Noen som fikk problemer med forholdet etter at barnet kom?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, er det noen som fikk trøbbel med forholdet da de fikk barn? Og hvordan kom dere dere isåfall gjennom det?

Spør fordi jeg trenger noen oppmuntrende historier. Jeg og barnefar har i litt over et år prøvd å jobbe oss gjennom problemene, men jeg føler vi går i ring.

Vi hadde i utgangspunktet et godt forhold, hvor vi snakket bra sammen, men spedbarnstiden var veldig tøff med en kolikkunge som aldri sov, fødselsdepresjon og generell utfordring med å tilpasse oss barnelivet.

Barnefar følte seg oversett, men klarte ikke å se at jeg var veldig langt nede. Ikke har han klart å si noe om tankene sine heller, han sier det er "tomt".

Vi krangler for hver minste lille filleting om dagen og han er mye sint. Kjenner ikke igjen mannen...

Vi går til familievernskontoret, men jeg føler ikke at det har hjulpet.

Har noen erfaringer å dele? Har inntrykket av at alle tar barneankomsten på strak arm og er så lykkelige, føler at vi er skikkelig teite som ikke fikser dette... vi som var så samkjørte og velfungerende før ungen kom.

Anonymous poster hash: 15540...d6d

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, er det noen som fikk trøbbel med forholdet da de fikk barn? Og hvordan kom dere dere isåfall gjennom det?

Spør fordi jeg trenger noen oppmuntrende historier. Jeg og barnefar har i litt over et år prøvd å jobbe oss gjennom problemene, men jeg føler vi går i ring.

Vi hadde i utgangspunktet et godt forhold, hvor vi snakket bra sammen, men spedbarnstiden var veldig tøff med en kolikkunge som aldri sov, fødselsdepresjon og generell utfordring med å tilpasse oss barnelivet.

Barnefar følte seg oversett, men klarte ikke å se at jeg var veldig langt nede. Ikke har han klart å si noe om tankene sine heller, han sier det er "tomt".

Vi krangler for hver minste lille filleting om dagen og han er mye sint. Kjenner ikke igjen mannen...

Vi går til familievernskontoret, men jeg føler ikke at det har hjulpet.

Har noen erfaringer å dele? Har inntrykket av at alle tar barneankomsten på strak arm og er så lykkelige, føler at vi er skikkelig teite som ikke fikser dette... vi som var så samkjørte og velfungerende før ungen kom.

Anonymous poster hash: 15540...d6d

En kolikk unge er nok, om ikke det skal være fødselsdepresjon i tillegg.

Jeg tror ikke at de som har opplevd fødselsdepresjon og i tillegg hatt kolikk unge er udelt lykkelig, det er selvfølgelig slitsom (jeg hadde en unge som var nær kolikk, og jeg var ikke deprimert men på god vei de første månedene og forholdet vårt tok slutt. Selvfølgelig var dette bare toppen av kransekaka).

Jeg tror dere vær gå til psykolog hver for dere også kanskje? Så kan du få hjelp for fødselsdepresjon og at mannen din får snakket ut om ting med en objektiv part og helt alene.

Da vi var på Familievernkontoret så fortalte terapeuten der at hvis man har uløste problemer i et forhold, så bil det bli mye krangling om filleting.

Anonymous poster hash: c960c...5b1

[absinthia]

Dere er nok ikke de første, en eller annen statistikk jeg har vært borti fra Sverige viste at et høyt antall forhold røk før første barn var to år, jeg tror faktisk det var noe slikt som 50-75% av samlivsbrudd i barnefamilier som skjedde på dette tidspunktet.

Det er helt klart et resultat av at det faktisk er tøft de første årene med barn, det er litt av en omstilling å få barn, enten man er godt forberedt eller ikke, for omtrent ingenting blir som man har forestilt seg. Ganske ofte føler småbarnsfedre at de får litt lite oppmerksomhet og bekreftelse hjemme og mange mødre føler seg både tatt for gitt og sliten som en gammel golvtue etter noen måneder med våkennnetter.

At man forsøker å opprettholde en slags fasade på et idyllisk babyliv/ småbarnsliv er ofte et forsøk på å klare å ha det litt bra.

[Leanne]

Vil anbefale dere et samlivskurs over en hel helg. Vi var på et slikt og fikk snakket oss gjennom mye. Det var ikke slik at vo delte problemene i plenum, men snakket sammen to og to. Og en helg alene uten barn er jo og et skritt i riktig retning for å se hverandre

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å slite første året etter man får barn, og statestikken over stemmer i forholdt il at 50% av brudd i barnefamilier skjer i denne perioden. Det er en enorm omveltning å få barn, og særlig om man ikke får et sovebarn som er rolig og kan leke for seg selv litt når det blir større.

Vi har slitt en del i vårt forhold. Hadde også barn med kolikk, og som senere har slitt vledig med søvnen på dagtid, slik at barnet er mye tett og grinete. Det har vært veldig vanskelig å få inn rutiner, vite når barnet skal sove uten at det har blitt en kamp feks. Det er mange dager jeg bare satt hjemme og stirret blankt i veggen når mannen kom hjem fra jobb. Jeg tror ikke jeg har kvalifisert til fødselsdepresjon, men var nok bare generellt totalt utstitt fra et krevende barn. Fikk feks aldri en eneste dag sovet mens barnet sov, fordi da måtte det bysses og søvnen til barnet var så kort at jeg ikke rakk å sovne likevel.

Vi merker det med at vi begge to har ekstremt kort lunte, og er rakse til å bli irriterte på hverandre og kritisere den andre. Ut i fra det jeg ser rundt meg er dette ganske normalt. I og med at barnet vårt er så krevende, så kresjer vi begge to i sofaen kl 19 og kjærestetid blir det lite av desverre.

Men vi er flinke til å snakke om dette, vi er begge to klar over at livet har vært litt i en unntakstilstand det siste året, og at vi begge to vet at vi er veldig glad i vherandre dypt innerst inne. Vi er begge to flinke til å overse og ikke ta inn over oss alle de dumme irritasjonene vi har i løpet av dagen. Vi vet begge to at det handler om søvnmangel og slitenhet, og ikke at vi ikke er glad i hverandre lenger. På den måten kan vi begge to tåle en del. Vi vet det vil gå over, men forsøker selvsagt å jobbe med det også.

Vi har gått inn for å sette av mer tid til kjærestetid, og ikke bare å være med venner når vi har litt overskudd. Nå er også barnet så stort at det er lettere å få litt barnevakt en gang inn i mellom, så det skal vi også bli flinkere til å prioritere fremover.

Jeg har nok ikke så mange råd til deg, men kan fortelle deg at dette er veldig normalt, men selvsagt viktig å ta tak i og forsøke å jobbe med for å snu den negative trenden. Jeg er heldig som har en mann som er flink til å kommunisere så det er lettere for oss å ta ta i dette på egenhånd. For dere høres det kanskje ut som familievernkontoret kan være en løsning.

Anonymous poster hash: 6671d...dba

[Gjest Lise]

Jeg var veldig bevist på at jeg kan reagere på en annen måte en vanlig etter fødsel da det er jeg som står opp om natta, jeg som står opp tidlig og er med barnet nesten døgnet rund (pappa kommer kl. 18 og barne legger seg for natta kl. 19). Jeg var veldig bevist på å ikke heve stemmen og vise at jeg trenger mer hjelp. Jeg innså fra babyen var født at det er ikke mye mannen min kan hjelpe meg med i den perioden. Han kan ikke amme, han skal på jobb og kommer ike før arbeidsdag er over. Dermed tenkte jeg å gjøre mitt beste for å bli mer selvstendig med babyen. Det gikk fint. Middagen var klar mens babyen sov på dagen. Huset måtte ikke ryddes da vi har alle ting på sin plass til hver tid. Og det er mannen min som står for rydding i huset i helgen!

Vi har ikke hatt noen krangler i det helle tatt. For det føste er mannen min en veldig roleg type. For det andre har jeg ikke grunn til å krangle med han. Jeg kan bli slitten, spesielt når barnet skal bares tiv søvn. Ellers bruker jeg alle muligheter til å slappe av på sofa eller sove midt på dagen.

[AnonymBruker]

Jeg var veldig bevist på at jeg kan reagere på en annen måte en vanlig etter fødsel da det er jeg som står opp om natta, jeg som står opp tidlig og er med barnet nesten døgnet rund (pappa kommer kl. 18 og barne legger seg for natta kl. 19). Jeg var veldig bevist på å ikke heve stemmen og vise at jeg trenger mer hjelp. Jeg innså fra babyen var født at det er ikke mye mannen min kan hjelpe meg med i den perioden. Han kan ikke amme, han skal på jobb og kommer ike før arbeidsdag er over. Dermed tenkte jeg å gjøre mitt beste for å bli mer selvstendig med babyen. Det gikk fint. Middagen var klar mens babyen sov på dagen. Huset måtte ikke ryddes da vi har alle ting på sin plass til hver tid. Og det er mannen min som står for rydding i huset i helgen!

Vi har ikke hatt noen krangler i det helle tatt. For det føste er mannen min en veldig roleg type. For det andre har jeg ikke grunn til å krangle med han. Jeg kan bli slitten, spesielt når barnet skal bares tiv søvn. Ellers bruker jeg alle muligheter til å slappe av på sofa eller sove midt på dagen.

Det var vel ikke svar til ts??

Anonymous poster hash: 21f2f...39a

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, er det noen som fikk trøbbel med forholdet da de fikk barn? Og hvordan kom dere dere isåfall gjennom det?

Spør fordi jeg trenger noen oppmuntrende historier. Jeg og barnefar har i litt over et år prøvd å jobbe oss gjennom problemene, men jeg føler vi går i ring.

Vi hadde i utgangspunktet et godt forhold, hvor vi snakket bra sammen, men spedbarnstiden var veldig tøff med en kolikkunge som aldri sov, fødselsdepresjon og generell utfordring med å tilpasse oss barnelivet.

Barnefar følte seg oversett, men klarte ikke å se at jeg var veldig langt nede. Ikke har han klart å si noe om tankene sine heller, han sier det er "tomt".

Vi krangler for hver minste lille filleting om dagen og han er mye sint. Kjenner ikke igjen mannen...

Vi går til familievernskontoret, men jeg føler ikke at det har hjulpet.

Har noen erfaringer å dele? Har inntrykket av at alle tar barneankomsten på strak arm og er så lykkelige, føler at vi er skikkelig teite som ikke fikser dette... vi som var så samkjørte og velfungerende før ungen kom.

Anonymous poster hash: 15540...d6d

Kan ikke si annet enn:

Kjenner meg veldig igjen. Familievernkontoret v/parforholdsterapi hjelper ikke, vi går i ring, kjenner ikke igjen mannen og jeg fikk ikke aksept for at det tok for meg lengre tid "å komme meg/finne balansen mentalt og fysisk", tok faktisk 1,5 år for meg å lande.

Mannen forstår ikke og er sur og anklager meg for å kjefte og hele tiden føler jeg han har vært veldig urimelig og også manipulerende / har brukt hersketeknikker mot meg.

Ganske trist, for alle andre virker så perfekte og lykkelige.

Småbarnsfasen og unntakstilstand tok oss. Er et helt annet univers nå etter barna kom.

Vi har tatt ut separasjon og barna er små..:-/ men de vil ikke ha godt av en far som snakker/brøler til mor i så stygg tone derfor har man det best hver for seg.

Har prøvd det meste og han er som han er. Han var ikke slik før barna kom.

Anonymous poster hash: fe7e8...607