Hyper og frekk toåring, mor har skylda?

[AnonymBruker]

Kjenner ei mor som har en toåring i hus som jeg blir sliten av bare av å se på nesten.

Moren er ganske lat kan man si, hun tar sjeldent med seg barnet ut av huset og møter sjeldent andre barn med toåringen sin, hun sover mesteparten av dagen eller sitter å ser på tv hele dagen mens barnefaren enten jobber eller spiller data..

Så forståelig at barnet er ei tikkende bombe av energi den ikke får ut av kroppen..

Toåringen er "frekk" (vet ikke om jeg kan kalle toåringer det om jeg får tyn av KG)

hun slår plutselig folk i ansiktet og ler og syns det er morro selv om vi klart sier nei og viser at vi ikke liker dette, da slår hun mer og godter seg. Oh hun er slem mot katten, den sparker hun etter og slår, og om katten finner en leke så liker ikke toåringen dette, katten får ikke leke med leker. Hun sutrer alltid om hun ikke får viljen sin, hvis hun ikke får sjokolade eller ikke får rote i morens sminkeskrin eller klatre på hyllene i huset, da hylskriker hun i lange tider.

Jeg vet onkelen avogtil kommer å henter henne og tar henne med ut med ungene hans i helgene hvis de har mulighet, han kjenner situasjonen deres, og når toåringen kommer hjem igjen etter en dag ute med lek så gråter hun fordi hun vil tilbake til onkelen sin, hun sitter ned og gråter og sitter helt stille og ser i gulvet, kommer moren bort og vil løfte henne så nekter hun å ha noe med moren å gjøre, dette kan vare i 10 minutter, så ikke veldig lenge, men det er slik hver gang.

Toåringen liker faren mer en moren, faren er litt mer rundt barnet sitt og gjør litt mer med henne enn mor, selvom det er veldig lite. bare faren får bade henne og skiftr klær på henne og gi henne mat. hvis moren må gjøre det skriker toåringen.

Hvis jeg kommer på besøk og holder noe i hånden som er hennes så kommer hun bort og river det fra meg og sier jeg ikke får låne den. Hun hater at andre rører tingene hennes, og hun er frekk hvis det kommer andre barn hjem til henne så er hun slem med de og slår og dytter på dem. Hun løper mye rundt og skriker i hele huset og kaster rundt på lekene hennes og bare løper og skriker helt til det går rundt for oss voksne.

Det værste er at foreldrene er helt numme, de reagerer ikke alltid på ting, de er opptatt med sitt og følger ikke alltid med på det hun gjør. Er redd hun vil skade seg eller drepe katta eller gjøre noe annet som foreldrene ikke får med seg for de enten glor på dataen eller sover..

Jeg blir litt tafatt...

Anonymous poster hash: e24ac...573

[AnonymBruker]

Jeg blir litt tafatt...

Anonymous poster hash: e24ac...573

Blir du tafatt?

Anonymous poster hash: 6b450...7e9

[AnonymBruker]

Blir du tafatt?

Anonymous poster hash: 6b450...7e9

satt ut... sjokkert kanskje bedre ord

Anonymous poster hash: e24ac...573

[AnonymBruker]

Om situasjonen er slik, så ja da vil jeg tro at mora har skylden for en del av denne atferden. Noe av denne atferden er også normalatferd for en 2 åring, i den alderen blir de for eksempel veldig egne, de har nylig forstått hva som er deres ting uten at de helt har forstått dette med å låne og dele.

MIn ettåring er veldig hyper også, selv om vi er mye ute hver dag. Høyt og lavt hele tiden, og kan gråte en del fordi den blir så lett frustrert. "Raserianfall"/frustrasjon er ofte normalt for barn i 1-2årsalderen. Det som man da skal se etter er hvordan foreldrene møter denne frustrasjonen til barnet, om de bare overser heller enn å vise forståelse og hjelpe med å sette ord på situasjonen så er det bekymringsverdig.

Men det som bekymrer meg særlig i det du skriver er at et barn på to år ikke viser gjennsynsglede når de kommer hjem til foreldrene, men bare sitter passivt og avviser dem med å kikke ned i gulvet. Det er ikke normalt og sier litt om tilknytningen mellom mor og barn. Det at barnet så sterkt foretrekker pappa, kan også være bekymringsfullt men det behøver ikke å være det heller.

Anonymous poster hash: 6a53d...a13

[AnonymBruker]

Om situasjonen er slik, så ja da vil jeg tro at mora har skylden for en del av denne atferden. Noe av denne atferden er også normalatferd for en 2 åring, i den alderen blir de for eksempel veldig egne, de har nylig forstått hva som er deres ting uten at de helt har forstått dette med å låne og dele.

MIn ettåring er veldig hyper også, selv om vi er mye ute hver dag. Høyt og lavt hele tiden, og kan gråte en del fordi den blir så lett frustrert. "Raserianfall"/frustrasjon er ofte normalt for barn i 1-2årsalderen. Det som man da skal se etter er hvordan foreldrene møter denne frustrasjonen til barnet, om de bare overser heller enn å vise forståelse og hjelpe med å sette ord på situasjonen så er det bekymringsverdig.

Men det som bekymrer meg særlig i det du skriver er at et barn på to år ikke viser gjennsynsglede når de kommer hjem til foreldrene, men bare sitter passivt og avviser dem med å kikke ned i gulvet. Det er ikke normalt og sier litt om tilknytningen mellom mor og barn. Det at barnet så sterkt foretrekker pappa, kan også være bekymringsfullt men det behøver ikke å være det heller.

Anonymous poster hash: 6a53d...a13

Ts her

Er det fordi hun ikke har det helt greit hos mor og far at hun ikke viser gjensynsglede? Moren ser dette helt klart at hun ikke er glad for å komme hjem igjen, men hun gjør ingenting for å forbedre seg selv, hadde det vært mitt barn ville jeg vært utrolig lei meg for at barnet mitt ikke ville være hjemme med meg og heller være med andre, men moren er ikke viser ikke helt at hun bryr seg veldig, hun gir fort opp på barnet og er veldig lat når det kommer til barnet.

Hun er jo veldig glad i sitt eget barn selvfølgelig, men hun viser det ikke akkuratt..

Når barnet er frekt får hun kjeft, hvis foreldrene får med seg hva hun gjør, jeg har sett skremmende ting hun kan gjøre som jeg la merke ting og ikke foreldrene, hun kvelte katten, og slo ett annet barn med en tung og skarp gjenstand, hun dyttet en baby på ett hard steingulv etc, men de får det ikke med seg fordi mor sover og far spiller data..

Anonymous poster hash: e24ac...573

[AnonymBruker]

Et barn som konsekvent ikke viser gjensynsglede med foreldrene kan ha en problematisk tilknytning til foreldrene, dette betyr at barnet ikke har tilstrekkelig møtt på en god måte i løpet av oppveksten, med at foreldrene ikke har støttet nok, gitt trøst nok, vært tilstede nok etc. Et barn trenger veldig kontinuerlig oppfølging, hjelp til å forstå verden, hjelp når de trenger hjelp, trenger kontinuerlig å føle seg elsket, selv når de gjør noe galt og får kjeft. Et barn som har problemer med tilknytningen er et barn som ikke har det godt nok hjemme med foreldrene sine.

De aller fleste foreldre er ufattelig glade i barnet sitt, men ikke alle har enve til å gjøre disse følelsene om til de handlingene som et barn trenger for å utvikle seg godt.

Du beskriver foreldre som er lite engasjerte i barnet sitt, og som ikke tar seg tilstrekkelig av det. Barnet her kan jo lett skade seg selv eller andre (min 1 åring kan godt slå og klype andre barn, fordi det ikke vet bedre så jeg må kontinuerlig være der og passe på og veilede barnet til hva som er greit og ikke) når foreldrene ikke følger med. Jeg syntes det du beskriver i innleggene her bør meldes til barnevernet, og det er noe du kan gjøre anonymt om det er lettere for deg.

Anonymous poster hash: 6a53d...a13

[AnonymBruker]

Et barn som konsekvent ikke viser gjensynsglede med foreldrene kan ha en problematisk tilknytning til foreldrene, dette betyr at barnet ikke har tilstrekkelig møtt på en god måte i løpet av oppveksten, med at foreldrene ikke har støttet nok, gitt trøst nok, vært tilstede nok etc. Et barn trenger veldig kontinuerlig oppfølging, hjelp til å forstå verden, hjelp når de trenger hjelp, trenger kontinuerlig å føle seg elsket, selv når de gjør noe galt og får kjeft. Et barn som har problemer med tilknytningen er et barn som ikke har det godt nok hjemme med foreldrene sine.

De aller fleste foreldre er ufattelig glade i barnet sitt, men ikke alle har enve til å gjøre disse følelsene om til de handlingene som et barn trenger for å utvikle seg godt.

Du beskriver foreldre som er lite engasjerte i barnet sitt, og som ikke tar seg tilstrekkelig av det. Barnet her kan jo lett skade seg selv eller andre (min 1 åring kan godt slå og klype andre barn, fordi det ikke vet bedre så jeg må kontinuerlig være der og passe på og veilede barnet til hva som er greit og ikke) når foreldrene ikke følger med. Jeg syntes det du beskriver i innleggene her bør meldes til barnevernet, og det er noe du kan gjøre anonymt om det er lettere for deg.

Anonymous poster hash: 6a53d...a13

Takk for ett godt svar.

Foreldrene er ikke slemme med barnet eller slik, men det er som du sier, lite som blir gjort med dette barnet. Moren velger ofte den letteste utvei, gi den saft (på boks med sugerør) hver dag og lar hun få chips eller sjokolade eller en kringle, det blir ikke ofte varm morgengrøt der moren sitter ned med barnet og spiser, alt skjer litt i stressede omgivelser, som om ingen har tid til å sitte å vente på at barnet skal spise, faren mater alltid barnet om morgenen, moren gjør det sjeldent, ved middagsbordet er det det samme.

Hvis de skal ut og handle eller gjøre noe så blir jo selvfølgelig barnet med, men hun sitter så altfor mye hjemme, og den samme prinsessevideoen går på repeat som underholdning på barnet.

Jeg vet ikke om jeg vil anmelde til barnevernet, jeg håper noen andre heller gjør det.

Anonymous poster hash: e24ac...573

[AnonymBruker]

Kansje mor er syk??

Mye av det du beskriver her, er som å høre om meg...

Jeg sover mye, ofte sovner jeg "uten forvarsel" og ungene er da overlatt til seg selv, til jeg kommer til meg selv igjen. Jeg kan også sovne mens jeg ligger på gulvet og leker med babyen.

Jeg har rett og slett ikke krefter til å ta meg med begge ungene ut, og ofte må jeg velge lette løsninger eller overse barna, rett og slett fordi jeg ikke klarer å gi dem det de egentlig trenger.

Det er helt jævlig å ha det sånn, og jeg er under utreding, men enn så lenge er det ikke stort jeg får gjort, og gubben jobber "døgnet rundt" så det hjelper lite.

Men nå er ikke mine barn hverken frekke, eller har tilknyttningsproblemer da, de bare kjeder seg enormt sidne jeg ikke klarer å aktivisere dem...

Så prøv å finn ut om det ligger noe bak mors adferd, før du stempler henne som lat!

Anonymous poster hash: 7edc5...7c6

[AnonymBruker]

I dette tilfellet høres det ikke ut som en sak hvor barnet vil bli tatt fra foreldrene, men det høres ut som en sak hvor foreldrene trenger veiledning og hjelp til å vite hva et barn trenger for å utvikle seg godt. Jeg forstår selvsagt at det er kjempe vanskelig å melde til barnevernet, når man kjenner familien. Og særlig når foreldrene ikke er stygge med barnet dirrekte.

Men jeg tenkte i alle fall det var greit å vite at ut i fra det du sier er dette en familie hvor det vil bli satt i gang hjelpetiltak for foreldrene. Noe som selvsagt vil være til hjelp for foreldrene også, en mor som ligger på sofaen og sover store deler av dagen kan ikke ha det godt meg seg selv. Så mye slapphet kan være et symtpom på depresjon tenker jeg i alle fall. Det høres ikke kjekkt ut for foreldrene heller å leve i en slik stresset hverdag, hvor bare det å gå på butikken nok blir et stresselement.

Anonymous poster hash: 6a53d...a13

[AnonymBruker]

Kansje mor er syk??

Mye av det du beskriver her, er som å høre om meg...

Jeg sover mye, ofte sovner jeg "uten forvarsel" og ungene er da overlatt til seg selv, til jeg kommer til meg selv igjen. Jeg kan også sovne mens jeg ligger på gulvet og leker med babyen.

Jeg har rett og slett ikke krefter til å ta meg med begge ungene ut, og ofte må jeg velge lette løsninger eller overse barna, rett og slett fordi jeg ikke klarer å gi dem det de egentlig trenger.

Det er helt jævlig å ha det sånn, og jeg er under utreding, men enn så lenge er det ikke stort jeg får gjort, og gubben jobber "døgnet rundt" så det hjelper lite.

Men nå er ikke mine barn hverken frekke, eller har tilknyttningsproblemer da, de bare kjeder seg enormt sidne jeg ikke klarer å aktivisere dem...

Så prøv å finn ut om det ligger noe bak mors adferd, før du stempler henne som lat!

Anonymous poster hash: 7edc5...7c6

Nei uff! Du har ikke narkolepsi da? Hva hvis det skjer noe med ungene mens du sover og de er etterlstt til seg selv? er du ikke redd for det? Jeg ville kanskje hatt noen hjemme i huset sammen med ungene mens jeg var sånn syk, for man vet jo aldri hva som kan skje!

Hun er syk med noe kronisk betennelse i noe beingreier, husker ikke helt hva det er og må ta medisiner mot det, men jeg vet hun utnytter det veldig, hun er for det meste bare lat, jeg prata med onkelen til barnet da jeg møtte på han og vi snakket litt sammen, vi kjenner hverandre fra før, og han sier hun er egentlig bare lat... medisinene skal ikke ha en slik virkning på deg..

Anonymous poster hash: e24ac...573