rydde og vaske, men det gjorde jeg for å avlaste og for å være snill. Jeg har ikke vært flink nok til å stille krav og det får jeg igjen for nå.

Jeg har vært mye hjemme på dagtid og har naturlignok gjort husarbeidet, men nå begynner jeg å bli sliten og lei. Pappen bruker mye tid på andre ting og jeg blir surere og surere, forholdet er ikke som det en gang var og jeg blir mer og mer frustrert.

Dette ble litt vekk fra temaet som er forholdet til stebarn. Jeg har hatt og har fremdeles et varmt og godt forhold til barna (som er ungdommer) og tar del i deres gjøremål (forsøker) nå de er her. De setter pris på at jeg er hjemme når de kommer fra skolen og savner meg klart når jeg er bortreist av og til. Jeg er svært glad i dem for de noen snille og blide om en late! Selvfølgelig, de er ikke mine og følelsene kan ikke sammenlignes med de jeg har for min egen datter. Nå er det en gang slik at jeg har valgt en flerbarnsfar til min samboer og da får jeg forsøke å leve med de ulempene det måtte medføre.

Jeg funderer stadig vekk på hvordan jeg skal få ordnet opp med de huslige syslene som rydding, fjerning av matrester og flekker etc. Noen god løsning har jeg ikke kommet frem til og i mellomtiden får jeg forsøke å flytte fokus. Kanskje jeg får skaffe meg en altoppslukende hobby og la det skure og gå Da tror jeg det vil bli en bedre stemning her i huset for å gå inn i en dialog med pappaen det går ikke, har forsøkt og han sier at vel, vi kang prøve men jeg tror det sklir ut etterhvert. Det er slik de er!

Vi har ikke felles barn og skal heller ikke ha det. Tror det hadde fungert dårlig slik det er her og så tror jeg faktisk ikke det ville vært rettferdig overfor de andre barna. De har ikke bedt om dette og jeg er lykkelig for at vi ossimellom har et godt forhold.

Til deg som startet tråden; Forsøk så godt du kan å overse det som irriterer deg, det vil antagelig komme opp nye irritasjonmomenter etterhvert som han blir eldre. Skal du lagre på alt vil det bli helt uoverkommelig for deg og da blir frustrasjonen større.

Familierådgivning er en fin ting og jeg ønsker dere lykke til. Håper det ordner seg til det beste for alle.

Vi har bare et liv og i det livet skal vi ha det godt.

[camcar]

Det er ikke enkelt å skulle elske et annet barn som sitt eget. Og det er faktisk akseptabelt at det er vanskelig.

Jeg synes godt du kan ta opp problemene på familierådgiving. Men da bør du holde dei til den delen av problemene med ham som kan løses.

Og si det på en saklig måte.

Du kan si at du har problemer med at samboeren din ikke prioriterer mer tid sammen med sønnen sin, og at du føler at brorparten av det arbeidet som følger med ham faller på deg. Og at du synes det er vanskelig at barna er på forskjellig nivå oppdragelsesmessig.

Men du kan ikke si at han ekler deg. Det er nok uansett heller en konsekvens av at mannen din tar lite ansvar, mer enn et problem med gutten. Jeg synes for øvrig du kan kreve at mannen din oppdrar sønnen sin litt mer. Når det gjelder grising på do og grising med mat for eksempel. Du erikke mammaen derfor er kritikk om sånt vanskeligere å ta fra deg... dessuten har du to egne barn å oppdra.

Jeg vil selvfølgelig aldri bruke ord som at han ekler meg osv i en konstruktiv samtale om problemet. Det vil ikke føre noe godt med seg. Jeg trengte bare å "tømme" meg litt her, og skrive hva jeg faktisk føler, samme hvor primitivt det er. Jeg føler jo selv at det er uakseptabelt å inneha slike følelser.

Problemene har vel kommet gradvis. Jeg har alltid vært veldig positiv til gutten, men pga våre samlivsproblemer har nok negative følelser blitt forsterket.

Jeg har som nevnt brukt mye tid på gutten og ikke behandlet ham annerledes enn mine egne. Jeg ville aldri finne på å ikke inkludere ham i de ting jeg gjør med mine egne barn. Det hadde bare vært sårende for ham og noe som han ikke ville hatt forutsetning til å forstå.

Problemet har vel da også vært at faren vet at jeg passer på hasn sønn på lik linje med mine egne, da har han hatt mulighet til å lene seg litt tilbake. Det samme gjelder hans mor. Det er først etter at at jeg og min samboer flyttet sammen at han fikk ha mer samvær med sin sønn.

Jeg har i lang tid hatt en positiv kontakt med guttens mor også, men det utviklet seg til at hun brukte meg som formidler og ikke faren, så jeg har vært nødt til å sette ned foten for dette også (de har ikke verdens mest positive samarbeidsform). Jeg kjenner vel at nok er nok, jeg føler at jeg aldri får være sammen med mine barn alene og gjort det jeg skulle for dem fordi jeg alltid har min samboers sønn med på "lasset".

Min samboer kan godt finne på å gjøre ting sammen med sin sønn uten å vurdere å ta med mine to. Det er vondt å svelge, og jeg har også sagt noe om det, men det blir alltid et vanskelig tema.

heldigvis har jeg et godt samarbeid med mine barns far, og han er en enestående pappa, så mine barn lider forsåvidt ingen nød, men samholdet i vår lille familie blir ikke så god.

Jeg nevnte også to aborter jeg har følt meg "tvungen" til å gjennomføre. Dette har også gjort noe med moine følelser for samboers sønn. Jeg føler at det er irrasjonelt, men jeg kan ikke noe for hva jeg føler. Jeg jobber med meg selv hele tiden, men det er da ikke bare jeg som skal jobbe?

[camcar]

Du kan selvsagt be ham være mer renslig på do og spise på skikkelig vis.

Det jeg reagerer på er dine utsagn om denne gutten, han er lite tiltalende, overvektig og lat. Og at han spiser for mye ? - Ærlig talt, denne gutten har ikke bedt om å få deg til "stemor" - jeg mener at foreldrene skal tenke seg vel og lenge om før de innleder samboerskap når de har barn som blir involverte. Du er nok ikke den eneste med slike følelser - men jeg synes det er skremmende - og synes utrolig synd på barn som skal vokse opp når voksne mennesker rundt dem har slike holdninger overfor dem ...

Jeg forstår din reaksjon, men jeg prøvde å formidle at dette var tanker jeg selv følte var vanskelige og uakseptable. Men når alt kommer til alt, prøvde jeg å "tømme ut" frustrasjon, jeg var nakent ærlig om mine primitive følelser. jeg vet at dette er et forholdsvis tabu-belagt emne, og et emne som ofte fører til sterke følelser.

Jeg er såpass oppegående at jeg skjønner at slike holdninger og følelser ikke skal få fritt spillerom i det virkelige liv. Jeg er ansvarsfull og bevisst i mitt forhold til denne gutten. Jeg ser jo også at han som oftest kommer til meg når det er noe, og har både tillit og tiltro til meg.

Derfor er det ekstra vanskelig at jeg føler det som jeg gjør.

[Gjest gjest1]

Om gutten har masse ticks som du sier, så har han kanskje også en diagnose? Burde ikke forsvare guttens manglende oppførsel på enkelte områder?

Jeg tenker Tourettes når du sier ticks. Er han vurdert?

[camcar]

Om gutten har masse ticks som du sier, så har han kanskje også en diagnose? Burde ikke forsvare guttens manglende oppførsel på enkelte områder?

Jeg tenker Tourettes når du sier ticks. Er han vurdert?

Jeg har også tenkt Tourettes, spesielt da med tanke på ticksene. De har vært der i de fire årene jeg har kjent ham. Til tider kan han også komme med lyder. Jeg har lest den informasjonen som finnes, og dette samsvarer i stor grad med guttens ticks mønster.

Jeg har tatt dette opp med faren mange ganger, også mor. Mor er overhode ikke mottagelig, men far har vært noe åpen om dette. Det har vært et meget touchy emne, noe jeg ikke har problemer med å se, men det forsvinner jo ikke av seg selv.

Faren har nå henvist gutten videre, men uten mors samtykke kommer han nok ikke langt med dette. Synd, for gutten burde bli utredet i forhold til denne problematikken.

Ingen av foreldrene snakker med gutten om dette, mor ber ham holde opp fordi han får beskjed om at han ser rar ut. Dette blir jo helt håpløst.

Jeg og gutten har hatt en del samtaler rundt det når vi er alene. Det er viktig at noen tør å snakke åpent med ham om det, for han er jo fullstendig klar over det selv, men det er liksom "noe man ikke snakker om".

Vi har hatt noen fine samtaler om det, men jeg har ikke kompetanse til å vite hva som bør/ikke bør gjøres i forhold til det.

[camcar]

Jeg sitter egentlig igjen med et spørsmål til deg, og det er:

Vil forholdet ditt til din stesønn bli bedre, om dere to får barn sammen?

Tja, det er vel et spørsmål som er umulig å svare på, men som man bare kan spekulere i.

Faktum er vel heller det at de to abortene jeg har foretatt har gjort noe med følelsene. Det er vel en mer irrasjonell følelse av tristhet over at min samboer ikke vil ha barn med meg. Å få flere barn er ikke akkurat min første prioritet heller, men når det først ble slik at jeg ble gravid føles det sårt.

Han vil ikke sterilisere seg da han ikke vet om han vil ha barn ved et senere tidspunkt. Jeg er tross alt 34 til sommeren og har ikke allverdens tid på å planlegge fler barn. Så det blir neppe meg han får fler barn med hvis han ønsker det senere.

Jeg har problemer med det meste av prevensjonsmidler, men bruker hormonspiral på tross av plagene de fører med seg i redsel av å igjen havne i samme situasjon.

Jeg fikk time til sterilisering, men avbestilte den av flere grunner. Jeg har nettopp vært innlagt på sykehus etter et besvimelsesanfall med påfølgende kramper. Jeg orket ikke mer sykehus og inngrep nå. Det koster den nette sum av 6000,- kr samt at den siste aborten ble gjennomført rett før jul. Jeg er lei av å tukle med kropp og psyke. Nå vil jeg gjerne slippe, og hadde håpet han ville sterilisere seg istedenfor.

Det er mange faktorer som fører til våre samlivsproblemer samt mine følelser for hans sønn.

I bunn og grunn er jeg vel ganske sliten, og er lei av å bli pålaagt for mange oppgaver.

[Gjest Anonymous]

Jeg reagerer på måten du omtaler et barn på. Med de tanker du har om han så gir du vel deg selv en sperre på og like gutten.

Du har vel kansje overført noe av problemet over til den gutten, men du har da problemer i ditt forhold.

Ser han ikke vil ha barn med deg, abort, husarbeid.

Det må være vondt for gutten og ha en reservemor som deg. Er det noe barn merker så er det slike ting.

Håper dere gjør noe for å få forhold til å fungere før det ødelegger for gutten.

Tenk deg dine barn får samme opplevelsen av stefar som du gir gutten. Du hadde vel flyttet?

[:-) anna]

Kjære Gjest

I en ideell verden greier en å like alle like mye hele tiden, og en greier å samkjøre fornuft og følelser. Slik er det desverre ikke i den virkelige verden. Jeg synes det er ganske tydelig her at hovedinnleggskriveren faktisk gir dette barnet god omsorg og er glad i barnet.

Det er faktisk ikke slik at man kan love at man skal like alle barn fordi de er barn. Det er enkelt å gjøre på avstand men ikke alltid så enkelt når man lever med hverandre. Voksne som barn kan ha uvaner og vaner som andre synes det er vanskelig å leve med.

Med stebarn er det vanskelig å vite hvor man har bør eller ikke bør legge seg opp i oppdragelsen. Og det er det flere grunner til

- Barn vet heldigvis stort sett at foreldre elsker dem uansett, og det er uforanderlig også når barnet "får kjeft" for noe.

Steforeldre kommer ikke med den samme regelboka. Så dermed er konfrontasjoner vanskeligere å ta for barnet om det er stefar som sier det enn om de samme ordene kommer fra mamma eller pappa.

- Som stemor og stebarn er en hele tiden i prosessen med å ha et godt forhold til hverandre. Det er vanskeligere for en stemor å konfrontere fordi en hver konfrontasjon er med i "sluttsummen" om en har et godt forhold eller ikke. Forholdet mellom barn og steforeldre bygger på konfrontasjoner og samspill. En stemor må jobbe mer med forholdet til stebarna sine enn en mor må jobbe med forholdet til barna sine.

- En stemor kan lett bli møtt med "Du er ikke mammaen min". Og må også vurdere hva det er vits i kjefte for.

Så i realitetet så blir man kanskje den som må vaske opp griseriet på do, men uten at en enkelt kan si fra om at dette er noe barnet må slutte med.

Man kan love å gjøre sitt beste for å elske dette barnet og å hjelpe det til å bli et menneske som andre synes det er hyggelig å være sammen med.

Og man kan love å jobbe med forholdet til barnet.

[Gjest Esther]

Det finnes uansett ingen unnskyldning for å kalle et barn lite tiltalende, overvektig og ekkel ... Hadde det noensinne kommet meg for øret at noen hadde beskrevet mine barn slik så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort - de hadde ihvertfall aldri fått tatt del i deres liv mer ...

[Pusekatt]

Det finnes uansett ingen unnskyldning for å kalle et barn lite tiltalende' date=' overvektig og ekkel ... Hadde det noensinne kommet meg for øret at noen hadde beskrevet mine barn slik så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort - de hadde ihvertfall aldri fått tatt del i deres liv mer ...[/quote']

Et barn kan faktisk være overvektig - og det må være lov å kalle en spade en spade!

Man skal selvfølgelig ikke si det til barnet, men å synes at et barn er overvektig dersom det faktisk er tilfelle, ser jeg ingenting galt i.

[Gjest Esther]

Javel - Pusekatt - men hvis barnet er alvorlig overvektig så tror du ikke legen underretter foreldrene ? Det er faktisk helt vanlig at enkelte barn har litt valpefett - men de aller fleste vokser det av seg ... Man skal vokte seg vel for å påpeke at barn er overvektige ... Nå reagerte jeg på hele den beskrivelsen som ble gjort av denne gutten - kalle et barn for "lite tiltalende og ekkel" - jeg må si jeg er ganske sjokkert. Jeg kommer rett og slett ikke over det ... lurer på hva slags mennesker det faktisk er som beskriver et barn på en slik måte - og at du, Pusekatt mener at "man må kalle en spade for en spade" synes jeg er ganske oppsiktsvekkende - har du barn selv ?

Tipper at du ikke har ...

[Gjest Anonymous]

Hei Anna

Det var meg gjest som skrev. Du skriver om den virkelige verden for meg.

Grunnen til at jeg svarte var at jeg har erfaring med stebarn igjennom 20 år. Så jeg kjenner den virkelige verden meget godt.

[:-) anna]

Men om du har vært stemor i 20 år, så vet du vel også at det ikke er så enkelt som at man elsker betingelsesløst fra første stund?!

Det er det jeg mener med den virkelige verden.

Jeg tror at man gjør seg selv en bjørnetjeneste om man tror at man skal elske kjærestens barn fra første stund. Det skjer nok i noen tilfeller, men for meg høres det vel naivt ut. Det krever jobbing å være en god stemor. Og om en aksepterer det så tror jeg en fyller rollen bedre. Man er ikke et dårlig menneske om en får følelser en ikke er stolt av. Men man er et dårlig menneske om man lar disse følelsene prege forholdet til stebarnet sitt.

Og det virker det ikke som hovedinnleggskriveren har gjort her

Jeg har også vært stemor i snart ti år. Og jeg er kjempeglad i stesønnen min... men det har krevd jobbing av og til. Ikke fordi det er noe i veien med ham. Det er det definitivt ikke.

Men fordi stemor-rollen er en rolle med mange utfordringer.