Oppdras man til å tro?

[AnonymBruker]

Jeg ble døpt som baby og min mor lærte meg en sang som her "Kjære Gud jeg har det godt", som vi sang når jeg la meg da jeg var bitte liten. Hun meldte meg i barnekor i kirken osv. MEN foreldrene drev ikke å lære meg om Gud og Jesus, vi dro ikke til kirken hver søndag osv.

Jeg har alltid vært fri til å tenke selv. Som ungdom var jeg medlem av en kristen ungdoms gruppe, fordi jeg fikk venner der. Så jeg var på ungdomsgudstjenester, og jeg kan en del om kristendom. Jeg kan også masse om andre religioner, fordi jeg ser på dem som historiske, og en del av verdens kultur.

I dag tror jeg ikke noe særlig. Jeg har ikke noe grunn til det. Jeg ser på meg selv som agnostisk, fordi jeg kan ikke bevise at det finnes en Gud, og jeg kan ikke bevise at det ikke finnes en Gud. Jeg har akseptert av det finnes mysterier, som vi mennesker ikke vet enda, og kanskje ikke kommer til å finne ut av noen gang. Hvis det er noe jeg ikke forstår, så kommer jeg ihvertfall ikke til å gi Gud noe credit for det.

Jeg ser nå på Bill Maher sin dokumentar Religulous, og han sa noe veldig lurt. Han spurte en kristen dame om hun kunne ha sett forskjell på bibelens fortellinger og eventyr, hvis man byttet om på dem når hun var barn. Hvis hun hadde blitt fortalt om Jack og bønnestengelen som barn, og blitt fortalt at det var religion, og hvis man hadde sagt at Jesus var eventyr, ville hun som voksen kunne skjønt at det var noe som ikke stemte? De som tror... tror de ikke bare fordi noen har lært dem til å tro? Jeg ble ikke oppdratt til å være religiøs, og jeg har absolutt ingen grunn til å tro. Jeg føler ikke at Gud er med meg. Jeg kan jo ikke velge å tro heller... fordi da tror man ikke. Man kan ikke bestemme at "fra nå av skal jeg tro på Gud", det fungerer ikke sånn.

Anonymous poster hash: 830c6...d45

[MalloryK]

Hjernevasking

[AnonymBruker]

Hjernevasking

Er ikke det det samme?

Anonymous poster hash: 830c6...d45

[Asklepios]

Jeg ser på meg selv som agnostisk, fordi jeg kan ikke bevise at det finnes en Gud, og jeg kan ikke bevise at det ikke finnes en Gud. Jeg har akseptert av det finnes mysterier, som vi mennesker ikke vet enda, og kanskje ikke kommer til å finne ut av noen gang.

Anonymous poster hash: 830c6...d45

Så om noen spør deg om du tror på enhjørninger, vil du svare at det vet du ikke?

Du sier jo rett ut her at du syns det er en fornuftig holdning og ikke ta et standpunkt om man ikke har bevis eller motbevis for en påstand. Med andre ord, om jeg hevder at når ingen ser, hører, filmer eller på andre måter observerer meg, og bare da, så kan jeg fly, - så vil du mene at det er fornuftig og ikke ta stilling til om denne påstanden stemmer da du verken har eller kan skaffe bevis eller motbevis?

Er det virkelig din indre fornuft som forteller deg at det er et logisk standpunkt, eller et det kanskje påvirkning det også?

Endret 27. juli 2013 av Asklepios

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis

Anonymous poster hash: ccb4d...750

[AnonymBruker]

Alt av tanker er inntrykk vi får fra miljøet rundt oss, hverandre, erfaringer, og inntrykk av verden rundt oss. Ville du tenkt at vi stammet fra apene hvis ingen hadde lært deg det, hvis ingen hadde fortalt deg noe om evolusjonsteorien, eller lært deg noe som helst om evolusjon? Selvfølgelig ikke. Hadde du trodd på en gud om ingen lærte deg noe om en gud? Selvfølgelig ikke.

Selv om noen vokser opp med religiøse foreldre så er det ikke gitt at de selv utvikler religiøse tanker eller holdninger. Det samme går andre veien, selv om man vokser opp med sterkt anti-religiøse foreldre så er det ikke gitt at man selv blir en ateist.

Det var ikke noe lett, enkelt eller greit svar egentlig, var det vel?

Anonymous poster hash: e1a56...0c7

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke oppdratt til noe selv om jeg ble døpt i kirka. Fant ut da jeg var rundt 13 at jeg trodde på Gud og at jeg derfor ville konfirmeres. Jeg er nå glad for at jeg tror på Gud for da har man blant annet noen som alltid lytter.

Jeg tror at Gud hjelper de som vil tro til å tro.

Anonymous poster hash: d7050...314

[Asklepios]

Jeg ble ikke oppdratt til noe selv om jeg ble døpt i kirka. Fant ut da jeg var rundt 13 at jeg trodde på Gud og at jeg derfor ville konfirmeres. Jeg er nå glad for at jeg tror på Gud for da har man blant annet noen som alltid lytter.

Jeg tror at Gud hjelper de som vil tro til å tro.

Anonymous poster hash: d7050...314

Men hvis Gud skapte deg til en som ønsker å tro og deretter hjelper deg å tro så skapte han deg jo bare troende. Da er ikke din tro din egen, den er ikke i realiteten valgfri. Hvorfor skulle han skape deg troende og meg ikke troende? Ønsker han konflikt? For det resulterer jo i konflikt, og siden han er allmektig må han ønske det.

[AnonymBruker]

Jeg tror at Gud hjelper de som vil tro til å tro.

Det er de nøytrale som må overbevises, ikke de som tror det de *vil* tro.

Anonymous poster hash: d600f...185

[Snufkin]

Moren min ble oppdratt av en veldig religiøs familie. Den yngste søsteren hennes ble like kristen som foreldrene, mens resten ble kristen med agnostisk holdning. Hun yngste, altså tanta mi, har gått på bibelskole, er gift med en kristen mann, er med i kristent kor, osv. Hun har tre sønner, og den ene sønnen er ateist. Han bryr seg veldig lite om religion, livssyn, o.l., men tror ikke på noen Gud.

Litt rotete skrevet, men poenget mitt er at man blir vanligvis påvirket av de man vokser opp med. Men det finnes unntak.

[AnonymBruker]

Litt rotete skrevet, men poenget mitt er at man blir vanligvis påvirket av de man vokser opp med. Men det finnes unntak.

Unntak? Som i at det finnes mennesker som slettes ikke blir påvirket av de de vokser opp med? Tenker du på personer med sterk autisme da?

Anonymous poster hash: e1a56...0c7

[Snufkin]

Unntak? Som i at det finnes mennesker som slettes ikke blir påvirket av de de vokser opp med? Tenker du på personer med sterk autisme da?

Anonymous poster hash: e1a56...0c7

Nei, mener at folk blir påvirket i forskjellige grader.

[AnonymBruker]

Nei, mener at folk blir påvirket i forskjellige grader.

Hvorfor skrev du ikke det da?

Jeg er enig med deg i det. Men det betyr også at man blir ikke kristen bare fordi man vokser opp med kristne foreldre, eller ateist bare fordi man vokser opp med ateistiske foreldre. Man tar også egne, selvstendige valg.

Anonymous poster hash: e1a56...0c7

[AnonymBruker]

Jeg ble oppdratt i "den kristne tro", og prøvde knallhardt å være en god kristen (hva nå det vil si), og tro på Gud. Jeg gikk på søndagsskole, i kristen barnehage, sang i kristent kor, også videre. Det var ikke før i slutten av tenårene, da jeg innrømte for meg selv at jeg ikke tror på Gud, og at det er den jeg er, at jeg fikk ro og trygghet rundt livssynet mitt.

Anonymous poster hash: db27a...b8e

[yes2yes]

Selvsagt. Man oppdras alltid i de holdningene de rundt deg har, og så varierer det hvor mye av foreldres standpunkter man tar med seg videre, alt etter den kunnskap du selv finner senere.

[Manolo]

Godt spørsmål. Jeg velger å svare med noen egne spørsmål. Dere som tror, synes dere ikke det er litt rart at troen deres på mange måter er bestemt av hvor dere ble født og hva foreldrene deres tror? Er ikke det litt for tilfeldig til å være troverdig? Vil det si at hinduer, som jo tror, men på noe helt annet, kommer til helvete? Eller ser gud litt mellom fingrene med ulike trosretninger?

Er det nok å tro på noe, eller er andre religioner likestilt med ateister? For i så fall kommer vi jo alle til helvete.

[Trimsi]

Det er vel også en viss forskjell i å bli oppdratt til at det ikke finnes noe annet alternativ enn å tro, og å vokse opp i vår sekulariserte verden.. Lever man i en sterkt religiøs kultur der ingen stiller spøsmål ved troen og der man blir kastet ut fra familien og det sosiale nettverk om man ikke tror, ville det naturlivis være en trygghet og selvfølge å bare "tro". Dette skjer jo også i enkelte sekter i Norge og jeg kjenner flere som har opplevd tøffe brudd med familien etter å ha forlatt sin religion.

Det finnes jo alle slags grader når det gjelder å oppdras til tro, men de fleste står jo relativt fritt til å selv fundere ut om de vil tro eller ikke, uansett oppdragelse eller ikke.

Nå har jo forskere også funnet ut at det finnes et religiøst gen. Det er knyttet sammen med å innordne seg autoriteter, være konservativt anlagt og å etterleve ritualer. Jeg har ofte tenkt at dette virker sansynlig når jeg ser enkelte av slekt og venner som har "endt opp" religiøse