Slo opp med kjæresten etter 3 år sammen, trist

[Katarina_]

Hei,

jeg slo nettopp opp med min kjæreste over 3 år. Jeg er 21 år gammel, og vi har vært gode venner helt siden jeg var 17.

Jeg slo ikke opp med han fordi jeg følelsemessig hadde lyst til det, men fordi forholdet vårt fungerte så dårlig at vi ikke hadde noen fremtid sammen. Han var veldig sjalu og kontrollerende, han isolerte meg på en måte fra alle mine venner, og en del av min familie, de siste 2 årene.

Han hadde mange problemer, og var helt isolert fra omverdenen. Jeg har så vondt av å tenke på at jeg forlot han.

Jeg var så glad i han at jeg allerede har lyst til å dra tilbake, men jeg vet at det er en dårlig ide, fordi det aldri ville fungert mellom oss uansett, så jeg ville bare utsatt det uunngåelige. Jeg er helt forferdelig trist, og på toppen av alt redd fordi han er alene og kanskje kommer til å skade seg selv.

Har noen vært i en situasjon hvor de ikke hadde lyst til å slå opp, men visste det var det beste likevel? Hvordan kommer man over noen?

Tusen takk til alle som leser.

[AnonymBruker]

Bare hyggelig.

Anonymous poster hash: 18722...672

[Sjokoladenøtt]

Hørtes kjent ut.

[Rosa Sitron]

Har vært i noe lignende. Brukte lang tid på å komme over han. Over ett år.

Vanskeli å si hva du skal gjøre, men sender mange klemmer !

[Gjest Rori]

Ja.. Tiden leger faktisk alle sår. Ut i fra det du skriver så tror jeg hvertfall du har gjort det rette ved å gå fra han. Nå må du la han få sørge i fred og gi deg selv god tid til å komme over bruddet uten å ha kontakt med han. Slett han fra sosiale medier, ignorer samtaler og meldinger, ikke kontakt han.. Gi deg selv noen dager på å sørge, og så begynner du å komme deg ut med venninner og familie, hold deg opptatt, gjør ting du aldri fikk gjort mens du var med han, kjøp deg noen nye klær, dra til frisøren. Etter en stund vil du føle at du klarer deg utmerket godt alene, og sannsynligvis begynne å stille spørsmål som "hva gjorde jeg egentlig med han?"

Lykke til. Jeg lover deg at alt blir bedre med tiden, bare vær sterk nå og stå på ditt.

[Gjest Gjest]

Du gjorde helt rett. Selvfølgelig skal du være fri til å treffe venner og familie, og utvikle deg som person videre. Det er heller ikke sunt for ham å få kontrollere dec og klamre seg til deg. Når du tar vekk krykken, er det en mulighet for ham også til å stå på egne ben og prøve srg litt på livet. Ikke gå tilbake om han skader seg, han må lære å ta ansvar. Varsle helsevesenet hvis du blir bekymret. Lykke til:-)

[AnonymBruker]

Wow!

No vart eg heilt imponert; du er sterk som har klart å gått!

Og enormt reflektert over heile situasjonen.

Blomst til deg!

Anonymous poster hash: 8d4d9...ec8

[AnonymBruker]

*Klemmer*. Det er ikke gøy å gå fra noen man har vært sammen med lenge. Tenk alt dere har delt og opplevd sammen. Lykke til

Anonymous poster hash: ff101...7a7

[Katarina_]

Wow!

No vart eg heilt imponert; du er sterk som har klart å gått!

Og enormt reflektert over heile situasjonen.

Blomst til deg!

Anonymous poster hash: 8d4d9...ec8

Du gjorde helt rett. Selvfølgelig skal du være fri til å treffe venner og familie, og utvikle deg som person videre. Det er heller ikke sunt for ham å få kontrollere dec og klamre seg til deg. Når du tar vekk krykken, er det en mulighet for ham også til å stå på egne ben og prøve srg litt på livet. Ikke gå tilbake om han skader seg, han må lære å ta ansvar. Varsle helsevesenet hvis du blir bekymret. Lykke til:-)

Ja.. Tiden leger faktisk alle sår. Ut i fra det du skriver så tror jeg hvertfall du har gjort det rette ved å gå fra han. Nå må du la han få sørge i fred og gi deg selv god tid til å komme over bruddet uten å ha kontakt med han. Slett han fra sosiale medier, ignorer samtaler og meldinger, ikke kontakt han.. Gi deg selv noen dager på å sørge, og så begynner du å komme deg ut med venninner og familie, hold deg opptatt, gjør ting du aldri fikk gjort mens du var med han, kjøp deg noen nye klær, dra til frisøren. Etter en stund vil du føle at du klarer deg utmerket godt alene, og sannsynligvis begynne å stille spørsmål som "hva gjorde jeg egentlig med han?"

Lykke til. Jeg lover deg at alt blir bedre med tiden, bare vær sterk nå og stå på ditt.

Wow, jeg er veldig takknemlig for alle svar her.

Ja, det var vanskelig å forlate han, og jeg er på en måte glad for at jeg klarte å gjøre det. Jeg har blitt så avhengig av han, og så redd for at han skal skade seg, at jeg trodde det ville være umulig for meg å slå opp. Jeg tenkte også at jeg skulle ofre meg selv for han, og bruke hele livet mitt på å prøve å hjelpe han.

Jeg forsøkte disse tre årene å hjelpe han så godt jeg kunne, men innså nå at det aldri kommer til å gå. Jeg tenkte også at det var bedre for hans skyld at jeg dro, fordi, ved å bli der oppmuntret jeg på et vis hans oppførsel.

Han har alltid hatt vrangforestillinger. For eksempel han snakket om at han skulle bli en fantastisk forsker og "kurere døden" osv. Jeg vet det høres sikkert helt rart ut. Han var også veldig kontrollerende, men han hadde ikke alltid vrangofrestillinger. Det ville gå et par måneder mellom hver gang, og hver gang trodde jeg at det skulle bli bedre etter hvert. Jeg ville gjerne at han skulle snakke med noen om dette, men han nektet. Jeg mistet også egentlig et helt år på universitetet på grunn av han. Faglig gikk det greit, men jeg var aldri på skolen, fordi han var sjalu. Han ville gjerne at jeg bare skulle være hjem sammen med han.

Det var likevel vanskelig å forlate han, fordi vi har vært sammen nesten hver dag i mange år nå, og jeg utviklet en sterk følelse av at jeg måtte hjelpe han.