Det å bli fosterforeldre i midten/slutten av 20-årene

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har pratet mye om, og bestemt oss for å kontakte bufetat for å få mer informasjon om det å bli fosterforeldre, og forhåpentligvis bli invitert med på PRIDE-kurs.

Jeg er 27 år gammel og har et barn på 6 år fra et tidligere forhold. Min samboer er 29 år gammel og fungerer som pappa til mitt barn(barnefar er ikke så mye inne i bildet). Vi har vært sammen i 4-5 år (gifter oss i løpet av noen år), og eier nå et stort hus i et rolig boligfelt med masse boltreplass i hagen og gangavstand til skole. Familien består også av to hunder som er godt vandt til barn.

Jeg VET at vi kan gi et godt, trygt og kjærlig hjem til et barn som er i en vond og vanskelig situasjon, men allikevel er jeg så innmari redd for ikke å være "god nok" i barnevernets øyner. Er det flere som har følt det sånn?

Nå skal det sies at jeg ser veldig ung ut for alderen, og det har alltid plaget meg at andre dermed behandler meg som om jeg var langt yngre enn jeg egentlig er. En del av meg frykter nok at også ansatte i barnevernet vil gi meg denne rollen, og ikke ta meg like seriøst som andre som ser "mer voksne" ut. Nå er ikke jeg en voldsomt autoritær person, jeg er ikke den som hever stemmen høyest i et rom fullt av folk, eller den som utrettelig tar på seg oppgaver og verv som andre "vanlige" småbarnsforeldre aldri kunne maktet. Men jeg har så uendelig mye å gi allikevel.

Noen som har erfaringer og tips før jeg starter på denne reisen?

Anonymous poster hash: 11f48...f84

[Gjest Gjest]

Bare husk at det kun sjelden er et glansbilde. Du får ikke et barn som er takknemlig for å kunne bo hos dere.. Du får gjerne et barn med mye sinne og adferdsproblemer. Da må man kunne være bestemt og autoritær - men kjærlig og vise trygghet. Det er en tøff jobb, så vær sikker på at dere er klare for oppgaven. Når det er sagt: fantastisk at det finnes folk som dere - som ønsker å åpne hjemmet for et barn som trenger det:-) Lykke til!

[Leanne]

Har selv erfaring som besøkshjem, hadde 1 barn som var hos oss hver 3.helg. Dette var et "normalt" barn (om man kan si det.. h*n hadde ingen funksjonshemninger/sykdommer) var hos oss fordi foreldrene trengte avlastning.

Våre egne barn var 5, 7. I starten var det veldig gøy med besøksbarnet men etter hvert ble det slitsomt for våre egne barn. Dette barnet var jevngammelt med våre barn men hadde hatt en helt annen oppvekst. Slet med sosialekoder som å dele på ting, vente på tur, ikke alltid bestemme i lek etc. Barnet tok mye plas og våre barn gikk lei. Vi sluttet som besøkshjem etter 1, 5 år.

Viktig å tenke på hvordan det vil være for eget barn å få inn et annet ofte krevende barn i hus.

Vi har fortsatt lyst å være besøkshjem, men vurderer å vente til egne barn er blitt tenåringer/studenter og flyttet ut..

Men for all del ta et PREPkurs og snakk med barnevernet, ofte anbefales det at fosterbarnet er minst i familien og jo mindre de er jo lettere knytter de seg til andre. Og lettere å avlære dårlige vaner..

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg tenker også på barnet dere har. Når man er fosterhjem må man gi barnet som kommer ekstremt mye. Det har vært gjennom mye i livet, og trenger masse kjærlighet, oppmerksomhet, krenser etc. Ofte har de emosjonelle og atferdsmesige vansker, som kan bli vledig vanskelig for det eksisterende barneet og takle.

Hvordan vil det være for deres barn at dere må gi så ekstremt mye tid til et nytt barn helt plutselig? Plutselig dele mamma og papp med et ukjennt annet barn, som atpåtil har en fortid som gjør at de krever ekstra mye. Plutselig kanskje bli satt litt i andre rekke for et annet barn sine vansker?

Jeg kan desverre ikke svare på hvordan barnevernet vil ta dette, og ser at svaret mitt ikke er rettet mot det du spør om men likevel. Jeg har selv vært beredskapshjem før jeg fikk barn (til familiemedlem) og det var veldig tungt og tidkrevende i de periodene det stod på. Skal jeg vurdere noe slikt igjen blir det etter at mine barn har blitt mye større.

Anonymous poster hash: af629...b67

[Biloba]

Jeg ville ventet, så eget barn var eldre og mer robust.

Endret 23. juli 2013 av Biloba

[Teriyaki]

Jeg ville også ventet. Tror ikke det er heldig for en seks-åring å plutselig få et "fosterbarn-søsken" som sannsynligvis har mye bagasje og muligens atferdsproblemer. Det vil kreve mye tid og energi fra dere foreldre, og det er ikke tvil om at det vil gå ut over deres eget barn. Å få et fosterbarn hjem vil ikke føles som å få et søsken for seksåringen.

- Med mindre dere får en baby da, men det er jo ikke så ofte.

[Gjest åffårno]

Utfra det du skriver om egen alder, lengde på forhold, hvilke forventninger dere har til rollen og det du velger å fokusere på som deres "sterke sider" så tenker iallefall jeg at dere ikke enda er modne for oppgaven.

Dere kan helt sikkert være flotte fosterforeldre om endel år til, men personlig ville jeg ikke vurdert dere som klare enda. Og jeg ville helt ærlig ikke synes det var "positivt" at dere kom såpass tidlig i den fasen dere er i nå med en slik forespørsel på den bakgrunnen.

Jeg hadde ønsket meg andre refleksjoner, og et mer realistisk syn på hva rollen innebærer og hvilke konsekvenser dette har for dere som familie. Spesielt for ditt barn, som bare er 6 år - og for vedkommende som skal inn i fosterhjem.

Du bør tenke på hvilken situasjon i deres liv du tror ville være best for et fosterbarn, og om dere egentlig er der akkurat nå. Jeg tenker at dere ikke er det - enda. Senere - ,meget godt mulig.

Husk også på at ikke alle fosterbarn tar imot ditt ønske om "kjærlighet" med takknemlighet og at det kan bli noen ganske tøffe runder du ikke tror kan skje før du står der. Det kan gå hardt utover hele familielivet - og dere skal være robuste nok alle sammen til å takle det.

Føler du virkelig at dere er der enda?

[Gjest åffårno]

Jeg ville også ventet. Tror ikke det er heldig for en seks-åring å plutselig få et "fosterbarn-søsken" som sannsynligvis har mye bagasje og muligens atferdsproblemer. Det vil kreve mye tid og energi fra dere foreldre, og det er ikke tvil om at det vil gå ut over deres eget barn. Å få et fosterbarn hjem vil ikke føles som å få et søsken for seksåringen.

- Med mindre dere får en baby da, men det er jo ikke så ofte.

Om den babyen opplever omsorgssvikt/seksuelle overgrep eller har hatt en mor som har ruset seg under svangerskapet så er det ikke akkurat en dans på roser.

Bare sånn til refleksjon for TS.

Og så har man jo dette med at 6åringen tilknytter seg en person som gjerne skal tilbake til sin biofamilie etter en stund - de færreste får jo ha små eller større barn permanent.

Endret 23. juli 2013 av åffårno

[Teriyaki]

Om den babyen opplever omsorgssvikt/seksuelle overgrep eller har hatt en mor som har ruset seg under svangerskapet så er det ikke akkurat en dans på roser.

Det har jeg heller ikke sagt noe om.

[AnonymBruker]

Ikke glem deres eget barn oppi dette. Dette er noe hele familien gjør, ikke bare mor og far. Er en utaknemlig jobb selv om det gir mye glede også. Som regel er det et foreldresett til som blir stående på sidelinjen (de biologiske foreldrene)

Så tenk dere godt om. Men det fine er at det blir kursing og samtaler så da kan dere finne ut om dere passer.

Anonymous poster hash: 7af01...759

[AnonymBruker]

TS her

Bare husk at det kun sjelden er et glansbilde. Du får ikke et barn som er takknemlig for å kunne bo hos dere.. Du får gjerne et barn med mye sinne og adferdsproblemer. Da må man kunne være bestemt og autoritær - men kjærlig og vise trygghet. Det er en tøff jobb, så vær sikker på at dere er klare for oppgaven. Når det er sagt: fantastisk at det finnes folk som dere - som ønsker å åpne hjemmet for et barn som trenger det:-) Lykke til!

Som foresatt har jeg ingen problemer med å være bestemt og autoritær, jeg mente mer at jeg ikke er den som stikker meg mest frem i store forsamlinger, jeg er ikke den typiske ledertypen blant voksne Vi ville aldri blitt fosterforeldre uten å være helt sikre, men vi tror at vi etter PRIDE-kurset og samtaler med barnevernet vil ha fått nok informasjon til å kunne ta avgjørelsen

Takk for lykkeønskninger

Har selv erfaring som besøkshjem, hadde 1 barn som var hos oss hver 3.helg. Dette var et "normalt" barn (om man kan si det.. h*n hadde ingen funksjonshemninger/sykdommer) var hos oss fordi foreldrene trengte avlastning.
Våre egne barn var 5, 7. I starten var det veldig gøy med besøksbarnet men etter hvert ble det slitsomt for våre egne barn. Dette barnet var jevngammelt med våre barn men hadde hatt en helt annen oppvekst. Slet med sosialekoder som å dele på ting, vente på tur, ikke alltid bestemme i lek etc. Barnet tok mye plas og våre barn gikk lei. Vi sluttet som besøkshjem etter 1, 5 år.

Viktig å tenke på hvordan det vil være for eget barn å få inn et annet ofte krevende barn i hus.
Vi har fortsatt lyst å være besøkshjem, men vurderer å vente til egne barn er blitt tenåringer/studenter og flyttet ut..

Men for all del ta et PREPkurs og snakk med barnevernet, ofte anbefales det at fosterbarnet er minst i familien og jo mindre de er jo lettere knytter de seg til andre. Og lettere å avlære dårlige vaner..
Lykke til

Takk for at du deler erfaringen din med meg! Jeg forstår godt at det kan være en stor påkjenning for barna i huset, og dette er selvsagt også noe vi har tenkt mye på. Barn er så forskjellige, og en kan aldri helt forutsi hvordan de vil oppleve det når fosterbarnet er i hus og en skal fungere i hverdagen. Det kan gå begge veier. Selv kjenner jeg noen som har vokst opp med fosterbarn i familien, og de har bare hatt positive ting å si (det betyr ikke at det var en dans på roser, men de mener selv at de lærte og fikk mye ut av dette).

Gjennom kurset vil vi, ettersom jeg har lest og hørt, lære mye både om oss selv og hverandre, og barnevernet vil etter kurs og flere hjemmebesøk forhåpentligvis føle at de kjenner oss godt nok til å godkjenne oss eller ikke. Blir vi ikke godkjent, og de mener vi trenger å "modnes" noen år til, så er det helt greit. Det er barna det handler om

Anonymous poster hash: 11f48...f84

[Gjest mor]

Lykke til! Jeg har selv vært besøksmor og beredskapsmor, og synes det var lærerikt og veldig positivt. Jeg vil absolutt anbefale at fosterbarnet er yngre enn deres eget barn, da det kan være problemer som barnevernet ikke vet om, og som kan gå utover deres eget barn. Jeg ser ikke noe galt i å være fosterhjem i 20-årene! Flott at dere vil gjøre dette.

[Gjest Gjest]

Lykke til men, tviler på at dere blir godkjent. Som regel så plasseres ikke barn i fosterfamilier hvor fosterforeldrene har egne barn som er under 12 år.

[AnonymBruker]

Lykke til men, tviler på at dere blir godkjent. Som regel så plasseres ikke barn i fosterfamilier hvor fosterforeldrene har egne barn som er under 12 år.

Hvilken regel er dette? Jeg vet om mange fosterfamilier med biologiske barn som er under 12 år...

Anonymous poster hash: 56236...ae1

[AnonymBruker]

TS her

Jeg tenker også på barnet dere har. Når man er fosterhjem må man gi barnet som kommer ekstremt mye. Det har vært gjennom mye i livet, og trenger masse kjærlighet, oppmerksomhet, krenser etc. Ofte har de emosjonelle og atferdsmesige vansker, som kan bli vledig vanskelig for det eksisterende barneet og takle.

Hvordan vil det være for deres barn at dere må gi så ekstremt mye tid til et nytt barn helt plutselig? Plutselig dele mamma og papp med et ukjennt annet barn, som atpåtil har en fortid som gjør at de krever ekstra mye. Plutselig kanskje bli satt litt i andre rekke for et annet barn sine vansker?

Jeg kan desverre ikke svare på hvordan barnevernet vil ta dette, og ser at svaret mitt ikke er rettet mot det du spør om men likevel. Jeg har selv vært beredskapshjem før jeg fikk barn (til familiemedlem) og det var veldig tungt og tidkrevende i de periodene det stod på. Skal jeg vurdere noe slikt igjen blir det etter at mine barn har blitt mye større.

Anonymous poster hash: af629...b67

Takk for svar

Ja, som jeg har skrevet tidligere har vi også tenkt en del på barnet vi allerede har. Vi har pratet med barnet, og h*n er klar over at det finnes foreldre som ikke har ressurser til å gi barna sine alt de trenger, og at da andre familier, for en lengre eller kortere periode, kan åpne armene for dem. Barnet mitt kjenner også litt til dette, da h*n ikke har samvær med sin biologiske far grunnet han ikke klarer å ta seg av barnet.

Du spør hvordan det vil være for barnet å plutselig måtte dele mamma og pappa med et annet barn som krever mye. Men barn opplever også å få biologiske søsken som kan kreve mye, f.eks kan det nye familiemedlemmet være sterkt handikappet. Da må foreldrene passe på å prioritere også det eldste barnet, akkurat som en sørger for å ikke "glemme" sitt biologiske barn når et krevende fosterbarn flytter inn. Jeg mener at et godt samspill mellom de voksne vil sørge for at både biologiske barn og fosterbarn vil føle seg sett og ivaretatt.

Jeg vokste selv opp med en yngre bror som virkelig slet med ADHD. Han var bråkete, vill og utagerende, og til tider rømte vi huset for å slippe unna galskapen. Det var vanskelig for oss eldre søsken å ikke føle motvilje når denne bråkmakeren satte huset på hodet -og allikevel ikke måtte kjenne på konsekvenser. Hadde foreldrene mine samarbeidet bedre, og også vært åpne med oss andre barn om HVORFOR lillebror var som han var, så tror jeg at det ville vært langt enklere for oss å godta og leve med situasjonen.

Anonymous poster hash: 11f48...f84

[AnonymBruker]

TS her

Jeg ville også ventet. Tror ikke det er heldig for en seks-åring å plutselig få et "fosterbarn-søsken" som sannsynligvis har mye bagasje og muligens atferdsproblemer. Det vil kreve mye tid og energi fra dere foreldre, og det er ikke tvil om at det vil gå ut over deres eget barn. Å få et fosterbarn hjem vil ikke føles som å få et søsken for seksåringen.

- Med mindre dere får en baby da, men det er jo ikke så ofte.

Takk for svar

Jeg mener at barn er veldig forskjellige, og noen 6-åringer er bedre utrustet enn andre. Jeg tror også at om en er flink til å prate med barnet både i forkant og underveis, vil det kunne gå riktig bra. Jeg har som skrevet tidligere, venner som har vokst opp med fosterbarn i familien. De så og ser på fosterbarna som sine søsken, selv om fosterbarna ikke kom inn i familien som babyer. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jeg vil bare ha frem at det ikke finnes noen fasit på hvordan det er for biologiske barn å få fosterbarn i hus.

Ovenfor har jeg skrevet om min yngre bror med diagnoser og atferdsproblemer. En er aldri garantert å få et lite krevende barn enten de er biologiske eller fosterbarn, og den risken tar alle som velger å få flere barn enn ett. Takk for dine synspunkter

Utfra det du skriver om egen alder, lengde på forhold, hvilke forventninger dere har til rollen og det du velger å fokusere på som deres "sterke sider" så tenker iallefall jeg at dere ikke enda er modne for oppgaven.

Dere kan helt sikkert være flotte fosterforeldre om endel år til, men personlig ville jeg ikke vurdert dere som klare enda. Og jeg ville helt ærlig ikke synes det var "positivt" at dere kom såpass tidlig i den fasen dere er i nå med en slik forespørsel på den bakgrunnen.

Jeg hadde ønsket meg andre refleksjoner, og et mer realistisk syn på hva rollen innebærer og hvilke konsekvenser dette har for dere som familie. Spesielt for ditt barn, som bare er 6 år - og for vedkommende som skal inn i fosterhjem.

Du bør tenke på hvilken situasjon i deres liv du tror ville være best for et fosterbarn, og om dere egentlig er der akkurat nå. Jeg tenker at dere ikke er det - enda. Senere - ,meget godt mulig.

Husk også på at ikke alle fosterbarn tar imot ditt ønske om "kjærlighet" med takknemlighet og at det kan bli noen ganske tøffe runder du ikke tror kan skje før du står der. Det kan gå hardt utover hele familielivet - og dere skal være robuste nok alle sammen til å takle det.

Føler du virkelig at dere er der enda?

Da jeg skrev tråden, ønsket jeg å vite om det var flere som i forkant av det å bli fosterforeldre var redd for ikke være "bra nok" i barnevernets øyner. Ville også gjerne ha tips fra de som ble fosterforeldre i samme alder som oss, men jeg var ikke flink nok til å få frem det ser jeg. Allikevel setter jeg selvsagt pris på tilbakemeldinger fra alle som har erfaringer med dette

Beklager om jeg ikke skrev så utfyllende om oss som personer og akkurat hvorfor vi føler vi kunne passet som fosterforeldre, men det er barnevernet som skal avgjøre om vi er skikket til dette, og ikke KG. Dermed skrev jeg heller ned de mer generelle kravene som vi dekker (som at vi eier bolig og har mer enn nok hus- og hjerterom, stabil livssituasjon og økonomi).

Jeg innbilder meg ikke at det er en dans på roser, og at et evt fosterbarn skal kaste seg i armene våre av ren takknemlighet. Jeg er fullt klar over at det kan være en vanskelig, utmattende, hjerteskjærende og utakknemlig jobb. Men jeg tror ikke at noen virkelig forstår hvordan det er før de selv sitter i situasjonen.

Takk for dine synspunkter, vi har selvsagt allerede tenkt mye på de tingene du nevner

Anonymous poster hash: 11f48...f84

[AnonymBruker]

TS igjen, må ta dette stykkevis

Ikke glem deres eget barn oppi dette. Dette er noe hele familien gjør, ikke bare mor og far. Er en utaknemlig jobb selv om det gir mye glede også. Som regel er det et foreldresett til som blir stående på sidelinjen (de biologiske foreldrene)
Så tenk dere godt om. Men det fine er at det blir kursing og samtaler så da kan dere finne ut om dere passer.

Anonymous poster hash: 7af01...759

Hei

Vi har tenkt mye på det, og som du sier er det utrolig fint at en får kursing og samtaler med barnevernet i forkant, slik at en får det grunnlaget en trenger for å ta den store avgjørelsen.

Lykke til! Jeg har selv vært besøksmor og beredskapsmor, og synes det var lærerikt og veldig positivt. Jeg vil absolutt anbefale at fosterbarnet er yngre enn deres eget barn, da det kan være problemer som barnevernet ikke vet om, og som kan gå utover deres eget barn. Jeg ser ikke noe galt i å være fosterhjem i 20-årene! Flott at dere vil gjøre dette.

Takk for svar og for at du deler dine erfaringer! Jeg har også tenkt litt på at det kan være en fordel at mitt barn blir eldstemann, og dette vil jeg også prate med barnevernet om.

Takk for positiv tilbakemelding

Lykke til men, tviler på at dere blir godkjent. Som regel så plasseres ikke barn i fosterfamilier hvor fosterforeldrene har egne barn som er under 12 år.

Jeg vet om mange fosterfamilier som har hatt egne barn langt under 12 år. Jeg tror det kommer helt an på familien som stiller seg til disposisjon Men takk for lykkeønskninger

Anonymous poster hash: 11f48...f84

[Gjest Fostermamma]

De fleste vil vel være litt bekymret for å ikke være "gode" nok. Tror dere fint kan bli fosterforeldre. Men jeg tenker det, av hensyn til fosterbarnet/a, er ekstremt viktig at man er innstilt på å stå i det gjennom alt det vanskelige som vil komme. Si heller nei når det kommer en forespørsel om et konkret barn, enn ja med litt dårlig magefølelse. Jeg kjenner til fosterforeldre som har gitt opp. Og det er selvsagt så utrolig negativt for barnet, som gjerne allerede har flere brutte relasjoner bak seg. Ingen kan vite hvordan det er å være fosterforeldre før man har prøvd. Det er umulig å sette seg inn i hvor krevende det kan være både emosjonelt og på andre måter. Men det er jo et veldig stort behov for fosterforeldre, og jeg tror dere kan klare det fint. Det er jo "vanlige" familier man prøver å rekruttere, ikke overmennesker. Jeg tenker at man må ha idealismen i bunn, slik som dere har, det hjelper når det butter veldig imot. Men dere må også være realistisk og forberedt på at man kan få et barn som både vil kreve mye av dere og samtidig være avvisende.

Vi fikk fosterbarna først, og venter nå på det første "biologiske". Tror de fleste kombinasjoner kan være bra, bortsett fra at det bør være noen år i aldersforskjell mellom det barnet dere allerede har og det dere får.

[AnonymBruker]

TS

De fleste vil vel være litt bekymret for å ikke være "gode" nok. Tror dere fint kan bli fosterforeldre. Men jeg tenker det, av hensyn til fosterbarnet/a, er ekstremt viktig at man er innstilt på å stå i det gjennom alt det vanskelige som vil komme. Si heller nei når det kommer en forespørsel om et konkret barn, enn ja med litt dårlig magefølelse. Jeg kjenner til fosterforeldre som har gitt opp. Og det er selvsagt så utrolig negativt for barnet, som gjerne allerede har flere brutte relasjoner bak seg. Ingen kan vite hvordan det er å være fosterforeldre før man har prøvd. Det er umulig å sette seg inn i hvor krevende det kan være både emosjonelt og på andre måter. Men det er jo et veldig stort behov for fosterforeldre, og jeg tror dere kan klare det fint. Det er jo "vanlige" familier man prøver å rekruttere, ikke overmennesker. Jeg tenker at man må ha idealismen i bunn, slik som dere har, det hjelper når det butter veldig imot. Men dere må også være realistisk og forberedt på at man kan få et barn som både vil kreve mye av dere og samtidig være avvisende.

Vi fikk fosterbarna først, og venter nå på det første "biologiske". Tror de fleste kombinasjoner kan være bra, bortsett fra at det bør være noen år i aldersforskjell mellom det barnet dere allerede har og det dere får.

Tusen takk for et godt svar!

Det er så sant det du sier, at disse barna har gått igjennom så mye allerede, og fortjener fosterforeldre som ikke gir dem opp. Derfor er det viktig at en ikke tar seg vann over hodet, men er realistisk når en får forespørsel om et barn.

Får jeg spørre hvordan dere opplevde prosessen når dere bestemte dere for å bli fosterforeldre?

Anonymous poster hash: 11f48...f84

[AnonymBruker]

Hvis noen flere har erfaringer, så del dem gjerne med meg!

Anonymous poster hash: 11f48...f84