Føler ikke jeg orker mer av sambo og stebarna:-(

[Gjest CrazyCatLady]

Får sikkert pes for det jeg nå kommer til å skrive, men håper jeg får råd og. Jeg er i 30-årene, har ingen egne barn og ønsker heller ingen. Ble sammen med sambo for snart seks år siden. Ja, før dere spørr, jeg visste at han hadde tre barn, men at jeg visste hva jeg gikk til? Nei, overhodet ikke. Omsorgen for barna var den gang delt 50/50 mellom mor og far. Sambo presset også på for at vi skulle bli et par og flytte sammen. Jeg var forelsket og blind og flyttet inn. Etter litt over et år eskalerte ting og sambo tok full omsorg for to av barna. Disse to har begge diagnoser som fører med seg mye "ekstra."Etter ca tre år syns jeg ting fungerte bra og jeg tenkte at nå ordner ting seg. Jeg har vært syk i perioder av livet, og for halvannet år siden forverret ting seg igjen. Sambo fikk ny jobb som innebar at jeg ble mye alene med barna, han prioriterte festing, hobbyer osv foran oss/meg. Sykdommen min blusset kraftig opp, noe jeg ikke sa noe særlig om til noen, og jeg begynnte å gå inn i en tung depresjon. Ting ble enda verre og endte med at jeg ble totalt utbrendt. Siste året har vært tøft, jeg har prøvd uttalige ganger å prate saklig med sambo om at vi trenger mer alene tid hvis ikke orker jeg ikke mer. Det har ikke hjulpet og jeg er nå kommet dit at jeg har gitt opp å prate med han om det. Og jeg er og der at jeg har sett etter leilighet og for alvor vurderer å bryte ut. En del av meg tenker at jeg da blir sittende alene de neste årene og ender opp som en crazy cat lady. En annen del tenker at jeg er livredd for å sitte om ti år og se tilbake og lure på hva i huleste jeg tenkte på som slet meg ut på andres barn, hus og en fraværende partner. Et viktig moment er jo at jeg ikke vil ha egne barn, men har endt opp med å slite meg ut med å ta varepå andres barn. Hadde endajeg og sambo hatt det fint sammen så hadde det vært verdt det, men føler det blir vanskeligere og vanskeligere å ordne opp i ting. Har et tidligere langt forhold bak meg som jeg på grunn av redsel og feighet ble i alt for lenge. Vil ikke at det skal skje igjen. Har også tatt min samboer i løgner tidligere, deriblant sex prat med ei dame, og jeg har flere ganger sittet hjemme og passet barna mens jeg har tenkt på om han treffer andre. Er det på tide å kaste inn håndkledet? Eller hva mer kan jeg eventuelt gjøre? Ønsker råd. Kansje noen av dere har vært i lignende situasjon. Jeg er lei nå og dønn sliten.

[Hulderen]

Som du sier, de er ikke dine barn. Greit at du hjelper til, men din samboer har og må ta hovedansvaret. Det er ikke akseptabelt at du har barna mens han fester og lever ut sine hobbier. Bli særboer. Bo hver for dere. Vær sammen når det passer deg, og la ham passe egne barn. Går han ikke med på det, så gjør det slutt.

[Athena27]

Beklager, nå kan det være jeg er litt frekk, men det virker på meg som om samboeren din utnytter deg? Han har tre barn, hvorav han har hoved omsorgen for 2 av disse. Jeg er enig med Hulderen, det faller helt naturlig at du hjelper til med barna når dere er i ett forhold og dere bor sammen. Men, at du blir overlatt med stort sett hele ansvaret for hus og barn, og han i tillegg prioriterer festing og andre ting foran sitt ansvar. Nei, dette er ikke OK.

Du må tenke på din egen helse. Har du en sykdom som setter deg tilbake, så må du høre etter hva kroppen din forteller deg. Stress på toppen av dette vil gå ytterligere utover helsen din. Denne skjevfordelingen i forholdet legger tydeligvis også en ytterligere belastning på helsen din.

Jeg har aldri levd i en slik situasjon så jeg har ingen videre gode råd til deg. Annet enn at du bør vurdere å snakke med samboeren din en siste gang. Skulle dette ikke fungere, vurdere å flytte ut? Dere trenger nødvendigvis ikke avslutte forholdet, men samboeren din trenger tydeligvis en oppvekker rundt hva som egentlig er hans ansvar i livet sitt. Å du MÅ tenke på din egen helse !

Endret 28. juli 2013 av Athena27

[Gjest Gjest]

En crazy cat lady har det nok bedre en du har det nå....

[Gjest Arch]

Da hadde jeg gått for kattene.

Det er ikke han som skal hjelpe til med sine barn, det er du som skal bistå han. Det er ikke slik at han skal feste mens du passer barna hans. Når han attpåtil velger å ikke høre på deg hadde det vært kort vei bort.

[AnonymBruker]

Ingen grunn til at du skal få tyn her, bare for å si det. Ja du visste, som du sier, at samboeren din hadde tre barn fra før, og sikkert også at det er annerledes med barn i et forhold. Men, og et stort men, jeg ser ikke at du klager over stebarna

Og det du ikke visste når dere flyttet sammen er jo at det er samboeren din som ikke klarer å ta vare på sine barn, og overlater alt til deg.

Det er viktig at du tar vare på din egen helse. Om det er godt så langt at du til og med har gitt opp og snakke med samboeren din om dette så har det gått for langt.

Du skal ikke være redd for å bli sittende alene om noen år. Folk finner kjærligheten i alle aldre Og jeg traff min mann når jeg nærmet meg 40. Da hadde jeg vært alene noen år med barna, og trivdes med det men plutselig så var det visst min tur igjen. Poenget er at selv om man blir singel i 30-årene så vil ikke det si at man må forbli singel resten av livet om man ikke vil.

Jeg hadde personlig ikke orket være i et forhold hvor partneren ikke tok ansvar for egne barn. Ikke var hjemme og ikke snakket med meg. En som kun prioriterer seg selv og sitt har ingenting i et forhold å gjøre. Så jeg vil tro du vil få det bedre alene

Anonymous poster hash: b3d0b...744

[Gjest Elseby13]

Inn med kattene, ut med samboer og barn. Hvorfor holder du ut?!

[Gjest]

FInn deg et krypinn og flytt!

Det du har nå er uansett ikke noe liv!

Og katter er trivelige dyr. Jeg stemmer for kattene.

Eller en passe liten hund.

Eller til og med en gullfisk høres ut som en bedre samtalepartner enn den samboeren!

[Gjest Gjest]

_{Du kan ikke bo sammen med en mann bare for å ta seg av barna hans og holde hode hans pyntelig over vann! Jeg forstår ikke hva du tenker på.Du vil ikke ha barn og da skal du heller ikke slite deg ut på andres barn om du ikke har glede av hverken barna eller mannen.}

_{bryt opp og lev ditt liv og du vil muligens senere finne kjærlighet i en annen mann og kansje egne barn.. lev livet lykkelig og drit i den samboeren!}

_{ps. husk det er et tap for din samboers barn å miste deg,og husk det om du involverer deg med mann med barn igjen. =)}

[AnonymBruker]

"En del av meg tenker at jeg da blir sittende alene de neste årene og ender opp som en crazy cat lady. En annen del tenker at jeg er livredd for å sitte om ti år og se tilbake og lure på hva i huleste jeg tenkte på som slet meg ut på andres barn, hus og en fraværende partner. Et viktig moment er jo at jeg ikke vil ha egne barn, men har endt opp med å slite meg ut med å ta varepå andres barn. Hadde endajeg og sambo hatt det fint sammen så hadde det vært verdt det, men føler det blir vanskeligere og vanskeligere å ordne opp i ting."

Synes det oppsummerer det meste. Hadde ikke orket det om jeg hadde vært i den situasjonen. Heller bli en Crazycatlady Men muligheten er også at du kan møte en hyggelig mann uten (tre) krevende barn.

Om du ikke skal forlate han, må dui alle fall snakke med han og sette noen grenser, at han må ta hovedomsorgen for barna, jobbe mindre, gå ut mindre. Det er jo helt urimelig at du sitter igjen med omsorgen, både for din del og barnas del.

Anonymous poster hash: 8ef92...389

[Gjest Gjest]

Kom deg ut av forholdet og la fyren ta seg av ungene sine selv.

[AnonymBruker]

kom deg vekk mens du ennå er i live.

Anonymous poster hash: 84d90...d6e

[Gjest Murica]

Blir helt paff..

At du har holdt ut så lenge er intet annet enn ren viljekraft.

Du skal ha for å ha prøvd så lenge som du har, men å vurdere å avslutte nå tror jeg er lurt før du blir helt ødelagt.

Du skal ha ett liv du også...

[Gjest Lille-pus]

Jeg har vært i en nesten tilsvarende situasjon, TS.

Jeg gjorde det du tenker på; kjøpte leilighet og før jeg fikk sukk for meg så fikk jeg bruk for den!

- nei, ikke fysisk utroskap, før noen skulle tro det.

Tenkte også at jeg kunne komme til å bli alene resten av livet...

Dvs. jeg tenkte ikke noe på det der og da, jeg trang 5 år med fred til å rekonstuere meg selv mentalt.

Og nå sitter jeg her.. Med tre katter som fakta elsker meg... Er nærmere 50 enn 40 år... og med flere menn enn jeg egentlig er i stand til å velge mellom....

Endret 29. juli 2013 av Lille-pus