Det klikker snart for hodet mitt... Trening...

[AnonymBruker]

Sitter her og gråter nå og er HELT ifra meg.

Når jeg gikk på barneskolen, var jeg et mobbeoffer. Helt ifra barnehagen av. Hvorfor jeg ble mobbet ANER jeg ikke, men jeg ble ofte kalt feit og stygg. Spesielt stygg. Det verste er at jeg var ikke feit, jeg var TYNN. Jeg var ei spinkel jente, hadde kanskje litt valpefett på magen - men det var det. I gymtimene på barneskolen fikk jeg virkelig gjennomgå, opplevde at de andre jentene sto og lo av meg når jeg gjorde øvelser, og hver gang jeg sprang flirte de enda mer. Jeg vart alltid valgt sist når vi skulle ha ballspill, ingen ville ha meg på laget og alle syntes jeg var kjempe dårlig i alt jeg gjorde.

Når jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg å gå til psykolog, jeg utviklet depresjon og unipolar lidelse som jeg per nå sliter mye med. Jeg er medisinert og går på tre forskjellige medisiner, og jeg har det bra i det daglige liv og den psykiske tilstanden min er bedre enn noen gang. Likevel så sliter jeg enormt med selvbildet og kroppen min. Jeg gikk ned 15 kg den usunne veien, og begynner å komme tilbake i et mønster jeg IKKE liker. Jeg har så ekstremt lyst å begynne å trene, men jeg får det bare ikke til.

Jeg trente pilates i går, og for første gang etter 2 år sammen, trente jeg foran min forlovede. I stedet for å føle meg bra, følte jeg meg helt jævlig etterpå. Og jeg føler meg enda jævligere i dag. Forloveden min har nettopp begynt å trene sammen med to kompiser av seg (han ene er også min kompis), og de var her på besøk etter dagens treningsøkt, og jeg har SÅ lyst å være med å trene. Men jeg takler det bare ikke. Jeg får tårer i øynene og begynner å kaldsvette bare jeg tenker på det. Jeg er livredd for at om jeg prøver, så knekker jeg sammen og da ser de to kompisene hans det. Jeg er veldig glad i styrketrening og pilates, kondisjonstrening har jeg gitt opp ettersom jeg rett og slett ikke takler det. Men styrke og pilates er jeg VELDIG glad i.

Jeg er så redd for å prestere foran andre. Jeg får tilbake de fæle minnene fra barneskolen og jeg får ikke til å føle meg bra. Jeg greier å trene når jeg er for meg selv, men jeg er også stemor - og jeg har sjeldent tid til å trene. JEG GREIER IKKE TRENE FORAN MIN EGEN STEDATTER!!! Så ille er det! Og hun er bare 4 år gammel! Jeg har tid på kveldene, men da er forloveden min her. Han er motiverende og snill, og jeg er så stolt over han at han endelig har begynt å trene - men jeg greier ikke uttrykke det, for jeg blir så sårbar, ettersom jeg skulle ønske at jeg også var med. Jeg går til psykolog, men jeg har ikke luftet dette for psykologen min. Eller jo, jeg har, men jeg får til svar at jeg må prøve meg frem og presse meg litt. Men jeg har prøvd nå lenge, og jeg greier det bare ikke.

Måtte bare få det ut, det er så jævlig.

Anonymous poster hash: b39bd...ca1

[AnonymBruker]

Hei

Kan godt forstå hvordan du har det.

Å overkomme følelsesmessige / psykiske problemer handler å gjøre det man er redd for, som du sikkert allerede vet. For meg det å "våge" å gjøre ting. Som regel går det ganske bra og det jeg gjør blir alltid godt mottatt. Jeg er etter mange år med angst og depresjon blitt tilhenger av å øve meg, altså det å gjøre ting. I dag er jeg så godt som angst og depresjonsfri etter godt over 10 år.

Snakk mer med psykologen din om det du skrev over. Øv deg på vanskelige ting. Etterhvet blir det letter og letter, og etterhvert får du en god følelse når du mesterer.

Ta en dag om gangen og vær tolmoding.

Klem

Anonymous poster hash: 1ba7a...e2f

[Gjest Superwoman!]

Sitter her og gråter nå og er HELT ifra meg.

Når jeg gikk på barneskolen, var jeg et mobbeoffer. Helt ifra barnehagen av. Hvorfor jeg ble mobbet ANER jeg ikke, men jeg ble ofte kalt feit og stygg. Spesielt stygg. Det verste er at jeg var ikke feit, jeg var TYNN. Jeg var ei spinkel jente, hadde kanskje litt valpefett på magen - men det var det. I gymtimene på barneskolen fikk jeg virkelig gjennomgå, opplevde at de andre jentene sto og lo av meg når jeg gjorde øvelser, og hver gang jeg sprang flirte de enda mer. Jeg vart alltid valgt sist når vi skulle ha ballspill, ingen ville ha meg på laget og alle syntes jeg var kjempe dårlig i alt jeg gjorde.

Anonymous poster hash: b39bd...ca1

Akkurat som å høre meg selv. Ser ikke før nå at jeg ikke var feit når jeg gikk på barneskolen. De ødla mye for meg, og barndommen. Jeg la på meg mer og mer, jo mer de sa det. Nå er jeg normalvektig, og flere fra barneskolen sier hvor slank jeg har blitt. Jeg har slitt med bulimi siden jeg var 12 (7.klasse).

Jeg hater fortsatt gym, selvom jeg ikke er den som blir sist valgt lengre. Skrekken er der fortsatt. Jeg er rett og slett livredd. Mobberene burde virkelig visst hvor mye de har ødlagt. Ingen "unnskyld" har jeg heller fått.

Unnskyld at jeg brukte ditt innlegg til å få ut frustrasjon. Men jeg vet hvordan du har det. Er så sinnsykt kjipt...

Lykke til

[AnonymBruker]

Har hatt/har det på samme måte. Samme historien med mobbing og tull.

Det er bare sånn unger er. De er ofte noen små jævler. Mennesker generelt, er ofte noen små jævler. Det er bare slik de/vi er. Tilfeldigvis valgte de av en eller annen grunn å slå ned på deg (og meg). Det er veldig mange som går igjenom vanskelige stunder i ung alder. Tror det er temmelig normalt. Spesielt mobbing er jo utrolig utbredt.

At vi er en av de mange som har blitt mobbet, betyr ikke at det er noe galt med oss. Det betyr bare at det var noe galt med ungene vi havnet i klasse med. Heldigvis vokser de fleste folk av seg dette, med mindre de som forblir drittsekker resten av livet (stakkars dem).

For min del handler det om å ta bevisste valg, og gå inn for å utfordre meg selv. Om jeg griner, så er det ok. Om jeg rødmer, så er det ok. Om jeg driter meg ut, helt greit! Ingen av disse tingene får konsekvenser uansett.

Desto mer jeg ser av folk, desto mer innser jeg nemlig at det er utrolig mange raringer der ute, men at de aller fleste faktisk blir akseptert. Det er større slingringsmonn i rar atferd enn man som usikker, angstfull, deprimert person tror. Man tenker jo ikke rasjonelt overhodet, når man er deprimert. Man blir veldig selvopptatt, og tror alle ser og tenker og snakker om en selv. Sannheten er nok heller nærmere at de er mest opptatt med seg selv og sitt.

Snakk med psykologen din, om alt. Og begyn å trene foran stedatteren din.

Anonymous poster hash: db7f0...a43

[AnonymBruker]

Begynn i det små med å bli komfortabel når du trener foran forloveden din og datteren hans. Et triks kan være å få datteren til å trene sammen med deg. Det er morsomt for barn å prøve å herme etter deg om du tar situps og pushups feks.

Når du føler deg mer klar så kan du bli med samboeren din og kompisene. Skal en komme over sånt så må du bare fortsette å utfordre deg selv til tross for at det kjennes jævlig ut der og da. Ros deg selv, sett deg mål og ta til deg skryt fra forloveden.

Anonymous poster hash: 17589...dc5