Sjalu storebror som slår

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg kan få noen råd fra dere kloke damer...

Jeg har to barn, en på tre år og en på et år. Den siste tiden har treåringen blitt mer og mer sjalu på ettåringen, og det er slitsomme tider for alle sammen.

Det er åpenbart at treåringen er umettelig på kos og oppmerksomhet (både positiv og negativ). Det betyr at han gjør sitt beste for å forhindre at lillebror får mat, kos og trøst. Når lillebror gråter begynner storebror å skrike. Nå jeg leker med lillebror kommer storebror og slår. Når han slår forsøker jeg å gi ham minst mulig oppmerksomhet for det, men en reaksjon må han få. Jeg har forklart at lillebror får vondt, at ingen får slå, at man må si unnskyld. "Javel", sier han mekanisk og gjør som jeg sier, men ser ikke ut til å tenke noe videre over budskapet. I blant begynner han provoserende nok å le også.

Jeg er alene med ungene på dagtid, og det kompliserer en del. Jeg føler jeg ikke får håndtert trassanfall skikkelig fordi jeg har en mindre unge å passe på. For eksempel hender det at treåringen klikker i trappa når vi alle skal ned på badet og jeg har ettåringen på armen. Da vil treåringen at jeg skal bære ham også, men det får jeg ikke til. Og siden jeg ikke kan ha en sprellende og hylende unge i trappa (såpass rabiat at han er uforsiktig og kan rase ned), ender det med at jeg nærmest sleper ham opp eller ned. Synes ikke det er noe hyggelig.

Jeg lurer på hvilke konsekvenser det bør få at han slår lillebror og trasser på denne måten. De siste dagene har jeg båret ham inn i et annet rom og sagt at han kan komme til oss igjen når han ikke skal slå mer. Det går ikke lange tiden før han setter i gang på nytt.

Forøvrig får treåringen veldig mye oppmerksomhet. Når ettåringen sover (og han sover mye) har jeg kvalitetstid med storebror. Og når faren kommer hjem på ettermiddagen får han masse alenetid med den ene av oss.

Noen som har vært gjennom det samme og kan fortelle hva man bør gjøre for å få det til å gå over?

Anonymous poster hash: a41b5...d26

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd, men går ikke treåringen i barnehagen i det hele tatt? I så fall tror jeg det er på tide for han.

Anonymous poster hash: 8a494...2a3

[AnonymBruker]

Er det barnehageferie? Om han ellers er vant til å være i barnehage med mye fart, spenning og lekekamerater kan det jo være at han ikke får utløp for energien sin og blir vanskeligere å ha med å gjøre. Jeg merker det godt på fadderbarnet mitt, han er veldig flink til å leke for seg selv og med søsknene sine når han er i barnehagen, men i helger og ferien nå vil han underholdes hele tiden, løper rundt og finner på farsk, og blir fortere sint på den minsten.

Anonymous poster hash: 176b6...d54

[AnonymBruker]

Han går i barnehage ellers, men nå har vi startet ferien litt før mannen min. I barnehagen og alle andre steder er han en liten engel.

Anonymous poster hash: a41b5...d26

[AnonymBruker]

Vil tenke at dette bare er i en periode siden dere er hjemme og det er vanskelig for ham å takle all den oppmerksomehten som man faktisk må gi til en ettåring som ikke kan gå eller spise selv.

Det at han plutselig vil bli bært etc. er faktisk en ganske naturlig reaksjon, og et ønske tilbake til babystadiet hvor det var han som fikk denne omsorgen med bæring og mating. En god måte å møte det behovet på et å se på babybilder sammen, og fortelle historier fra når han var liten. Gjør gjerne dette når dere mater eller gjør andre "babyaktiviteter". Kanskje det kan være med å fylle litt opp behovet for å ha dere på den måten. En annen ting er å rett og slett tillate litt "baby" aktiviteter, feks sitte litt på fanget som en "baby" og gi masse kos. Dere sier der egir mye oppmerksomhet som er flott, men kanskje det er en litt annen type oppmerksomhet som trengs akkurat nå. Det er i alle fall helt normalt at barn noen ganger har slike "tilbakefall" hvor de oppfører seg mer som "babyer" og har litt mer behov for den type oppmerksomet igjen. Dette skjer typisk i situasjoner hvor de får nye søsken, starter i barnehage, skifter avdelig, har vært vekke fra foreldrene etc. og er helt normalt, men det kan være ganske slitsomt for foreldrene å forstå, og foreldrene ønsker åfte å grensesette atferden, som da ofte er det helt motsatte av hva barna trenger.

Fyll på med denne type oppmerksomhet, så tror jeg at atferden vl avta. Selvsagt må man likevel grensetette, som du gjør ved å fjerne barnet fra situasjonen. Men ofte vil dette ikke være nok for å få redusert atferden, som du selv sier. Det må også andre tiltak ti, og det å gi en annen type oppmerksomhet til barnet kan være en god måte å gjøre dette på. Finn frem alle babybilder og bruk mye tid på å snakke om dem, hvor glade dere var, hva han var glad i å spise som liten, hva han likte å leke med etc. når han brukte å gråte osv.

Anonymous poster hash: 2e93b...0d2