Depresjon og kjærlighet

[AnonymBruker]

Hei,

Hvordan forholder dere som sliter med depresjon dere til kjærlighet og kjærelighetssorg?

Jeg sliter med depresjon, har problemer med å være sosial og har med å forholde meg til andre mennesker. Noe som har ført til at jeg, selv om jeg er godt likt, skyver mennesker fra meg (avviser de) og har kun 3-4 nære venner som jeg stoler på og er komfortabel rundt.

Dette gjør at det å finne en kjæreste ikke er det enkleste, men det har skjedd et par ganger, sist for litt over 1 år siden. Jeg merker at det å ha en kjæreste som er jeg komfortabel rundt gjør meg så mye bedre psykisk, store deler av depresjonene forsvinner liksom litt. Når jeg får følelser for noen så tvinger jeg meg selv til å jobbe med å være åpen med ting, og gir virkelig alt. Det å ha noen å elske virker som nesten er det eneste som gjør meg oppriktig glad og lykkelig. Problemet mitt er bare at det er slitsomt å føle så intenst og langvarig når ting tar slutt. Jeg sliter virkelig med å komme over mennesker, selv om de ikke nødvendigvis har behandlet meg like pent som jeg har behandlet dem. Den siste kjæresten dumpet meg for noen mnd. siden, og jeg sliter virkelig med å komme meg videre. Vet ikke om det er vedkommende jeg savner, eller bare det å ha noen, den illusjonen om en det som kunne vært. Etter den første kjæresten min gjorde det slutt hadde jeg et selvmordsforsøk, fordi jeg var så langt nede to år i ettertid. Tror det er fordi jeg uten en å elske, som potensielt også kan elske meg føler meg så alene og ensom. Nå sitter jeg ikke på noen måte knust etter det siste bruddet mitt, men jeg går konstant med en klump i magen. Savner å ha noen som bryr seg om meg, en som jeg kan være glad i. Jeg vet jeg kunne hatt en haug med venner om jeg ble mer sosial, men jeg har ikke ork eller lyst.

Jeg er virkelig redd for å komme dit jeg har vært før (selmordstanker) pga. dette. Skulle ønske jeg kunne klare å takle det å miste noen jeg elsker på en litt bedre måte, å se at det er andre ting enn en kjæreste man kan bli lykkelig av. Vet ikke om jeg noen gang tør å gå inn i noe igjen, pga min egen psykiske tilstand etter et brudd. Jeg blir på mange måter så avhengig av den følelsen det gir å ha noen. Eksen var ikke noe særlig spesiell engang, likevel går jeg rundt og savner alt, og er til tider langt nede.

Noen som har noen synspunkter på dette, eller har det på samme måten?

Anonymous poster hash: 0224a...547

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Har slitt i mange år og ødelagt mye for meg selv på grunn av dette. Prøvde også å oppsøke hjelp, men legen min er ikke så flink med slike problemer. Først nå har jeg tatt skikkelig tak i dette og oppsøkt annen lege og psykolog(desverre så er jo et av problemene med depresjon at man er tiltaksløs - og det er ikke alltid lett å vite om man virkelig sliter eller om man trenger et spark i ræven). Egentlig oppsøkte jeg denne nye legen for søvnproblemer som jeg har slitt med lenge, men så visste det seg at han hadde drevet forskning og skrevet oppgave og greier om antidepressiva, så da fikk jeg annen type medisin og annen dosering(høy dose). Er nettopp begynt(ca 2 mnd), men føler ting er på bedringens vei.

Har kjæreste som jeg har vært med i mange år, men er lik deg sosialt. Det er tungt å komme seg ut blant andre, og spesielt å være sosial bare for å være sosial. Da spør folk om privatlivet ditt og ting du ikke vil snakke om. Er man skikkelig deprimert har man gjerne rotet til mye for seg selv og disse spørsmålene som er ganske vanlige og ufarlige er plutselig skikkelig ukomfortable - og så begynner man å lyge for å ikke se ut som en taper, fordi man ikke orker å snakke med alle og enhver om problemene. Ikke har man lyst til å være den som legger en demper på stemningen ved å være deprimert heller. Problemet er at det å komme seg ut blant andre mennesker nok er viktig for å bearbeide en depresjon. Som du selv sier - man har mye glede av godt selskap. Det gir en oppløftende følelse, selv hos en "nedtrykt" person. Å sitte alene å glo i luften er ikke bra for ens psykiske helse, men de som er skikkelig tungt deprimert orker ofte ikke annet - og slik blir ting bare verre.

Så du er ikke alene

Anonymous poster hash: bfd6c...fb4

[AnonymBruker]

Vel. Ikke ta selvmord hvert fall.

Er det forøvrig mulig at situasjonen nå kan være bedre enn den var sist du gikk gjennom et brudd?
At du kanskje kan være mer forberedt på hvordan følelser som kan oppstå, hvor irrasjonell de kan være, og hva som eventuelt må til for at du skal kunne snu på disse tankene?

Å gjøre seg avhengig av et annet menneske er aldri bra, dog forståelig at man kan bli det i mange situasjoner. Det er jo naturligvis ikke bra å bli avhengig av destruktive folk, men slikt skjer jo og da er det jo som kjent bare best å komme seg videre, for å stå på egne bein. Og ikke løpe rett til en annen igjen.

Og slike vanlige ting er vel også noe smart å foreta seg til. Som å prioritere seg selv og sin egen velstand. Finne seg en hobby eventuelt. Ta deg god tid og ikke hast deg videre noe sted.

Bli komfortabel der du er først, før du vil ha det komfortabelt et annet sted.

Lykke til videre.

Anonymous poster hash: 83490...acc

[AnonymBruker]

Takk for svar, godt å vite at man ikke er alene!

Jo, jeg er sterkere nå enn jeg var etter det første bruddet, jeg har blitt eldre og klokere, lært mye og forandret meg siden den tid. Likevel kjenner jeg igjen mye av den tomheten og ensomheten jeg satt med da. Er liksom det at man går fra å ha en som er der, til å være hele alene. Eksen var også en av de få jeg stolte på, som jeg følte virkelig skjønte meg og mine problemer, som jeg kunne fortelle alt til og som brydde seg. Med de vennene jeg har er det mer overfladisk, når jeg er med dem er det annerledes. Jeg er jo ikke helt alene, likevel føles det sånn.

Jeg skremmes av at jeg blir så avhengig av et annet menneske, en som ikke engang vil ha meg eller behandler meg som jeg fortjener. Var mye tull i det forholdet, og jeg vet jeg fortjener bedre. Irriterer meg at jeg savner det likevel, at jeg ikke kan unne meg selv noe bedre. Det å kvitte seg med et menneske som også tilfører mye dritt burde være lettere! Alle mennesker har det jo vanskelig etter et brudd, men jeg føler at jeg har ekstra problemer med å komme meg videre. Det går liksom aldri helt bort før jeg finner en ny. Så er det alle disse rådene om at man skal finne positive ting, komme seg ut med venner, finne på morsomme ting og ta vare på seg selv. Det blir liksom så vanskelig når man sliter med det sosiale. Det å skulle være ute med folk for å få tankene over på andre ting blir jo et ork, selv om det er noe som skal hjelpe på tankene. Føler jeg er i en ond sirker hvor jeg bare sitter og fokuserer på savnet og tomrommet, jeg fokuserer for mye på de gode minnene og følelsene, noe som gjør meg deprimert!

TS

Anonymous poster hash: 0224a...547

[AnonymBruker]

Naturligvis er man ikke alene (lengre?).

Og ja, den overgangen kan være vanvittig stor. Og det er vanskelig å forestille seg hvordan før en står der.

Også foreslår jeg da at du gjerne prøver å bli en noe bedre menneskekjenner fremover. Slik at du absolutt ikke gjør deg avhengig av destruktive mennesker flere ganger. Fordi det å gjøre seg litt avhengig av PARTNEREN sin er egentlig ikke så gale i utgangspunktet. Men det blir jo naturligvis konsekvenser av det når det viser seg at parnerforholdet ikke ble så bra likevel.

Men da må børster man støvet av optimismen, drar ut og ordner seg nye erfaringer.

Som du også sier; " Det går liksom aldri helt bort før jeg finner en ny. "

Hvis det er tilfellet, er det vel ikke stort du får gjort med det da.. før du finner deg en ny?

https://www.youtube.com/watch?v=L-bxuRKbFLk

Anonymous poster hash: 83490...acc

[Gjest Anonym]

Få deg en hund!

[AnonymBruker]

har det likt som deg.

depresjon - kjæresten gjorde det slutt - enda mer depresjon - møter ingen - enda mer depresjon

men jeg er alikevel positiv. du møter noen, men prøv å ta det med ro, ikke ha høye stressende mål, fokuser på at du skal få det bra alene og at en kjæreste blir bonus. Tenk at du uansett ikke skal ha noen kjæreste før om 1 år og at du skal sørge for at ting i livet ditt (psykisk helse etc) skal jobbes med frem til da, slik at neste kjærlighetsforhold kan bli sundt, langvarig forhold og et bonus i livet ditt, og ikke et stressende ubalansert forhold.

tror også det er viktig å huske at det er forskjell på å være alene, og det å føle seg ensom. Mye av ensomhet under depresjon er jo ofte mer i hodet, man kan være med masse mennesker og alikevel føle seg ensom, så prøv å tenke at dette gir seg litt, at det sitter i tankene dine og ved å øve deg, endre tankemønstre osv, så vil dette gi seg også uten kjæreste.

dersom du ikke går til psykolog synes jeg du skal gjøre det:)

husk også at du ikke er alene om disse tankene, det er veldig vanlige tanker og følelser når man er deprimert.

Anonymous poster hash: 27a18...8b1

[AnonymBruker]

Hei TS

Jeg er mann og befinner meg i akkurat samme båt som deg.

Hele teksten din kunne vært min egen. Har heller ingen å prate med.

Vi skulle tatt en kaffe..

Anonymous poster hash: 53742...78e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på samme måten. Jeg trodde jeg "kun" hadde depresjon, men det viste seg at det var bordeline personlighetsforstyrrelse (sier ikke du har det, men siden du nevner selvmordsforsøk og spesielt dype, lanvarige kjærlighetssorger, nevner jeg det). Da har man en tomhet inni seg, og et annet mennske kan på en måte fylle ut den tomheten, bety liv eller død. Møtte likevel mannen i mitt liv, så det er mulig, selv om man sliter slik. Men det er kjempeviktig å få tidlig hjelp. Det fikk ikke jeg, og det kostet meg jobben, vennene og store deler av familien...

Anonymous poster hash: ae8c5...d65

[AnonymBruker]

Samme AB igjen. Glemteå nevne at det viktigste er at du blir komfortabel med deg selv, og får det godt selv om du er alene. Det er et bedre grunnlag for et godt forhold, enn om man finner noen som skal få den tunge oppgaven med å "redde" den andre.

Anonymous poster hash: ae8c5...d65