Til dere som ville skilles

[AnonymBruker]

Gjerne dere som har barn: Har dere angret på valget om skilsmisse noen gang?

Ble aleneforeldretilværelsen som du trodde?

Sørget du over livet du "ikke fikk"?

Hvordan var det hvis/når ekspartner fikk ny partner?

Anonymous poster hash: da637...e33

[Gjest Gjest]

Jeg ble separert da barna var 10 og 6 år gamle. Avgjørelsen var mest min, og den hadde modnet i 3 år, parallelt med utallige forsøk på å få ekteskapet til å fungere. Dermed var mye av det psykiske arbeidet gjort den datoen jeg flyttet ut. Jeg har ikke angret, for meg var valget rett. Det er ikke det samme som at valget var LETT. Var 37 år da jeg ble separert.

Jeg har sørget mye over det faktum at ungene mine må ha to hjem, ikke får dele alle opplevelser med ferie og div høytider i sin helhet med begge foreldrene tilstede, og en skuffelse over meg selv som ikke fikk til det livet jeg ser som på "riktig"/ideelt med stabile familieforhold.

Aleneforeldretilværelsen har gått greit, mye også fordi jeg har familie som har kunnet hjelpe meg med barnepass ved behov. Vi har delt omsorg, så jeg har også lagt opp livet mitt i rytme etter når jeg har ungene hos meg og ikke, så når jeg har ungene er jeg borte så lite som mulig.

Eksen har ikke fått ny partner. Jeg har fått ny partner. Eksen min tok det tungt, men vi har hatt åpen dialog og jeg har strukket meg langt for å være forsiktig og hensynsfull overfor både eks og barna i denne sammenheng. Eksen min har aldri svertet min nye kjæreste i påhør av barna eller kritisert meg for å ha fått ny kjæreste som barna har hørt på, så det er jeg takknemlig for. Det er best for ungene at det er slik. De har et godt forhold til min kjæreste og trenger ikke la være å snakke om ham når de er hos sin far og forteller om dagliglivet sitt hos meg.

[AnonymBruker]

Brukte 4 år på å få det til,alt var prøvd for å redde forholdet,det var ganske tungt å flytte ut,men kun fordi barna på 8 og 9 år var lei seg.Det gikk ikke mer en ca en mnd så var sorgprossesen til barna over,og de var strålende fornøyde med å bo en uke her og en uke der.Min x fant seg en ny ganske så fort,(mulig før jeg flyttet ut)hun er en alletiders dame som jentene mine har fått et veldig bra forhold til.Jeg selv fant min store kjærlighet ca 2 år etter bruddet,en fantastisk mann og en like fantastisk bonusfar.Alle vi har det så utrolig mye bedre nå en da jeg var ulykkelig gift,kun en ting jeg skulle ha ønsket at jeg gjorde,og det er at jeg burde ha brutt ut at ekteskapet flere år før en det jeg gjørde.Dette begynner å bli noen år siden no,konklusjonen til barna mine er,de er glad for at mor å far gikk frahverandre,og de sitter umåtelig pris på at både far og mor er lykkelige på hver sin kant.Må og si at sammarbeidet mellom meg og min x har så godt som gått knirkefritt fra første øyeblikk.Så er det de som påstår at det fins ingen lykkelig skillsmisse men i vårt tillfelle,vil jeg med hånden på hjerte,påsta at jo det fins lykkelige skillsmisser,sett barna fremst og deg selv og dine behov bakerst,og ikke minst hold en hyggelig tone med barnas far og eventuelt hans nye dame,så går det som regel bra

Anonymous poster hash: 57d11...637

[Gjest skilt]

For å være ærlig å bli skilt har vært et helvette fra A til Å. Smerten man tilfører barna, følelsen av å misslykkes, savnet etter økonomisk trygghet. Et hav av følelser hvor man bebreider seg selv og sin eks for at alt gikk så feil med den en gang så solide familien.

[AnonymBruker]

For å være ærlig å bli skilt har vært et helvette fra A til Å. Smerten man tilfører barna, følelsen av å misslykkes, savnet etter økonomisk trygghet. Et hav av følelser hvor man bebreider seg selv og sin eks for at alt gikk så feil med den en gang så solide familien.

Er famillien solid,så blir det ingen skillsmisse.

Anonymous poster hash: 57d11...637

[AnonymBruker]

Nei, har man barn så er hensynet til dem viktigere. Ingen barn burde oppleve skilsmisse, det er mer traumatiserende enn folk tror. Hele grunnlaget, tryggheten og verdiene blir tatt brutalt bort fra barn som opplever skilte foreldre. Så lenge man ikke slår, drikker, doper seg eller er utro så bør man aldri skille seg.

Anonymous poster hash: 76790...8e3

[Gjest Gjest]

Er famillien solid,så blir det ingen skillsmisse.

Anonymous poster hash: 57d11...637

Det er ikke helt sant. Familien kanvære veldig solid og allikevel ende i skilsmisse. Det er sexen og intimiteten mellom de voksne som avgjør, og den kan være dårlig selvom familien har det flott sammen og fungerer godt.

[AnonymBruker]

Nei, har man barn så er hensynet til dem viktigere. Ingen barn burde oppleve skilsmisse, det er mer traumatiserende enn folk tror. Hele grunnlaget, tryggheten og verdiene blir tatt brutalt bort fra barn som opplever skilte foreldre. Så lenge man ikke slår, drikker, doper seg eller er utro så bør man aldri skille seg.

Anonymous poster hash: 76790...8e3

Alle barn har veldig godt av at mor og far enten krangler eller at det er en isfront mellom de,eneste det resulterer i er usikkre og ulykkelig barn.Er ingen ting som er så inn i det hampen dumt som og si det at man holder ut for barnas del.Folk burde faktisk heller tenke som så at barna fortjenner å bo i minst et hjem der det er god stemming,dessuten det som til syvende og sist har mest betydning,er at barna fortjenner en mor eller far,dog helst begge foreldrene er lykkelige å har det bra,barn blir mer ødelagt av å vokse opp i et hjem som er trykket stemmning i en at de blir skadet av en skillsmise...................

Anonymous poster hash: 57d11...637

[AnonymBruker]

Det er ikke helt sant. Familien kanvære veldig solid og allikevel ende i skilsmisse. Det er sexen og intimiteten mellom de voksne som avgjør, og den kan være dårlig selvom familien har det flott sammen og fungerer godt.

Jeg gir meg ikke her,er forholdet solid så holder ekteskapet,er sex og intimitet solid så blir ikke det forandret.men det kan jo skje andre ting som gjør at det ikke fungerer,men da igjen var ikke ekteskapet noen gang bunnsolid nok!!!!

Anonymous poster hash: 57d11...637