Nok en tråd om å komme over utroskap

[AnonymBruker]

Min mann var utro for en tid tilbake, før vi ble gift. Jeg fikk vite det i god tid før ekteskapet og valgte selv å tilgi og at vi skulle fortsette sammen.

Han var fryktelig lei seg og angret veldig, og han har gjort det han kan for at vi skal klare å gå videre sammen, og det setter jeg veldig stor pris på!

Men så er det meg, da, som ikke helt klarer å gi slipp. Jeg har aldri opplevd utroskap før, derfor kom det som et stort sjokk på meg at den jeg elsker høyere enn noe annet, kunne gjøre noe slikt mot meg. Det skjedde bare en gang heldigvis, og ikke noe som foregikk over tid med planlegging og hemmeligheter, og han fortalte det med en gang.

Det er ikke noe jeg tenker på hver dag, hele tiden, men innimellom vandrer tankene mine mot de to, og jeg ser dem for meg i hodet mitt. Og så får jeg et slikt vondt, lite stikk inni meg som setter meg ut av spill. Også når mannen komer hjem og snakker om jobben, om den nye kollegaen som virker som ei hyggelig dame, så stikker det igjen og jeg tenker med en gang "er hun bedre enn meg?" "Kommer han til å være utro igjen?"

Jeg vet jo innerst inne at han ikke kommer til å gå på den smellen igjen, men disse tankene kommer og går med jevne mellomrom, og jeg vil så gjerne få dem til å gå helt bort! Er dette noe jeg må leve med resten av livet, eller vil de forsvinne etter hvert?

Anonymous poster hash: 19d46...6c9

[Gjest Gjest]

Slike tanker vil blekne med tiden, men det tar tid. Lang tid. Dere har uansett et bra utgangspunkt siden han har stått på etter utroskapen for å få tilbake tilliten din

[AnonymBruker]

Ser ut til at våre erfaringer med utroskap er nokså like, med en mann som gjorde en feil, men la seg flat umiddelbart i etterkant. Jeg bestemte meg for å tilgi, og vi jobbet hardt og gikk videre.

Nå er det gått ca 1 år, og jeg kjenner følelsene du beskriver.

Heldigvis kommer de mer sjeldent nå, og jeg tenker at slik kommer det alltid til å være i større eller mindre grad. Det er ikke åpne sår lenger, men arrene kommer alltid til å være der, og det vil alltid være en del av historien vår. Og dermed vil også disse tankene komme med ujevne mellomrom.

Jeg har bestemt meg for å takle det ved å lage et lite "mantra" for meg selv. Når de dumme, vonde tankene kommer, så må jeg selv minne meg på det positive som er kommet ut av det. Vissheten om at smerten vi har gått gjennom er noe han nå VET konsekvensen av, og at han selv aldri vil påføre verken meg eller seg selv noe så vondt. Han visste ikke før denne gangen hvor vondt det faktisk gjorde, også for ham. Tanken på at han i stedet for å velge enkleste utvei (forsøke å skjule det etc), kunne gå rett til meg, noe som vitner om en tillit mellom oss som er sterk. Vi har et sterkere bånd enn noen gang tidligere. En del tanker i disse baner som jeg tvinger meg selv innpå, i stedet for å grave meg inn i en kjip spiral.

Men jeg tror nok at både du og jeg sikkert må godta at stikkene alltid vil komme. Men vi må selv lære oss å takle de på en god måte som gjør at de ikke gjør vondt.

Anonymous poster hash: 37cd3...0ea

[Gjest Gjest]

Jeg klarte ikke tilgi. Slang henne på dør. Jeg kom over det raskt, fordi noen som kan gjøre noe slikt mot meg, er ikke verdt en eneste tåre.

[Lemuren]

Jeg kom aldri ordentlig over det, selv ikke etter 4 år. Var veldig ung da det skjedde, så reagerte jo på en utrolig umoden måte, men jeg hadde slitt med å la være å tenke på det for ofte. Det hadde ødelagt forholdet på en så enorm måte at jeg vet ikke om jeg ville vært i forholdet etterpå. Tror man bare må gi det tid, tid og mer tid. Da opparbeider han seg tillit hos deg, samtidig som du kan "glemme" det mer og mer for hver dag som går. Men forstår godt du føler som du gjør!

[AnonymBruker]

Jeg har gått videre etter utroskap.

Leste et ordtak som har betydd mye for meg:

Forgiveness is the best form of love

It takes a strong person to say sorry

an ever stronger person to forgive.

Anonymous poster hash: b3488...785

[AnonymBruker]

Ser ut til at våre erfaringer med utroskap er nokså like, med en mann som gjorde en feil, men la seg flat umiddelbart i etterkant. Jeg bestemte meg for å tilgi, og vi jobbet hardt og gikk videre.

Nå er det gått ca 1 år, og jeg kjenner følelsene du beskriver.

Heldigvis kommer de mer sjeldent nå, og jeg tenker at slik kommer det alltid til å være i større eller mindre grad. Det er ikke åpne sår lenger, men arrene kommer alltid til å være der, og det vil alltid være en del av historien vår. Og dermed vil også disse tankene komme med ujevne mellomrom.

Jeg har bestemt meg for å takle det ved å lage et lite "mantra" for meg selv. Når de dumme, vonde tankene kommer, så må jeg selv minne meg på det positive som er kommet ut av det. Vissheten om at smerten vi har gått gjennom er noe han nå VET konsekvensen av, og at han selv aldri vil påføre verken meg eller seg selv noe så vondt. Han visste ikke før denne gangen hvor vondt det faktisk gjorde, også for ham. Tanken på at han i stedet for å velge enkleste utvei (forsøke å skjule det etc), kunne gå rett til meg, noe som vitner om en tillit mellom oss som er sterk. Vi har et sterkere bånd enn noen gang tidligere. En del tanker i disse baner som jeg tvinger meg selv innpå, i stedet for å grave meg inn i en kjip spiral.

Men jeg tror nok at både du og jeg sikkert må godta at stikkene alltid vil komme. Men vi må selv lære oss å takle de på en god måte som gjør at de ikke gjør vondt.

Anonymous poster hash: 37cd3...0ea

Tusen takk for veldig gode råd! Jeg skal virkelig ta dem i bruk når stikkene kommer igjen.

Anonymous poster hash: 19d46...6c9