eks

[AnonymBruker]

jeg har kommet videre, gitt opp håpet om at jeg blir sammen med han igjen, og jeg har gjort så å si alt man "ikke skal gjøre" når det ble slutt. er til en viss grad irritert og flau over meg selv, sider jeg ikke visste jeg hadde (og han garantert ikke visste) dukket opp. Første gang jeg har hatt kjærlighetssorg, og var ikke helt rustet for det, nå er jeg derimot blitt en erfaring eller to rikere, og skjønner jo hva jeg har gjort galt. Føler meg også sterkere.

han er den jeg ville ha, den jeg kanskje forsatt vil ha. jeg har tatt til meg råd, gått videre med livet mitt (for min egen skyld), har ikke lenger kontakt med han.

De gangene vi har hatt kontakt har vært veldig dårlig, uforberedt og endt i tårer (i fylla).

Jeg vet jeg ikke kan gå rundt å håpe på å få han tilbake. men han var også bestevennen min, og tanken på at vi aldri fikk "ordnet opp" gjør meg vondt. Jeg har så lyst til å kunne møte han en gang, ta en kopp kaffe og bare være hyggelig, så han faktisk kan se at jeg har kommet meg litt videre (ja, for hver gang vi møtes har jeg klart å skrike til han, gråte og virke som at alt bare er dritt, fordi jeg er full og savner han litt, mens jeg i utgangspunktet har det helt ok). Føler meg misforstått, og ganske elendig i forhold til dette.

Så er det helt på jordet å be han ut på en kaffe el. på grunnlag av at jeg bare vil ha en normal tone, prate sammen, høre hvordan det går? Han har sagt nei en gang, men det var rett etter en av disse crazy episodene, hvor jeg vile gjøre opp for meg.

Alt dette har strukket seg over 1 år, og episodene har hendt med måneders mellomrom.

Anonymous poster hash: 7cf02...3ac

[Gjest]

Tror du skal glemme det.

Fokuser på deg selv og din egen mentale tilstand.

Du får han aldri tilbake som bestevenn uansett.

Om han føler behov for å ordne opp, så kan han invitere deg på en kaffe.

Sett deg mål, og bevis for deg selv og andre at du greier deg uten han.

Vær forsiktig med alkohol, men den blemmen har du vist tatt alt. Alkohol gjør at følelser flømmer over og man gjør og sier dumme ting når livet er vanskelig.

Om du noen gang skal få han tilbake, så må han se en verdi i deg. Du må ha noe eksklusivt og ettertraktet.

Om du stadig signaliserer at du er villig til å hive alt du har i hendene for å løpe til han, da får du ingen høg verdi.

Men ikke sitt og vent på at han kommer. Lev livet ditt. Livet er dagen i dag. Ha det positivt. Treff nye mennesker. Få deg nye bestevenner.

En vakker dag er han kanskje ikke så viktig for deg lenger.

[AnonymBruker]

takk for svar:)

Men hva om jeg har lyst til å se han, la han se meg i for en gangs skyld ikke beruset og særs forferdelig versjon. for som du sier alkohol og følelser går ikke godt sammen, og jg synes det har gitt han et veldig skjevt innblikk i hvordan jeg har det. har bare så utrolig lyst til at han skal se meg en gang slik jeg er til vanlig.

og signaliserer jeg det du sier dersom jeg åpner opp for et møte? og etter DET møte gjør slik du sier?

Greia er jo at jeg klarer meg uten han, det har gått en stund (i alkohol påvirket tilstand derimot), men jeg savner han i bunn, og jeg har så utrolig lyst til i det minste å prøve å få han tilbake, på en ordentlig måte (ikke den hvor jeg ber han komme tilbake, men den hvor man tar opp kontakten i veldig små doser), jeg mener forsatt at det var feil at det ble slutt, men at mine reaksjoner i etterkant gjorde det ganske lett for han etterhvert.

Anonymous poster hash: 7cf02...3ac

[Jodi]

Jeg kan ikke se at du har noe å tape på å høre om han har lyst til å ta en kaffekopp en dag. Vil han ikke så får du bare respektere det.

Skjønner godt at du vil snakke ordentlig med ham, om ikke annet så for å få en verdig avslutning og at han kan se at du kan oppføre deg voksent også, ikke bare skrike og gråte.

Det kan slå begge veier, han kan få øynene opp for deg på nytt, eller dere kan rett og slett bare bli ferdig.

Send ham en melding og hør om vil, på en litt ydmyk måte.

[AnonymBruker]

Hva som vekket interessen nå plutselig da, TS ?

Anonymous poster hash: ed076...c93

[AnonymBruker]

ab: jeg vet ikke, har han i bakhodet stort sett hver dag, noen dager værre enn andre. har jo skjønt at jeg må legge han vekk. men jeg savner han hver dag, og noen ganger tenker jeg denne tanken om å be han ut på en kaffe (helt siden det ble slutt), men trekker meg og tenker det går over, også ender jeg opp med å møte han i fylla og gjøre alle disse dumme tingene.. også holder jeg meg vekk, og slik har det gått i sirkel hittil.

men hva skal jeg evt skrive for å få han til å ville det? føler jeg må forklare hva jeg vil med det på en måte, men vil ikke at han skal tro at det er SUPER viktig heller. han er av typen som kan finne på å ikke svare, etc. hvis jeg er for rett på, så føler jeg må skrive noe mer så han liksom skjønner hva hensikten er (uten å skrive alt) og jeg vil ikke ringe.

føler jo jeg har dummet meg så mange ganger, at det vil bli vanskelig å få han til å skjønne at dette ikke er meg som er gal:P

Anonymous poster hash: 7cf02...3ac

[AnonymBruker]

Tror ikke du har kommet over han ennå, siden du er så opptatt av at han skal oppfatte deg som mer stabil (enn i fylla). Forståelig nok, men tror kanskje løpet er kjørt. Du hadde sikkert hatt best av å få han på avstand og komme deg videre. Finnes flere gutter i verden.

Anonymous poster hash: 8229f...df7

[AnonymBruker]

synes det høres ut som jeg er mer "opptatt" av dette enn det jeg er, tenker vanligvis ikke så mye på det til hverdags, men noen ganger får jeg "idéen" om dette.

jeg har behov for å få sett han en gang hvor han kan se at jeg har det bra. det er vel egentlig bare det. kanskje har jeg ikke kommet over han, kanskje vil jeg ha han tilbake, men det er ikke innenfor min kontroll hvorvidt det skal skje. Denne tråden handler egentlig mest om at jeg har et behov for å koemme ut av dette med litt verdighet. at han kan se at jeg har kommet videre, for mye har skjedd. Når det ble slutt var jeg deprimert (og det var mye av grunnen til at det ble slutt etter min mening) nå er jeg ikke det lenger, jeg har så lyst til at han skal se det..

- TS

Anonymous poster hash: 7cf02...3ac

[AnonymBruker]

noen flere som har noen svar på dette? erfaringer e.l. ?

Anonymous poster hash: 7cf02...3ac

[Gjest]

Det er jo ingenting i veien for at du sender en melding med "vil du ta en kaffe en dag", men om han er negativ så respekter det.

Det hjelper egentlig ingenting å snakke ut om strandede forhold. Man må fokusere på seg selv og komme seg videre.

Om du er bortimot over han nå, så er det ikke sikkert det er så lurt å møte han. Mulig du ripper opp i ganske mye igjen.

Hold på verdigheten din. Ha tro på deg selv, hvis ikke så er det ingen som har det.

[Gjest Rori]

Hvis du virkelig tenker mye på det og har veldig lyst, så synes jeg du skal sende en melding og invitere han på kaffe. Ingenting galt i det. Men som andre her sier, om han skulle sagt nei, så må du bare respektere det og gå videre med deg selv og ditt.

Du burde også tenke litt over dine intensjoner før du sender meldingen, hva håper du egentlig å få ut av det? Om det bare er for å "ordne opp" og ta en vennskapelig prat. så er det greit. Men dersom du har et lite snev av håp om å fikse ting og du fortsatt har sterke følelser for han, så ville jeg nok latt det være om jeg var deg..

[AnonymBruker]

Jeg er nok ikke den du søker svar hos, men jeg kan svare likevel.

Det virker som om du har laget deg nå en forestilling om hele årsaken for hvorfor det ble et brudd. Men er det ikke muligheter for at du ikke tatt med halvparten i beregningen engang? Selv om du sannsynligvis kan skylde mye på denne årsaken også. Unnskyldninger generelt er jo alltid koselig. Også lovnader om hvor bra det eventuelt kan bli, nå som utgangspunktet er forandret og innstillingen er annerledes..?

Og det høres dog ikke ut som du har lyst å akseptere en reell closure heller, men heller henger deg fast i et vagt håp om at det kan likevel snu seg nå, til tross for omtrent alt som blir sagt og gjort.

Men spør deg selv da. Hvor ofte hørte du på ham? På HVA han sier til deg?
Og nå tenker jeg også på helheten. Altså, ALT som blir sagt og ikke bare små deler av det.

Det kan minne litt om disse Norske kristne, som plukker ut det som høres bra ut fra bibelen, også tror man kun på det i stedet. Når sannheten er at hvis en er kristen, så burde man strengt tatt også følge alt som står i bibelen. Det burde være alt eller ingenting. Og ikke tolke noen personlige nyanserte analyser av helheten, så deretter leve i den tro, som om det skulle være noe bedre. Da kan man like gjerne kaste hele bibelen og drite i alt som står skrevet da.

Også - det er en relativt vanlig tanke å se for seg hvordan det kan være å hilse på en eks i senere tid, hvis mye har forandret seg og en har fått opparbeidet seg mye, i forhold til hvordan ståa var når parforholdet var aktuelt. Dette av flere grunner, men ofte er dem også at "¨Kanskje nå vil h*n like meg?"
Eller "faen så fint det hadde vært å kunne vist eksen hvor mye bedre jeg har det uten h*n." Eller "Hm. Det var litt kjipt å se eksen og nye typen på kinoen, men hva får man gjort? Vi liker vel alle å se en film i blant." Eller "Kan eksen kanskje slutte å terrorisere meg på fylla og ta et hint etterhvert?"

Anywho, så må ikke den slags nødvendigvis ha noen verdi for eksen overhodet.

Men det er jo en individuell sak, så det er jo ikke alltid like idioitsikkert å uttale seg om slikt i blant.

Uansett - så tror jeg det er lurt å gå videre etter et brudd. Finne seg noen andre evt. Leve litt på egenhånd uten vedkommende. Oppleve noe med andre. Dyrke andre interesser. Osv.

Jeg synes også du har fått veldig mange bra svar frem til nå. Du burde høre på dem. På dem alle.
Personlig, synes jeg heller ikke det gjør så mye å bare invitere til en samtale over en kopp kaffe om du ønsker å prate ut. Derimot, om du oppdager at interessen for den slags ikke er så stor, så burde du definitivt respektere det.

Anonymous poster hash: ed076...c93