Er det begjær jeg opplever nå?

[AnonymBruker]

Det her er helt merkelig, for jeg har aldri opplevd å føle som jeg gjør ovenfor noen før.

For noen uker siden ble jeg sammen med ei utrolig flott dame! Vi falt for hverandre og ting gikk ufattelig kjapt. Bare etter en uke fortalte vi hverandre at vi elsker hverandre.

Nå merker jeg konsekvensene ved at det har gått i et så vannvittig tempo. Vi har hatt et par komplikasjoner som har gjort at vi har vært nødt til å bremse ned. Jeg lurer på om dette, større omstillinger jeg har gjort og det faktum at jeg har gjort alt for henne har ledet til at jeg ikke har vært helt tro mot meg selv.

Dette gjør at jeg ikke klarer å gå videre med henne før jeg har ryddet opp i meg selv.

Nå er det slik at jeg aldri har opplevd noe særlig sjalusi. Og om jeg har gjort det, så har jeg fort ordnet opp i mitt eget følelsesliv. Jeg mener mye handler om tillit på det punktet. Men med denne dama opplever jeg en så vannvittig sterk sjalusi at jeg våkner av det om natten og får ikke sove av det. Jeg vil ha henne! Beslaglegge henne fra omverdenen! Eie henne!

Jeg vet jeg ikke kan gjøre dette og at det hverken er bra for meg eller henne. Jeg har ikke pratet med henne om det.. Akkurat nå ønsker jeg å roe ting ned litt for å unngå komplikasjoner. Samtidig blir jeg litt redd for å miste henne, for hun liker oppmerksomheten og hun liker å bli tatt med storm.

I det hele føler jeg også at jeg ikke blir helt ivaretatt av henne. Jeg er usikker på om det kun er noe jeg føler eller om det er reelt. Burde jeg heller jobbe med å dekke mine egne behov?

Gode råd er dyre her. Jeg setter pris på gode tilbakemeldinger. Spesielt når det gjelder dette med sjalusi, for jeg føler det som nedverdigende ovenfor meg selv å føle dette. Jeg ønsker ikke å eie henne, for jeg vil at hun skal ha det bra og leve det livet hun har uten at jeg skal begrense henne.

Anyone? :-|

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

[AnonymBruker]

Det er forresten sant at forelskelse kan gjøre en gal.. for det er slik jeg føler meg.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

[AnonymBruker]

Men med denne dama opplever jeg en så vannvittig sterk sjalusi at jeg våkner av det om natten og får ikke sove av det. Jeg vil ha henne! Beslaglegge henne fra omverdenen! Eie henne!

Dette mener jeg definitivt er begjær, men om det er positivt når det ødelegger nattesøvnen din vet jeg ikke.

Akkurat nå ønsker jeg å roe ting ned litt for å unngå komplikasjoner.

Dette tror jeg også du bør gjøre. Du er fortsatt i forelskes-fasen. Det er fort gjort å blande heftig forelskelse med ekte kjærlighet.

I det hele føler jeg også at jeg ikke blir helt ivaretatt av henne. Jeg er usikker på om det kun er noe jeg føler eller om det er reelt.

Kan du komme med noen konkrete eksempler på hvorfor du er usikker på om du blir godt ivaretatt av henne? Det lønner seg ofte å stole på magefølelsen sin, men det er også smart å være realistisk.

Anonymous poster hash: e8a34...f50

[AnonymBruker]

I det hele føler jeg også at jeg ikke blir helt ivaretatt av henne. Jeg er usikker på om det kun er noe jeg føler eller om det er reelt.

Kan du komme med noen konkrete eksempler på hvorfor du er usikker på om du blir godt ivaretatt av henne? Det lønner seg ofte å stole på magefølelsen sin, men det er også smart å være realistisk.

Anonymous poster hash: e8a34...f50

Vi har hatt 2 uoverenstemmelser til nå. Ved begge uoverenstemmelsene gikk hun rett i kjelleren og trodde det var slutt. Jeg følte jeg ikke fikk rom til å være meg selv og til å finne ut av hvordan jeg skulle forholde meg, uten at hun ble livredd for at det skulle være slutt.

Det som ikke er helt bra her er at jeg har vært nødt til å møte hennes behov uten at hun helt har lyttet til mine. Det er godt mulig hun ser mine behov, men jeg føler hun har krevd mye av meg uten å lytte til hva jeg trenger i situasjonen.

Da jeg ønsket å roe ned tempoet, så tok hun dette som at hun ble dumpet. Det førte til en konflikt hvor mente jeg hadde gjort noe galt. Det jeg gjorde galt var å ikke være tydlig nok og jeg var utaktisk i måten jeg fremmet det på med ønsket om å roe ned tempoet.

Men hun gjorde sin egen konklusjon om at hun ble dumpet uten å høre med meg, enda jeg prøvde å forklare det for henne.

Enden på visa var at jeg så hennes behov og ba om unnskyldning for å ha vært utaktisk. Jeg besøkte henne og tok vare på henne. Hjalp henne med de negative følelsene sine for at hun skulle hente seg inn igjen.

Men hva med mine? Jeg klarer riktignok denne jobben selv, men det hadde vært godt å bli satt pris på for dette og få litt omtanke for kompromissene jeg har inngått for hennes del. Jeg er redd for å miste meg selv i dette...

Jeg tror dette er noe av det som har skapt grobunn for sjalusien. Jeg føler ikke at mine følelser, ønsker og behov blir ivaretatt. Jeg bare gir av meg selv og får ikke det jeg fortjener tilbake. Jeg vet ikke, men jeg tror og at hun tenker at det er min skyld ved de 2 konfliktene. Hvis det skal være min skyld hver gang, så vil ikke mine behov bli ivaretatt og jeg vil gå på akkord med meg selv.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

[Gjest Gjest]

Slik skal det ikke være etter bare få uker..

[Steinar40]

Jeg tenker at du/dere bare bør ta tiden til hjelp og se åssen det hele utvikler seg videre.

Minimum ett år burde folk bruke på å bli godt kjente; for da har den verste forelskelsen (begjæret) lagt seg og man ser klarere hvordan den andre egentlig er.

Det å flytte i sammen i forelskelsefasen er galskap.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du/dere bare bør ta tiden til hjelp og se åssen det hele utvikler seg videre.

Minimum ett år burde folk bruke på å bli godt kjente; for da har den verste forelskelsen (begjæret) lagt seg og man ser klarere hvordan den andre egentlig er.

Det å flytte i sammen i forelskelsefasen er galskap.

Jeg hører du snakker om det å flytte sammen i forelskelsesfasen stadig vekk.

Er det av personlig erfaring? Jeg er kun nysgjerrig :-)

Ja.. Tid er nok det rette her. Dette begjæret jeg opplever er såpass sterkt at jeg risikerer å ødelegge det hele her. Noe jeg kanskje burde ta med henne. Om hun har noen av de sammen tankene, så vil hun i såfall stå sterkere hos meg. Hvis ikke, så har vi et problem ;-)

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

[AnonymBruker]

Du lurer på om du kommer til å ødelegge den fine stormen og kjemien hvis ting roer seg ned? Du har tre valg.

1. Trekke deg litt tilbake

2. Miste kontrollen og jobbe med sjalusi

3. Stol mer på deg selv.

(Jeg foreslår 2 og 3)

Å miste kontroll over egne følelser gjør deg sårbar. Dette åpner selvsagt opp porten til sjalusi, det er helt logisk at tankene dine svirrer dithen når tankene dine går ut på disse tingene og er så betatt at du føler deg sårbar.

1. Redd for å miste henne hvis du trekker deg, for du har tatt henne med storm og er usikker på om hun drar hvis du ikke fortsetter.

2. Sjalu og virker mest redd for å miste kontrollen.

Det første du selvsagt tenker er at du burde trekke deg tilbake, for sjalusi er en bad ting. Men er det bad å miste litt kontrollen på egne følelser, i denne sammenhengen? Jeg tror jeg hadde slippet kontrollen litt mer, å sett om sjalusien hadde forsvunnet

Anonymous poster hash: 0ba36...6ad

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært svært forsiktig med å tenke for mye over ditt og datt på dette tidspunktet. Ting er ikke alltid det man tror.

Jeg liker henne så godt, jeg er så betatt, er det begjær... er det da sjalusien kommer? Hvis du vil rydde opp i deg selv, er du nødt til å tenke på hva det er slags tanker som kommer før sjalusi, eller den dagen sjalusi kommer, disse tingene.

Å fokusere på sjalusien er galt, for det er bare en reaksjon på disse tankene, ikke nødvendigvis en realitet man burde gå etter.

Så, ts, Hva utlyser sjalusi? er det forelskelsen som utlyser det?

Anonymous poster hash: 0ba36...6ad

[AnonymBruker]

I det hele føler jeg også at jeg ikke blir helt ivaretatt av henne. Jeg er usikker på om det kun er noe jeg føler eller om det er reelt. Burde jeg heller jobbe med å dekke mine egne behov?

Gode råd er dyre her. Jeg setter pris på gode tilbakemeldinger. Spesielt når det gjelder dette med sjalusi, for jeg føler det som nedverdigende ovenfor meg selv å føle dette. Jeg ønsker ikke å eie henne, for jeg vil at hun skal ha det bra og leve det livet hun har uten at jeg skal begrense henne.

Anyone? :-|

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

Hvorfor føler du deg ikke helt ivaretatt? du stoler ikke så mye på dine egne betrakninger, og det kan gå begge veier. Jeg har vært der selv. Det kan være at du tar feil: hun ivaretar deg. Det kan være at du har rett: hun ivaretar deg ikke helt.

Dette blir mitt tredje innlegg. For jeg kjenner meg bittelitt igjen. Jeg ble såret så fælt en gang, og var utrolig redd for mine egne følelser, forelskelser, miste kontrollen, også stolte jeg ikke på hvordan jeg selv så på andre mennesker og om det var bra eller ikke osv.

Jeg tror du leser signalene hennes helt feil, og jeg tror du har dårlig selvfølelse med tanke på at du tror at du kommer til å miste henne når stormen daler ned eller hvis du trekker deg tilbake. Du sier mange ting til deg selv som er negative i den grad. At dette er skummelt, men du vet hva du gjør... osv.

Vær så snill ts. Hvis du hadde hatt bedre selvtillit/selvfølelse, hvordan hadde du tolket signaler da? Hvis du slappet litt mer av og ikke studerte hver millimeter av forelskelsen, tenk om du opplever noe nytt og fint?

Prøv å snu om tankegangen litt til positive tanker, det skjer ikke alltid noe bad bak alt som skjer. Og hvis det skjer noe bad, var det utrolig mye fint som skjedde i mellomtiden som man ikke husker.

Anonymous poster hash: 0ba36...6ad

[Steinar40]

Jeg hører du snakker om det å flytte sammen i forelskelsesfasen stadig vekk.

Er det av personlig erfaring? Jeg er kun nysgjerrig :-)

Ja.. Tid er nok det rette her. Dette begjæret jeg opplever er såpass sterkt at jeg risikerer å ødelegge det hele her. Noe jeg kanskje burde ta med henne. Om hun har noen av de sammen tankene, så vil hun i såfall stå sterkere hos meg. Hvis ikke, så har vi et problem ;-)

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

Nope, jeg ække så dum vettu hehe

Men jeg vet at altfor mange gjør akkurat denne feilen og at det er årsaken til veldig mange samlivsbrudd.

Mitt råd er altså at du lar forelskelsen gå sin gang, og så ser du åssen ståa er når det hele roer seg litt (etter sånn ca 6 mnder).

Endret 30. juli 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Nope, jeg ække så dum vettu hehe

Men jeg vet at altfor mange gjør akkurat denne feilen og at det er årsaken til veldig mange samlivsbrudd.

Mitt råd er altså at du lar forelskelsen gå sin gang, og så ser du åssen ståa er når det hele roer seg litt (etter sånn ca 6 mnder).

Det med at jeg ikke føler meg ivaretatt er pga. de komplikasjonene vi har hatt til nå.

Jeg gikk inn i dette med hud og hår, men etter 2 krangler på kun 1 uke når vi kun har vært sammen i 2 uker føles ikke trygt for min del.

Hva ville du ha gjort? Skal jeg prate med henne om det eller ta tiden til hjelp?

Prater jeg med henne, så risikerer jeg nok en krangel. Prater jeg ikke med henne, så risikerer jeg å bli overkjørt igjen. Begge veier leder til en potensiell krangel og jeg må ta sjansen på en av disse veiene.

Jeg kjenner at en krangel til der vi står nå, så kommer jeg til å flykte og det ville vært veldig synd. For utenom all utryggheten vi begge har opplevd ovenfor hverandre, så har vi mye verdifullt å finne hos hverandre.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

[Steinar40]

Det med at jeg ikke føler meg ivaretatt er pga. de komplikasjonene vi har hatt til nå.

Jeg gikk inn i dette med hud og hår, men etter 2 krangler på kun 1 uke når vi kun har vært sammen i 2 uker føles ikke trygt for min del.

Hva ville du ha gjort? Skal jeg prate med henne om det eller ta tiden til hjelp?

Prater jeg med henne, så risikerer jeg nok en krangel. Prater jeg ikke med henne, så risikerer jeg å bli overkjørt igjen. Begge veier leder til en potensiell krangel og jeg må ta sjansen på en av disse veiene.

Jeg kjenner at en krangel til der vi står nå, så kommer jeg til å flykte og det ville vært veldig synd. For utenom all utryggheten vi begge har opplevd ovenfor hverandre, så har vi mye verdifullt å finne hos hverandre.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

Tja, det er jo ikke akkurat noe godt tegn hvis det ikke nytter å prate med henne.

På den annen side så er det ikke lett å prate fornuftig under en forelskelse.

Hvis det er mye positivt ellers så tror jeg nok at jeg hadde tatt tiden til hjelp. Men nytter det generelt sett ikke å prate med henne så tror jeg du bør tenke deg om.

Kommunikasjon er avgjørende viktig i et parforhold.

[Gjest .-L-.]

Det er skummelt å forelske seg i grunn, tenker ikke og oppfører seg ikke rasjonelt i det hele tatt.

Tror egentlig det er smart å vite at man har funnet riktig person før man slipper seg helt løs, for ellers går man på en kraftig smell

Endret 30. juli 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Det er skummelt å forelske seg i grunn, tenker ikke og oppfører seg ikke rasjonelt i det hele tatt.

Tror egentlig det er smart å vite at man har funnet riktig person før man slipper seg helt løs, for ellers går man på en kraftig smell

En forelskelse gir stor motivasjon for å overkomme vanskelige hindringer man har seg imellom. Dessverre er det slitsomt og skjærer det seg, så risikerer man å ha det vondt etterpå. Jeg tror jeg slipper billig unna der. Jeg har blitt temmelig flink til å håndtere følelser og de siste årene har jeg bygget meg en sterk selvfølelse som hjelper meg godt på vei i slike situasjoner.

Tempoet er jeg usikker på. Der er det mulige ting jeg må ta lærdom av. Jeg mistenker at det ikke er tempoet som er feil, men at jeg ikke ga meg selv nok tid underveis til å la ting synke slik at jeg kunne sette grenser for henne.

Jeg kommer til å gi dette litt tid nå og se an hva som skjer. Hvis det ikke går i min favør nå, så får hun en advarsel og en sjanse til å gjøre ting godt igjen. Hvis ikke vil dessverre forholdet ryke.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

[AnonymBruker]

Huff, det er så vanvittig mye bullshit som blir sagt. Mon tro om hvorfor. Halvparten menes jo ikke en gang, men det sies vel bare som et 'svar' på noe annet, i håp om å få viljen sin igjen. At det hele skal falle i sin egen favør, selv om en ikke innser hvor håpløst det er.

Og jeg husker en gang en som sa "Jeg trekker meg gjerne tilbake, men ikke for hvem som helst".
Akkurat den i seg selv er vel så motsigende som man overhodet kan få det gjerne, i tillegg til at det selvsagt er 100% bullshit som veldig mye annet.

Men så har en vel innsett at det ikke var "hvem som helst" likevel da. Og da blir det vel vanskeligere å gi slipp fordi en aner vel at da er nå hvertfall alt håp ute vel. Så da havner en tilbake på "folk jobber ikke med forholdene sine og de gir slipp alt for tidlig i disse tider". Eller "jeg gir det bare ett forsøk til, også går jeg min vei, hvis det ikke går." (Og hvor mange ganger har ikke den kommet allerede da?)

Og da blir man stående fast i en loop. Og man gir seg aldri, fordi da er jo hvertfall slaget tapt.
Selv om det egentlig var tapt for veldig lenge siden, så er det jo det å innse det selv som er det sureste eple å tygge i. Uansett hva som blir sagt til en og virker det som.

Og å prate seg ut av en loop nytter ikke. Det må en handling til! Fra en av partene. For å komme seg noen vei.

Og det ble spurt i går om når et forhold er beyond repair. Svaret på det, er enkelt nok når forholdet ikke lengre er. Punktum. Det er ikke et forhold i det hele tatt, hvis det kun er den ene parten som ser på det som ett. Og da blir det i stedet stalking og en noe desperat og patetisk oppførsel som ikke hører hjemme noen steder blant voksne mennesker.

Og når det uansett bare kommer bullshit til hva enn. Og ingenting blir fulgt opp. Og hva som menes blant alt som sies er veldig sporadisk og intetsigende, og det er heller ikke så godt å vite hvor mye som er løgn og hvor mye som er sannhet heller lengre da. Og dette og forøvrig, har jo vært en artig gjenganger ganske lenge også har jeg fått inntrykk av. Men det ligger vel mye i teorien bak å "si det henne vil høre, og ikke det en egentlig mener". Jeg tror den til dels er veldig sann i dette tilfellet, men det kommer vel begge deler også antar jeg. Og da blir det jo mye piss. Og man tror jo at det hjelper, virker det som.

Anonymous poster hash: d7717...d84

[Gjest .-L-.]

En forelskelse gir stor motivasjon for å overkomme vanskelige hindringer man har seg imellom. Dessverre er det slitsomt og skjærer det seg, så risikerer man å ha det vondt etterpå. Jeg tror jeg slipper billig unna der. Jeg har blitt temmelig flink til å håndtere følelser og de siste årene har jeg bygget meg en sterk selvfølelse som hjelper meg godt på vei i slike situasjoner.

Tempoet er jeg usikker på. Der er det mulige ting jeg må ta lærdom av. Jeg mistenker at det ikke er tempoet som er feil, men at jeg ikke ga meg selv nok tid underveis til å la ting synke slik at jeg kunne sette grenser for henne.

Jeg kommer til å gi dette litt tid nå og se an hva som skjer. Hvis det ikke går i min favør nå, så får hun en advarsel og en sjanse til å gjøre ting godt igjen. Hvis ikke vil dessverre forholdet ryke.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d

Jeg har også god selvfølelse, selverdi osv og er forsåvidt flink til å takle følelser, men å oppleve kjærlighetssorg er ganske tungt, og det vet du sikkert fra tidligere erfaringer.

Du sier du har forelsket deg og til og med sagt at du elsker henne etter bare en uke. Realiteten er jo at du blir ikke kjent med en person på en uke, du får ikke vite hvordan hun er til vanlig, vaner, hvordan hun oppfører seg rundt folk osv.

Dessuten så kan følelser fort snu. Hun kan finne ut at, "hallo? Jeg kjenner jo ikke fyren en gang", og plutselig forandre følelsene sine. Da får du høre rasjonalliseringer og forklaringer som: Men, vi har jo bare kjent hverandre så og så lenge, ladidadida.

Da har du etter mine øyne rushet inn i ting og hoppet utenfor et stup uten falskjerm rett og slett. Det er derfor mange ofte bruker en del tid før de slipper ned "guarden" sin fordi man vil ikke forelske seg i feil person.

Dessuten så er det ikke hennes oppgave å ivare ta deg, det må du gjøre selv. Det er ikke lurt å tenke at den andre vil være ærlig med alt og gjør ting lettere for deg, for de fleste ivaretar først og fremst seg selv. Jeg har ikke møtt mange damer som gir meg "heads up" på at nå nærmer deg seg slutten, selv om jeg gjerne gjør det med dem.

Uansett, håper det ordner seg for deg Er hun voksen og en god person vil hun jo ta hensyn og gi deg tid hvis det er det du trenger.

[Gjest .-L-.]

Men så har en vel innsett at det ikke var "hvem som helst" likevel da. Og da blir det vel vanskeligere å gi slipp fordi en aner vel at da er nå hvertfall alt håp ute vel. Så da havner en tilbake på "folk jobber ikke med forholdene sine og de gir slipp alt for tidlig i disse tider". Eller "jeg gir det bare ett forsøk til, også går jeg min vei, hvis det ikke går." (Og hvor mange ganger har ikke den kommet allerede da?)

Og da blir man stående fast i en loop. Og man gir seg aldri, fordi da er jo hvertfall slaget tapt.

Selv om det egentlig var tapt for veldig lenge siden, så er det jo det å innse det selv som er det sureste eple å tygge i. Uansett hva som blir sagt til en og virker det som.

Og å prate seg ut av en loop nytter ikke. Det må en handling til! Fra en av partene. For å komme seg noen vei.

Og det ble spurt i går om når et forhold er beyond repair. Svaret på det, er enkelt nok når forholdet ikke lengre er. Punktum. Det er ikke et forhold i det hele tatt, hvis det kun er den ene parten som ser på det som ett. Og da blir det i stedet stalking og en noe desperat og patetisk oppførsel som ikke hører hjemme noen steder blant voksne mennesker.

Og når det uansett bare kommer bullshit til hva enn. Og ingenting blir fulgt opp. Og hva som menes blant alt som sies er veldig sporadisk og intetsigende, og det er heller ikke så godt å vite hvor mye som er løgn og hvor mye som er sannhet heller lengre da. Og dette og forøvrig, har jo vært en artig gjenganger ganske lenge også har jeg fått inntrykk av. Men det ligger vel mye i teorien bak å "si det henne vil høre, og ikke det en egentlig mener". Jeg tror den til dels er veldig sann i dette tilfellet, men det kommer vel begge deler også antar jeg. Og da blir det jo mye piss. Og man tror jo at det hjelper, virker det som.

Anonymous poster hash: d7717...d84

Problemet er ofte at man ikke vet hvor den andre står, fordi h*n gjerne holder kortene til brystet og ikke er helt ærlige med hva en føler.

Jeg er en person som har det ganske klart for meg hva jeg skal gjøre i diverse situasjoner, men dersom jeg ikke vet hvilken situasjon jeg er i, skyter jeg på en måte blindt. Med en som holder kortet tett til brystet må nesten rett og slett drite seg ut for å få den infoen man trenger for å vite hvor man egentlig står. Hadde den andre personen vært åpen og ærlig i utgangspunktet så hadde jo ikke det vært nødvendig, men de fleste tenker vel at det ikke er deres oppgave å gjør det lettere for den andre.

Så ja, for å ikke havne i den loopen så må man vite hvordan ting står, og vite at dersom ting har gått så langt at det ikke er noen vei tilbake, så er det ikke noe man kan gjøre. Må bare gå videre.

Endret 30. juli 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Problemet er ofte at man ikke vet hvor den andre står, fordi h*n gjerne holder kortene til brystet og ikke er helt ærlige med hva en føler.

Jeg er en person som har det ganske klart for meg hva jeg skal gjøre i diverse situasjoner, men dersom jeg ikke vet hvilken situasjon jeg er i, skyter jeg på en måte blindt. Med en som holder kortet tett til brystet må nesten rett og slett drite seg ut for å få den infoen man trenger for å vite hvor man egentlig står. Hadde den andre personen vært åpen og ærlig i utgangspunktet så hadde jo ikke det vært nødvendig, men de fleste tenker vel at det ikke er deres oppgave å gjør det lettere for den andre.

Så ja, for å ikke havne i den loopen så må man vite hvordan ting står, og vite at dersom ting har gått så langt at det ikke er noen vei tilbake, så er det ikke noe man kan gjøre. Må bare gå videre.

Hvem er det som holder kortene tett til brystet sitt? Slik jeg ser det, spiller vi jo med åpne kort alle sammen.

Og ja, jeg har sett at du skyter litt blindt med subtile hint her og der, men slikt avfeies relativt fort og ser det ut til. Dette er jo sannsynligvis fordi en ikke har lyst å høre det og således bare ser bort i fra det. Men når situasjonen har kommet seg dit, så må en jo oppgradere hintene sine litt til klartekst heller slik at en eventuelt kan få slippe å drite seg ut da, for å vite hvor en står. Og det er nok mange som tenker at det ikke er deres oppgave å gjøre det lettere for andre, og det er nok så beundringsverdig i seg selv å påta seg noe sånt, men hva er det man egentlig gjør lettere? Slik jeg ser det, er det bare lettere for å falle ned i loopen da eventuelt (om en ikke allerede er der). Det er ingen lett prosess uansett, og å prøve å pakke dun under plasteret før en river det av kan gjøre vondt verre noen ganger, men om hvordan akkurat det er i denne situasjonen tør jeg ikke å uttale meg så mye om.

Er enig med de siste linjene dine og. Å vite hvor man står vil jeg tro er utelukkende alltid litt kjekt.

Anonymous poster hash: d7717...d84

[AnonymBruker]

Jeg har også god selvfølelse, selverdi osv og er forsåvidt flink til å takle følelser, men å oppleve kjærlighetssorg er ganske tungt, og det vet du sikkert fra tidligere erfaringer.

Du sier du har forelsket deg og til og med sagt at du elsker henne etter bare en uke. Realiteten er jo at du blir ikke kjent med en person på en uke, du får ikke vite hvordan hun er til vanlig, vaner, hvordan hun oppfører seg rundt folk osv.

Dessuten så kan følelser fort snu. Hun kan finne ut at, "hallo? Jeg kjenner jo ikke fyren en gang", og plutselig forandre følelsene sine. Da får du høre rasjonalliseringer og forklaringer som: Men, vi har jo bare kjent hverandre så og så lenge, ladidadida.

Da har du etter mine øyne rushet inn i ting og hoppet utenfor et stup uten falskjerm rett og slett. Det er derfor mange ofte bruker en del tid før de slipper ned "guarden" sin fordi man vil ikke forelske seg i feil person.

Dessuten så er det ikke hennes oppgave å ivare ta deg, det må du gjøre selv. Det er ikke lurt å tenke at den andre vil være ærlig med alt og gjør ting lettere for deg, for de fleste ivaretar først og fremst seg selv. Jeg har ikke møtt mange damer som gir meg "heads up" på at nå nærmer deg seg slutten, selv om jeg gjerne gjør det med dem.

Uansett, håper det ordner seg for deg Er hun voksen og en god person vil hun jo ta hensyn og gi deg tid hvis det er det du trenger.

Takk for gode råd.

Jeg har nå bestemt meg for å gi slipp på det som har skjedd og gi det hele tid til å få synke, så ser vi nok hvor vi står når vi har roet oss litt.

Blir det slik at "hey, jeg har ikke kjent deg mer enn i noen uker", så greit.

Apropos det med kjærlighetssorg, så går det an å bli i bedre stand til å håndtere det. Den veien jeg har gått har hjulpet meg til dette. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg går ut i fra at det er selvfølelsen det handler om her. Jeg laster ikke meg selv ved et brudd, for jeg vet at jeg har gjort det beste ut i fra mine forutsetninger. I tillegg er jeg i stand til å se kritisk på meg selv slik at jeg kan lære av feilene mine, uten å gå i kjelleren. Jeg sier ikke at det ikke koster meg energi, for det gjør det. Men jeg opplever at jeg heller er sint, frustrert og i litt dårligere humør for en kort periode ved kjærlighetssorg. Men jeg depper ikke av det lenger, fordi jeg vet at jeg ikke kunne ha gjort det noe bedre. Gjort er gjort og det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Lev som om morgendagen er din siste.

Lær som om du skal leve for evig.

Anonymous poster hash: 00f41...a6d