Foreldre som brukte stoff.

[AnonymBruker]

Jeg hater det, men samtidig ikke. Jeg skjønner det ikke, å det vil jeg nok aldri gjøre heller. Under hele min oppvekst har jeg sett på det som normalt og bo hos sine besteforeldre, noe alle sammen gjorde, men jeg vet jo at det er ikke normalt.

Jeg har mye dårlige minner relatert til narkotiske stoffer. Begge mine foreldre var nemlig dopmisbrukere. Noen ganger føles det ut som om det er jeg som har fått mest konsekvenser for valgene de tok i sin ungdom. Mange ting har jeg måttet velge bort, på grunn av valgene demmes.

Jeg tar meg selv i å tenke, hvordan ville livet mitt vært om de ikke hadde vært som de var, eller om jeg faktisk vokste opp hos foreldrene mine? Ville jeg enda blitt mobbet under hele min oppvekst gjennom barneskolen? Ville jeg hatt bedre råd, og kunne vært mer på aktiviteter, som mine venninner?

Misforstå meg ikke, jeg har hatt en fin oppvekst hos mine besteforeldre, men det var ikke demmes oppgave, de er gamle, begynner å bli syke, og jeg føler at jeg har vært en ekstra byrde for dem. De skulle vært ferdig med barn for 16 år siden, men istedenfor det måtte de ta vare på meg.

Si meg, har du hatt noe tilknytninger med narkotiske stoffer? Bekjente, foreldre, søsken?

Takk for svar – jente 16.

Anonymous poster hash: 56a34...bbd

[AnonymBruker]

Noen får utdelt dårligere kort enn andre. Likevel kan vi ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av det.

Du har INGEN skyld for at du er født av to som ikke klarte å ta vare på deg. Det er trist at det var sånn, men det er ingenting du kunne gjort annerledes. De fleste tenker sånne "hvis bare"-tanker, men det har lite for seg.

Selv har jeg en alkoholikerfar som klarte å skakkjøre økonomien fullstendig. Vi hadde heller aldri dyre ting og ferier. Mobbet ble jeg av helt andre grunner. Også av min egen far, som aldri klarte å være hyggelig.

Jeg kan trøste deg med at jeg nå har det veldig fint som voksen. Jeg tok en utdannelse, er gift med en fantastisk mann (med kjempefin familie) og jeg prøver så godt jeg kan å være MEG. Foreldrene mine ser jeg lite til, men det gjør ikke noe.

Anonymous poster hash: 0b29d...314

[AnonymBruker]

Du høres veldig bitter ut. Det hjelper ikke dvele ved dette. Vær heller glad for at du fikk en forutsigbar oppvekst hos dine besteforeldre. Det kan jeg bare si deg at ikke er mangen barn som får bo med annen nær familie med foreldre som ruser seg (fordi familietragedier har sin opprinnelse ett sted). De ender opp som kasteballer i barnevernet og ender opp som rusmisbrukere eller alvorlige psykiske problemer. Vær heller takknemmelig for at du kom godt ut av det å gjør noe posetivt med livet ditt.

Anonymous poster hash: 52acd...213

[AnonymBruker]

Syntes ikke du høres bitter ut, men heller reflektert ut. Ikke alle ville ha hatt omtanke for besteforeldrene sine i en slik situasjon. Men vær velgid glad for at du har fått bo hos besteforeldrene dine, og ikke måtte bo hos dine foreldre mens de bedrev rusmissbruk. Slik er det desverre for noen i min familie, barna har fått bli boende hos faren som er periodevis missbruker av dop og alkohol. Faren nekter å gi fra seg foreldreretten, og barnevernet har forsøkt mange ganger men tapt i retten.

Du har mange år foran deg hvor du skal lære å leve med dette, og det vil sette sine spor. Men forsøk heller å tenke over hvor heldig du er som har hatt besteforeldre som har gjort sitt beste for å ta seg av deg, og at det finnes mange som ikke er så heldige som deg, som måtte bo med foreldrene sine eller som har blitt sendt fra forsterhjem til forsterhjem. Forsøk å ha fokuset på hvor heldig du er som har hatt noen som har vært glade i deg og tatt seg av deg, for desverre er ikke det noe alle har.

Videre ville jeg undersøkt om det finnes et tilbud som heter Kompasset i nærheten av der du bor

http://www.kompasset.org/, evnt om dere har et Pårørende senter i kommunen hvor du kan få snakket med noen om tankene dine. Disse tilbudene skal være gratis, og du kan selv ta kontakt uten at du trenger å snakke med lege først for eksempel.

Anonymous poster hash: 92e03...7f8