Hva er det med kona mi?

[Gjest Kigaaaaa]

Vi er gift og har to barn.

Jeg skal beskrive henne:

Hun er ung (27). Hun er ansvarsløs og tiltaksløs.

Er flink til å bruke penger, men tjener ikke selv. Hun har nå vært enig i to år at hun må skaffe seg en form for inntekt. Dette gjør hun ikke. Hun kvier seg ikke for å arbeide, hun gidder (?) bare ikke å søke.

Gidder ikke å se på ledige stillinger, prater ALDRI på det. Hun tok opp studielån og skulle ta noen fag over nett. Det endte opp med 150 000,- i studiegjeld og null skolearbeid gjort.

Hun åpner ikke regninger og prater aldri på økonomi. Hun prater optimistisk om fremtiden, men gjør ingenting for å komme dit.

Hun virker totalt uanfektet av at hun ikke har jobb, utdanning eller fremtidsplaner. Hun er blid og hyggelig. Men går aldri inn på seriøse tema.

Det samme er det med viktig aspekter i forholdet. Tilnærmet null intimitet. Har tatt initiativ til seks kanskje to ganger på fire år.

Sier at ingenting er galt, "det bare er sånn".

Hun sier hun skal bli flinkere til å ta initiativ til alle disse tingene, men det skjer aldri.

Jeg forstår meg ikke på det?? Er hun passig agressiv?

[AnonymBruker]

hvor lenge har dere vært gift/sammen? :O

Anonymous poster hash: bebd2...7d2

[Gjest Gjest]

Hei!

Hvor lenge har dere vært gift?

Har kona di bestandig vært slik, eller har hun forandret seg (evt når?)

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke taklet å levd med noen som var så tilkaksløse. At hun ikke orker er ingen unnskyldning. Du må snakke med henne, og si at sånn orker du ikke å ha det.

Anonymous poster hash: c6be0...848

[AnonymBruker]

Virker som om hun lever litt i sin egen verden og nekter å ta inn over seg noe som kan være ubehagelig eller vanskelig.

Anonymous poster hash: f8055...a62

[Gjest Gjest]

Vi er gift og har to barn.

Jeg skal beskrive henne:

Hun er ung (27). Hun er ansvarsløs og tiltaksløs.

Er flink til å bruke penger, men tjener ikke selv. Hun har nå vært enig i to år at hun må skaffe seg en form for inntekt. Dette gjør hun ikke. Hun kvier seg ikke for å arbeide, hun gidder (?) bare ikke å søke.

Gidder ikke å se på ledige stillinger, prater ALDRI på det. Hun tok opp studielån og skulle ta noen fag over nett. Det endte opp med 150 000,- i studiegjeld og null skolearbeid gjort.

Hun åpner ikke regninger og prater aldri på økonomi. Hun prater optimistisk om fremtiden, men gjør ingenting for å komme dit.

Hun virker totalt uanfektet av at hun ikke har jobb, utdanning eller fremtidsplaner. Hun er blid og hyggelig. Men går aldri inn på seriøse tema.

Det samme er det med viktig aspekter i forholdet. Tilnærmet null intimitet. Har tatt initiativ til seks kanskje to ganger på fire år.

Sier at ingenting er galt, "det bare er sånn".

Hun sier hun skal bli flinkere til å ta initiativ til alle disse tingene, men det skjer aldri.

Jeg forstår meg ikke på det?? Er hun passig agressiv?

Hvor gammel er du og når ble du kjent med din kone?

[Gjest Ts]

Vi fikk barn veldig tidlig. Ble gravid etter 6 mnd.

Har vært sammen i 8 år ca.

Så lenge jeg har kjent henne, har hun vært sånn.

Hun sier hun ikke er deprimert.

Men det kan da ikke være normalt å være sånn?

Jeg er fryktelig glad i henne, men hun gjør meg konstant frustrert. Indre frustasjon vi snakker om her .. Jeg synes samtidig synd på henne. Jeg vil jo ikke presse henne til noe. Jeg er ikke faren hennes.

Jeg vil bare forstå, men det er umulig når hun ikke vil/klarer å gjøre noe med disse tingene.

Hun sier ja, men gjør det stikk motsatte.

[Gjest Gjest]

Depresjon tenker jeg.

[MilleVanille]

Jeg hadde ikke klart å være i et forhold med en slik mann(som er tiltaksløs etc.), vet jeg..

[MilleVanille]

Vi fikk barn veldig tidlig. Ble gravid etter 6 mnd.

Har vært sammen i 8 år ca.

Så lenge jeg har kjent henne, har hun vært sånn.

Hun sier hun ikke er deprimert.

Men det kan da ikke være normalt å være sånn?

Jeg er fryktelig glad i henne, men hun gjør meg konstant frustrert. Indre frustasjon vi snakker om her .. Jeg synes samtidig synd på henne. Jeg vil jo ikke presse henne til noe. Jeg er ikke faren hennes.

Jeg vil bare forstå, men det er umulig når hun ikke vil/klarer å gjøre noe med disse tingene.

Hun sier ja, men gjør det stikk motsatte.

Det kan absolutt være noe mentalt. Eller så er hun bare lat av natur, og liker å få, men aldri gi.

[Gjest Gjest]

Vi fikk barn veldig tidlig. Ble gravid etter 6 mnd.

Har vært sammen i 8 år ca.

Så lenge jeg har kjent henne, har hun vært sånn.

Hun sier hun ikke er deprimert.

Men det kan da ikke være normalt å være sånn?

Jeg er fryktelig glad i henne, men hun gjør meg konstant frustrert. Indre frustasjon vi snakker om her .. Jeg synes samtidig synd på henne. Jeg vil jo ikke presse henne til noe. Jeg er ikke faren hennes.

Jeg vil bare forstå, men det er umulig når hun ikke vil/klarer å gjøre noe med disse tingene.

Hun sier ja, men gjør det stikk motsatte.

Det høres vanskelig ut for deg.

Hvor har din kone inntekten sin fra? Er hun sykemeldt?

Er din kone flink til å ta seg av barna og husarbeidet?

[Gjest Ts]

Hun har kun barnetrygd i inntekt. Hun tar seg av barna, men husarbeidet er det verre med. Det er det samme der. Hun er veldig rotete av seg. Jeg prøver å få henne til å forstå at det blir mye for meg og ha ansvar for alle disse tingene alene. Hun sier at hun forstår og skal skjerpe seg. Men ingenting skjer. Hun har en dag eller to hver tredje/fjerde uke som hun har energi og rydder og vasker. Så faller hun tilbake til denne rotete atferden.

Jeg også trur at det ligger en depresjon bak. Men hun nekter bevisst eller ubevisst for dette. Profesjonell hjelp er hun ikke interessert i.

Dette er vanskelig altså .. Det gjør meg dypt deprimert i perioder. Jeg blir nærmest apatisk. All overskudd går til barna.

Så kommer kvelden og hun har flere timer på seg til å ta tak i forskjellige ting. Jeg sitter og tenker på dette konstant. Ingenting skjer. Ikke vil jeg mase på henne heller. Det hjelper ikke ..

[Gjest Gjest]

Hun har kun barnetrygd i inntekt. Hun tar seg av barna, men husarbeidet er det verre med. Det er det samme der. Hun er veldig rotete av seg. Jeg prøver å få henne til å forstå at det blir mye for meg og ha ansvar for alle disse tingene alene. Hun sier at hun forstår og skal skjerpe seg. Men ingenting skjer. Hun har en dag eller to hver tredje/fjerde uke som hun har energi og rydder og vasker. Så faller hun tilbake til denne rotete atferden.

Jeg også trur at det ligger en depresjon bak. Men hun nekter bevisst eller ubevisst for dette. Profesjonell hjelp er hun ikke interessert i.

Dette er vanskelig altså .. Det gjør meg dypt deprimert i perioder. Jeg blir nærmest apatisk. All overskudd går til barna.

Så kommer kvelden og hun har flere timer på seg til å ta tak i forskjellige ting. Jeg sitter og tenker på dette konstant. Ingenting skjer. Ikke vil jeg mase på henne heller. Det hjelper ikke ..

Hvordan har du overskudd til å gå på jobb når det er slike tilstander?

Har du tatt opp situasjonen med lege?

[AnonymBruker]

Få henne til å søke profesjonell hjelp, hun høres deprimert ut. Dersom hun går på hormonprevensjon burde hun slutte på den eller bytte type.

Anonymous poster hash: f3165...97a

[Gjest Ts]

Jeg trives veldig godt i jobben og det har blitt et slags fristed for meg. Jeg får tid til å fokusere på andre ting, men ved den minste dødtid på jobb, kommer frustrasjonen min.

Hun vil jo ikke ha hjelp. Hun har ingen fremtidsplaner/ambisjoner.

Jeg bryr meg ikke om hun får inntekt fra nav eller jobb. Bare hun tar initiativ til å få noe inntekt!

Jeg kjenner jeg virkelig savner/trenger en mer ansvarsfull og huslig partner. Jeg har vært utbrent et par ganger hvor jeg har ligget rett ut i flere dager.

Det føles ut som om jeg lever i et mareritt. Jeg vil ikke gå fra henne. Jeg vil ikke dra ungene igjennom skilsmisse ....

[Gjest Gjest]

Jeg trives veldig godt i jobben og det har blitt et slags fristed for meg. Jeg får tid til å fokusere på andre ting, men ved den minste dødtid på jobb, kommer frustrasjonen min.

Hun vil jo ikke ha hjelp. Hun har ingen fremtidsplaner/ambisjoner.

Jeg bryr meg ikke om hun får inntekt fra nav eller jobb. Bare hun tar initiativ til å få noe inntekt!

Jeg kjenner jeg virkelig savner/trenger en mer ansvarsfull og huslig partner. Jeg har vært utbrent et par ganger hvor jeg har ligget rett ut i flere dager.

Det føles ut som om jeg lever i et mareritt. Jeg vil ikke gå fra henne. Jeg vil ikke dra ungene igjennom skilsmisse ....

Kan du oppfordre henne til å kontakte sin fastlege for å få hjelp?

Hun bør utredes og få hjelp.

Har du snakket med din egen lege om din psykiske helse og utbrentheten som du forteller om, og situasjonen i din familie?

[Gjest Ts]

Jeg har prøvd å oppmuntre henne til å ta kontakt med lege, men det skjer ikke.

Jeg har snakket profesjonelt om min situasjon. Men kom egt ikke noe ut av det.

Til syvende og sist kommer det til valget 'should i stay or should i go' Dette er min virkelighet ...

Om hun virkelig er deprimert, vil jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd om jeg hadde forlatt henne.

[Gjest Gjest]

Jeg har prøvd å oppmuntre henne til å ta kontakt med lege, men det skjer ikke.

Jeg har snakket profesjonelt om min situasjon. Men kom egt ikke noe ut av det.

Til syvende og sist kommer det til valget 'should i stay or should i go' Dette er min virkelighet ...

Om hun virkelig er deprimert, vil jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd om jeg hadde forlatt henne.

Ettersom du vurderer å gå fra henne, synes jeg at det er riktig å forklare henne alvoret og si at hun må gjøre noe med sin situasjon (legebesøk-utredning-hjelp).

[Elanore]

Faktum er at DU blir syk hvis ikke du gjør noe med dette, TS. Hvis ikke dere på noen måte klarer å løse dette, så bør du kanskje vurdere å dra for å beskytte deg selv. Ikke misforstå, jeg er helt for at alle prøver å foreslå løsninger, og det ser jeg at du er også. Jeg bare føler for å legge til dette, for det hjelper ikke deg eller barnet dersom du (også) får store problemer med å få ting gjort på grunn av utbrenthet eller rett og slett sykdom.

Ellers vet jeg ikke helt hva det kan være... Hvis hun alltid har vært sånn, så kan det være noe i det også - personligheten hennes. Uansett virker dette såpass sprøtt at jeg sier meg enig i at man bør se om det foreligger medisinske ting bak den ekstremt manglende motivasjonen; det kan da ikke være helt bra for henne heller i lengden? Enten hun er syk eller har det som en del av personligheten hennes, er det ikke implisitt at hun innser at hun går glipp av ting selv... Det er noe av problemet med ting som dette - det plager stort sett de som er rundt en mer enn det påvirker den det gjelder.

[Gjest Ts]

Ja, det er nok riktig. Jeg bare kvier meg for hun har det med å ta den enkleste utvegen når hun blir konfrontert og stilt krav til. I bunn og grunn sier hun; sånn er jeg, take it or leave it.