AnonymBruker Skrevet 24. juli 2013 #1 Skrevet 24. juli 2013 Vi har vært sammen i 15 år. I løpet av årene har vi også fått 3 barn. Jeg føler at vi sklir fra hverandre. Vi har ikke mye alenetid sammen og hver gang vi har alenetid, så er det ikke mye vi gjør på, annet enn å gå på kino, ut å spise o.l. Klart det er hyggelig, men litt kjedelig i lengden. Han er i jobb, mens jeg er hjemmeværende med barna. Han er trøtt og sliten når kommer hjem, men jeg er også sliten. Det er mye søskenkrangling mellom barna våre, som også går utover oss foreldre og som gjør at jeg og samboeren også begynner og krangle. Vi er som andre par, også uenige i enkelte ting. Men jeg føler at vi krangler mer enn det som er normalt. Samtidig så sliter jeg litt psykisk, så det påvirker også naturligvis forholdet vårt. Jeg føler at han ikke forstår hvordan det er for meg. Det bevises jo når vi har en heftig krangel hvor han sier: gå og ta deg en pille....... Når han sier det så stikker det jævlig dypt....Og da får jeg faktisk lyst til å slå til han! Jeg føler at alt jeg gjør er galt. Ingenting av det jeg sier eller gjør er bra nok. Men sånn har jeg følt det siden jeg var liten. Jeg har liksom aldri fått noen verdsettelse fra noen... Jeg tror vi rett og slett har kjørt oss fast i grøften og ikke vet hvordan vi skal komme oss løs... Måtte bare ha en utblåsning.... Anonymous poster hash: 42efd...3a2
Gjest LonelyAngel Skrevet 24. juli 2013 #2 Skrevet 24. juli 2013 Da ville jeg nok forsøkt samlivsterapi
AnonymBruker Skrevet 24. juli 2013 #3 Skrevet 24. juli 2013 Er barna små? Anonymous poster hash: 07d3e...86c
AnonymBruker Skrevet 24. juli 2013 #4 Skrevet 24. juli 2013 Få deg ein jobb, så slepp du fokuset på ungane og han heile heile heile heile tida. Anonymous poster hash: b7cd8...933 2
AnonymBruker Skrevet 24. juli 2013 #5 Skrevet 24. juli 2013 Er barna små? Anonymous poster hash: 07d3e...86c De er i alderen 9-13 år, så de er ikke småbarn. Jeg er hjemmeværende pga at jeg sliter litt psykisk, men får hjelp for det da.. Anonymous poster hash: 42efd...3a2
AnonymBruker Skrevet 24. juli 2013 #6 Skrevet 24. juli 2013 Få deg ein jobb, så slepp du fokuset på ungane og han heile heile heile heile tida. Anonymous poster hash: b7cd8...933 Hadde jeg kunnet jobbet, så hadde jeg gladelig gjort det. Men det hadde ikke vært for å få vekk fokuset fra familien min, men for å hjelpe til økonomisk. Jeg er ikke ute i jobb pga diverse ting som jeg sliter med, men jeg får hjelp for det og forhåpentligvis kan jeg komme ut i jobb til slutt og faktisk fungere i jobben. Anonymous poster hash: 42efd...3a2
Gjest Gjest Skrevet 24. juli 2013 #7 Skrevet 24. juli 2013 For all del prøv samlivsterapi,gjør alt dere kan for å la barna oppleve alt det vonde et brudd gjør, Gresset er ikke grønnere på andre siden. Jeg har selv opplevd et brudd med tre barn tro meg det annbefales ikke om mannen ikke egentlig har så mange feil enn det at noen andre kunne vært mer spennende.
Gjest Kim Skrevet 24. juli 2013 #8 Skrevet 24. juli 2013 For all del prøv samlivsterapi,gjør alt dere kan for å la barna oppleve alt det vonde et brudd gjør, Gresset er ikke grønnere på andre siden. Jeg har selv opplevd et brudd med tre barn tro meg det annbefales ikke om mannen ikke egentlig har så mange feil enn det at noen andre kunne vært mer spennende. Samtidig så er det greit å huske at man lever bare en gang og livet er for kort til å ha det kjiipt..
Gjest Gjest Skrevet 24. juli 2013 #9 Skrevet 24. juli 2013 Samtidig så er det greit å huske at man lever bare en gang og livet er for kort til å ha det kjiipt.. Ja mann lever en gang. Barna har en oppvekst, for min del måtte alle som forherliger brudd med barn brenne.ved vold,rus,eller utroskap,skal det selvfølgelig akksepteres men ved feil følelser brenn.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå