De positive tingene

26. juli 2013

Må bare dele med noen, selvom det kanskje kan være litt vanskelig å forstå...

Sønnen min er 3år gammel og kan ennå ikke snakke. Dette pga utviklingsforstyrrelse (autisme). Vi trener mye og han har begynt med mye ordtilnærminger, noe som er veldig positivt.

Forrige uke var vi på ferie og da kalte han meg mamma for aller første gang. Det var som en eksplosjon av sommerfugler i hjertet mitt. Vi har fått han til å si mamma før, men han har aldri brukt det. Da pekte han altså på meg og sa mamma.

Ikveld når han skulle legge seg (mannen min pleier alltid å legge han, det er rutine) så fant han frem tingene han skulle ha med i seng. Mannen min var klar for å ta han med opp, men så kom han bort til meg og sa mamma samtidig som han tok pekefingeren min så jeg skulle leie han opp på rommet.

Også la han seg så fint og virket så fornøyd <3 jeg kjenner fortsatt at det bruser i hjertet mitt, det er så utrolig herlig vi gleder oss masse til å kunne fortelle om dette til de barnehageansatte og spesialisthelsetjenesten som jobber med han også håper vi det fortsetter denne veien.

Å ha et barn med spesielle behov er så utrolig slitsomt, det er mye gråværsdager og en utrolig stor oppgave, men det vi får som ikke andre får er at de bittesmå tingene i hverdagen lyser så mye opp <3 og det er jeg utrolig takknemlig for at jeg får oppleve. Ingenting i utviklingen hans er forventet eller en selvfølge, det er som en stor gave, hver minste lille ting