Er jeg klar for dette?

[AnonymBruker]

Jeg er tidlig 20 årene og har til nå vært i et langvarig forhold som brått endte fire måneder inn i svangerskapet. Han vil ikke ha kontakt meg den lille når den tid kommer eller meg. Nå sitter jeg her å tenker ting som; vil jeg ødelegge hele ungdomstiden min? Aldri få gå ut? Miste alle venner, og alt vil forandre seg? Er jeg klar for dette eller vil jeg bli veldig ensom? Vil jeg noengang finne en som vil ha oss begge eller vil jeg bare ha meg og den lille for alltid? Er jeg klar for dette? Dette ansvaret, er jeg virkelig klar?

Jeg som har gledet meg så mye er plutselig så usikker..

Anonymous poster hash: 2afb6...d27

[Gjest RompeRusk]

Du skal se at det går flott! Mange unge mødre sier at de gjerne HADDE utsatt tidspunktet om de kunne, men at de likevel ikke vært foruten sin vesle

Og jeg tror at barnefar kommer til å komme til fornuft med tiden, spesielt når den lille blir født.. Det er jo barnet hans!

Og mange finner kjærligheten senere i livet, også alenemødre, så det ville jeg ikke vært bekymret for

Massemasse lykke til

[Eyra]

Du blir nok klar når tiden er inne. Det er forståelig at du er bekymret og usikker fordi du (plutselig) er alene. Det var jo ikke sånn du så det for deg. Du vil ikke ødelegge en verdens ting, du blir mamma til et barn som trenger deg, og det overgår alt annet

[AnonymBruker]

Mens jeg for min del tenker at klar det blir man aldri, det vil for mange komme som ett sjokk uansett. Selv er jeg gift, har vært sammen med mannen min lenge, har en godt etablert jobb og hus etc. men likevel kom det som et sjokk. Jeg har måttet lære meg den nye livssituasjonen, like mye som du kommer til å måtte. Ja, jeg kan dele ansvaret, men må også tåle belastningen det er på et forhold og den utfordringen man har i å skulle finne ut hvem man er som foreldre sammen.

Å være klar for barn blir man kanskje aldri 100%, men de aller fleste av oss klarer oss veldig godt likevel, og vi må alle lære oss den nye jobben og den nye rollen. Til slutt finner vi løsningne som passer for oss, finner ut hvem i støtteapparatet man kan lene seg på og finner sakte men sikkert tilbake til deler av seg selv igjen, selv om andre deler av oss ofte vil være forandret for alltid.

Poenget er at du ikke er alene om å føle det på denne måten, og at jeg som eldre og mer etablert enn deg har hatt akkurat de samme redslene. Vi må begge bare godta at vi får gjøre vårt beste og lære oss den nye livssituasjonen litt etter hvert.

Anonymous poster hash: 22850...ef7