Hjelp meg med å ikke ta han tilbake

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en fyr i fire år.. I dag, eller natt har jeg endelig forstått hva søm hat skjedd.

Han har vært voldelig, og det har alltid vært turbulent, det har florert med rykter om at han har vært utro. Han vil aldri ut i offentligheten med meg, jeg møtte ikke vennene hans før i år... Det har alltid vært drama, og jeg har alltid vært syndebukken. Når jeg har villet snakke om ryktene som sier han har vært utro, er det eg som er gal og jeg som får han til å oppføre seg som en drittsekk.

Jeg har vært frustrert og hysterisk, skreket og hylt til han for å få han til å høre på meg. Jeg ble nesten gal av at jeg annenhver helg fikk meldinger fra andre om at han var utro.

For et år siden slo han meg så hardt at jeg knakk nesa og besvimte.. politiet kom og de anmeldte han for meg. På en eller annen måte følte jeg det var min skyld at han slo, og jeg hadde utrolig dårlig samvittighet over å føle at jeg hadde vært så slem at han måtte ty til vold for å bli hørt. Jeg trakk anmeldelsen.

Det har vært slutt utallige ganger, sist klarte jeg å ikke svare på meldinger og holde meg vekk fra han i tre uker. Jeg flyttet i egen leilighet og hadde bestemt meg for p vare være meg. Men en dag sto han der, med blomster og han gråt. Jeg tok han tilbake med en gang.

Det var rolig og fint frem til juli, altså noen måneder. Vi hadde et ordentlig forhold, jeg fikk være med på byen, fikk hilse på venner og vi hadde et sosialt liv. Helt til han begynte å ignorere meg igjen.

Jeg fikk en melding fra ei jente, hun lurte på om Han og jeg var over, for det sto ikke på Facebook, han hadde bare sagt det til henne. Jeg konfronterte han med det, og det var hun jenta som var syk i hodet, hun hadde stalket han og ville ødelegge for oss..

I dag møtte jeg han på byen, han ville ha meg vekk men jeg insisterte og fant ut at han var på byen med henne. Da vi kom hjem tok jeg telefonen hans. jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle spy.

Jeg fant så mye jævli.. Så mange jenter og alt han har sagt, ALT han har sagt den siste måneden har vært løgn.. Alle kompisene hans vet hva han har gjort, og han har sagt så mye stygt om meg til dem. En av kompisene sa "skjønner ikke hvordan du klarer å holde på sånn" og da svarte han "hah nei, *mittnavm* er tålmodig da;)"

Jeg har gått til psykolog en stund, og jobbet med selvsikkerheten min, men det virker som at jo mer jeg viser den frem, jo mer problemer får jeg..

Jeg kan ikke være sammen med han, jeg må komme meg vekk. Men jeg er så jævli redd for at jeg kommer til å ta han tilbake. Jeg føler meg ikke verdt noen ting uten ham, selv om jeg vet jeg er mye mer verdt uten han.

Hodet mitt er på riktig plass, men følelsene mine vil ikke henge med, og når de tar over klarer jeg ikke tenke..

Hvordan skal jeg gjøre dette? Jeg har ikke familie i denne byen, og de vennene jeg har flytter snart tilbake til studiestedene sine, jeg er så redd for å være alene..

Si til meg at om jeg ikke gjør det slutt og kutter all kontakt for alltid, så dør mora mi eller noe?!?

Kan noen tape meg fast i veggen hjemme i fire-fem måneder?

J

Anonymous poster hash: 7cd77...6e3

Anonymous poster hash: e28fd...105

[AnonymBruker]

Det går fint. Det er ingen som skal dø. Det verste kan over derimot.

Og jo lengre avstand du får, jo bedre vil du og innse hvor bra det egentlig var at du tok avstand i utgangspunktet.

Du kommer ikke til å angre. Og jeg tror ikke du kommer til å ta ham tilbake heller.

Anonymous poster hash: f748d...f5f

[Gjest Gjest]

Har vært i samme situasjon.Og det er så hard å ikkje falle for krokkodille tårene og at alt skal bli bedre , han lovde jo det. typisk psykopat. Du må være sterk begynne å ta vare på deg selv. Visst det ikke ee barn inni bilde har du sjans til å bli kvitt han for godt. Det er til ditt eget beste. Det at du går til psykolog er kjempe bra han eller hun hjelper deg med å sette ting i perspektiv. Hold avstand , begynn ett nytt liv skaff dine egne venner Vær sosial. etter en stund hos psykolog vil din usikkerhet slippe taket og du kan begynne å leve :-) mvh dame 37