Du må ikke være glad i dine foreldre

[AnonymBruker]

I motsetning til hva noen ser ut til og tro. Så må du ikke bry deg om dine foreldre du må ikke være glad i dem.

Om du vil hate dine foreldre så er det greit.

Selv om dine foreldre har skapt deg så betyr ikke det at du må bry deg om dem.

Du skal bare bry deg om dine foreldre om de har vært gode foreldre.

Anonymous poster hash: cf0c6...0f6

[AnonymBruker]

ok

Anonymous poster hash: 2ad42...94f

[Gjest gjest]

I motsetning til hva noen ser ut til og tro. Så må du ikke bry deg om dine foreldre du må ikke være glad i dem.

Om du vil hate dine foreldre så er det greit.

Selv om dine foreldre har skapt deg så betyr ikke det at du må bry deg om dem.

Du skal bare bry deg om dine foreldre om de har vært gode foreldre.

Anonymous poster hash: cf0c6...0f6

Tenker det samme faktisk.

[Gjest tsejG]

I motsetning til hva noen ser ut til og tro. Så må du ikke bry deg om dine foreldre du må ikke være glad i dem.

Om du vil hate dine foreldre så er det greit.

Selv om dine foreldre har skapt deg så betyr ikke det at du må bry deg om dem.

Du skal bare bry deg om dine foreldre om de har vært gode foreldre.

Anonymous poster hash: cf0c6...0f6

OK? Og hva er din definisjon på gode foreldre da?

Husk, i ung alder (nå vet jo ikke jeg din, men jeg tipper du er blant de mange yngre her inne) har man som regel et noe opprørsk forhold til sine foreldre på mange områder. Man får ikke lov til ditt og datt, foreldrene overvåker en, blander seg inn, kjefter osv osv...

Jeg vet som sagt ikke helt hva du mener med gode foreldre, men alternativene jeg nevnte ovenfor (pluss flere) er etter mitt syn ikke under fanen "dårlige foreldre", for disse har med oppdragelsesopplæring å gjøre. Fram til man er 18 må man faktisk bare akseptere at det er foreldrene som bestemmer og (som oftest) vet best, og gjør sine handlinger til barnets/ungdommens beste.

Etter fylte 18 har man også en hel del man bare må akseptere fra sine foreldre, om man enda bor hjemme, for da er man etter definisjonen voksen, og må innrette seg etter foreldrenes regler, rutiner og levesett. De er fremdeles ikke dårlige foreldre, men da personer i eget hus med førsterett til å avgjøre hva/hvordan alle i husstanden skal gøre og oppføre seg.

Alt dette er etter min definisjon gode foreldre, som vil barna sine sitt eget beste og at de skal vokse opp til å bli selvstendige og skikket til å klare seg på best mulig måte.

Men, slår man sine barn, er direkte onde, driter i å følge de opp og bare lar de seile sin egen sjø, da er man ikke bare uskikket til å ha barn, da burde barnevernet forlengst vært koblet inn.

Så nå vil jeg gjerne høre hva som fikk deg til å lage denne noe sensitive tråden, og hvor du mener grensen for når man ikke ønsker å bry seg om/hate sine foreldre går?

[Silfen]

Man trenger ikke være fjortis for å være av den oppfatning at blod aldeles ikke er tykkere enn vann.

Enkelte historier jeg hører og tråder jeg leser, så syns jeg det vitner om misforstått ære eller hva pokker man skal kalle det, der barn av ræva foreldre fortsatt tviholder på kontakt, selv om de ikke egentlig vil. Når man er fysisk og psykisk nedbrutt av de mennesker som har født deg, så er det på tide å si ha det bra, ikke ring meg! Om du er 16 eller 60 når nok er nok, så la deg nå ikke behandle som en jævla dørmatte.

[Gjest Gjestie]

Jeg er 40+ og tenker det samme som TS

[agirlandagun]

Det er helt sant.

[Gjest gjest]

Må det forresten være en årsak til at man ikke bryr seg om sine foreldre?

Har man ikke kjemien så har man ikke kjemien, og hvis ingen har noe som helst glede av hverandres selskap er det jo ikke noe vits å være sammen bare fordi samfunnet mener at sånn skal det være..?!?!

[AnonymBruker]

Anbefaler boka Toxic Parents" av Susan Forward. På norsk er tittelen "Ut av dine foreldres grep".

Jeg er forsåvidt enig med TS. Har selv opplevd konflikter, neglekt og benekting. Om foreldrene vil erkjenne dette kan man utvikle et forhold på et senere stadium, men barndommen får man aldri tilbake. Og har man, som jeg, foreldre som nekter for at de har ødelagt barndommen, så er det ikke mye annet å gjøre enn å gå videre uten dem.

Anonymous poster hash: 9b68e...31a

[AnonymBruker]

Men man skal uansett oppføre seg ordentlig mot andre mennesker, og vise medmenneskelighet og respekt. Og være tro mot seg selv, ikke gå på akkord med seg selv, være ekte, ja, men man skal respektere sine foreldre mener jeg. Det betyr ikke å være underdanig, eller at man måå like dem.

Anonymous poster hash: e4307...c30

[Gjest Cate]

Mine foreldre sviktet på mange måter. Det er bedre for begge parter at jeg holder meg unna dem. Jeg skal ikke engang i begravelsene når den tid kommer.

[AnonymBruker]

Enig i at det er helt riktig og greit å ta avstand fra foreldrene, og sette grenser om de har krenket og sveket. Det er å ta vare på seg selv. Men det krever mye styrke.....

Anonymous poster hash: e4307...c30

[AnonymBruker]

Men man skal uansett oppføre seg ordentlig mot andre mennesker, og vise medmenneskelighet og respekt. Og være tro mot seg selv, ikke gå på akkord med seg selv, være ekte, ja, men man skal respektere sine foreldre mener jeg. Det betyr ikke å være underdanig, eller at man måå like dem.

Anonymous poster hash: e4307...c30

Hvorfor skal man respektere noen som absolutt måtte prese ut en unge uten å ha forutsetninger til å ta seg av den? Som ikke stelte en, som overså en, som ikke grep inn i mobbing, som kranglet åpentlyst?

Skal man respektere sine foreldre fordi det står i de ti bud? Freldre kan fortjene respekten eller de kan ha gjort alt for å miste den.

Anonymous poster hash: 9b68e...31a

[Gjest Emmanuelle]

Jeg er helt enig.

Synd jeg brukte 25% av livet mitt på å innse det, men nå er jeg iallefall sterk nok til å gå egne veier

[AnonymBruker]

Så kommer den dagen da en av foreldrene dør, og det er for sent å gjøre noe med alt man kunne ønske var annerledes.

Beklager TS, men du høres litt umoden ut. Så fremt du ikke har foreldre som har mishandlet deg på det groveste, da skjønner jeg kanskje tankegangen.

Anonymous poster hash: 003d3...875

[AnonymBruker]

Så kommer den dagen da en av foreldrene dør, og det er for sent å gjøre noe med alt man kunne ønske var annerledes.

Beklager TS, men du høres litt umoden ut. Så fremt du ikke har foreldre som har mishandlet deg på det groveste, da skjønner jeg kanskje tankegangen.

Anonymous poster hash: 003d3...875

Det der er like mye foreldrenes ansvar - å ha ting oppgjort og å ha erkjent ting. Det kan like gjerne være barnet som dør.

Anonymous poster hash: 9b68e...31a

[AnonymBruker]

Det der er like mye foreldrenes ansvar - å ha ting oppgjort og å ha erkjent ting. Det kan like gjerne være barnet som dør.

Anonymous poster hash: 9b68e...31a

Godt mulig det, men poenget mitt er at tiden NÅ får man aldri igjen. Uansett hvor mye man tar den for gitt eller ikke vil. Kanskje noen av oss snakker av erfaring, for det er faktisk noe som heter for sent..

Anonymous poster hash: 003d3...875

[Gjest Anne]

Godt mulig det, men poenget mitt er at tiden NÅ får man aldri igjen. Uansett hvor mye man tar den for gitt eller ikke vil. Kanskje noen av oss snakker av erfaring, for det er faktisk noe som heter for sent..

Anonymous poster hash: 003d3...875

Egentlig er det bare tull dette med: Nå er det for sent gitt.. Det har kanskje vært for sent i flere år allerede?

[AnonymBruker]

Men man skal uansett oppføre seg ordentlig mot andre mennesker, og vise medmenneskelighet og respekt. Og være tro mot seg selv, ikke gå på akkord med seg selv, være ekte, ja, men man skal respektere sine foreldre mener jeg. Det betyr ikke å være underdanig, eller at man måå like dem.

Anonymous poster hash: e4307...c30

Enig i at det er helt riktig og greit å ta avstand fra foreldrene, og sette grenser om de har krenket og sveket. Det er å ta vare på seg selv. Men det krever mye styrke.....

Anonymous poster hash: e4307...c30

Les nå hva det står her:

Jeg mener at man skal bevare sin egen verdighet, sette grenser for seg selv, gjerne ta avstand fra foreldrene, men som mot alle andre mennesker så mener jeg at man skal oppføre seg ordentlig. Dette kan for eksempel bety at man kan si til forelderen:

"Jeg er sint på deg, jeg er bitter for det du har utsatt meg for, jeg tar avstand fra måten du har behandlet meg i oppveksten"

Dette er et eksempel som jeg mener er å opptre med respekt for det andre mennesket, og med sin egen verdighet i behold.

Sånn ønsker i allefall jeg at jeg klarer å behandle min egen far som har sviktet meg,og som ikke er i stand til å vise menneskelighet. Jeg ønsker å være ærlig og ekte mot ham, selv om jeg har mange negative følelser knyttet til ham som far og menneske.

mer forståelig?

Anonymous poster hash: e4307...c30

[Gjest hanne]

Les nå hva det står her:

Jeg mener at man skal bevare sin egen verdighet, sette grenser for seg selv, gjerne ta avstand fra foreldrene, men som mot alle andre mennesker så mener jeg at man skal oppføre seg ordentlig. Dette kan for eksempel bety at man kan si til forelderen:

"Jeg er sint på deg, jeg er bitter for det du har utsatt meg for, jeg tar avstand fra måten du har behandlet meg i oppveksten"

Dette er et eksempel som jeg mener er å opptre med respekt for det andre mennesket, og med sin egen verdighet i behold.

Sånn ønsker i allefall jeg at jeg klarer å behandle min egen far som har sviktet meg,og som ikke er i stand til å vise menneskelighet. Jeg ønsker å være ærlig og ekte mot ham, selv om jeg har mange negative følelser knyttet til ham som far og menneske.

mer forståelig?

Anonymous poster hash: e4307...c30

Men hva får du ut av det da? Like greit med null kontakt.