"Hva skjer når vi blir død mamma?"

[Gjest Mamma]

Forleden dag fikk jeg et spørsmål fra min 4 år gamle sønn: "Hva skjer når vi blir død mamma?". Grunnen til at han spurte var fordi at han ville gå bort å se ut vinduet på soverommet (vi bor i 3 etg). Jeg pleier alltid å ha klestativet foran vinduet og har det aldri åpent uten at jeg følger med. Men da han ville se ut vinduet så sa jeg at han aldri måtte gå bort til vinduet der (han rekker ikke opp, men kan jo sikkert klatre) for det er livsfarlig og hvis han detter ut der da blir han død! Jeg reagerte med redsel når han sa det og jeg var veldig alvorlig i tonen og prøvde å få det til å høres veldig grusomt ut, slik at han aldri skal gå bort der. Han sa "okei". En liten stund etterpå så spurte han "Hva skjer når vi blir død mamma?". Jeg ble litt paff. Visste egentlig at spørsmålet ville komme men, var likevel usikker på hva jeg skulle svare. I og med at det hadde sammenheng med å dette ut av vinduet så svarte jeg han helt ærlig på det han spurte om, slik at han skulle bli redd. Jeg sa at når man blir død så forsvinner man. Da er man ikke her lenger, man forsvinner bare. Hvis han detter ut av vinduet så blir han død, forsvinner og får aldri se mamma eller noen andre mer. Var det galt av meg å si det til han på denne måten? Jeg tror ikke helt han forsto det, men jeg reagerte slik av redsel for at han noen gang skal finne på å gå bort til vinduet alene. Jeg sa til han at "det er derfor mamma sier at du ikke må gjøre ting som er livsfarlig, for da kan du bli død, og da blir mamma veldig veldig lei seg!"

[AnonymBruker]

Det er bedre enn det svaret de kristne har, "da er det selvmord og de som begår selvmord havner i helvete og pines av små djevler som stikker deg i rumpen med store gafler til evig tid".

Du svarte godt =)

Anonymous poster hash: 2081e...fad

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt dette spørsmålet fra min lille gutt mange ganger. Han var veldig opphengt i døden, da han kjenner mange som ikke har en "mamma" pga tidlig død i ung alder. Jeg har funnet ut for min del, at det er best å være så ærlig som mulig. Jeg forklarte, at å være død, er som å sove å aldri våkne opp igjen. At man aldri får se igjen de man er glad i, eller gjøre gøyale ting mer. Da kom det konstant: Også graver man dem ned i jorda mamma... hehe..

Anonymous poster hash: fd300...dbd

[Leanne]

Jeg har også vært ærlig ovenfor mine, og sannheten er igrunn at ingen helt vet hva som skjer når man dør. For når man dør slutter alt å virke, kan ikke snakke, gå, stå, spise osv.. ingenting virker lenger, som om vi er tomme for batteri og ikke kan lades opp på nytt. Siden de døde ikke kan snakke så vet ingen helt hva som skjer når man dør, kanskje kommer man til himmelen eller en annen fin plass med de andre døde.

[AnonymBruker]

Herregud noe så dramatisk.

"True" barnet med at han dør og aldri ser mamma'n sin igjen.

Han får sikkert et godt forhold til døden.

Håper i for hans skyld at ingen av hans nærmeste dør på en god stund etter den forklaringa.

Anonymous poster hash: d9c22...fbf

[Gjest Mamma]

Herregud noe så dramatisk.

"True" barnet med at han dør og aldri ser mamma'n sin igjen.

Han får sikkert et godt forhold til døden.

Håper i for hans skyld at ingen av hans nærmeste dør på en god stund etter den forklaringa.

Anonymous poster hash: d9c22...fbf

Jeg vil no si at å dette ut av vinduet i 3 etg er ganske dramatisk. Jeg sa det for å skremme han, og jeg fortalte han ingen løgner. Følte det var bedre å fortelle sannheten å si at hvis han hopper ut av vinduet så havner han i himmelen?

[Gjest Mamma]

Jeg vil no si at å dette ut av vinduet i 3 etg er ganske dramatisk. Jeg sa det for å skremme han, og jeg fortalte han ingen løgner. Følte det var bedre å fortelle sannheten å si at hvis han hopper ut av vinduet så havner han i himmelen?

Bedre å si sannheten ENN* å si at hvis han hopper ut av vinduet så havner han i himmelen

[AnonymBruker]

Bedre å si sannheten ENN* å si at hvis han hopper ut av vinduet så havner han i himmelen

Å være ærlig vil være å si at han kan skade seg og få veldig vondt hvis han faller ut. Det kan en liten gitt forholde seg til.

Anonymous poster hash: d9c22...fbf

[AnonymBruker]

Å være ærlig vil være å si at han kan skade seg og få veldig vondt hvis han faller ut. Det kan en liten gitt forholde seg til.

Anonymous poster hash: d9c22...fbf

Jeg vet ikke helt jeg. Hvis jeg hadde sagt til min minste at han KAN skade seg og han KAN få vondt, så garanterer jeg deg at han hadde testa det ut. Han elsker å teste ut ting vi sier han ikke får lov til for så å si: Det gjorde vondt, eller det gjorde faktisk ikke så veldig vondt mamma. Tror jeg hadde sikra meg og heller skremt han enn å kanskje ende opp med ett barn som detter ut av vinduet i 3 etasje jeg.

Anonymous poster hash: fd300...dbd

[Gjest Mamma]

Jeg vet ikke helt jeg. Hvis jeg hadde sagt til min minste at han KAN skade seg og han KAN få vondt, så garanterer jeg deg at han hadde testa det ut. Han elsker å teste ut ting vi sier han ikke får lov til for så å si: Det gjorde vondt, eller det gjorde faktisk ikke så veldig vondt mamma. Tror jeg hadde sikra meg og heller skremt han enn å kanskje ende opp med ett barn som detter ut av vinduet i 3 etasje jeg.

Anonymous poster hash: fd300...dbd

TAKK for forståelsen! :-)

[Gjest Mamma]

"Lille venn, om du skulle dø nå fordi du hoppet ut av det vinduet hadde jeg skreket. Fremmede menn hadde kommet og hamret på brystkassen din før de konstaterte at den fysiske betingelsen for din sjel uansett lå smørt utover asfalten som bestemors klumpete tomatsuppe.

Da hadde de stoppet. De hadde tørket opp det de kunne og kjørt deg vekk. Andre strenge menn hadde kommet og skrevet ned hva som hadde skjedd, deretter hadde sympatiske kommunale vesner vært opptatt av å ta vare på mamma. Men mamma hadde ikke vært like opptatt av det, hun hadde sunket ned til et primalt nivå hvor det eneste hun ønsket var sterke muskelsammentrekninger utløst av fremmede menn, - fremmede menn med tattoveringer og dårlig ånde.

Deretter hadde jeg, bestemor og bestefar, og et par andre som egentlig ikke kjente deg men som ønsker å fremstå som medmenneskelige, samlet oss i bygget med det høye tårnet, på høyden. Der hadde en fremmed mann sagt at du hadde et unikt smil og et helt spesielt vesen. - Mer eller mindre nøyaktig det samme som han har sagt 100 ganger før og vil si 100 ganger til, for det er jobben hans.

Deretter hadde noen underbetalte polakker med en liten gravemaskin dumpet kroppen din utenfor og plassert en utsmykket stein oppå. Jeg hadde besøkt denne steinen og snakket til den som om den var deg en rekke ganger. Gradvis hadde jeg besøkt den sjeldnere, gradvis hadde jeg begynt å glemme stemmen din, øynene dine og din væremåte. Til slutt hadde jeg bare sittet igjen med minner av minner og det som egentlig var deg hadde vært borte. Snart forsvinner jeg også og i løpet av det som er et ubetydelig blunk i verdens historie er det som om du og jeg aldri har eksistert. Ingen husker oss og ingen bryr seg. Vi var ubetydelige og nå er vi borte.

Skjønte du det lille venn? "

Ehm.. Er du psykopat? Hva ville du frem til?

[Lady La-Laa]

Jeg hadde nå i hvertfall satt på en vinduslås på det aktuelle vinduet!

[Hedda-78]

Jeg synes ikke svaret ditt var så dumt, jeg, TS. Her kom spørsmålet da han var ca 3 år, fordi en besteforelder døde. "Hva er død, mamma?" Jeg svarte noe sånt som at når man dør, så slutter man med alt. Slutter å spise, tenke, gå, leke, sove, sykle, le, ha vondt i kneet (må referere til ting ungen kjenner igjen), slutter med alt. Det er bare kroppen igjen, og kroppen bare ligger der.Det er ikke er vondt å være død, for man har sluttet å kjenne. Det er ikke er fælt å være død, men det er bedre å leve sammen med dem man er glad i. Folk blir lei seg når andre dør fordi da får de ikke leke eller prate med dem mer."

En lignende samtale hadde vi flere ganger, tydelig at temaet var litt vanskelig. Vi fant en død flue, og så snakket vi om at fluen hadde sluttet å fly, sluttet å spise osv, og ikke kjente noe mer.

Jeg har lest et sted at man ikke skal dra paralleller til det å sove, fordi barnet kan bli redd for å lukke øynene og sovne om kvelden.

Jeg synes ikke det er galt å snakke om himmelen, dersom man tror på det. For et barn som har mistet noen, kan det være godt å tenke på at den døde har det bra og er på et fint sted. Derimot synes jeg IKKE man skal snakke om helvete, uansett om man tror på det selv.

[Gjest Magdalene]

Ærlighet er best. Mi på 4år har vært opptatt av døden et par år. Vi snakker om det, uten å skremme, men er alltid ærlige.

Men at ungen ikke får gå bort til vinduet engang? Burde du ikke heller skaffe barnesikring til vinduet?

[Gjest Lincoln]

Herregud noe så dramatisk.

"True" barnet med at han dør og aldri ser mamma'n sin igjen.

Han får sikkert et godt forhold til døden.

Håper i for hans skyld at ingen av hans nærmeste dør på en god stund etter den forklaringa.

Anonymous poster hash: d9c22...fbf

Nei, man må for all del ikke si noe som er sant!

Herregud. Hva er det du selv sier da? At man får kaker og brus når man dør? Eller har du unger i det hele tatt?

Hvis en av hans nærmeste dør nå så forstår han nøyaktig hva som har skjedd, i motsetning til om man hadde gitt en lalala-eventyr forklaring.

Endret 28. juli 2013 av Lincoln

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men jeg husker da jeg spurte mamma om døden. Døden var noe som opptok meg ganske sent i forhold til andre barn, derfor husker jeg deler av samtalen. Det hun gjorde var å si at ingen vet hva som skjer etter man er død, og at det mest sannsynlig kom til å være som en veldig lang søvn. Hun fortalte meg om ulike religioner (jeg hadde blitt oppdratt i et hjem med alt fra hinduer, buddhister, ateister og kristne). Hun sa at noen trodde at man ble født på ny, noen tror at man kommer til himmelen og møter en mann som het Jesus, mens andre tror at man bare forsvinner.

Da ble jeg redd, for jeg ville ikke sove i all evighet. Hun begynte da å ramse opp alle tingene som kom til å skje før jeg skulle dø, som for eksempel begynne på skolen, konfirmeres, få kjæreste, begynne på høyere studier, få jobb, starte familie, gifte meg, gå på kino for første gang, lære meg å sykle, begynne å drikke kaffe, flytte for meg selv, reise med buss alene for første gang, reise til utlandet, osv. Det roet meg ned, for det fikk livet til å virke så fryktelig langt. I følge mamma ble jeg mer trist over at livet var sååå langt og sååå kjedelig enn at jeg skulle dø. Hun var så ærlig hun kunne om døden, men hun flyttet samtidig fokuset vekk fra selve døden slik at jeg heller skulle tenke på selve livet. I mine øyne var det et smart trekk, for jeg glemte raskt hva samtalen handlet om.

Anonymous poster hash: b3ac9...7ed

[Gjest Mamma]

Ærlighet er best. Mi på 4år har vært opptatt av døden et par år. Vi snakker om det, uten å skremme, men er alltid ærlige.

Men at ungen ikke får gå bort til vinduet engang? Burde du ikke heller skaffe barnesikring til vinduet?

Vinduet er på mitt og sambo sitt soverom. Han er der inne bare når vi er der. Han spurte meg da han var på rommet med meg for å hjelpe meg å henge opp klær. Det er en krok på vinduet som gjør at det ikke kan åpnes helt, men han er liten nok til å kunne fyke igjennom der. Tingen er at han aldri er på soverommet alene, men man vet jo aldri. Vi eier ikke leiligheten, men ja har tenkt å kjøpe en ekstra barnesikring. Det jeg sa var på en måte ikke bare for å beskytte han i vår leilighet, men at han skal vite at det er farlig å falle ned fra evt andre steder også.

[Gjest Mamma]

Jeg har ikke barn selv, men jeg husker da jeg spurte mamma om døden. Døden var noe som opptok meg ganske sent i forhold til andre barn, derfor husker jeg deler av samtalen. Det hun gjorde var å si at ingen vet hva som skjer etter man er død, og at det mest sannsynlig kom til å være som en veldig lang søvn. Hun fortalte meg om ulike religioner (jeg hadde blitt oppdratt i et hjem med alt fra hinduer, buddhister, ateister og kristne). Hun sa at noen trodde at man ble født på ny, noen tror at man kommer til himmelen og møter en mann som het Jesus, mens andre tror at man bare forsvinner.

Da ble jeg redd, for jeg ville ikke sove i all evighet. Hun begynte da å ramse opp alle tingene som kom til å skje før jeg skulle dø, som for eksempel begynne på skolen, konfirmeres, få kjæreste, begynne på høyere studier, få jobb, starte familie, gifte meg, gå på kino for første gang, lære meg å sykle, begynne å drikke kaffe, flytte for meg selv, reise med buss alene for første gang, reise til utlandet, osv. Det roet meg ned, for det fikk livet til å virke så fryktelig langt. I følge mamma ble jeg mer trist over at livet var sååå langt og sååå kjedelig enn at jeg skulle dø. Hun var så ærlig hun kunne om døden, men hun flyttet samtidig fokuset vekk fra selve døden slik at jeg heller skulle tenke på selve livet. I mine øyne var det et smart trekk, for jeg glemte raskt hva samtalen handlet om.

Anonymous poster hash: b3ac9...7ed

Høres ut som en fin samtale :-)

[Gjest Sobril]

Her hjemme har vi et uproblematisk forhold til døden. Jentungen har snakket om det siden to-års alder, og samtalene har oppstått som følge av at vi har sett døde dyr i veikanten osv.

Skjønner ikke alt oppstyret rundt dette.

Vi dauer hele gjengen til slutt uansett.

[AnonymBruker]

Unger er ofte veldig opptatt av døden, tror det beste er å være ærlig - dog med måte, man trenger jo ikke å skremme livet av dem.

Endret 29. juli 2013 av Sulosi
Sitat slettet, mod.