Hvordan og hvor føler du å "elske" og "være glad i"?

[AnonymBruker]

Mange som sier at de elsker kjæresten av hele sitt hjerte. Hva betyr det? At det kjenners sånn ut i hjerteregionen (mulig det er et naivt eller barnslig spørsmål) eller kjennes det i hele kroppen? Eller er det bare en tanke, noe man sier?

Hvordan er det der med følelser når det gjelder nedturer i forholdet? Når det er mest krangling. Eller den ene er frustrert over mye jobbing, sliten pga pengeproblemer eller feil arbeidsfordeling i heimen?

Hvordan "klarer" man å være glad i og elske uansett trøbbel og nedturer?

Jeg syns det er deilig å være forelsket, det er en følelse jeg skjønner meg på og kjenner igjen. Men når forelskelsen er over så er jeg like usikker hver gang; har det gått over eller har det gått over i noe dypere - som i "å elske"... og så har det bare gått over. Enten har jeg da bare vært sammen med den rette for meg, eller jeg er bare ødelagt følelsesmessig.

Jeg hadde besøk av en som jeg har datet et par mnd på overnatting for første gang i går. Og da vi hadde lagt oss og jeg lå og kjente etter om jeg hadde følelser for denne personen, så kjentes det ikke sånn ut.

Da vi satt og snakket sammen og nippet såvidt til litt vin tidligere på kvelden kjente jeg heller ikke noe følelser noe sted, bortsett fra at det var koselig å snakke sammen.

Filosoferer masse om dagen.

Anonymous poster hash: 4645e...526

[Alja]

Jeg vet faktisk ikke. Men jeg kjenner jeg får vondt med tanken på å miste han. Klarer ikke se for men en fremtid uten han, og jeg blir varm i hele kroppen av å snakke med han å være sammen med han. Når vi ligger sammen i sengen kjenner jeg nesten at ordet "jeg elsker deg" ikke kan beskrive halvparten hvor høyt jeg elsker han. Kjenner det i magen. Sommerfugler. Kjenner det på kroppen.

Dersom jeg føler det er noe som har skjedd, enten han er i trøbbel eller jeg føler ting er tullete mellom oss blir jeg fysisk uvel. Blir kvalm, redd for å miste han, redd for å leve et liv uten han, fordi han er med i alle fremtidplanene mine, og han er så fantastisk herlig og flott.

Jeg kjenner også på det at jeg kunne ofret meg for han. Det fikk vi bevist da vi skulle over en vei, han gikk i forvegen og så seg ikke for. Det kom en bil i hundre og helvete og jeg løp midt i vegen å dyttet han tilbake. Jeg vet ikke om det hadde blitt et alvorlig utfall, kanskje ikke bilen kom så fort som jeg følte, kanskje bilen hadde full kontroll, kanskje kjæresten min hadde full kontroll, men likevel tok instinktet overhånd og jeg reagerte.

[MilleVanille]

Når jeg elsker noen, er jeg så glad i dem at jeg kunne ha ofret livet mitt for dem. Ikke hvis jeg "bare" er glad i noen. Men de betyr fremdeles veldig mye.

Endret 27. juli 2013 av MilleVanille

[AnonymBruker]

Men, hvis det var noen du ikke var glad i så ville du ikke ofret deg selv for å prøve å redde noen - f.eks. hvis en person du ikke kjenner er på vei ut i trafikken så ville du ikke prøvd å stoppe den personen fordi du ikke føler noe for den? Eller om et barn lå og kavet i vannet, ville ikke de fleste allikevel prøve å redde barnet selv om det ikke føler kjærlighet for det?

Og kjennes det et spesielt sted i kroppen at man er glad i noen, eller er det følelsen av å ville gjøre alt for en person, det å savne en person når den ikke er til stedet og det å ønske å være sammen med denne personen som betyr å være glad i, eller elske?

Jeg har kjent den boblende følelsen og at jeg har sagt "elsker deg" til han jeg var gift med, men den følelsen var små øyeblikksfølelser. Utover den boblingen innimellom så følte jeg ikke noe sted at jeg var glad i han som noe mer enn faren til barnet mitt.

Jeg syns dette med følelser er vanskelig - men det er kanskje bare vanskelig å definere?

Anonymous poster hash: 48153...817

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en intens følelse hele tiden og en kribling som gjør at jeg vil være nær han hele tiden.

Jeg blir rastløs av å ikke se han..

Anonymous poster hash: ab6dd...204

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det at å ville "ofre" seg for noen nødvendigvis er et bevis for at man elsker noen. Som du sier, man ville jo gjerne reddet et barn fra fare og, selv om det ikke er et barn man har følelser for. Å hjelpe andre tror jeg går mer på instinkt.

Jeg tenker at når man elsker noen, så føler man så mye for de at "glad i" ikke er nok. Jeg vet at jeg elsker kjæresten min på grunn av måten han får meg til å føle meg på, fordi jeg ønsker å være sammen med han resten av livet, fordi jeg vil ha han som far til mine barn og fordi vi har det så utrolig bra sammen.

Tror man bare kjenner det når man elsker noen.

Hvis vi har noen nedturer i forholdet, så elsker jeg han like mye selv om. Jeg blir livredd for å miste han og føler jeg vil gjøre alt for at det skal bli bra igjen. MEN, man må jobbe for et forhold. Kanskje man ikke føler kjærligheten like sterkt hele tiden og da gjelder det å jobbe litt for å få tilbake alle de gode følelsene. Ikke bare gi opp "when the going gets rough".

Anonymous poster hash: 7ae12...d02

[AnonymBruker]

Dette er forsket på. Man kjenner det i magen.

Anonymous poster hash: b38fd...e21

[AnonymBruker]

Slutt å kjenn etter, og bare ta det som det kommer. Du vet det om du elsker noen. Jeg hadde samme tanker som deg da jeg var yngre.

Anonymous poster hash: 9638f...b90

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en intens følelse hele tiden og en kribling som gjør at jeg vil være nær han hele tiden.

Jeg blir rastløs av å ikke se han..

Anonymous poster hash: ab6dd...204

Det er forelskelse

Anonymous poster hash: 9638f...b90

[Anglofil]

Å elske for meg er en veldig sterk følelse. Det er ikke egentlig enkelt å beskrive, jeg bare kjenner at den er der. Jeg vet jeg elsker mannen min fordi tanken på et liv uten ham virke ensomt og uutholdelig. En slik tanke gjør faktisk veldig vondt dypt inn i sjelen.

Men man kan ha mange følelser på samme tid. På en side kan jeg føle voldsom smerte, kanskje nesten hat pga mine sterke følelser for min mann, hvis det er noe svært alvorlig som har skjedd. Heldigvis ikke skjedd mange ganger, men det har hendt. Og da merker jeg at jeg elsker mannen min fordi jeg blir veldig redd for å miste ham på samme tid. Så disse følelsene kan være nært knyttet til hverandre.

For meg er forøvrig forelskelse forferdelig slitsomt. Jeg foretrekker den sterke følelsen av å elske noen framfor den altoppslukende og nervøse forelskelsen som opptar en hvert minutt av hver dag.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har snart vært sammen i 4 år. Jeg får forsatt denne gode følelsen når jeg er sammen med han. Jeg føler meg så trygg, og jeg elsker han så mye at det faktisk gjør vondt. Vi har hatt avstandsforhold hele veien, og vi har det enda. Jeg stoler på han og han stoler på meg. Samtidig så synes jeg det er godt med alene, så det går overaskende greit.

Om jeg hadde mistet han så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Han er den jeg vil dele livet mitt med, og sånn har jeg aldri følt det før. Håper en gang at vi kan flytte inn sammen, blir spennende å se hvordan det går.

Det lengste vi har vært med hverandre sammenhengende er 1 mnd, og det gikk veldig bra

Anonymous poster hash: 4b980...1da

[Gjest Hyssingen]

Forelskelse kjenner jeg i magen, det å være glad i noen kjenner jeg i hjernen og det å elske noen kjenner jeg i hjertet.

[AnonymBruker]

Det er forelskelse

Anonymous poster hash: 9638f...b90

Jeg veet :-) Er en helt ufattelig herlig følelse! :-D

Anonymous poster hash: ab6dd...204

[AnonymBruker]

Elske... Jeg får vondt inni meg hvis noe skjer ham, hvis han skulle være lei seg f.eks.

Jeg skulle ønske jeg kunne være like god mot ham som han er mot meg, han er verdens snilleste, mens jeg glemmer litt mer av disse tingene han gjør uoppfordret for meg.

Hvis han er lei seg så gråter jeg, for jeg vil så gjerne kunne gjøre noe for å hjelpe situasjonen.

Når jeg sitter oppe på kontoret og jeg vet han sitter nede, og jeg savner ham sååå og må bare løpe ned i stua og gi ham en klem.

Når jeg begynner å gråte av å skrive dette. Det er hvordan det er

Anonymous poster hash: 2d8f0...263