Savner gutten jeg selv dumpa for 1 år siden

[AnonymBruker]

Er en forferdelig vond følelse å ha inni meg.

Vil ha tilbake den flotte gutten jeg var kjæreste med fram til i fjor sommer. Jeg innser nå hvor kjekk og deilig denne gutten er, selv om han har sine problemer.. Han var aldri, og ville aldri vært utro mot meg. Grunnen til at jeg slo opp var pga hans ustabile humør. Tror han kanskje hadde en liten depresjon eller noe. Men når humøret hans var vanlig var han den flotteste gutten jeg vet om. En skikkelig drømmegutt. En finere gutt enn jeg egentlig fortjener. Han visste selv at han såret meg når han stadig ble i elendig humør.

Vet ikke om han er blitt bedre i depresjonen, eller hva man skal kalle det.. Har uansett lyst til å kontakte han, og spørre han om han vil prøve på nytt.. Men samtidig føles det at det er for lenge siden nå. Er gått ett helt år. Jeg vet han er singel. Drømmer om han hele tiden, både sensuelt og seksuelt..

Han har sletta og blokkert meg på face, så jeg er redd for at han hater meg. Husker fremdeles mob.nummeret hans i hode, så det er slik jeg isåfall kunne kontakta han..

Hva syns dere..? Jeg er redd for to ting; at jeg skal ta kontakt, og at han avviser meg blankt.. Det andre er at han ikke har fått livet sitt på stell, og forandret seg på det mentale.. Føler meg som en dritt fordi jeg dumpet han på et sånt grunnlag. Burde jeg blitt hos han og heller hjulpet han til å hjelpe seg selv?

Hilsen jente 25

Anonymous poster hash: 10661...509

[AnonymBruker]

Du burde ha støttet han den gangen. Men det gjorde du ikke, så ikke plag han igjen. La han være. Det er en grunn til at du er blokkert på facebook.

Anonymous poster hash: 06e38...309

[CutieMe]

Det er en komplisert greie det der. Jeg får litt tvetydige følelser av å kommentere det her, men jeg skal legge mine følelser for spesifikke personer tilside og anta du ikke er «en av de», og i stedet være ærlig og direkte om hva jeg mener.

Får å ta det siste først:

Burde du blitt i forholdet og hjulpet han?

Uten noen som helst tvil. Du burde forsøkt å hjelpe han. Du fortjener han aldeles ikke hvis du blir redd og løper unna straks han får problemer. Hva ville du selv tenkt hvis han løp unna om du hadde fått depresjoner? Du hadde vel ikke syntes det var spesielt bra? Skal man være i et langvarig og seriøst forhold så må man tåle både de gode og dårlige dagene. Du løp unna når han fikk noen dårlige dager, og du har antagelig ikke gjort sakene bedre ved å nettopp løpe unna.

En ting jeg stusser veldig over her er at du aldri nevner konkret hva som feilet han. Du sier du «Tror han kanskje hadde en liten depresjon eller noe.». Med andre ord veit du vel ikke hva som faktisk skjedde? Skyldes dette at du ikke brydde deg om hans problemer, eller ville han ikke snakke om det? Jeg håper det siste var greia, ellers må jeg jo bare fremheve dette med gode og dårlig dager igjen. Man må tåle de dårlige også og være der.

Når det er sagt, så er det lov å forbedre seg selv. Du sier jo selv at du «innser nå hvor kjekk og deilig denne gutten er, selv om han har sine problemer.». Er du nå er mer villig til å støtte han når han får problemer? Hvis du helt ærlig og redelig kan svare ja her, så fortjener du han kanskje allikevel. Dessverre er det bare en person som faktisk kan bedømme dette.

Bør du ta kontakt?

Svaret her er veldig avhengig av hvor du selv står. Selv så vil jeg si svaret klart nei med mindre du faktisk er villig til å støtte han i ev. fremtidige problemer. Det er en absolutt forutsetning.

Om det er lurt er en helt, helt annen sak. Det er helt klart en grunn til at du er blokkert på Facebook og dere har da antagelig heller ikke snakket med hverandre siden. Det er liten tvil om at han ikke likte at du forlot han, og han har all grunn til å føle det. Du har innsett eller innser det sikkert selv også. Tar du kontakt må du være fult forberedt på å argumentere hardt for hvorfor han bør ta deg tilbake, hvorfor du tok så feil for et år siden og hvorfor du aldri vil gjenta det.

Bare for å gi litt innsikt i hva og hvordan han faktisk kan tenke:

Personlig så finnes det et par personer jeg gjerne bruker som motivasjon og målskiver om så måtte være for å forbedre meg. Det er personer som har snudd ryggen litt til meg, ikke vært der når jeg føler jeg trenger det, lekt med følelsene mine eller ganske enkelt ikke skjønt at jeg har et problem selv om jeg forklarer utdypende hva jeg føler. Det er personer som veit jeg har følelser for de, og på tross av det ikke håndtert meg bra. På grunn at det skal det veldig, veldig mye til før jeg tillater meg og involvere meg med de igjen. I hodet mitt er det «aldri igjen»-type følelser, men jeg veit at hvis de argumenterer godt nok, viser at de tok feil og at de har forandret seg, så vil det være mulig allikevel. Følelsene forsvinner jo tross alt ikke, men jeg vil aldri noen gang ta initiativ til noe intimt. Den byrden ligger helt og holdent på disse personene, og det er et reelt 'aldri'.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har dårlig selvbilde, spesielt når jeg tenker på disse personene. Når jeg da bruker de som motivasjon for å forbedre meg, så forsterker det kravet om argumenter, spesielt når jeg selv føler jeg har forbedre meg på grunn av det. Jeg ville spurt 'deg':

Hvorfor er du interessert i meg nå, mens du ikke var interessert før?

Hva har skjedd som gjør at interessen har endre seg, og hvordan kan du si at det ikke har sammenheng med at jeg har forbedret meg på ditt og datten områder?

Uten noen gode svar her, så er nok broen ganske så brent dessverre…

Du sier du er redd to ting.

«at jeg skal ta kontakt, og at han avviser meg blankt.»

Det er en helt åpenbar fare for at han avviser deg, og det er vel ikke så mye du får gjort med det annet enn å tenke grundig igjennom hvorfor du ønsker han og forsøke etter beste evne å få han til og forstå dette. Etter det så er det helt opp til han, og du kan bli avvist.

«Det andre er at han ikke har fått livet sitt på stell, og forandret seg på det mentale.»

Her er jeg mer usikker på hva du mener. Hvis du er rett for at han ikke har fått livet på stell så kan du ærlig talt bare glemme å ta kontakt med han. Da fortjener du han virkelig ikke i det heltatt. Igjen, det var dette med gode og onde dager. Har han fortsatt dårlige dager så har du en gylden mulighet til å bevise at du fortjener han. Hjelp han til å bli bedre og vær der. Blir han faktisk bedre så har du bevist at du fortjener han. Hvorfor skal du være redd for et slikt scenario?

Det jeg håper her er at du egentlig har skrevet en 'ikke' for mye her, og at du i stedet er redd for at han faktisk har fått livet på stell igjen. Jeg ville iallfall vært redd for det, for da kan han ha brukt deg som motivasjon med den følgen at du må argumentere dertil hardere for at du fortjener han tilbake.

Håper dette ikke var for direkte og ærlig for deg, men at det i stedet gir deg litt innsikt i hva du bør gjøre.

PS: Sånn på generelt basis. Det er lov å forlate andre når de har det dårlig. Jeg mener ikke det er sånn at man skal være der koste hva det koste vil, men man må gjøre et ærlig forsøkt på å hjelp. Har man gjort et ærlig og godt forsøk uten at det har hjulpet noe som helst, så er det å sette hardt mot hardt og forlate vedkommende helt akseptabelt. Det er tross alt begrenset hvor lenge man tåler en dypt deprimert person, narkoman, alkoholiker eller hva det nå måtte være. Litt avhengig av situasjonen kan man dog ikke forvente å bli tatt tilbake. Det er konsekvensen av å forlate andre i en dårlig periode.

[Obiola]

Jeg synes også denne fyren burde opplyst TS i større grad om sine problemer og hva som plaget han. Har selv vært i forhold med en som slet psykisk og som var veldig lukket når det kom til det. Ting var veldig ustabilt og opp og ned, nå hadde han en diagnose og jeg visste hva jeg gikk til. Likevel var det mye som var veldig utfordrene, og hadde jeg ikke visst om problemene kan det godt hende jeg hadde trukket meg ut av hele forholdet jeg og. Det å bli hos kjæresten og støtte gjennom vanskelige perioder er jo noe man vil, med det krever at det er god kommunikasjon, så man enklere kan forstå hva personen sliter med og hvordan man skal forholde seg til det. Fører fort til misforståelser og usikkerhet.

Det at han har blokkert deg viser jo at han tok det veldig tungt når du slo opp, kan være han har brukt lang tid på å komme over deg og nå er det. Og da kan det være best for hans del å ikke rippe opp i ting, det å bli dumpa er jo veldig vondt. Du må i såfall tenke deg godt om, sannsynligheten er jo stor for at han fortsatt sliter med ting, og da må du vite om du denne gangen kan takle det. På den andre siden så vet du jo ikke hva som kunne blitt, og noen ganger er det vanskelig å gå videre i livet når det er usikkerhet rundt det.

[AnonymBruker]

Synes nå du burde la det være jeg for min del. Du vil ikke ha han når han er på det dårligste og da fortjener du heller ikke han på sitt beste. Viser jo bare at du ikke takler at han kanskje har en dårlig periode igjen, og da kan du heller gjøre vondt verre ved å avvise han enda en gang.

Du burde som det sies over være helt overbevist om at dette er en du virkelig vil satse på og være der for før du vurderer kontakt. Noe annet vil nok være relativt egoistisk.

Anonymous poster hash: 7bf5b...7c6

[Gjest extra]

Er en forferdelig vond følelse å ha inni meg.

Vil ha tilbake den flotte gutten jeg var kjæreste med fram til i fjor sommer. Jeg innser nå hvor kjekk og deilig denne gutten er, selv om han har sine problemer.. Han var aldri, og ville aldri vært utro mot meg. Grunnen til at jeg slo opp var pga hans ustabile humør. Tror han kanskje hadde en liten depresjon eller noe. Men når humøret hans var vanlig var han den flotteste gutten jeg vet om. En skikkelig drømmegutt. En finere gutt enn jeg egentlig fortjener. Han visste selv at han såret meg når han stadig ble i elendig humør.

Vet ikke om han er blitt bedre i depresjonen, eller hva man skal kalle det.. Har uansett lyst til å kontakte han, og spørre han om han vil prøve på nytt.. Men samtidig føles det at det er for lenge siden nå. Er gått ett helt år. Jeg vet han er singel. Drømmer om han hele tiden, både sensuelt og seksuelt..

Han har sletta og blokkert meg på face, så jeg er redd for at han hater meg. Husker fremdeles mob.nummeret hans i hode, så det er slik jeg isåfall kunne kontakta han..

Hva syns dere..? Jeg er redd for to ting; at jeg skal ta kontakt, og at han avviser meg blankt.. Det andre er at han ikke har fått livet sitt på stell, og forandret seg på det mentale.. Føler meg som en dritt fordi jeg dumpet han på et sånt grunnlag. Burde jeg blitt hos han og heller hjulpet han til å hjelpe seg selv?

Hilsen jente 25

Anonymous poster hash: 10661...509

Hei AB

Først vil jeg sende deg masse kjærlighet fra meg til deg. Kanskje det høres rart ut å få en slik setning servert, men som du vil kunne lese etter hvert så vil du skjønne hvorfor din tråd berørte meg på så mange plan. Grunnen til at jeg hiver meg over tastaturet kl. 02:46 og skriver dette lange svaret er fordi jeg har opplevd det samme, men her var rollene byttet om.

Å, hun var den beste og en som har satt et dypt spor i hjertet mitt at jeg ikke glemmer selv om jeg ønsker det. Jeg har vært sint på henne, men skjønner i dag hvorfor hun valgte å forlate meg. Hun hjalp meg og er min lederstjerne. Og enda elsker jeg henne...

Ikke bry deg om kritiske kommentarer i denne tråden. Man kan elske den andre så mye man vil, men man har først og fremst ansvaret for sin egen ve og vel. Hvordan kan man kunne støtte andre dersom den støtten ikke eksisterer hos en selv? Du skriver:

Grunnen til at jeg slo opp var pga hans ustabile humør. Tror han kanskje hadde en liten depresjon eller noe. Men når humøret hans var vanlig var han den flotteste gutten jeg vet om. En skikkelig drømmegutt. En finere gutt enn jeg egentlig fortjener. Han visste selv at han såret meg når han stadig ble i elendig humør.

Du er bare ærlig; først og fremst mot deg selv. Hvis du ikke er lykkelig og kilden til de ulykkelige følelsene skyldes en annen så måtte du ha satt en grense før eller siden. Dersom vedkommende var deprimert eller led av bipolar lidelse så er det vanskelig nok for den som lider, men nær personer lider også på grunn av personens ustabilitet. Mennesket søker stabilitet og forutsigbarhet og når disse faktorene ikke er tilstede blir man sårbar, usikker og utrygg. Vi har alle en smertegrense og etter et visst nivå klarer man ikke mer. Det gjorde heller ikke kjæresten min den gangen, men det tok meg mange år å skjønne hele greia. Jeg måtte gå i dypet i meg selv og jobbe med meg selv. Jeg fikk mange aha-opplevelser. Og plutselig kjente jeg den smerten hun måtte ha kjent - det var ikke godt.

Det er trist å skrive, men et synkende skip kan ingen redde. Det blir opp til enhver å redde seg selv fordi man kan bli dratt med i suget, miste seg selv og ikke lenger kjenne seg selv. Man blir mer opptatt av å dekke andres behov slik at egne behov blir stilt til side.

Du skriver videre:

Vet ikke om han er blitt bedre i depresjonen, eller hva man skal kalle det.. Har uansett lyst til å kontakte han, og spørre han om han vil prøve på nytt.. Men samtidig føles det at det er for lenge siden nå. Er gått ett helt år. Jeg vet han er singel. Drømmer om han hele tiden, både sensuelt og seksuelt..

Er det noe du føler er uoppgjort mellom dere to? Først og anbefaler jeg deg å lese deg opp om depresjon og bipolar lidelse. Det er veldig vanskelig å leve sammen med deprimerte mennesker. For mange kan verden være i svart-hvitt noe som også påvirker partneren. Etter hvert blir man som partneren og det er ikke sunt.

Du skriver:

Han har sletta og blokkert meg på face, så jeg er redd for at han hater meg

Du kan ikke ta ansvar for det. I hans verden har du forlatt han, men du gjorde det kanskje for å ikke miste deg selv, og fremdeles ha den bufferen som gjør at du takler egne kriser og problemer. Han oppfører seg dessverre barnslig, men det kan du ikke ta ansvar for.

Du skriver:

Hva syns dere..? Jeg er redd for to ting; at jeg skal ta kontakt, og at han avviser meg blankt.. Det andre er at han ikke har fått livet sitt på stell, og forandret seg på det mentale.. Føler meg som en dritt fordi jeg dumpet han på et sånt grunnlag. Burde jeg blitt hos han og heller hjulpet han til å hjelpe seg selv?

Her må du ta et valg mellom to alternativer: kontakte og risikere å bli avvist eller at han fremdeles ikke har kommet seg ut av uføret. Du hadde ikke overlevd i et forhold grunnet hans ustabile humør. Dette kan du ikke ta kritikk for fordi du gjorde det som virket rett for deg der og da.

Jeg lærte det samme at min eks.kjæreste ikke orket å bli trukket med i dragsuget. Flere år senere da depresjonen hadde lagt seg, og jeg begynte å forstå påvirkningen den har på andre har jeg innsett hvor vanskelig det der. Min ex. hjalp meg ved at jeg måtte samle sammen livet mitt og bli den mannen jeg er i dag. Og det elsker jeg henne for i dag.

Du må være ærlig mot deg selv: er det dårlig samvittighet som snakker? Kunne du virkelig ha gjort så mye mer? Hadde du nektet deg lykken dersom du hadde vært i forholdet og vært ulykkelig? Ville du ha klart å bli sandsekken som må takle alle slag?

Alle har ansvaret for sin egen helse - simple as that! Det var vel bare Jesus og Mor Teresa som hadde kapasitet til å romme så mange menneskers smerte uten selv å gå til grunne.

Livet er ikke lett og man kan ikke ta de rette avgjørelsene til enhver tid. Men man gjør så godt man kan med den kunnskapen, og forståelsen som er tilstede hos en til enhver tid. Du vil møte kritikk uansett hva du enn gjør; noen vil si at du var slem fordi du ikke stod ved hans side mens andre kan stemple deg som en som finner seg i alt.

I kaos må man skape orden selv og man gjør så godt man kan utifra en selv føler er rett. Svarene er å finne hos deg selv, men du må stille de rette spørsmålene. Det kan også være fornuftig å skille følelsene fra logikken, ikke minst husk dette sitatet:

"Man glemmer ofte hva andre sa til en, men en glemmer ikke hvordan de fikk en til å føle seg" (- Irvin Yalom, eksistensiell psykolog).

Ønsker deg det beste

Endret 25. juli 2013 av extra

[AnonymBruker]

Jeg synes også denne fyren burde opplyst TS i større grad om sine problemer og hva som plaget han. Har selv vært i forhold med en som slet psykisk og som var veldig lukket når det kom til det. Ting var veldig ustabilt og opp og ned, nå hadde han en diagnose og jeg visste hva jeg gikk til. Likevel var det mye som var veldig utfordrene, og hadde jeg ikke visst om problemene kan det godt hende jeg hadde trukket meg ut av hele forholdet jeg og. Det å bli hos kjæresten og støtte gjennom vanskelige perioder er jo noe man vil, med det krever at det er god kommunikasjon, så man enklere kan forstå hva personen sliter med og hvordan man skal forholde seg til det. Fører fort til misforståelser og usikkerhet.

Amen. Har man en kjæreste som ikke vil snakke om problemene, som ikke vil søke hjelp eller behandling for dem, men helst bare ignorere dem og håpe de går vekk av seg selv, er det ikke så enkelt. Spesielt om problemene han/hun er går utover forholdet og ikke viser noen tegn til bedring etter flere år. Sånt går jo selvfølgelig ut over både humøret til begge og forholdet generelt. I lengden er det ikke så enkelt lenger.

Det er stor forskjell på å holde sammen med noen gjennom en tung periode, og å nær sagt "enable" dem ved å være en krykke som gjør at de aldri tar tak i problemet. Det siste er ikke bra for noen av partene.

Anonymous poster hash: 7149c...c5c

[Gjest .-L-.]

Er ikke noe gøy å bli valgt bort. Du kan jo prøve og håpe at han ikke bærer noe nag. Vet ikke om jeg hadde tatt deg tilbake om det hadde vært meg. Sliter en del med humøret i disse tider pga av allergi, og når jeg har det skikkelig ille så kan jeg være hissig og frekk, ting kan fort komme feil ut. Hadde hun dumpa meg på bakgrunn av det, og ikke holdt ut til min dårlige periode er over, så er hun nok ikke damen for meg. Jeg sier jo også unnskyld når jeg ser at jeg går over streken, men det er ikke så lett å kontrollere humøret og det en sier når kroppen er helt rævkjørt

Det er veldig kjipt å bli dumpet for noe man liksom ikke helt har kontroll på, så jeg hadde nok tatt det ille opp.

Endret 25. juli 2013 av .-L-.

[Okapi]

Ta kontakt. I beste fall savner han deg og, i verste fall kaster dere begge bort et par minutter av livene deres, og du får saken ut av verden.

[AnonymBruker]

Er en forferdelig vond følelse å ha inni meg.

Vil ha tilbake den flotte gutten jeg var kjæreste med fram til i fjor sommer. Jeg innser nå hvor kjekk og deilig denne gutten er, selv om han har sine problemer.. Han var aldri, og ville aldri vært utro mot meg. Grunnen til at jeg slo opp var pga hans ustabile humør. Tror han kanskje hadde en liten depresjon eller noe. Men når humøret hans var vanlig var han den flotteste gutten jeg vet om. En skikkelig drømmegutt. En finere gutt enn jeg egentlig fortjener. Han visste selv at han såret meg når han stadig ble i elendig humør.

Vet ikke om han er blitt bedre i depresjonen, eller hva man skal kalle det.. Har uansett lyst til å kontakte han, og spørre han om han vil prøve på nytt.. Men samtidig føles det at det er for lenge siden nå. Er gått ett helt år. Jeg vet han er singel. Drømmer om han hele tiden, både sensuelt og seksuelt..

Han har sletta og blokkert meg på face, så jeg er redd for at han hater meg. Husker fremdeles mob.nummeret hans i hode, så det er slik jeg isåfall kunne kontakta han..

Hva syns dere..? Jeg er redd for to ting; at jeg skal ta kontakt, og at han avviser meg blankt.. Det andre er at han ikke har fått livet sitt på stell, og forandret seg på det mentale.. Føler meg som en dritt fordi jeg dumpet han på et sånt grunnlag. Burde jeg blitt hos han og heller hjulpet han til å hjelpe seg selv?

Hilsen jente 25

Anonymous poster hash: 10661...509

Bummer....

Anonymous poster hash: 7535e...22b