Stole på mannen igjen etter utroskap. Råd

[AnonymBruker]

Jeg trenger litt råd her. Jeg elsker virkelig mannen min, men han var utro mot meg i fylla en gang for noen måneder siden. Han fortalte meg det med en gang og var middelstalt hysterisk. Etter mye snakking og jobbing mellom oss har jeg valgt å tilgi han. Dette er mannen jeg vil tilbringe resten av mitt liv med, så fremt det ikke skjer noe mer slikt så klart. Var nære på å gå den gang, men valgte å jobbe med forholdet. (vi er ikke gift, men bor sammen, enklere å bare kalle han for mannen, han er jo mannen min uansett)

Men så til problemet. Jeg merker jeg sliter veldig med å stole på han :/ Til og med når det bare kommer til småting, som at han skal møte kompiser og ta noen øl. Jeg blir ikke sjalu, men jeg blir kjempe kvalm og usikker. Han drikker veldig sjeldent og møter kompisene sjeldent, jeg nevner aldri for han hvordan jeg føler det, siden det er jo egentlig helt ubetydelige ting. Sånn som når naboen vår også har fått hund nå, og vi ofte går turer sammen med dem, noen ganger alle sammen, noen ganger jeg med henne eller han, og noen ganger mannen min med han eller henne. Når han går med henne alene får jeg med en gang denne ekle kvalme følelsen. Dette var bare noen eksempler, men som dere ser så sliter jeg helt ekstremt med å stole på han. Var ikke slik før "hendelsen".

Så det jeg lurer på er egentlig, er det feil av meg å bli i forholdet. Jeg elsker mannen og vi har det kjempebra sammen, bedre nå enn vi noen gang har hatt det, men jeg plages sånn over at jeg ikke klarer å stole på han. Han gjør ikke noe for at jeg ikke skal kunne stole på han, utenom så klart, men ellers har jeg absolutt ingen grunn til å ikke stole på han. Men hvor lenge skal jeg gå rundt å være så usikker. Det er jo verken bra for meg eller forholdet. Er det noen som har noen gode råd?

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[AnonymBruker]

En gang utro, alltid utro.

skill deg.

Anonymous poster hash: 9e565...7c8

[AnonymBruker]

En gang utro, alltid utro.

skill deg.

Anonymous poster hash: 9e565...7c8

Som sagt så er vi ikke gift, men jeg har lagt utroskapen bak meg, og ironisk nok så stoler jeg nok på han til at jeg vet han ikke kommer til å gjøre det igjen, helt ærlig. Så skjønner ikke hvorfor jeg skal stole så lite på han ellers.

Begynte faktisk å gråt etter jeg skrev hovedposten Det gjør så utrolig vondt å ikke kunne stole på den personen jeg elsker så mye og burde kunne stole på!

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[AnonymBruker]

jeg tror det er veldig viktig å få snakke ut med han eller med en nøytral tredjepart om dette. hvis du går å holder alt inne så blir det bare verre. utroskap er virkelig vanskelig og dere må begge jobbe veldig hardt på at du skal bli trygg på forholdet igjen for at dette skal fungere.

Anonymous poster hash: c4c51...45e

[AnonymBruker]

jeg tror det er veldig viktig å få snakke ut med han eller med en nøytral tredjepart om dette. hvis du går å holder alt inne så blir det bare verre. utroskap er virkelig vanskelig og dere må begge jobbe veldig hardt på at du skal bli trygg på forholdet igjen for at dette skal fungere.

Anonymous poster hash: c4c51...45e

Vi har snakket sammen mye, og jeg har også snakket med en venninne masse om dette. Selv om jeg kan snakke med mannen om det,og han vet hvordan jeg føler, men det hjelper på en måte ikke likevel, jeg føler det samme hver dag uansett, men det gjør så vondt for meg, jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette i et forhold der jeg stoler så lite på han. Jeg vil kunne sitte hjemme å kose meg alene når han er ute, istedenfor å bli kjempelvalm og så bli kjempelei meg for at jeg føler slik, som jeg nå sitter å føler jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg elsker han så vanvittig mye og tanken på at jeg skal gjøre det slutt gjør enda mer vondt, men det kommer man jo hvert fall over. Jeg er så redd for at jeg aldri kan klare å stole på han igjen!

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[daemonia]

Du sier at du ikke sier noe om dette til ham fordi det er, etter din mening, ubetydelige ting.
Det er jo nettop det som er problemet; Du forteller ikke hvordan du føler det, noe som du tydeligvis trenger å snakke om.

Hva med når det virkelig har toppet seg og du bare må få det ut i ren frustrasjon eller det har gnagd i deg så lenge at du går rundt og er konstant irritert f.eks? Han tror jo at du har lagt det bak deg og at alt er tipp-topp. Da vil det bli langt vanskeligere å bevare forholdet.

Kommunikasjon er eneste måten å faktisk jobbe deg gjennom det.

PS: Nei, du har ikke lagt utroskapen bak deg. Da hadde du ikke tenkt og følt slik du gjør.

Lykke til videre.

[AnonymBruker]

Du sier at du ikke sier noe om dette til ham fordi det er, etter din mening, ubetydelige ting.

Det er jo nettop det som er problemet; Du forteller ikke hvordan du føler det, noe som du tydeligvis trenger å snakke om.

Hva med når det virkelig har toppet seg og du bare må få det ut i ren frustrasjon eller det har gnagd i deg så lenge at du går rundt og er konstant irritert f.eks? Han tror jo at du har lagt det bak deg og at alt er tipp-topp. Da vil det bli langt vanskeligere å bevare forholdet.

Kommunikasjon er eneste måten å faktisk jobbe deg gjennom det.

PS: Nei, du har ikke lagt utroskapen bak deg. Da hadde du ikke tenkt og følt slik du gjør.

Lykke til videre.

Nei altså, jeg tror jeg formulerer meg litt feil nå. Vi kommuniserer mye og han vet hvordan jeg føler det, men det hjelper jo ikke at jeg hver bidige dag skal klage til om hvordan jeg føler det, ok, er ikker hver dag, men veldig ofte. Jeg tenker faktisk ikke på utroskapen i det hele tatt, av en eller annen grunn, den spiller egentlig ingen rolle i det store og det hele, og jeg har faktisk tilgitt han for dette og vet han aldri kommer til å gjøre noe slikt igjen, det som derimot er "ettervirkningene" mine fra utroskapen er at jeg har mistet tilliten til han, ironisk nok når jeg vet han aldri kommer til å gjøre noe slikt igjen.

Så jeg har jo så klart ikke kommet over det på en måte, men likevel så er det ikke utroskapen som plager meg, jeg tror han har vanskelig for å forstå dette, men det er jo så klart en direkte grunn til hvorfor jeg egentlig føler det slik nå. Mitt største problem er egentlig at jeg blir lei meg siden jeg ikke stoler nok på han og at jeg derfor kanskje burde gjøre det slutt. Også dette har vi snakket mye om, og har på en måte kommet til enighet om at vi skal jobbe så godt med det så mulig, og om det ikke bedrer seg er det best om vi gjør det slutt siden jeg har sakt jeg ikke klarer å være sammen noen jeg ikke stoler på.

Men han gir meg all grunn til å stole på han, likevel bedrer det seg ikke, er ikke så lenge siden enda så klart, men det burde jo begynne å bedre seg...

Takk for svar forresten, og beklager for at jeg skriver noe helt ekstremt kronglete og surrete nå, vet ikke helt hva jeg driver med når jeg skrive nå !

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[Gjest]

Jeg tror du trenger en samtalepartner som utfordrer deg og tankemønsteret ditt.

Venninnen din er vel gjerne for det meste støttende?

Ellers har dere et tungt år foran dere. Det kommer til å ta tid før det begynner å ligne "bra" igjen.

Dere må jobbe for de tingene som var selvsagt tidligere.

Dere kan ikke gå tilbake til slik det var.

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger en samtalepartner som utfordrer deg og tankemønsteret ditt.

Venninnen din er vel gjerne for det meste støttende?

Ellers har dere et tungt år foran dere. Det kommer til å ta tid før det begynner å ligne "bra" igjen.

Dere må jobbe for de tingene som var selvsagt tidligere.

Dere kan ikke gå tilbake til slik det var.

Jeg trenger vel kanskje det ja. Problemet mitt er i hovedgrunn at det gjør så vondt for meg at jeg ikke klarer å stole på han. Når vi er sammen er det kjempebra og han gjør alt for at jeg skal føle meg bra og slikt, men vi kan jo ikke leve i en boble resten av livet heller.

Hva mener du med de to siste setningene ? Mener du på en måte at vi faktisk skal leve i en "boble" for så å gå litt og litt tilbake til vanligheten igjen? Vi har jo på en måte hoppet rett tilbake til slik vi levde før, han drar minimalt ut og drikker egentlig ikke, utenom denne gangen da han endte opp totalt dødrukken...var utdrikningsfest og ble veldig mye alkohol for han som ikke er vandt med å drikke nesten, ikke at det er noen unnskyldning så klart. Men likevel så har vi jo gått tilbake til slik det var.

Men på en annen side, han gjør jo egentlig aldri noe som gjør at jeg skal bli sjalu og slikt.Blir jo helt rart om han plutselig ikke skal få dra på tur med nabodamen og hundene lenger, men mannen helt greit, at han ikke skal kunne bli med på fredagspils en sjelden gang med jobben og slikt.

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[AnonymBruker]

Jeg sliter med akkurat det samme.... Det er et halvt år siden, ting tar tid...

Anonymous poster hash: 6eacf...624

[Gjest Gjest]

Lei for å si det men de som er utro en gang er det ofte igjen,De her et behov for bekreftelse som de må ha for å føle seg attraktive,de bryr seg fint lite i hvor dype sår de lager i sin partner,men er selvfølgelig redd for å miste tryggheten et parforhold gir for inni seg er slike mennesker usikkre.enten de er menn eller kvinner.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med akkurat det samme.... Det er et halvt år siden, ting tar tid...

Anonymous poster hash: 6eacf...624

Jeg vet ting tar tid, men det jeg sliter med er at det ikke er blitt bedre. Han gjør alt han kan for at jeg skal kunne stole på han igjen, men mistilliten min er like dårlig uansett. Hvordan har det vært for deg Føler du at det er blitt noe bedre. Hva tenker du om det hele.

TS (burde kanskje begynne å skrive det i innleggene mine)

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[Gjest]

Jeg trenger vel kanskje det ja. Problemet mitt er i hovedgrunn at det gjør så vondt for meg at jeg ikke klarer å stole på han. Når vi er sammen er det kjempebra og han gjør alt for at jeg skal føle meg bra og slikt, men vi kan jo ikke leve i en boble resten av livet heller.

Hva mener du med de to siste setningene ? Mener du på en måte at vi faktisk skal leve i en "boble" for så å gå litt og litt tilbake til vanligheten igjen? Vi har jo på en måte hoppet rett tilbake til slik vi levde før, han drar minimalt ut og drikker egentlig ikke, utenom denne gangen da han endte opp totalt dødrukken...var utdrikningsfest og ble veldig mye alkohol for han som ikke er vandt med å drikke nesten, ikke at det er noen unnskyldning så klart. Men likevel så har vi jo gått tilbake til slik det var.

Men på en annen side, han gjør jo egentlig aldri noe som gjør at jeg skal bli sjalu og slikt.Blir jo helt rart om han plutselig ikke skal få dra på tur med nabodamen og hundene lenger, men mannen helt greit, at han ikke skal kunne bli med på fredagspils en sjelden gang med jobben og slikt.

Anonymous poster hash: 731da...6f7

Jeg mente at der er så mange selvsagte småting som alle "vanlige" gjør, som ikke er så selvsagte for dere lenger.

Det er ikke selvsagt at han tar fredagspils eller går kveldsturer med damer.

Han er nødt til å overkompensere for å gi deg en grunn til å stole på han igjen.

Du er nødt til å føle deg trygg, og da må han unngå situasjoner der du blir utrygg og får vondt.

Det kan bli tøft, derfor trenger dere hjelp av noen som kan de rette teknikkene for å håndtere samlivskriser.

Man kan ikke bare viske ut at han var utro. Skyggene av utroskapen er noe dere må leve med framover.

Lykke til

[Gjest Akse]

Jeg leste ikke alt, men helt ærlig, du har ikke mye selvrespekt hvis du tilgir utroskap. Det hadde vært rett ut døra for min del.

[ajohan]

Du kan ikke klandre deg selv for at du ikke stoler på ham, det er jo ikke akkurat rart. Å få tilitt til han igjen blir en lang prosess som vil kreve mye fra både deg og han, og det må du fortelle han.

Kanskje utenfor tema, men i mitt hode ville jeg aldri akseptert det. Å skylde på noe så dumt som fylla gjør det hele bare enda dummere. Jeg ville gått videre - uten han. Tenk om han en dag gjør noe sånt når dere er gift og har barn?

[AnonymBruker]

Jeg leste ikke alt, men helt ærlig, du har ikke mye selvrespekt hvis du tilgir utroskap. Det hadde vært rett ut døra for min del.

For et utrolig konstruktivt innlegg.

Ja, da løser alt seg da, når du forteller at du aldri ville ha tilgitt utroskap da du strengt tatt antageligvis vil oppleve det i løpet av livet og antageligvis vil du tilgi.

Stort sett sånne påståelige som deg som må oppleve det før de ser at ikke alt er svart hvitt.

Jeg opplevde utroskap. Det er over ett år siden og jeg har ikke tilgitt han, men fortsetter fordi barnet vårt er utrolig lite enda og føler at jeg aldri ville ha tilgitt meg selv hvis jeg ikke hadde prøvd litt til. Det er tross alt jeg som fikk barn med drittsekken, nå må jeg stå for valget.

Anonymous poster hash: 3c99a...791

[AnonymBruker]

TS her.

Denne tråden handler ikke om jeg skal tilgi han eller ikke tilgi han for utroskapen. Jeg prøver har tilgitt/prøver å tilgi han.

Jeg sliter med at det gjør så vondt for meg at jeg ikke klarer å stole på han lenger, og lurer på råd angående dette.

Jeg mener ikke at fylla er noen unskyldning, men likevel hadde det vært annerledes om han gikk bak ryggen min å løy for å være utro med en eller annen dame, det ser jeg på som langt verre. Det var ikke noe han oppsøkte, men noe som hendte, igjen, ingen unnskyldning. men jeg har valgt å prøve å tilgi han, og det står jeg for

Og Themis, tusen takk! Jeg skal snakke med han i morgen angående en samlivsterapeut, om det ikke var dette du mente så var det hvert fall det jeg tolket ut fra teksten din. Jeg har aldri likt å være svak og vil alltid klare ting alene, men kanskje ikke det er så lurt alltid, sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 731da...6f7

[AnonymBruker]

Alle er ikke utro da. Så det er jo ikke alle som må oppleve det heller. Ei prøve å tilgi det.

Anonymous poster hash: a5549...9a9

[AnonymBruker]

Alle er ikke utro da. Så det er jo ikke alle som må oppleve det heller. Ei prøve å tilgi det.

Anonymous poster hash: a5549...9a9

Nei, heldigvis for det!

Men da er det jo selvfølgelig ingenting de kan uttale seg om da de ikke har opplevd det.. Det å si "jeg hadde aldri" er et farlig ord å bruke. Du aner aldri hva som skjer med livet ditt.

Anonymous poster hash: 3c99a...791

[Gjest]

TS her.

Denne tråden handler ikke om jeg skal tilgi han eller ikke tilgi han for utroskapen. Jeg prøver har tilgitt/prøver å tilgi han.

Jeg sliter med at det gjør så vondt for meg at jeg ikke klarer å stole på han lenger, og lurer på råd angående dette.

Jeg mener ikke at fylla er noen unskyldning, men likevel hadde det vært annerledes om han gikk bak ryggen min å løy for å være utro med en eller annen dame, det ser jeg på som langt verre. Det var ikke noe han oppsøkte, men noe som hendte, igjen, ingen unnskyldning. men jeg har valgt å prøve å tilgi han, og det står jeg for

Og Themis, tusen takk! Jeg skal snakke med han i morgen angående en samlivsterapeut, om det ikke var dette du mente så var det hvert fall det jeg tolket ut fra teksten din. Jeg har aldri likt å være svak og vil alltid klare ting alene, men kanskje ikke det er så lurt alltid, sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 731da...6f7

Jeg tenkte noe i rettning av samlivsterapaut, ja.

Det er jo andre også som jobber innenfor dette feltet.

Bare vær litt nøye på hvem du velger (google er din venn) for du må tross alt brette sjelen din nokså grundig ut.

Om det finnes terapauter med spesiell kompetanse på utroskap, så hadde det sikkert vært en ide.

Glad innspillene var til nytte. Det er en lei situasjon du har havnet i.

Håper det løser seg på sikt for dere.