Redd for fødsel, men føler at jeg må

[SmallTalk]

Er det smertene du i hovedsak er redd for så finnes det gode muligheter for smertelindring som faktisk fungerer under fødsel. De fleste får f.eks god effekt av epidural, og dersom denne fungerer optimalt så er mulighetene tilstede for å være mer eller mindre smertefri frem til du får pressveer. Da er det derimot ingen kjære mor og du får ikke noe smertestillende lenger.

Endret 29. juli 2013 av SmallTalk

[AnonymBruker]

Er det smertene du i hovedsak er redd for så finnes det gode muligheter for smertelindring som faktisk fungerer under fødsel. De fleste får f.eks god effekt av epidural, og dersom denne fungerer optimalt så er mulighetene tilstede for å være mer eller mindre smertefri frem til du får pressveer. Da er det derimot ingen kjære mor og du får ikke noe smertestillende lenger.

For meg var ikke pressveene vonde i det hele tatt, så hadde ikke hatt behov for smertelindring da uansett

Anonymous poster hash: 0910a...fdb

[Daraya]

Keisersnitt var tingen for meg. Angrer ikke et sekund.

[AnonymBruker]

Hvis du vil ha barn, men verken vil føde eller ta keisersnitt, kan jo adopsjon være en mulighet.

Hvis det derimot er viktig at barnet er "deres kjøtt og blod", er det vel ikke stort annet å gjøre enn å begynne å jobbe med angsten.

Anonymous poster hash: 97425...c04

[AnonymBruker]

TS her:

Jeg har time hos fastlegen min i August, kan jo ta opp emnet litt forsiktig da, høre hva hun vil si, hvem jeg evt kan prate med osv. Kanskje hun har noen innspill også. For å starte litt forsiktig. Synes det er skremmende å ta steget å ringe en jordmor. Men jeg er veldig glad for å høre innspillene deres, og at det er flere som har følt som meg, og faktisk gjennomført det. Dere er tøffe! Blikkene mine blir lange hver gang jeg ser jenter som er gravide, jeg synes de er så tøffe. Så uanfektet av situasjonen. Rolige og gleder seg. Jeg misunner dem grovt! Det er jo dette jeg vil, bare det siste med å føde om står igjen. Men som dere sier, det er noen timer. Men fødsel kan jo drøye til 2 døgn osv. Har ei venninne som lå i 36 timer. Alle mine venninner har dessverre skrekkhistorier, og det har hatt stor innvirkning på meg. Når man bare har hørt skrekkhistorier siden man var tenåring, er det hardt å komme over. Noen ganger ser det ut til å være en usynlg konkurranse blant mammaer om hvem som har hatt den verste fødselen.

Anonymous poster hash: 78fd2...063

[Schadenfreude]

Husk på at fødselshistorier er kvinners "krigshistorier". Der mannfolka utveksler historier om kakebu, uendelige marsjer og slikt fra militæret, har enkelte damer veldig behov for å fortelle om fødselen sin. For i etterkant sitter vel mange av oss og er litt overrasket over at vi kom oss gjennom noe slikt. Det er ikke til å komme utenom at det for mange også er en form for terapi å snakke høyt om det.

Jeg syntes tanken på fødsel og alt det som kunne gå galt var så avskrekkende at jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri få barn. Men når graviditeten var et faktum så måtte jo ungen ut på et eller annet vis. Jeg tror nok at man får mye drahjelp av hormoner til å være "rolig" og akseptere situasjonen, men for de der det ikke er nok, finnes det heldigvis jordmødre med erfaring.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si annet enn at kroppen din er skapt for å føde barn.

Anonymous poster hash: ac02d...d3a

Dette er noe av det dummeste jeg også hører. Hva med de som har for smalt bekken slik at ungen ikke kommer seg ut? Hva med de som ikke får pressrier eller åpning slik at barnet ikke kommer ut? De er jo åpenbart ikke skapt for å føde barn! NOEN eller DE FLESTE er skapt for å føde barn, men ikke alle...

Anonymous poster hash: 9fbf1...9d2

[April_]

Slik jeg tolker siuasjonen din opplever du at en redsel som ikke er helt adekvat (dog VELDIG forståelig) hindrer deg i å leve slik du ønsker, og dette ligger nært opptil definisjonen av en fobi.

Dersom du ønsker å håndtere redselen slik at du kan ta en avgjørelse som ikke er påvirket av denne kan jeg anbefale eksponeringsterapi i form av systematisk desenitivisering. Dette går ganske enkelt ut på av avlære redselsreaksjonene i nervesystemet ditt gjennom å gradvis utsette deg selv (sammen med en terapaut) for det du er redd for, f.eks. tanken på intens smerte eller at noe kan gå galt under en fødsel.

Denne typen terapi er atferdsrettet, evidensbasert og ganske "no bullshit".

Som en liten trøst kan jeg nevne at jeg også var veldig redd for å føde frem til jeg ble gravid. Nå føles det helt greit (selv om jeg ikke gleder meg). Lykke til med avgjørelsen deres!

[Teriyaki]

Vi er også skapt for å spise naturlig ubehandlet mat... Vi er skapt for å drikke rent vann og bruke kroppen vår, jakte for å overleve.

"Kvinner har gjort dette før deg", ja, så siden alle andregjør det og vi er skapt for å føde så er det ikke lov å være drit redd for å føde?!

Er da ingen som har sagt at det ikke er lov.

Skjønner ikke hvorfor det alltid skal komme mange med dårlige erfaringer og fortelle i slike tråder. Det gjør jo bare situasjonen værre for ts!

[AnonymBruker]

Er da ingen som har sagt at det ikke er lov.

Skjønner ikke hvorfor det alltid skal komme mange med dårlige erfaringer og fortelle i slike tråder. Det gjør jo bare situasjonen værre for ts!

Fordi at noen er så ulykkelige, og må derfor overføre sin egen ulykkelighet på andre.

Anonymous poster hash: 15aed...63f

[AnonymBruker]

Du må ikke, er nok av unger i Norge.

Anonymous poster hash: ad5b2...5ba

[Stinelin]

Jeg tenker ganske likt som deg ang. fødsel TS, bortsett fra at jeg ikke er livredd for KS. Har hatt ett, og det var ikke noe å være redd for min del. LItt ekkelt, men ikke noe problem.

Men fødsel derimot, blir jeg kvalm bare av å tenke på. Er livredd smertene, og føler meg veldig pysete. Kan nesten begynne å grine eller besvime av ei blodprøve eller en ubehgagelig underlivsundersøkelse.

Så har det seg slik at jeg er gravid i 36. uke og vet at jeg snart skal gjennom det...

Har snakket masse om fødsel, mestring og smertelindring med jordmor, går til ei jeg er trygg på denne gangen, i motsetning til forrige gang. Føder på et bra sykehus, så jeg er så trygg jeg kan bli på at både jeg og barnet skal klare oss fint, men er fortsatt livredd for smertene.

Det eneste jeg kan si er at svangerskapet er langt, og man har god til til å venne seg til tanken. Og det kjennes bedre ut ettersom kroppen viser at den begynner å bli mer klar for å føde.

Trøsta mi er at om fødselen blir altfor ille får jeg KS, og at jeg bedt om å bli pumpet full av all verdens smertelindring innenfor det som er forsvarlig. Ingen planer om å være urkvinne og føde uten smertelinding her.

Er da ingen som har sagt at det ikke er lov.

Skjønner ikke hvorfor det alltid skal komme mange med dårlige erfaringer og fortelle i slike tråder. Det gjør jo bare situasjonen værre for ts!

Helt enig. I slike tråder passer det absolutt ikke å komme med dårlige erfaringer.

[AnonymBruker]

TS;

Hvis du virkelig vil ha barn, synes jeg ikke du skal la angsten stoppe deg. Fødselsangst er et reelt og kjent fenomen, og det finnes mange jordmødre med spesialkompetanse som man kan få hjelp og oppfølging av. Som flere her har sagt kan det også skje at man får et litt annet syn på saken når man faktisk er gravid og kjenner barnet i magen - da handler det plutselig også om å få møte barnet sitt, ikke bare om smerte og redsel. Det finnes også nok av fine, vakre fødselshistorier på nett hvis du trenger en motvekt til venners skrekkhistorier (og du kan godt be dem om å la være med utbroderingene da de skremmer deg. Hvis du forteller dem at du vurderer å droppe å få barn fordi du er så redd for å føde kan det være de kommer på andre tanker?)

Du bør imidlertid være noenlunde sikker på at dette med barn faktisk er noe du vil. Prøv å tenke på livet med barn, heller enn på fødselen. Vil du være mamma? Ikke at det ikke er lov å kjenne på usikkerhet - jeg kan komme på mange grunner til at det er en skikkelig dårlig idé å sette barn til verden, og jeg tar meg selv i å være redd for å angre, men jaggu har jeg lyst på barn allikevel, og nå sitter jeg nå her med en liten på vei. Men det finnes jo tross alt folk som helt genuint ikke vil ha barn, og hvis du er en av dem burde du ikke gjøre det bare for å glede kjæresten din. Noe av det du skrev gjorde meg litt usikker på motivasjonen din, derav dette avsnittet. Bare å se bort fra det hvis det ikke var på sin plass, selvfølgelig

Anonymous poster hash: c238d...49d

[AnonymBruker]

Ts her igjen:

Veldig glad for at dere tar dere tid til å skrive disse innleggen, det hjelper litt på en måte, å forstå at jeg ikke er alene om å synes fødsel er skremmende. Jeg har lyst på barn og familieliv, men jeg tenker nok litt for mye på alt, jeg tenker allerede på hvilke utfordringer vi vil møte også, ikke bare kosen. Derfor jeg kanskje virker litt tvilende. Jeg gruer meg til trasalder, tenårene osv. Mens for andre er dette noe de tar etterhvert når det dukker opp, og tenker ikke så mye over fremtiden på samme måte. Virker iallefall litt slik. Så jeg har et sterkt ønske, men gruer meg samtidig. Klarer ikke forklare så mye bedre, men det er slik jeg føler. Jeg må nok jobbe en del med meg selv før jeg vil blir gravid, har man blitt er det ingen vei utenom (etter en viss tid selvfølgelig). Føler vi har økonomi, hus, biler, faste jobber, samt sunne verdier å gi et barn, så abort gjør jeg ikke uansett. Kanskje jeg rett og slett må hoppe i det en dag bare?

Anonymous poster hash: 78fd2...063

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si annet enn at kroppen din er skapt for å føde barn.

Anonymous poster hash: ac02d...d3a

"Vi er skapt" for å se også, hjelper det de blinde? Nei, vi er ikke skapt for noe som helst, vi er individer i en art som ikke hadde overlevd hvis ikke flertallet kunne sette barn til verden. På grunn av genetisk variasjon og alt som kan gå galt i utviklingen av et menneske har det seg imidlertid slik at fødsler faller lettere for noen enn for andre, og noen er faktisk ikke i stand til å føde, og vil dø om de prøver det hvis de ikke får medisinsk hjelp. Og selv om man får bekreftet at det ikke er noe medisinsk i veien for at kroppen skal kunne gjennomføre fødselen, og man vet at ungen kommer til å finne veien ut enten man vil det eller ikke, hjelper da ikke det det aller minste på redselen for å føde. TS har forklart at hun har angst for selve fødselen og smerten som følger med den, så å få vite at det kommer til å ende bra har ingenting å si. For å illustrere: Det hjelper ikke om du forteller meg at tarantellen er ufarlig og snill som et lam, jeg hadde like fullt blitt hysterisk om du hadde forsøkt å sette en på meg. Jeg oppfatter det som ganske nedlatende å bare avfeie frykten til TS med at det nok kommer til å ende bra. Hun skal tross alt greie å fungere i de ni månedene før fødselen også, så med reell fødselsangst trenger hun konstruktiv hjelp, ikke floskler.

Anonymous poster hash: c238d...49d