Stor uenighet om økonomi

[Gjest Fast bruker, men ikke nå]

Nå trenger jeg virkelig innspill fra dere. Saken er at samboer og jeg er veldig uenige om økonomi. Faktisk så mye at det kan føre til brudd.

Vi er et samboerpar som har dine og mine barn. Mine barn bor hos oss og har vanlig samvær med sin far. Han betaler bidrag for sine samt at han har vanlig samvær. Vi bor i hans bolig mens min bolig leies ut.

Vi har helt ulike utgangspunkt for økonomi. Han mener at all økonomi er felles og alle utgifter er felles. Det inkluderer "drift" av to boliger, alle private utgifter og lån samt alle utgifter vedr. mine barn. Hun mener at noen utgifter er felles og andre er privat. Utgifter vedr. det å bo og ha felles husholdning er felles og ellers så har man sine private utgifter (så som studielån, billån etc) og privat netto som man kan disponere fritt. Hun tar da det fulle ansvar for alle utgifter knyttet til sine barn.

En vesentlig side av saken er at hun klarer å sitte med egen bolig alene, han ikke. Blir det brudd så må han selge.

Det er klart at det å bo i sammen er å gi og få, men med så stor skjevhet i økonomien og syn på økonomi så blir det veldig vanskelig. Vi diskuterer, men står så langt fra hverandre som det går ann. Jeg er glad i denne mannen, men er ikke villig til å være dumsnill (i mine øyne). Jeg kan ikke betale halvparten av alle kostnadene(boliglån samt forsikringer) med hans hus uten å få noen rettigheter.

Jeg vil gjerne at dette forholdet skal vare, men ser at vi trenger hjelp til å finne ut hva som er en rimelig rettferdig fordeling av økonomien. Har noen innspill å komme med eller tips om hvor man kan få "riktig" økonomisk rådgivning. Synes jo egentlig at det er på tryne at et forhold skal ryke pga økonomi, men nå som jeg står midt oppi det så ser jeg at det faktisk kan være tilfelle.

Og ja. Selvfølgelig burde vi ha tatt denne diskusjonen før vi flyttet sammen, men av ulike årsaker så gjorde vi det ikke....

[Rannva]

Nå har jeg lite (= ingen) greie på slike saker, men kan ikke du kjøpe deg inn i hans hus på en måte? Så dere eier det sammen?

[Gjest GreenSky]

Gå til en advokat sammen og sett opp en kontrakt hvor du får prosentvis eierandel til hans bolig ettersom hvor mye du betaler på hans lån.

[Gjest Gjesta]

Det er aldri ålreit å krangle om økonomi. Men jeg må si at jeg er av den oppfatningen som din partner er, at har man felles husholdning og er en familie, så er alle utgifter og inntekter å regne som "våre". Jeg skjønner hvordan din partner tenker, at det vil gjøre det mye enklere å holde styr på økonomien. Men jeg ser jo det at hvis man er uenige om det, så blir det straks litt verre.

Sambo og jeg har også ganske ulikt syn på økonomi, og vi har diskutert dette opp og i mente, uten egentlig å bli enige. Men vi har kommet fram til en løsning som fungerer foreløpig. Må nevne at vi ikke har barn.

Vi bor i et hus han har kjøpt og betalt, inget lån. Han har penger på konto, det har ikke jeg. Jeg har følt at dette har blitt litt urettferdig, fordi jeg ikke har bidratt til huskjøp og oppussing, og han har brukt masser av sine penger på å skaffe oss et hjem. Men samtidig har jo han sittet med penger og har hatt mulighet til å gjøre det. Samtidig er det han som eier huset. Så det er oppe og avgjort nå. Dessverre vil jeg sitte litt dårlig i det om det skulle bli brudd, men samtidig har jeg hatt det veldig enkelt/billig mtp å skaffe meg bolig.

Når det gjelder hverdagsøkonomien har vi en ordning som tilsier at alle hverdagslige utgifter er felles, og vi betaler begge inn en like stor sum til forbrukskontoen hver mnd. Fra denne kontoen går alle utgifter, foruten de som har med hans firma å gjøre og mitt studielån. Jeg kunne godt tenke meg å ha alle inntekter/utgifter på samme konto, men han ønsker å ha konto til eget forbruk. Jeg kjøpte meg bil i vinter, og den ble betalt fra felleskontoen, siden han også har nytte av den.

Siden en av partene har mer penger enn den andre, så blir det uansett skjevhet i økonomien. Min kjære har mye mer penger enn meg, men bidrar ikke mer i det hverdagslige enn det jeg gjør. Det ønsker jeg heller ikke, fordi jeg føler at jeg vil bidra like mye jeg. Ønsker ikke å leve på hans penger, selvom jeg har måttet gjøre det mtp huset.

Jeg håper inderlig at dere kommer fram til en løsning på problemet deres, for det økonomiske tærer virkelig på et forhold.

[Gjest Fast bruker, men ikke nå]

Da jeg forrige gang ble samboer var ting mye enklere. Vi startet med like lite begge to og uten personlig gjeld. Jeg ser at ting endrer seg når man har gjeld og forsørgeransvar for ikke-felles barn.

Jeg har gitt ham to mulige løsninger. En er at jeg betaler halvparten av renter på hans boliglån (lånet utgjør litt over 80% av mulig salg) og får fradrag for skattefordelen han har for renteutgiftene. Noe jeg ikke har pr. i dag. Og at jeg alene står for skatt på mine leieinntekter samt reduksjon av barnetrygd etc.

Den andre er at jeg betaler halvparten av hans boliglån, renter og avdrag, samt forsikring av huset og opparbeider meg eierandel i huset hver måned. Dette uten å selge mitt eget hus. Vi får en takst på huset hans som vi tar utgangspunkt i.

Det skal sies at alle andre utgifter så som renovasjon, vann og kloakk, internett, strøm etc deler vi i to.

Sendte ham det skriftlig på mail og han svarer ikke! Blir så utrolig frustrert og lei meg. Er jeg ikke verdt mer? Hvorfor vil han ikke ta praten?

Som sagt så må han selge dersom jeg flytter pga drastisk fall i inntekt (før jeg ble kjent med ham). Jeg har mulighet til å sitte med egen bolig utfra egen inntekt.

[Gjest Madam Felle]

Som sagt så må han selge dersom jeg flytter pga drastisk fall i inntekt (før jeg ble kjent med ham). Jeg har mulighet til å sitte med egen bolig utfra egen inntekt.

Som jeg leser det her så kan du jo på en måte bruke dette som pressmiddel for å få han til å gå med på dine forslag. Er det et slikt forhold du vil ha?

[Gjest Anonymous]

Jeg liker ikke fellesøkonomi, det kommer alltid skjevt ut for den ene parten (javel, en har kanskje hatt det behagelig mens samlivet varte, for den andre betalte alt... men en kan nesten ikke regne med å være sammen livet ut i disse dager). Og når man har barn hver for seg, er dette også et viktig aspekt. Du må sikre dine barn, de vil jo ikke arve han!

Dere bør betale halvparten av alle felles løpende utgifter der dere bor. Du bør betale halvparten av rentene på hans hus (HUSK minus rentefradraget han får). Dersom du betaler på avdraget, må du få eierandel i huset. Dere bør selvfølgelig ha hver deres konto -og det er lurt å ha en felleskonto der dere setter inn likt beløp hver måned til mat, felles regninger osv. Du tar inntektene fra utleie av din bolig, og må da ta alle utgifter på den alene. Han må ta alle bidrag og utgifter til sine barn, og du utgifter til dine barn. Sine dine barn bor hos dere, bør ditt bidrag til husholdningen være noe større enn hans (ref. felleskontoen).

Dette er sikkert noe lignende det du ser for deg, og jeg ser på dette som en selvfølge -aldri gå med på noe annet!

[Gjest Anonymous]

Dette har jeg tenkt på...

Når mine foreldra gifta seg så hadde de ikke egenkapital, de hadde nesten lik lønn og de fikk barn før de var 25 år. Noe som førte til liten sparemulighet.

I 2004 så er alt anderledes.

Vi som vokser opp idag, har bodd lenge hjemme. Vi har spart penger kanskje? Vi har kanskje kjøpt oss en eller to leiligheter og tjent på kjøp og salg av disse. Dette gjorde ikke mine foreldre.

Så når vi i 2004 blir samboere, så er bildet helt endret. Vi tjener kanskje veldig ulikt. Min samboer tjener minst 100 000 mere enn meg. Han var en av de som kjøpte og solgte leiligheter og satt med en kjempe stor egenkapital når vi kjøpte leilighet.

Så kommer vi til den vanskelige biten. Hvordan skal dette bli rettferdig?

Vi har kommet frem til en løsning som vi mener er det beste for oss. Vi har delt huslånet likt, vi deler på alle felles kostnader. Og, greit nok at han kan spare opp mere penger evt. bruke mere penger hver måned. Men, for meg så er det helt greit. Jeg betaler inn penger på et huslån jeg ikke kunne betjent alene. Jeg sitter igjenn med mere penger enn jeg ville gjort dersom jeg skulle valgt singel livet.

Så hva blir mitt tips til dere.

Jeg ville solgt og kjøpt sammen. Gått til advokat å skrevet ned det dere spytter inn som egenkapital. Ordnet en felles konto som dere bruker til felles utgifter.

Siden dere har barn som blir mine og dine barn så ville jeg holdt disse utgiftene utom hvis mulig. Noe må gå inn i felles utgifter. Men, dette tipper jeg dere vil finne en løsning på.

[Gjest Anonymous]

Tror dere gjør best i å oppsøke proff økonomisk hjelp.

" han må selge om jeg flytter" bare den setningen må være en trussel i forholdet?

Jeg synes ikke du skal betale på hans gjeld/renter. Jeg er gift etter noen års samliv. Han hadde en del gjeld fra den tiden bankene hev penger etter deg. Vi hadde en post for fellesutgifter. Vi begge hadde vert etablert før og det ble personlig.

I dag har vi kjøpt hus, men vi har da private ting utenom. Jeg som har barn fra før må ta hensyn til det.

Sannelig ikke lett situasjojn du er i nei.Kan bare råde deg til å gå til advokat. Samboeravtale bør dere iallefall sette opp.

Dette som dere krangler om kan bli til at økonomien tar over styringen av forholdet deres.

Lykke til iallefall

[kiri]

Jeg har ikke lest alle svarene her så mulig jeg er overflødig.

1: Be om en rådgivningstime i banken. Ikke stol blindt på disse menneskene, men hør hva de har å si.

2. Sett opp en avtale som begge skriver under. Mulig dette er advokatmat.

3. Prøv å diskuter dette på en salig måte i ro og mak og gi litt etter begge to. Kommer dere ingen vei, så kontakt en tredje objektiv person.

Hadde jeg vært i ditt tilfelle ville jeg stemt på delte felles utgifter og ellers alt privat. Dersom du betaler på hans lån bør du skaffe deg en skriftlig avtale som sier at du får andeler av huset. Sørg for at ingen av dere (så godt det er mulig) står igjen som en stor taper ved et evt brudd.

[Gjest Fast bruker, men ikke nå]

Det at han må selge dersom jeg flytter er et faktum og ikke noe som jeg har tenkt å bruke som pressmiddel. Tror ikke det er veien å bygge et forhold på. Men uansett er det et faktum og påvirker nok situasjonen.

Har til nå betalt halvparten av renteugiftene på hans lån UTEN å få "godskrevet" rentefradraget. Dette nekter han da han sier at hans boliglån er hans risiko. Jeg synes ikke det er riktig og ønsker skattefradrag for den delen jeg betaler.

Han ville i utgangspunktet at jeg skulle betale halvparten av renter, avdrag og forsikring og at jeg kun ville få godskrevet dette dersom jeg kjøpte meg inn. Flyttet jeg så var pengene tapt. Kunne selvfølgelig ikke godta det!

Helt greit at jeg kjøper meg inn i hans hus, men kun dersom jeg selger mitt eget iflg ham. Det holder ikke med at jeg tar halvparten av utgiftene og opparbeider meg en eierandel hver måned. Av ulike årsaker er det ikke aktuelt for meg å selge på nåværende tidspunkt. Og han vet hvorfor.

Vi har konto for felles utgifter og det fungerer rimelig greit. Vi har også valgt å dele felles utgifter 50/50 for det er ingen ide å finnregne.

I dag har vi ca. det samme utbetalt i lønn + at jeg har barnetrygd og barnebidrag. Når han får en jobb som er relevant ifht utdannelse og erfaring så vil han kjapt tjene det dobbelte av meg. Men for meg er det uinteressant. Jeg vil vite at jeg tar min andel av utgiftene og har ingenting i mot å ha mindre til personlig forbruk. Er enig i Kverula sin holdning der.

Har snakket litt om det i venneflokken og noen mener at det er hans måte å "binde og beholde" meg på. For siden jeg ikke vil selge mitt hus så har jeg ikke forpliktet meg helt i forholdet. Feil mener nå jeg. Som kvinne og alene med barn i mange år med en elendig økonomi så vet jeg at jeg må ta vare på meg selv.

[orakel]

Jeg synes din samboer opptrer urimelig. Han vil oppnå alle fordeler og du ingen.

Dine forslag synes jeg virker veloverveid og rettferdig for dere begge to. Som du selv sier, du kan jo ikke være dumsnill heller. Du må først og fremst tenke på deg selv og barna økonomisk.

En fullstendig sammenblanding av økonomi blir det veldig ofte rot og krangling av. Jeg er tilhenger av en felles konto til felles utgifter og at resten tilhører den respektive.

Hvis han ikke kan akseptere dette, men heller insisterer på å "snylte" på deg, så får du vurdere om du i det hele tatt gidder. Det er viktig å ha en ordnet økonomi i et forhold. Problemer her er ofte en grunn til brudd.

[Gjest Anonymous]

Så lenge du velger å beholde din bolig, ser jeg det som lite aktuelt alt du får andel i hans bolg (det hadde jeg aldri godtatt ihvertfall).

Du får verdistigningen på din bolig, mens han får verdistigningen på sin bolig.

Det er da naturlig at du er med og betaler for bokostnadene i hans bolig siden du bor der. Det betyr andel av renter (ikke avdrag), strøm, forsikringer, kommunale avgifter.

For å ta hensyn til hans skattefordel av renteutgiftene reduserer du rentebidraget med 28%.

Eks. renteutgifter på 6000 pr. mnd

Deler likt, din andel 3000 - korrigering for skatt(28%) = 2160

[Dreyer]

Du burde ikke betale halvparten av utgiftene på HANS hus uten å ha noe handfast igjen for det, altså en eierandel.

Kan fortelle hvordan vi har løst det:

Han eide leilighet med god andel egenkapital. Jeg hadde ingenting, jeg leide leilighet. Når jeg flytta inn til han så ville vi først se an forholdet før vi gjorde noe mht eierandeler.

Vi ble enige om hva som var felles utgifter; mat, strøm, tlf, hvilke forsikringer osv. Utgifter til huslån, kommunale avgifter og fellesutgift/husleie til sameiet her vi bor var knyttet til hans leilighet og dermed hans private utgifter.

Vi oppretta en konto for felles utgifter, med hvert vårt visakort på. Her betaler vi inn hver måned når lønna kommer - vi har fordelt det prosentvis etter inntekt (han betaler 60% og jeg 40% av beløpet vi har regnet ut at vi må ha inn på felleskontoen for å dekke alt).

Jeg betalte husleie til han. Vi så an min økonomi og ble enige om en sum (mye lavere enn husleia da jeg bodde alene).

Nå har jeg kjøpt meg inn i leiligheta, så nå eier jeg halvparten. Vi fikk verdivurdering av megler og ble enig om at leiligheta var verdt 1,4 mill. På skjøtet har jeg kjøpt meg inn for 700', men jeg har ikke betalt dette. I praksis er jeg nå medlåner på huslånet på 800'. Dette betyr at han hadde 600' i egenkapital. Av dette har jeg lånt halvparten av han - vi har opprettet gjeldsbrev på det. I praksis forfaller lånet hvis vi går fra hverandre eller selger leiligheta. En grei ordning, som vi fikk hjelp til hos advokat.

Jeg ville ikke dekket halvparten av boligutgiftene så lenge det betydde at jeg hjalp HAN å spare (verdistigning på hans bolig). Nå er jeg også med på verdistigningen, og er også med på å betale alle utgiftene.

[Gjest Anonymous]

Den enkleste løsningen her er jo at hun betaler halvparten av det hun får for å leie ut sin leilighet som husleie til ham.

Han er da ansvarlig for alle utgifter som vedrører hans bolig.

[Gjest Fast bruker, men ikke nå]

Jeg betaler faktisk mer enn halvparten av hva jeg får i leieinntekter av egen bolig. En annen ting er at jeg har høye utgifter på egen bolig og at leieinntektene faktisk ikke dekker dette fullt ut. Og uansett så anser jeg det som rimelig å dele utgifter vedr drift av huset, så som strøm, renovasjon etc.

Striden går faktisk på at jeg er med på å dekke "verdistigningen" på hans bolig uten å få noe igjen. Han nekter å tilgodese meg med skattefradraget han får på rentene som jeg betaler.

Samtidig så nekter han å kjøpe meg inn så sant jeg ikke selger egen bolig. Dette vil bety høyere boutgifter for meg, men det er ok fordi jeg finner løsningen rettferdig. Og bare for å ha det sagt så tjener jeg ikke godt (i hans øyne) og at økte utgifter vil ha merkbar effekt på min økonomi.