hvordan klarer du deg i arbeidslivet som høysensitiv?

[AnonymBruker]

valgfritt å svare på, svar på det du vil:)

Hva jobber du som/bransje?

Hvilke utfordringer har du i arbeidslivet? Hvilke mestringsstrategier har du?

Oppsummert, hvordan kombinerer du det å være jobb med å være høysensitiv?

Er det noe du er åpen om, sier til folk, får forståelse for?

:-)

Anonymous poster hash: 66b9f...553

[AnonymBruker]

noen linker som forklarer litt mer

hsperson.com

nhi.no/forside/mer-folsom-enn-de-fleste-39616.html

Anonymous poster hash: 66b9f...553

[AnonymBruker]

Man tar seg sammen, og lar være å grine om man får flis i fingeren.

Anonymous poster hash: e791b...cdf

[AnonymBruker]

Man klistrer på seg et smil og later som ingenting så lenge man er på jobb, og så får man heller grine eller slå hodet i veggen når man kommer hjem.

Anonymous poster hash: 06f9c...ea6

[Gjest Gjest]

noen linker som forklarer litt mer

hsperson.com

nhi.no/forside/mer-folsom-enn-de-fleste-39616.html

Anonymous poster hash: 66b9f...553

Takk for linker!

20% av befolkningen er høysensitiv (HSP).

Det hadde vært fint om flere forteller om hva de gjør av tilrettelegging i arbeidslivet.

Har arbeidsgivere nok kunnskap om HSP?

Har de forståelse for dette?

Tilrettelegger de?

Jeg har erfart behovet for å trekke meg tilbake og ha alenetid, for å ta meg igjen.

[AnonymBruker]

Lurer på om jeg kan være høysensitiv.Var veldig følsom som liten,men har blitt flinkere til å takle det som voksen.

Men nå tar jeg også til tårene lett uansett om jeg er sint,glad eller lei meg. Jeg er veldig empatisk,og det er omtrent som jeg kan kjenne hvordan andre har det.Blir litt lei meg når andre har det vondt.

Syns jeg takler arbeidslivet bra,men trenger tid for meg selv etter jobb.

Har lært meg å ikke gråte foran andre,men når jeg var liten kunne jeg gjerne gråte for den minste lille ting og ble ofte sett på som svakelig av lærere og familie. Lærerne trodde at jeg trengte spesialbehandling og behandlet meg som en skjør liten fugleunge,så det er nok mye av grunnen til at jeg ikke gråter foran andre nå(utenom samboer).Vil ikke ha spesialbehandling for folk reagerer når man gråter for alt mulig,og da ofte ikke positivt.De tror gjerne at det er noe galt med deg,selv om jeg prøver å forklare at jeg bare er sånn.

Jeg har angst og depresjon også,og har egentlig trodd at det var grunnen til at jeg reagerte sånn som jeg gjør og har gjort,men jeg har jo vært sensitiv hele livet.Foreldrene mine taklet ikke det så godt,og ble gjerne irriterte på meg når jeg reagerte veldig sterkt på ting.

Syns det passet veldig godt på meg,men visste ikke før etter å ha lest her at det hadde et navn

Anonymous poster hash: cdcc7...e05

[AnonymBruker]

Jeg er sensitiv til en viss grad, men ser ikke på det som min identitet eller diagnose. Jeg vet jeg har veldig lett for å bli såret på andres vegne, blir lei meg når jeg tror andre er lei seg og så videre. Som barn gråt jeg når andre fikk kjeft.

Jeg er ikke redd for sinte personer og liker å diskutere. Ser egentlig på meg selv som ganske robust, stort sett.

Det går kjempefint i arbeidslivet, men jeg trives best i et avslappet arbeidsmiljø uten konflikter (jobber med menn).

Anonymous poster hash: fa4d0...439

[Gjest Gjest]

Jeg er sensitiv til en viss grad, men ser ikke på det som min identitet eller diagnose. Jeg vet jeg har veldig lett for å bli såret på andres vegne, blir lei meg når jeg tror andre er lei seg og så videre. Som barn gråt jeg når andre fikk kjeft.

Jeg er ikke redd for sinte personer og liker å diskutere. Ser egentlig på meg selv som ganske robust, stort sett.

Det går kjempefint i arbeidslivet, men jeg trives best i et avslappet arbeidsmiljø uten konflikter (jobber med menn).

Anonymous poster hash: fa4d0...439

Takk for at du deler av dine erfaringer! Jeg kjenner meg igjen i mye av det som du skriver.

Å være HSP eller mer sensitiv enn andre, er ikke noen diagnose. Men jeg synes at det er viktig med mer

informasjon om det, slik at man kan ta nødvendige hensyn. Noen må faktisk også øve seg på å ikke tenke for mye på andre og ta mer hensyn til seg selv, for å få det bedre.

De som jobber med barn bør også ha kunnskap om dette og ta hensyn og tilrettelegge ved behov og hjelpe barna.

Å være mer sensitiv er en ressurs, og å ha ansatte som er sensitive bør arbeidsgivere og andre skjønne viktigheten av og sette pris på og ta vare på dem. De som er mer sensitive bryr seg mer om hvordan andre har det og gjør mye for at andre skal ha det bra og er dermed med og skaper et godt miljø både i arbeidslivet og ellers.

De som plager andre, plukker seg dessverre ofte ut sensitive mennesker for å plage dem, nettopp for at de som plager andre ofte dermed oppnår det de vil; å se at noen har det veldig vondt.

Jeg håper at det blir gjort mer for å få slutt på plaging av andre både i skolen, arbeidslivet og ellers.

[Gjest Gjest]

Lurer på om jeg kan være høysensitiv.Var veldig følsom som liten,men har blitt flinkere til å takle det som voksen.

Men nå tar jeg også til tårene lett uansett om jeg er sint,glad eller lei meg. Jeg er veldig empatisk,og det er omtrent som jeg kan kjenne hvordan andre har det.Blir litt lei meg når andre har det vondt.

Syns jeg takler arbeidslivet bra,men trenger tid for meg selv etter jobb.

Har lært meg å ikke gråte foran andre,men når jeg var liten kunne jeg gjerne gråte for den minste lille ting og ble ofte sett på som svakelig av lærere og familie. Lærerne trodde at jeg trengte spesialbehandling og behandlet meg som en skjør liten fugleunge,så det er nok mye av grunnen til at jeg ikke gråter foran andre nå(utenom samboer).Vil ikke ha spesialbehandling for folk reagerer når man gråter for alt mulig,og da ofte ikke positivt.De tror gjerne at det er noe galt med deg,selv om jeg prøver å forklare at jeg bare er sånn.

Jeg har angst og depresjon også,og har egentlig trodd at det var grunnen til at jeg reagerte sånn som jeg gjør og har gjort,men jeg har jo vært sensitiv hele livet.Foreldrene mine taklet ikke det så godt,og ble gjerne irriterte på meg når jeg reagerte veldig sterkt på ting.

Syns det passet veldig godt på meg,men visste ikke før etter å ha lest her at det hadde et navn

Anonymous poster hash: cdcc7...e05

Takk for det du deler!

Jeg håper på at flere får kunnskap om dette som 20% av befolkningen er. Det er ingen diagnose. Vi er rett og slett bare mer sensitiv, og det er en svært positiv egenskap. Men mange synes at det er vanskelig (bl.a pga at andre mangler forståelse, og at de har det mye vondt) og skulle ønske at de slapp å være sensitive. Det er jo også mange forskjellige grader av sensitivitet.

Dessverre har mange sensitive en slitsom og/eller vond tilværelse av og til eller ofte, f.eks dersom de ikke gir seg selv den alenetiden de trenger (om de trenger det) og ikke beskytter seg mot inntrykk (om de trenger det) m.m., og dersom de blir mobbet/ mishandlet.

[AnonymBruker]

TS her, så bra at så mange svarer:)

Det er absolutt ingen diagnose nei, men allikevel er det såpass sjeldent og til nå lite kjent, så det er mange som tror man bare innbiller seg det og at man bare må herde seg og bli tøffere, forventet å få en del slike svar i denne tråden, som det jo også har blitt.

Jeg kjenner veldig igjen det å måtte ta seg inn etter jobben, men jeg merker at jeg også har utfordringer når jeg er på jobb, med konflikter, sure folk i telefon, slengbemerkninger fra kolleager og generelt bare det å være tilstede i mange timer på et sted med mange mennesker. Jeg blir sliten av uforutsigbarhet og aldri vite hva som kommer, om folk er i godt humør eller ikke. Jeg føler at jeg nesten må stenge av hele meg for å kunne fungere, for synes det er så mye grums og tull og slikt hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 66b9f...553

[Gjest Gjest]

TS her, så bra at så mange svarer:)

Det er absolutt ingen diagnose nei, men allikevel er det såpass sjeldent og til nå lite kjent, så det er mange som tror man bare innbiller seg det og at man bare må herde seg og bli tøffere, forventet å få en del slike svar i denne tråden, som det jo også har blitt.

Jeg kjenner veldig igjen det å måtte ta seg inn etter jobben, men jeg merker at jeg også har utfordringer når jeg er på jobb, med konflikter, sure folk i telefon, slengbemerkninger fra kolleager og generelt bare det å være tilstede i mange timer på et sted med mange mennesker. Jeg blir sliten av uforutsigbarhet og aldri vite hva som kommer, om folk er i godt humør eller ikke. Jeg føler at jeg nesten må stenge av hele meg for å kunne fungere, for synes det er så mye grums og tull og slikt hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 66b9f...553

Takk for det du deler!

Jeg håper også at info om dette blir spredd slik at flere får kunnskap om det

Men det er jo ikke sjeldent. 20% av befolkningen er HSP. Det er nok lite kjent, og det er et problem.

Det er viktig å ta hensyn til seg selv og beskytte seg, for å bevare en god helse.

[AnonymBruker]

noen konkrete tips til det å ta hensyn til og beskytte seg selv i arbeidslivet, på en måte som er ok? sliter veldig med dette, da jeg gjerne vil gjøre jobben min godt, hjelpe til og være likt, men uansett hvor mye jeg prøver, så er det umulig å gjøre alle til lags:)

Anonymous poster hash: 66b9f...553

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det er positivt, akkurat som andre personlighetstyper er positive, og det er bra at folk er ulike. Man trenger forskjellige personligheter, men samtidig så tror jeg ikke denne typen personlighet et verdsatt i dagens samfunn.

Det er vel derfor jeg og sikkert andre ikke slipper løs alle sider ved den fordi folk lurer på om det er noe galt med deg hvis du gjør det.

Er jo ikke uten grunn at de fleste arbeidsgivere søker etter folk som er utadvendte og omgjengelige. Noe jeg syns er synd og litt rart også. Skal man virkelig kun ha en type personlighet på en arbeidsplass? Som med alle personlighetstyper så er det jo noe som er negativt og som kanskje en med for eksempel en høysensitiv personlighet har.

Anonymous poster hash: cdcc7...e05

[AnonymBruker]

Ble litt rar siste setningen, men det jeg mente var at ved å ha forskjellige personligheter på en arbeidsplass så vil noen være flinkere til visse ting mens andre ikke.

Anonymous poster hash: cdcc7...e05

[Cata]

Jeg har ingen problemer med det som er knyttet til arbeidet. Ved et par anledninger der jeg er blitt kjeftet skikkelig opp (jobber med menn som kaller en spade for en spade) så har jeg vært nødt til å trekke meg tilbake og gråte litt for meg selv. Har heldigvis klart å beholde selvkontrollen til jeg var på enerom ved de få anledningene.

Tror nok jeg hadde flaks, for min første skikkelige jobb var litt tilbaketrukket og jeg slapp å forholde meg til så mange mennesker, så jeg fikk bygget meg opp gradvis. I min nåværende jobb må jeg forholde meg til temmelig mange, men nå er jeg blitt langt mer herdet så det oppleves ikke som noe stort press. Jobber for øvrig som ingeniør og omgås både ansatte lokalt og utenlandske samarbeidspartnere. Jeg må imidlertid ha min rikelige porsjon alenetid i fritiden for å kompensere. Som singel og aleneboer så har jeg flaks i så måte. Jeg er også heldig som ikke har direkte kundekontakt. Det ville jeg nok opplevd som mer stressende. Derimot så stresser det meg ikke så veldig dersom det skjer uventede ting. Til min egen forbauselse oppdaget jeg ganske tidlig i ansettelsesforholdet at det er noe som jeg fint takler.

Som student prøvde jeg meg i et serviceyrke en sommer. Det ble full kræsj. Jeg taklet det overholdet ikke. Det befinne seg så i søkelyset og møte så mange nye mennesker som man gjør når man er servitør på en kafe fungerte aldeles ikke. Jeg gikk i total overload etter 3-4 uker og klarte rett og slett ikke mer. Mulig det ville gått bedre nå i voksen alder, siden jeg er blitt tøffere, men jeg er glad jeg slipper å prøve.

[Leoparden]

Jeg er enig i at det er positivt, akkurat som andre personlighetstyper er positive, og det er bra at folk er ulike. Man trenger forskjellige personligheter, men samtidig så tror jeg ikke denne typen personlighet et verdsatt i dagens samfunn.

Det er vel derfor jeg og sikkert andre ikke slipper løs alle sider ved den fordi folk lurer på om det er noe galt med deg hvis du gjør det.

Er jo ikke uten grunn at de fleste arbeidsgivere søker etter folk som er utadvendte og omgjengelige. Noe jeg syns er synd og litt rart også. Skal man virkelig kun ha en type personlighet på en arbeidsplass? Som med alle personlighetstyper så er det jo noe som er negativt og som kanskje en med for eksempel en høysensitiv personlighet har.

Anonymous poster hash: cdcc7...e05

Jeg synes høysensivitet er en negativ egenskap. Hvordan kan den være positiv? Dere skriver at man da er veldig empatisk og gjør mye ut av å hjelpe andre. Men det finnes jo masse mennesker som er empatiske uten å være høysensitive.

Det kan jo ikke være positivt å være så skjør at man gråter av den minste ting, og blir sliten av så mye.

Men dette ble på siden av hva tråden handlet om - beklager det.

[Gjest Gjest]

noen konkrete tips til det å ta hensyn til og beskytte seg selv i arbeidslivet, på en måte som er ok? sliter veldig med dette, da jeg gjerne vil gjøre jobben min godt, hjelpe til og være likt, men uansett hvor mye jeg prøver, så er det umulig å gjøre alle til lags:)

Anonymous poster hash: 66b9f...553

Hei!

Vi hjelper ofte for mye til. Og det kan være en fordel å øve seg på å tenke mindre på andre (Jeg leste om en slik øvelse som man kan gjøre dersom man tenker alt for mye på andre og kanskje sliter seg ut): Man kan tvinge seg selv til å tenke "hvordan har jeg det nå?" noen av de gangene en begynner å tenke "hvordan har han det nå".

Vi må ta vare på oss selv Det er ingen andre som gjør det.

Jeg må beskytte meg fra inntrykk (støy m.m) og trenger mye alenetid for å ta meg igjen.

Jeg anbefaler deg å lese om emnet, og finne dine måter å beskytte deg og takle ting på. Lykke til!

Det kommer en bok i høst om høysensitive som skal være bra http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=sensitiv&p=1&r=2&cid=248556

I tilegg anbefaler jeg Solstråleboken: http://www.trondhaukedal.no/uploads/dokumenter/brosjyre.pdf

Fra en artikkel

"

Gode teknikker

Først og fremst er det viktig å lære karaktertrekket HSP å kjenne og å akseptere seg selv slik man er.

Videre er det viktig å lære seg teknikker for å håndtere situasjoner som disponerer for overstimulering (for eksempel kognitiv adferdsterapi, «mindfullness» o.l.).

Finn ut hva som gir glede og optimisme og prioriter dette.

Den høysensitive har selv et ansvar for å etablere gode rutiner, sette tydelige sunne grenser, ta bevisste valg og oppøve tilstedeværelse.

Ikke alt kan eller bør unngås.

Finn ut hva som fører til overstimulering og hvordan du beskytter deg.

Finn ut hva som beroliger nervesystemet, for eksempel musikk, natur, meditasjon eller alenetid.

Selvinnsikt, aksept og en bevisst tilstedeværelse er nøkkelord for å unngå uønsket overstimulering, utmatting og lav selvtillit.

Dersom du ikke oppdager og aksepterer dine beahov, kan dette føre til at du selv bidrar til overstimulering!

Det er viktig å være tro mot deg selv og ta vare på din sensitivitet - som den gaven den er."

http://norsksykdomsbiografi.blogspot.no/2012/12/hysensitive-personer-hsp.html

Se også;

http://veldigsensitiv.wordpress.com/2013/02/07/hva-er-hsp/

På doktoronline finner du også diskusjoner med mye nyttig erfaringsutveksling om særlig sensitiv/ HSP

Lykke til, og ta godt vare på deg selv!

[Gjest Gjest]

Jeg synes høysensivitet er en negativ egenskap. Hvordan kan den være positiv? Dere skriver at man da er veldig empatisk og gjør mye ut av å hjelpe andre. Men det finnes jo masse mennesker som er empatiske uten å være høysensitive.

Det kan jo ikke være positivt å være så skjør at man gråter av den minste ting, og blir sliten av så mye.

Men dette ble på siden av hva tråden handlet om - beklager det.

Takk for innspill!

Jeg håper at flere velger å få mer kunnskap om dette.

fra en artikkel:

"

Hjertemennesker

Det å være høysensitiv er ikke noe hokus pokus. Det er ikke sykt, det er ikke unormalt, det er ikke alternativt. Det er til og med forholdsvis vanlig. Og ikke minst er det positivt. Det er på tide vi begynner å se etter positive sider snarere enn noe å klage på. Ellinor Solvang sier i sin artikkel:

«Kjennetegn for den høysensitive er blant annet evnen til å lytte, empati, ytterst samvittighetsfull og lojal, intuitiv, kreativ, kvalitetsbevisst, god på samhandling og evne til å skape skjønnhet og gode stemninger rundt seg. Høysensitive mennesker er fintfølende, intuitive hjertemennesker som er svært til stede i følelsene sine. Verdier som nestekjærlighet og rettferdighet står sentralt. Høysensitive mennesker har ofte prinsipper som er felles for de fleste religioner, som for eksempel ydmykhet, medfølelse og takknemlighet.»

Verden trenger dem

Det er slitsomt å være sånn, fordi man tar hele verden inn over seg i perioder. Men det er kvaliteter som enhver arbeidsplass trenger, som verden trenger. Mitt høyeste ønske er å få løfte frem disse egenskapene hos dem som besitter dem og feilaktig tror at det er negativt, peke på dem og få dem til å se at det er fint og flott. Alle som jobber med mennesker bør kunne noe om dette, og behandle dem deretter. Jeg mener at det er en alvorlig ressursmisbruk å presse slike mennesker inn i en mal de ikke fikser.

Bevissthet rundt dette temaet vil kunne bidra til et mer inkluderende samfunn. Derfor er det på tide det får en plass i den offentlige debatten, som altfor ofte går ut fra at alle som faller utenfor er late. Det er ofte fryktelig langt fra sannheten, og er til mer skade enn nytte."http://blogg.bt.no/preik/2012/09/22/det-er-positivt-a-vaere-folsom/#.UfJ3-G09Vgp

[Gjest Crazycatlady]

Jeg synes høysensivitet er en negativ egenskap. Hvordan kan den være positiv? Dere skriver at man da er veldig empatisk og gjør mye ut av å hjelpe andre. Men det finnes jo masse mennesker som er empatiske uten å være høysensitive.

Det kan jo ikke være positivt å være så skjør at man gråter av den minste ting, og blir sliten av så mye.

Men dette ble på siden av hva tråden handlet om - beklager det.

Det er jo ikke alltid positivt å være utadvendt heller. Tja, det som positivt er at man er empatisk, man er flink til å oppfatte og forstå hvordan folk har det, man legger mer merke til små ting og detaljer osv.

Nå gråter ikke jeg foran andre lenger. Har blitt såpass herdet at jeg takler det.

Kan kanskje la kritikk og kjeft gå litt inn på meg, men ikke noe mer enn det.

Edit: Tok vekk det jeg skrev siden jeg ikke vet om det er hjernen min som spilte meg et puss eller ikke

Endret 26. juli 2013 av Crazycatlady

[Gjest Gjest]

Jeg synes høysensivitet er en negativ egenskap. Hvordan kan den være positiv? Dere skriver at man da er veldig empatisk og gjør mye ut av å hjelpe andre. Men det finnes jo masse mennesker som er empatiske uten å være høysensitive.

Det kan jo ikke være positivt å være så skjør at man gråter av den minste ting, og blir sliten av så mye.

Men dette ble på siden av hva tråden handlet om - beklager det.

Hei!

Det er ikke alle høysensitive som gråter ofte. Men det er vanlig å bli sliten av forskjellige ting, og derfor gjelder det å ha kunnskap om det slik at en vet hva en kan gjøre for å beskytte seg.

Det er selvfølgelig for mange en belastning, og jeg har også snakket med en dame som skulle ønske at hun slapp å være så sensitiv. Men man kan ikke velge.

Men man kan velge å gjøre det beste ut av det

Det er også viktig for de som jobber med barn (enten i yrket eller som foreldre), og mennesker i andre aldre, å ha kunnskap om høysensitivitet.