Utmattelse pga PTSD

[Gjest Raggy]

Depresjon og ME er helt vanlig ved en PTSD diagnose, særlig etter at sykdommen har hatt sin "topp i noen år.

Jeg er mer for å forsøke å leve med ting og tror ikke en diagnosejakt vil gjøre ting bedre. En god egenomsorg og respekt for sin egen kapasitet er det som er viktig. Spise riktig, søvn, frisk luft og det å være i bevegelse er det minste en kan gjøre for seg selv.

Jeg har hatt PTSD i mange år og min diagnose er kompleks, dvs kronisk. Det går ann å lære seg å leve med det men da må den som sliter evne å jobbe som faen for å komme seg ut av de tunge tingene. Det å komme seg igjen etter en hard økt med PTSD krever mye av den som har det. Men det går ann å få et ok liv!!

[AnonymBruker]

Depresjon og ME er helt vanlig ved en PTSD diagnose, særlig etter at sykdommen har hatt sin "topp i noen år.

Jeg er mer for å forsøke å leve med ting og tror ikke en diagnosejakt vil gjøre ting bedre. En god egenomsorg og respekt for sin egen kapasitet er det som er viktig. Spise riktig, søvn, frisk luft og det å være i bevegelse er det minste en kan gjøre for seg selv.

Jeg har hatt PTSD i mange år og min diagnose er kompleks, dvs kronisk. Det går ann å lære seg å leve med det men da må den som sliter evne å jobbe som faen for å komme seg ut av de tunge tingene. Det å komme seg igjen etter en hard økt med PTSD krever mye av den som har det. Men det går ann å få et ok liv!!

Fei. ME er ikke helt vanlig ved en PTSD-diagnose. Men det er mulig utmattelse er mer vanlig.

Anonymous poster hash: 14ca5...d43

[Gjest Ts]

Depresjon og ME er helt vanlig ved en PTSD diagnose, særlig etter at sykdommen har hatt sin "topp i noen år.

Jeg er mer for å forsøke å leve med ting og tror ikke en diagnosejakt vil gjøre ting bedre. En god egenomsorg og respekt for sin egen kapasitet er det som er viktig. Spise riktig, søvn, frisk luft og det å være i bevegelse er det minste en kan gjøre for seg selv.

Jeg har hatt PTSD i mange år og min diagnose er kompleks, dvs kronisk. Det går ann å lære seg å leve med det men da må den som sliter evne å jobbe som faen for å komme seg ut av de tunge tingene. Det å komme seg igjen etter en hard økt med PTSD krever mye av den som har det. Men det går ann å få et ok liv!!

Hei!

Takk for positivt innspill med gode råd og kloke ord!

Jeg har nylig begynt i behandling for PTSD.

Om du kan si noe om det, så hadde det vært fint å høre hvilken behandling som har hjulpet deg, i tillegg til det du forteller her at du har gjort, og om utmattelsen vil bli mindre etterhvert. Hvor lang tid tok det før du oppnådde bedring?

Takk for at du gir håp til oss andre!

[Brimi]

Depresjon og ME er helt vanlig ved en PTSD diagnose, særlig etter at sykdommen har hatt sin "topp i noen år.

Jeg er mer for å forsøke å leve med ting og tror ikke en diagnosejakt vil gjøre ting bedre. En god egenomsorg og respekt for sin egen kapasitet er det som er viktig. Spise riktig, søvn, frisk luft og det å være i bevegelse er det minste en kan gjøre for seg selv.

Jeg har hatt PTSD i mange år og min diagnose er kompleks, dvs kronisk. Det går ann å lære seg å leve med det men da må den som sliter evne å jobbe som faen for å komme seg ut av de tunge tingene. Det å komme seg igjen etter en hard økt med PTSD krever mye av den som har det. Men det går ann å få et ok liv!!

Kanskje det, men NAV vil gjerne vite hvorfor du ikke kan jobbe. Og de vil gjerne vite utsiktene til om jeg kommer meg i jobb igjen og evnt. hvor lenge. Jobber dere eller er dere hjemmeværende?

[Gjest Ts]

Kanskje det, men NAV vil gjerne vite hvorfor du ikke kan jobbe. Og de vil gjerne vite utsiktene til om jeg kommer meg i jobb igjen og evnt. hvor lenge. Jobber dere eller er dere hjemmeværende?

Hei!

Jo, det å få riktig diagnose (evt flere diagnoser) mener jeg at er viktig, for å kunne få riktig behandling og hjelp, slik at en kan oppnå å bli så frisk som mulig.

Jeg er dessverre ikke i stand til å arbeide for tiden.

Jeg håper at også flere deltar i tråden, med diskusjon og med å dele erfaringer bl.a. om hva som hjalp for dem slik at de ble bedre av utmattelsen og/eller andre plager.

[Gjest AB over her]

Depresjon og ME er helt vanlig ved en PTSD diagnose, særlig etter at sykdommen har hatt sin "topp i noen år.

Jeg er mer for å forsøke å leve med ting og tror ikke en diagnosejakt vil gjøre ting bedre. En god egenomsorg og respekt for sin egen kapasitet er det som er viktig. Spise riktig, søvn, frisk luft og det å være i bevegelse er det minste en kan gjøre for seg selv.

Jeg har hatt PTSD i mange år og min diagnose er kompleks, dvs kronisk. Det går ann å lære seg å leve med det men da må den som sliter evne å jobbe som faen for å komme seg ut av de tunge tingene. Det å komme seg igjen etter en hard økt med PTSD krever mye av den som har det. Men det går ann å få et ok liv!!

Nå er det vel i bunn og grunn nettopp derfor mange er på ''diagnosejakt'', for å kunne lære seg å leve med ting. I møte med NAV f.eks så er det stor forskjell på hva slags hjelp og rettigheter man har hvis man kan stille med en diagnose.

NAV vil som regel ha folk fortest mulig ut i 100% jobb. For mange er realiteten en helt annen, og de kan ha nok bare med å greie å stå opp hver dag. PTSD har ingen tidsbegrensning, og hvordan hver enkelt opplever lidelsen er veldig individuelt.

Det er godt å høre at du har det bra der du er i dag! Det gir håp for mange andre Selv er jeg på vei opp fra bunnen, og det går sakte, men sikkert oppover.

Jeg tror at nedgangene man har vil bli enklere å takle med tiden, når man har ''slått seg til ro'' med at man har PTSD.

[Gjest Raggy]

Fei. ME er ikke helt vanlig ved en PTSD-diagnose. Men det er mulig utmattelse er mer vanlig.

Anonymous poster hash: 14ca5...d43

Min info kommer ifra angstavd på Modum bad, jeg tror på det de sier. Men på et vis så behøver jo ikke ting å kalles ME, men at PTSD er totalt utmattende er helt klart.

[Gjest Raggy]

Hei!

Takk for positivt innspill med gode råd og kloke ord!

Jeg har nylig begynt i behandling for PTSD.

Om du kan si noe om det, så hadde det vært fint å høre hvilken behandling som har hjulpet deg, i tillegg til det du forteller her at du har gjort, og om utmattelsen vil bli mindre etterhvert. Hvor lang tid tok det før du oppnådde bedring?

Takk for at du gir håp til oss andre!

Jeg har stort sett jobbet meg ut av det selv og har stått i behandlingskø i alle år, noe behandling har jeg fått men nå i ettertid så ser jeg at det var helt idiotisk, dps suger! Jeg har hatt god hjelp av å skrive og å løpe som f i skogen. Det handler om å skaffe seg oversikt over hendelser og å sortere og "kaste gamle følelser.

Etter at jeg fikk et grep om traumene mine og fikk oversikt så roet de værste symptomene seg men da satt jeg omtrent bare å kompte i et halvt år, jeg var helt utkjørt og maktet ingenting. Jeg har fortsatt lite kapasitet men har på en måte lært meg å aksepterer det og tar meg hviledager.

Alt ble så mye bedre etter at jeg fikk tilbake følelsen av å få nok luft siden sykdommen ga meg en følelse av å ikke få puste. Nå står jeg i kø for å få traumelindrende behandling, håper det kan stabilisere mye.

[Gjest Raggy]

Kanskje det, men NAV vil gjerne vite hvorfor du ikke kan jobbe. Og de vil gjerne vite utsiktene til om jeg kommer meg i jobb igjen og evnt. hvor lenge. Jobber dere eller er dere hjemmeværende?

PTSD holder som dokumentasjon. Jeg har hatt en helt ordinær utredning i det siste og har levert dette til Nav. Jeg hadde da PTSD som igjen gir alvorlig depresjon og utmattelse, samt at jeg har panikk angst, generalisert angst og noe de kalte for agora fobi. Dette var ikke noe problem å få ned på pairet i forhold til Nav.

Ang det med diagnosejakt så tenker jeg mer på hvilken verdi det har for ens egen del. Man kan jo ha all verdens av diagnoser men stil syvende og sist så handler helsen om ens egen evne til å hjelpe seg selv.

Jeg velger å flytte fokuset fra diagnoser til håp og bedring, jeg er meg og ikke en haug med diagnoser viss du skjønner hva jeg mener.

Jeg har ikke jobbet på syv år og utsiktene er fortsatt dårlige... Jeg har nok med å forsøke å være litt sosial i mellom hvileøktene mine også skal jeg være mor og samboer, dte holder leeeenge for meg.

[Gjest Raggy]

Nå er det vel i bunn og grunn nettopp derfor mange er på ''diagnosejakt'', for å kunne lære seg å leve med ting. I møte med NAV f.eks så er det stor forskjell på hva slags hjelp og rettigheter man har hvis man kan stille med en diagnose.

NAV vil som regel ha folk fortest mulig ut i 100% jobb. For mange er realiteten en helt annen, og de kan ha nok bare med å greie å stå opp hver dag. PTSD har ingen tidsbegrensning, og hvordan hver enkelt opplever lidelsen er veldig individuelt.

Det er godt å høre at du har det bra der du er i dag! Det gir håp for mange andre Selv er jeg på vei opp fra bunnen, og det går sakte, men sikkert oppover.

Jeg tror at nedgangene man har vil bli enklere å takle med tiden, når man har ''slått seg til ro'' med at man har PTSD.

Jeg oppfattet at folk i tråden her jaktet etter flere diagnoser enn PTSD, det jeg mener er at det i forhold til Nav holde med diagnosen PTSD og at en ikke trenger noe mer for å få den hjelpen en trenger fra Nav. Men det som er viktig er om det handler om kun PSTD eller om det er kompleks PTSD, iom at kompleks PTSD er en kronisk lidelse noe "kun PTSD ikke er.

Ja du har helt rett! Alt handler om å akseptere, først da kan på en måte livet begynne igjen. Jeg pleier å si at jeg har blitt pensjonist før tiden så jeg går mye rundt å lukter på blomster og ser på fuglene i skogen, mitt liv har begrensninger pga PTSD og det har jeg godtatt

Det finnes en vei ut, men det finnes ikke en vei tilbake til den en var før. Man kan bli ganske så stabil bare en ikke forventer å bli et supermenneske. Men må også akseptere tilbakefall og bygge opp en selvtillit til å stå i det og å bruke krefter på å reise seg igjen. Jeg føler på en måte at jeg har blitt et mye klokere menneske pga denne sykdommen og at jeg har fått en gave i det å se gleden i de små ting <3

[AnonymBruker]

Jeg oppfattet at folk i tråden her jaktet etter flere diagnoser enn PTSD, det jeg mener er at det i forhold til Nav holde med diagnosen PTSD og at en ikke trenger noe mer for å få den hjelpen en trenger fra Nav. Men det som er viktig er om det handler om kun PSTD eller om det er kompleks PTSD, iom at kompleks PTSD er en kronisk lidelse noe "kun PTSD ikke er.

Ja du har helt rett! Alt handler om å akseptere, først da kan på en måte livet begynne igjen. Jeg pleier å si at jeg har blitt pensjonist før tiden så jeg går mye rundt å lukter på blomster og ser på fuglene i skogen, mitt liv har begrensninger pga PTSD og det har jeg godtatt

Det finnes en vei ut, men det finnes ikke en vei tilbake til den en var før. Man kan bli ganske så stabil bare en ikke forventer å bli et supermenneske. Men må også akseptere tilbakefall og bygge opp en selvtillit til å stå i det og å bruke krefter på å reise seg igjen. Jeg føler på en måte at jeg har blitt et mye klokere menneske pga denne sykdommen og at jeg har fått en gave i det å se gleden i de små ting <3

Ja, da forstår jeg! Og da er jeg forsåvidt enig med deg, men samtidig så tror jeg at å få riktig diagnose er vel så viktig, så man kan få riktig behandling.

Jeg har alltid vært glad i de små gledene. Vært en som tenker og reflekterer mye, spesielt ute i naturen. Kombinerer dette med foto, telt og fisking. Det gir ro til kropp og sinn.

Har også begynt å gi meg selv lov til å ha en dårlig dag, hvor jeg bare slapper av. Problemet er omverden, og de som ikke forstår hvor sliten jeg faktisk er. For alle er jo sliten!

Og ja, alle kan være sliten, men det er en stor forskjell på sliten og helt utmattet.Dessuten så er det ingen av dem som ser meg på en dårlig dag, for da ligger jeg stort sett rett ut hjemme.

Føler et stadig press rundt det å måtte prestrere, ta meg sammen og få meg en skikkelig jobb.

Jeg finner også mye terapi i det å være rundt og med dyr, det kan være noe å tenke på for andre, hvis det har samme effekt

Anonymous poster hash: b2911...6bf

[Gjest Raggy]

Ja, da forstår jeg! Og da er jeg forsåvidt enig med deg, men samtidig så tror jeg at å få riktig diagnose er vel så viktig, så man kan få riktig behandling.

Jeg har alltid vært glad i de små gledene. Vært en som tenker og reflekterer mye, spesielt ute i naturen. Kombinerer dette med foto, telt og fisking. Det gir ro til kropp og sinn.

Har også begynt å gi meg selv lov til å ha en dårlig dag, hvor jeg bare slapper av. Problemet er omverden, og de som ikke forstår hvor sliten jeg faktisk er. For alle er jo sliten!

Og ja, alle kan være sliten, men det er en stor forskjell på sliten og helt utmattet.Dessuten så er det ingen av dem som ser meg på en dårlig dag, for da ligger jeg stort sett rett ut hjemme.

Føler et stadig press rundt det å måtte prestrere, ta meg sammen og få meg en skikkelig jobb.

Jeg finner også mye terapi i det å være rundt og med dyr, det kan være noe å tenke på for andre, hvis det har samme effekt

Anonymous poster hash: b2911...6bf

Jeg har rett og slett mått ha en opprensing i vennskapskretsen min. Det er bare de som aksepterer hvordan jeg fungerer og som viser forståelse for at det går ann å ha en usynelig sykdom som er igjen i kretsen min. Resten får bare jage på i sitt vante tempo for jeg gidder nemlig ikke bruke en hel masse krefter på å overbevise folk om at jeg må ha dager jeg ikke orker og at jeg avlyser avtaler over en lav sko.

Hestene og hundene er min største støtte <3

[AnonymBruker]

Jeg har rett og slett mått ha en opprensing i vennskapskretsen min. Det er bare de som aksepterer hvordan jeg fungerer og som viser forståelse for at det går ann å ha en usynelig sykdom som er igjen i kretsen min. Resten får bare jage på i sitt vante tempo for jeg gidder nemlig ikke bruke en hel masse krefter på å overbevise folk om at jeg må ha dager jeg ikke orker og at jeg avlyser avtaler over en lav sko.

Hestene og hundene er min største støtte <3

Nei, det nytter ikke å ha venner som ikke en gang orker å prøve og vise litt forståelse. Har ikke hatt så store problemer i vennekretsen, nå har jeg heller ikke så mange venner å ta av da, men heller fremmede folk i jobbsammenheng og slikt.

Hester og hunder er toppen!! <3

Anonymous poster hash: b2911...6bf

[Brimi]

Jeg hadde veldig lyst på hund. Men landet på katt for det er det "enkleste" dyret å ha. Hvordan klarer dere å gå tur og stimulere hundene deres? Har dere en partner som hjelper dere?

[Cammomille]

Jeg har PTSD. Ville også gjerne ha en hund, men valget ble en katt her og, mye "enklere" dyr i den forstand at de krever mindre mosjon, samtidig som det er veldig mye selskap.

Lider vel ikke av utmattelse, men en dyp depresjon, dét har jeg dratt på meg. Alt er tiltak og jeg har ikke lyst til noen ting. Selv å dra i stallen er et ork, og det har vært det eneste positive i lang lang tid. Følelsen av å kunne sette seg på hesten for så å ri langt langt på tur i skogen er ubeskrivelig god. :-)

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig lyst på hund. Men landet på katt for det er det "enkleste" dyret å ha. Hvordan klarer dere å gå tur og stimulere hundene deres? Har dere en partner som hjelper dere?

Jeg tar fullt ansvar for min egen hund. Jeg ble mye bedre psykisk etter å ha fått hund. Og har jeg hund, så MÅ jeg ut... Uansett! I tillegg til at det får hodet mitt over på noe annet I nødstilfelle har jeg alliert meg med ei venninne og samboer, men som regel greier jeg alltid å komme meg ut på en tur, selvom jeg ikke orker noe annet.

Anonymous poster hash: b2911...6bf

[Brimi]

Jeg tar fullt ansvar for min egen hund. Jeg ble mye bedre psykisk etter å ha fått hund. Og har jeg hund, så MÅ jeg ut... Uansett! I tillegg til at det får hodet mitt over på noe annet I nødstilfelle har jeg alliert meg med ei venninne og samboer, men som regel greier jeg alltid å komme meg ut på en tur, selvom jeg ikke orker noe annet.

Anonymous poster hash: b2911...6bf

Det er bra du klarer det Jeg hadde ikke klart det. Klarte å gå et par ganger i uka i begynnelsen (min far hadde hund), men etter at jeg har gått hjemme i 1 år og 7 måneder klarer jeg det ikke. Hadde hest også når jeg ble syk, men den måtte jeg gi bort til slutt. Jeg tør ikke å ri nå, for jeg blir så dårlig etterpå. Litt utfordring å ha katt på vinteren da de må stimuleres mye mer enn på sommeren.

Men jeg har et annet spørsmål, går det ann å bli kvitt PTSDen helt? Er det mulig at om 10 år så er jeg frisk fra PTSDen og utmattelsen?

[Gjest Raggy]

Det er bra du klarer det Jeg hadde ikke klart det. Klarte å gå et par ganger i uka i begynnelsen (min far hadde hund), men etter at jeg har gått hjemme i 1 år og 7 måneder klarer jeg det ikke. Hadde hest også når jeg ble syk, men den måtte jeg gi bort til slutt. Jeg tør ikke å ri nå, for jeg blir så dårlig etterpå. Litt utfordring å ha katt på vinteren da de må stimuleres mye mer enn på sommeren.

Men jeg har et annet spørsmål, går det ann å bli kvitt PTSDen helt? Er det mulig at om 10 år så er jeg frisk fra PTSDen og utmattelsen?

Det kommer ann på om du har kun PTSD eller kompleks PTSD som er kronisk også kommer det ann på om du er ute av traumatiske livsbelastende ting.

Jeg tenker ikke sånn at dette skal jeg bli kvitt, men jeg tenker at dette kan jeg leve med. Jeg mediterer, driver med yoga og selvhealing, uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg vedlikeholder helsen min med disse tingene samt at jeg blåser ut mye stress ved å ta med en skikkelig ølrunde en gang i blandt. Det er vel ikke så sundt men gud å det hjelper!

Du vil komme ut av utmattelsen så snart du har jobbet deg igjennom traumet og akseptert at alle har sitt i livet. Settningen "det er ikke mere synd på deg enn alle andre" har gitt meg et godt perspektiv på ting. Men tror gjerne at en selv har det værst, men i bunn og grunn så har som sagt alle sitt....

[AnonymBruker]

Det er bra du klarer det Jeg hadde ikke klart det. Klarte å gå et par ganger i uka i begynnelsen (min far hadde hund), men etter at jeg har gått hjemme i 1 år og 7 måneder klarer jeg det ikke. Hadde hest også når jeg ble syk, men den måtte jeg gi bort til slutt. Jeg tør ikke å ri nå, for jeg blir så dårlig etterpå. Litt utfordring å ha katt på vinteren da de må stimuleres mye mer enn på sommeren.

Men jeg har et annet spørsmål, går det ann å bli kvitt PTSDen helt? Er det mulig at om 10 år så er jeg frisk fra PTSDen og utmattelsen?

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle klare å ta vare på hunden min, men jeg vet hva slags effekt dyr har på psyken min, så jeg tok en sjanse.

For noen år siden ville det nok ikke ha gått, for da var jeg så langt nede at jeg knapt greide å ta vare på meg selv. ( Veldig tung depresjon. ) Nå som jeg er litt bedre, og har godtatt at ting er som de er, greier jeg også å sparke meg selv litt mere bak og presse meg selv på ting jeg synes er vanskelig/skummelt.

Jeg har også hatt godt av å ha ansvar for noen andre enn meg selv, for å få tankene over på noe annet. Hunden min gir med livslyst, glede, trøst og motivasjon + en stor dose med selvtillit og trygghetsfølelse.

På de dagene jeg er helt kjørt, så går vi litt kortere turer eller kjører til et folketomt sted hvor hun kan løpe fritt. Og det orker jeg fordi jeg gjør det for henne, jeg har alltid vært bedre til å ta vare på alle andre fremfor meg selv.

Har også en samboer som stiller opp hvis det skulle være nødvendig

Anonymous poster hash: b2911...6bf

[Brimi]

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle klare å ta vare på hunden min, men jeg vet hva slags effekt dyr har på psyken min, så jeg tok en sjanse.

For noen år siden ville det nok ikke ha gått, for da var jeg så langt nede at jeg knapt greide å ta vare på meg selv. ( Veldig tung depresjon. ) Nå som jeg er litt bedre, og har godtatt at ting er som de er, greier jeg også å sparke meg selv litt mere bak og presse meg selv på ting jeg synes er vanskelig/skummelt.

Jeg har også hatt godt av å ha ansvar for noen andre enn meg selv, for å få tankene over på noe annet. Hunden min gir med livslyst, glede, trøst og motivasjon + en stor dose med selvtillit og trygghetsfølelse.

På de dagene jeg er helt kjørt, så går vi litt kortere turer eller kjører til et folketomt sted hvor hun kan løpe fritt. Og det orker jeg fordi jeg gjør det for henne, jeg har alltid vært bedre til å ta vare på alle andre fremfor meg selv.

Har også en samboer som stiller opp hvis det skulle være nødvendig

Anonymous poster hash: b2911...6bf

Så flott:) Orker du å gjøre husarbeid i tillegg til dette også? Beklager at jeg spør mye altså:-p Er veldig nysgjerrig av meg og blir enda mer nysgjerrig når det er noen som har det samme som meg.

Men nei, jeg har ikke noe særlig lyst til å akseptere at sånn her skal jeg leve. Hvorfor skal jeg godta å ha smerter? Jeg er som regel positiv altså, men akkurat det har jeg ikke lyst til. Eneste jeg merker av PTSDen nå er mareritt. Går på antidepressiva. Utmattelse og smerter i muskler står ikke på symptomslista så vidt jeg vet. Gi gjerne link om det er det:)