Jeg kommer aldri til å bli far!

[AnonymBruker]

Dette har jeg nå innsett, og prøver å fordøye det ettersom jeg alltid har ønsket meg barn. Er en ung mann, forøvrig.

Fysisk sett er det så vidt jeg vet, ingen hindringer. Jeg har iallefall aldri sjekket min fertilitet. Hadde kanskje vært like greit om jeg var infertil.

DETTE er de virkelig punktene som gjør at jeg aldri vil kunne bli far:

- Jeg har angst

- Klarer ikke være sosial

- Ingen selvtillit

- Har ikke jobb/utdanning

- Kjører ikke bil (angst)

- Er ikke praktisk anlagt

- Savner bare fortida, greier ikke se fremover. Ser negativt på framtida.

- Greier ikke sjekke opp jenter

- Jenter viser aldri meg interesse

Altså, generelt sett har jeg ingenting å by på. Det vil aldri komme så langt at jeg vil kunne ha sjans til å få barn med ei dame. Og hvis det skulle gå så langt, så har jeg iallefall ingenting å lære bort til dette barnet. Kan egentlig ingenting. Vil ikke kunne lære barnet å svømme eller å snekre, kjøre bil osv..

Så nå har jeg begynt å seriøst endre tankesettet mitt, slik at jeg får et kjøligere forhold til det å få barn.

Anonymous poster hash: 77fd3...b25

[AnonymBruker]

Dette kan du få hjelp med hos en psykolog

Anonymous poster hash: 9d678...e79

[AnonymBruker]

Innlegg slettet, mod.

Det er dette jeg også har tenkt. Ts

Anonymous poster hash: 77fd3...b25

Endret 29. juli 2013 av Sulosi

[Sulosi]

Diskusjonen er ryddet for personangrep.

Sulosi, mod.

[AnonymBruker]

For barnets skyld bør du ikke bli far i den tilstanden du er i nå.

Men dersom du jobber med og bearbeider problemene dine, ser jeg ingen grunn til hvorfor du ikke skal klare å både på deg dame og barn etterhvert.

Anonymous poster hash: 7af4d...776

[Missy1]

Du kan jobbe med deg selv, det er ingenting her som tilsier at du aldri kan bli far bare at det ikke er noe bra tidspunkt nå

Du må bli istand til å kunne ta vare på deg selv først og bli gla i den du er. Ikke se så mørkt på livet. Som du sier er du en ung mann, du har masse tid.

Sett det små mål, jobb med en ting om gangen så skal du se at det blir bedre

Og selvom du ikke kan snekre kan du fortsatt bli en kjempe flott far

Jeg har ikke noe angst, men var livredd for å kjøre bil. Første gang jeg kjørte bil var jeg 23år gammel og etter hver kjøretime var jeg så "ødelagt" at jeg ikke kjente bakken under meg når jeg gikk. Det var som om jeg sveva og ikke på en positiv måte.

Men med små mål og en tålmodig og flink trafikklærer så fikk jeg det til og nå er jeg ikke redd lenger man må bare "face" det man er redd for, men på en forsiktig og forsvarlig måte.

Ikke se ned på deg selv, det gjør bare ting vondt verre for deg

[Gjest abcdefgh]

Siden du er en ung mann kan du ha mange gode år og et langt og godt liv foran deg om du evner å ta tak i problemene dine systematisk og jobbe mot langsiktige mål. Jeg vet ikke hvilken hjelp du får nå for tiden , men kanskje psykiatrisk team i kommunen kan være en god start ? De kan ihvertfall hjelpe deg og komme i gang med eksponeringstrening. Alt er mulig ! Du må bare oppleve mestring og få igjen troa på deg selv så kommer ting etterhvert! Har du noen venner igjen ? Hvor godt kjenner du deg selv ? Vet du hvorfor du frykter ting osv.?

Endret 29. juli 2013 av abcdefgh

[AnonymBruker]

Så klart kan du bli far, og du kommer sikkert til å bli en kjempebra far. Men først vil jeg råde deg å få hjelp med probleme dine hos en psykolog.

Anonymous poster hash: 01370...3c1

[AnonymBruker]

Dette kan være midlertidige problemer! Du har masse selvinnsikt, så jeg tror du helt klart kan klare å ordne opp i problemene dine. Søk hjelp og sett deg mål. Kone og barn er definitivt ikke utelukket!

Anonymous poster hash: bd18f...d27

[Gjest Gjest]

goisessaame="AnonymBruker" post="13030227" timestamp="1375121911"]

Så nå har jeg begynt å seriøst endre tankesettet mitt, slik at jeg får et kjøligere forhold til det å få barn.

Anonymous poster hash: 77fd3...b25

[AnonymBruker]

Dette kan være midlertidige problemer! Du har masse selvinnsikt, så jeg tror du helt klart kan klare å ordne opp i problemene dine. Søk hjelp og sett deg mål. Kone og barn er definitivt ikke utelukket!

Anonymous poster hash: bd18f...d27

Midlertidige problemer varer ikke i nærmere 10 år.. Og jo, jeg har prøvd å forandre mange av disse tingene men det ender alltid med nye slag i trynet. Hver eneste gang! Blir bare trøkket ned i søla, gang på gang.

TS

Anonymous poster hash: 77fd3...b25

[johans1]

Prøv å fokusere på andre ting, i stedet for å hele tiden tenke og frustrere deg over ting. En dag vil du nok møte en kvinne som endrer hele livet ditt. Bare lev livet ditt imens. Du bør kanskje vurdere å snakke med psykolog om dette? Hun/han kan hjelpe deg med å få positive tanker inn igjen Du må tenke på nåtiden, ikke bekymre deg over hva som ikke blir å skje... Fordi det kan skje.

[AnonymBruker]

Vær glad du slipper å få unge. De skriker en masse til alle døgnets tider, lar deg aldri få skikkelig søvn, er bare irriterende, koster en masse penger og du får ingenting igjen for det som er verdt alt det arbeidet. Nei, vær glad du slipper å ha unge med noen.

Anonymous poster hash: 38592...67e

[AnonymBruker]

Det er ikke umulig at du en dag kan bli far. Men for å komme dit må du ta tak i problemene som hindrer deg. Du kommer ikke til å få det bedre av å grave deg ned og synes synd på deg selv. Du må rett og slett endre måten du tenker på, ellers kommer de negative tankene til å bli en selvoppfyllende profeti. Og det er beinhard jobbing, og selvfølgelig blodig urettferdig at du må gjøre denne jobben når "mannen i gata" slipper.

Jeg vet godt hva det vil si å være "sosialt tilbakestående". Jeg snakket nesten ikke da jeg var liten pga sosial angst. Jeg slet fra barnehagealder og lenge lenge. Jeg kunne like gjerne vært et spøkelse for ingen så meg eller la merke til meg. Jeg så på alle andre ha det gøy, men klarte ikke delta selv. Jeg hadde selvmordstanker som 12-åring. Da fikk jeg masse kviser og la på meg, så jeg ble ikke bare hun rare som aldri sa noe, jeg ble stygg i tillegg. Jeg klarte ikke ta livet av meg.. Så utviklet jeg spiseforstyrrelser.. En overlevelsesmekanisme for å takle det mildt sagt miserable livet mitt.

Jeg er 26 og har fortsatt spiseforstyrrelser, men jeg jobber med det. Jeg jobber med det andre også. Det er faktisk bare jeg som kan gjøre livet mitt bedre. Det kommer ingen og redder meg fra ensomheten og ulykkeligheten. Det er min jobb, enn så kjipt det høres ut. Jeg må gå denne lange veien, den som nesten ingen andre (sånn i prosent vertfall) trenger å gå fordi de har hatt et "vanlig" liv. Jeg må kjempe, og ofte prøver jeg og kommer ingen vei. Å kjempe mot spiseforstyrrelsen er sånn, et skritt frem og to tilbake.. det er som å dunke hodet i en vegg.. Å gjøre noe med det sosiale er enklere, for når du tør å ta litt mer plass og være litt mer synlig så får man positive effekter. Men for å våge å ta plass må man nesten tro at man er verdt noe, at man tenker litt positivt om seg selv. Og det er vanskelig når man er vandt til å rakke ned på seg selv og fortelle seg selv hvor udugelig man er. Man kan trenge hjelp utenfra.

Det som hindrer deg i å oppnå det du vil er deg.. sånn egentlig. Du må ta tak om du ønsker endring. Små skritt er bedre enn ingen skritt i det hele tatt.

Anonymous poster hash: e7c89...d07

[AnonymBruker]

Vær glad du slipper å få unge. De skriker en masse til alle døgnets tider, lar deg aldri få skikkelig søvn, er bare irriterende, koster en masse penger og du får ingenting igjen for det som er verdt alt det arbeidet. Nei, vær glad du slipper å ha unge med noen.

Anonymous poster hash: 38592...67e

Øhh.. Tviler på at du er forelder selv

Anonymous poster hash: f6027...42b

[AnonymBruker]

Det som er så fint med dine problemer er at de alle kan fikses Har selv slitt i store deler av livet. I dag er jeg gift, har to barn, skal ta utdannelse, har kommet meg i bedre fysisk form, blitt mer sosial, har mye mindre fysiske og psykiske problemer. Har mye bedre selvtillit nå enn før, selv om den kunne vært bedre.

Du kan også treffe en søt og hyggelig jente, bli pappa og få et bra liv som du finner glede i. Du blir sikkert en bra pappa en gang.

Bestem deg for å aldri gi opp, så ordner det seg på måter du ikke hadde trodd. Våg å leve, våg å utfordre deg selv. Søk hjelp nå, ikke kast bort verdifull tid

Hilsen mann 37

Anonymous poster hash: f3ebd...297

[AnonymBruker]

Bare ikke vær så egoistisk at du setter et barn til verden hvis du ikke gir det alt det fortjener. Du burde virkelig jobbe med deg selv først. Jeg vokste opp som et barn av en psykisksyk forelder( som hadde mer enn nok med sine egene problemer) og har hatt så mye å slite med i ettertid. Det jeg virkelig husker av barndommen min var at alle andre barna drømte om å gifte seg eller hva de skulle bli når de ble store , mens jeg ønsket av hele mitt hjerte at jeg ikke var født.

Anonymous poster hash: 5b6c0...8be