trist til sinns

[Gjest ensom]

hei. Jeg er en jente på 24 som nå sitter alene i leiligheten og ser det fine været utenfor.. og det gjør meg deprimert.. Jeg har ikke noe jobb akkurat nå og er nettopp ferdig utdannet.. Hadde egentlig tenkt å nyte ferien men jeg har ingen å være med.. har vel egentlig innsett at jeg ikke har et veldig stort nettverk og de som er hjemme nå er opptatt med andre ting, noe jeg også kan forstå.. men når jeg er lei meg så blir alt mer svart..

Har nylig vært gjennom en familiesituasjon som har gjort meg veldig veldig sliten, har vært mye redd og lufta har gått helt ut av meg... er en situasjon som har vart en snau uke som tilslutt utartet seg til å bli ganske alvorlig.. men nå håper jeg ting har løst seg.. men likevel har jeg ikke greid å slappe av og tårene bare renner.. jeg har vært mye trist før, og sliter med angst og depresjon (hvis jeg skal være ærlig med meg selv). Og jeg synes så lett synd på meg selv, jeg er mye alene og da begraves hodet i alle negative ting.. Jeg hater virkelig å være i leiligheten når det er fint vær men aner ikke hva jeg skal ta meg til.. ikke har jeg lyst å gå å bade et sted alene eller ligge ute i sola.. og blir så lett for varm og synes det blir så ubehagelig.. og ville helst vært med noen da jeg sliter med ettervirkninger av denne familiesituasjonen nå.. er flere i familien som har sagt jeg ikke bør være alene nå men i dag reiser min far bort og de andre er også borte.. så føler meg så ufattelig ensom.. og blir rett og slett trist av å se andre poste bilde på faccebook fra badestrender osv osv..

jeg fikk mg en utenlandstur denne ferien og er selvfølgelig veldig glad for det.. og greide faktisk å være glad fram til jeg kom hjem igjen men så kom smellen.. jeg har også slitt mye med dette med jobbsøking da jeg sliter med angst.. og dytter det litt bort samtidig som jeg vil unne meg litt ferie.. men hva er poenget med ferie om jeg bare sitter og er trist.. egentlig hadde jeg planer med et familiemedlem om å nyte været sammen i helga, ettersom hun også er mye ledig.. men så skjedde den greia og ting ble bare snudd på hue.. er bare helt utpumpa og utslitt og tårene bare renner og renner og renner.. jeg prøver å sende ut meldinger til de jeg kan, dda jeg er en person som søker støtte selv om jeg trenger det.. men samtidig vil jeg ikke plage folk for mye da de har sine ting å tenke på eller er på ferie.. feks føler jeg at jeg plager min far mye (han er veldig viktig for meg), men vet jo at han har sitt liv og.. og han har vært veldig støttende de siste dagene.. men alikevel går alt skeis når jeg er alene igjen.. kveldene går bedre da det fine været da er over og jeg bare kan sitte inne med god samvittighet..

tenker også på andre ting som gjør meg trist, som det at jeg aldri får meg kjæreste.. og føler jeg prøver men vet jeg stresser for mye med det da jeg fortsatt er ung.. men ville så gjerne hatt denne forelsket følelsen igjen og følelsen av å ha en der som jeg kunne tilbrakt dagene med... men selvtilliten min er ikke på topp og vet jeg egentlig burde fikse opp i dette før jeg får meg en kjæreste.. hvem vet..

men dette er en sånn dag hvor alt bare hoper seg opp.. og jeg har behov for å snakke med en i familien som var involvert i den situasjonen som oppsto.. men får ikke svar.. selvom det er rimelig at jeg får pratet med henne.. nei huff.. sitter og er redd og lei meg og bekymret over alt som har skjedd fortsatt.. vet dere vil komme med råd som å gå en tur, trene, dra og bade eller gjøre noe annet alene.. men ærlig talt så har jeg prøvd dette før.. men vet at jeg bare blir mer lei meg av det fordi jeg faktisk vil gjøre slike ting sammen med noen.. hvetfall å gå tur/bade.. og kanskje spesielt nå fordi jeg har behov for å være sammen med noen.. evt tenke på noe annet.. føler at jeg bare sitter i et dypt hull som jeg ikke kommer meg opp av.. vet at denne tråden sikkert ikke er like interessant som andre men jeg ber om råd evt bare noen ord.. vet ikke helt hva heg søker men følte for å lufte meg litt..

[Gjest ensom]

ts igjen..

vil bare og legge til at jeg tror noe av grunnen til at jeg kan bli så trist på sommern (har skjedd før, men seff verre nå pga den tingen som har skjedd), er at jeg savner å være barn og somrene da man stadig fant på ting.. jeg har innsett at jeg savner på mange måter å være et bekymringsløst barn, der familien dro meg med på ting hele tiden om sommeren.. det er en lang historie men jeg føler meg plutselig veldig alene i familien.. vil også legge til at når noen først ber meg med på noe så er jeg med med en gang, og kan også ta initiativ selv.. men jeg gidder bare ikke nå som jeg vet at de fleste er opptatt med jobb eller borte eller bare ikke er så interessert..og da jeg ikke er meg selv denne tiden her så vil jeg ikke være med hvem som helst heller..

[AnonymBruker]

Høres ut som en trist situasjon, synes også at alt blir verre når det er fint vær og "alle" er ute og koser seg. Det er kjedelig å ikke ha noe å gjøre og alle andre er opptatt. Vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi deg, men håper at du får jobb og at situasjonen din blir bedre.

Anonymous poster hash: fe1fa...76f

[AnonymBruker]

Sommerferie og sol og sommer kan sammenlignes med jul og påske, alle skal være sosiale og ofte sitter man alene. Da kommer tankene og angst og depresjon er ikke to utadskilte ting, men går gjerne hånd i hånd og påvirker hverandre.

Du høres reflektert ut, og det du skriver om at du savner familien og den gang du var barn - det det skjedde noe hele tiden, den kjenner jeg igjen. Nå er det så varmt ute at jeg har bestemt meg for å være hjemme i dag, er invitert ut på grilling, men det betyr ikke at jeg ikke føler meg ensom og alene. Alene fordi jeg ikke føler jeg har noe ork til å delta sosialt.

Jeg er en type som kan gjøre ting alene, bade eller gå en tur i skogen og tvinger meg ofte til å gjøre det, men hvis jeg stresser med tanken på alt jeg går glipp av får jeg ikke gjort noe og tankene blir knugende. Synes ikke du skal la være ta kontakt med familie og venner, det er lov å slite og alle sliter iblant selv om det ikke er tydelig utad.

Anonymous poster hash: 68b67...18e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg har samboer,men har følt meg trist og litt alene i sommer. Har jo hatt fine stunder,men savner også den tiden da sommeren var noe jeg gledet meg til og at det alltid var noe å finne på.

Har et ganske anstrengt forhold til familien så jeg holder meg litt unna dem nå siden jeg blir utrolig sliten av å være sammen med dem.Jeg har heller ikke noe særlig til nettverk,og har egentlig bare samboer.

Sliter også med angst og depresjon forresten.

Syns det hjelper å gå en tur eller gjøre noe inne for å få tankene bort fra alt som plager meg. Blir jeg sittende inne uten å gjøre så mye så surrer og går tankene mye mer og da blir jo enda mer deprimert.

En må nesten bare prøve å akseptere at sånn er det nå,det er lov til å ha dårlige dager/perioder,men også ikke å gi opp helt.

Anonymous poster hash: bcd0e...03b

[Gjest ts ensom]

TS her: Hei og takk for svarene jeg har fått til nå..

Du siste som svarte: du har helt rett i dette med sommer og andre "høytider".. Man føler et ekstra press med å være sosial og sammen emd noen når det kommer tider der mange er sammen med andre.. I går gikk jeg i byen og så mange vennegjenger sole seg eller grille osv i parkene.. merket det bare ble mørkt innvendig.. og så ble varmen så uebhagelig og jeg hadde ikke lyst å være der samtidig som jeg ikke kan fordra å være i leiligheten når jeg har det sånn og sola skinner..

jeg hadde så inderlig håpet jeg kunne unngå å være trist denne sommern da det gikk så greit fram til etter ferieturen.. men så tror jeg den situasjonen som oppsto også var med på å slå meg mer ned i bakken.. Er glad andre kan forstå hva jeg mener med det å være barn... er noe med det at da følte også andre voksne ansvar for å få en til å ha bra dager.. og det på en måte var en annens forpliktelse å sørge for at ting skjedde.. man slapp liksom å ordne alt selv.. men nå som jeg er voksen vet jeg at det forventes av meg at jeg greier meg selv og finne på ting selv- noe jeg selvfølgelig også forstår.. men det er så mye mer med det å være barn jeg savner, den spesielle omsorgen man fikk osv.. mens nå må jeg ta ansvar or det meste selv..

Men fortsatt trenger jeg støtte fra familien og jeg har nok mye mer kontakt med familien enn mange andre, men dette handler mye om at jeg alltid har hatt litt færre venner enn mange andre. men jeg er ganske sær og selektiv hva venner angår, noe jeg egentlig er litt fornøyd med og.. tar bare vare på de jeg føler er genuint opptatt av meg og er jo mange dårlige vennskap ute og går.. og jeg er heller ikke spesielt flink på å holde ppå alle mennesker jeg blir kjent med.. for det høres kanskje rart ut mtp alt jeg har skrevet. men jeg trives i mitt eget selskap og jeg er ikke den som tar mest initiativ selvom jeg selvfølgelig gjør det innimellom. men jeg tror det handler om dårlig selvtillit og, er redd for å bli avvist av de som ikke er aller nærmest, at de kanskje synes det er teit jeg ber dem med på ting osv.. men nå er jeg kanskje litt sær på det området.. men når sommern kommer som nå så skulle jeg ønske jeg var en type som holdt på selv litt fjernere eller mindre gode venner om man kan si det sånn.. for har venninner som sikkert har 100 bekjente, og selvom de ikke er nære venner så kan de gjøre mye sosialt sammen.. men sånn fungerer det ikke for meg.. men jeg vet jo nesten garantert at en venninne er med folk hver eneste dag, selv de dagene hun jobber og.. jeg har aldri vært så flink til å holde meg opptatt med noe hver eneste dag.. og skal jeg bare en liten ting, som å spise med noen på kvelden, så er jeg som oftest alene resten av dagen..

Sorry all bablinga.. men det er kjipt å være alene på sommern, men er ekstra nervøs nå.. i årene som var hadde jeg ihvertfall en skole med venner å gå på, og var sammen med noen hver dag. Nå som jeg er ferdi utdannet endrer jo det seg og jeg opplever at en del av de jeg ble veldig god venn med, flytter tilbake dit de kom fra eller gjør andre ting som gjør at de ikke bor i samme by eller langt unna.. bestevennen min bor også ganske langt unna noe som er tungt.. hun er den eneste jeg kan si det meste til.. jeg har en i familien jeg henger mye med men er redd det kan bli for mye også.. MEN nå er jeg i den situasjonen hvor jeg er veldig redd for hva som vil skje til høsten.. jeg håper så inderlig jeg kan få en jobb et sted (kommer til å søke alt..) der miljøet er godt og relativt stort så jeg forhåpentligvis kan få meg noen flere venner.. men hvis det ikke skjer (noe som er litt typisk min flaks) så vet jeg ikke hva jeg gjør, da jeg er så avhengig av å se folk jevnlig.. og er red depresjonen kan bli enda verre om jeg tilslutt nesten blir venneløs.. det er tungt.. og misunner som sagt alle andre som har så mange de kjenner og så mye de gjør.. så går rundt med en liten nervøs klump i magen og..

foreløpig har jeg egentlig bare planer om å prøve å kose meg og gjøre hyggelige ting disse dagene da jeg har økonomi til å utsette jobbsøking litt.. og vet at jeg skal på en liten tur til med en i familien på fjellet også.. så det ser jeg fram til. så jeg håper jeg kan få det til men foreløpig føles det litt mørkt.. Men jeg snakket med faren min istad og han oppfordret meg til å gå meg en tur, kanskje til et vann i nærheten for å få meg en dukkert.. selvom jeg synes det da blir vondt å se alle andre som sitter der og koser seg sammen..så kommer ikke til å sitte der og glane i evigheter men bare bade litt og så lese litt bok og så gå.. men er redd kvelden blir trist igjen.. huff.. jaja takk for svarene jeg har fått..

til du som svarte meg sist, så er det nok lurt å tvinge seg ut selvom man tror det ikke hjelper.. for jeg vet jo at jeg som oftest blir hakket gladere om jeg går ut, men noen ganger slår det andre vei og.. hater virkelig disse dagene ved å sitte i sofaen og være for varm og bare glane på dårlige tv-programmer.. så tror jeg bare må ut snart før jeg går på veggen.. men har det fortsatt vondt og er bekymret for ting som har skjedd.. men må bare prøve å skyve det bort litt.. nå utsetter jeg også å gå ut men det er litt fordi jeg ikke takler for mange folk på badeplassene men er jo typisk.. så får bare finne meg en liten flekk for meg selv uansett..

hilsen ts

[Gjest ts ensom]

Kjenner meg igjen. Jeg har samboer,men har følt meg trist og litt alene i sommer. Har jo hatt fine stunder,men savner også den tiden da sommeren var noe jeg gledet meg til og at det alltid var noe å finne på.

Har et ganske anstrengt forhold til familien så jeg holder meg litt unna dem nå siden jeg blir utrolig sliten av å være sammen med dem.Jeg har heller ikke noe særlig til nettverk,og har egentlig bare samboer.

Sliter også med angst og depresjon forresten.

Syns det hjelper å gå en tur eller gjøre noe inne for å få tankene bort fra alt som plager meg. Blir jeg sittende inne uten å gjøre så mye så surrer og går tankene mye mer og da blir jo enda mer deprimert.

En må nesten bare prøve å akseptere at sånn er det nå,det er lov til å ha dårlige dager/perioder,men også ikke å gi opp helt.

Anonymous poster hash: bcd0e...03b

ts her.

Sier ikke det er bra at andre også sliter, men er godt å vite at man ikke er helt alene om å ha noen av de samme følesene knyttet til ferie og varme.. som sagt så er det så uendelig mye fokus gjennom reklame og medier hvor sosial man skal være, nyte sommermaten med de 50 nærmeste vennene osv osv.. og dette setter selvfølgelig enda mere preg..

du er ihvertfall heldig som har en samboer,selv bor jeg alene. Dette er også noe jeg har valgt selv, da jeg tror jeg lett kunne blitt sprø av å bo feks i et kollektiv. men er så todelt.. liker å bo alene samtidig som det er lettere å falle ned i mørke rom med tankene..

du har rett i at det hjelper å gå ut en tur, selvom det bare er det- en tur. Jeg vasket også kjøkkenet her om dagen da jeg ikke hadde noen planer og det hjalp også for å få tankene over på noe annet.. men da var det ikke på langt nær like fint vær, og jeg tror jeg bare blir mer deppa av å vaske feks når været er så fint.. jeg burde rydde og vaske en del i leiligheten men dette tenkte jeg å utsette til en dag det ikke er så topp vær.. men det hjelper selvfølgelig å gjøre noe, få tankene på noe annet..

føler meg generelt mye mislykka mtp at jeg ikke er så flink på å holde orden i leiligheten, jobb +++.. det er ikke lett og merker nå at så mange negative tanker hoper seg opp..

[AnonymBruker]

Det går over. Det virker som du har falt i fellen med å gruble og tenke depressivt nå, men det går over. Tror alle, uansett alder, kan falle i de samme tankene. Jeg sliter med å tenke på alt noen ganger, hvordan klimaforandringene vil påvirke fremtiden, økonomi, jobb, helse, bekymringer...

Selv har jeg bestemt meg for å lage litt god mat, lese en bok og bare innse at mine tanker om alt som bekymrer nå, går over. Det er ikke lett, men som du sier ts, å gjøre noe i alle fall, selv om det er sol og sommer, hva betyr det om man melder seg litt ut, om man faktisk vasker vinduer mens andre er ute og griller og bader? Det handler om å presse seg selv til å være litt egoistisk fordi man fortjener det.

Anonymous poster hash: 68b67...18e

[AnonymBruker]

Hvor i landet bor du hen da TS ?

Anonymous poster hash: 12b9a...448

[Gjest ts ensom]

jeg bor i osloområdet

[Gjest ts ensom]

hei dette er ts igjen..

jeg trenger å lufte tankene mine igjen.. jeg har over flere uker nå ikke greid å gi slipp på den tristheten jeg føler inni meg.. og nå har det blitt som en mer konstant tristhetfølelse som ikke vil gi slipp.. Som det første innlegget mitt forklarer så hadde vi en hendelse i familien som rystet meg veldig (ikke dødsfall) og etter dette skjedde har jeg slitt med at jeg gråter mye og er mye deppa. Denne gråtingen og tristhetsfølelsen har kommet og gått i sikkert noen år nå, og jeg synes det er så ufattelig vanskelig å forklare hva som gjør meg så trist.. bare jeg tenker på tilværelsen og omgivelsene rundt meg, så kan jeg bli trist.. kan bli trist og dårlig av å være steder, uansett hvor jeg er.. og føler meg ofte fortvilet og kjenner på en veldig tung håpløshet.. Jeg trodde det ville bedre seg etter jeg startet hos psykolog (som jeg er fornøyd med), men føler ikke at ting har bedret seg så mye (kanskje litt på andre plan men ikke det som sirkulerer seg rundt depresjonen).

Det jeg i hovedsak sliter med nå er mangel på selvtillit.. noe som alltid har vært vanskelig for meg..både når det gjelder det fysiske men også hvordan jeg virker på andre mennesker. Jeg sliter også med veldig mye selvbebreidelse og skyldfølelse mtp familie og noen venner fordi jeg er redd de blir slitne av at jeg "klager" og snakker med dem om problemene.. for meg er det viktig å snakke om det som plager meg, men jeg fikk nå beskjed fra et familiemedlem om at h*n forstår at jeg har det tungt men at noen ting må man være alene om og takle alene.. det får meg til å føle meg enda mer ensom enn jeg allerede gjør..

jeg føler meg veldig alene i denne verden og tenker at ingen hadde lagt merke til det om jeg forsvant.. jeg har jo forståelse for at andre har nok med seg selv, men hvem kan jeg da snakke med? Feks føler jeg at jeg trenger familien veldig nå, og spesielt støtte fra min far.. men problemet er at vi er veldig forskjellige og føler han har litt problemer med å forstå hvor alvorlig livssituasjonen min er nå.. selvom vi er veldig nære og "close".. jeg føler meg på mange måter ikke sett, og føler folk ikke innser hvor alvorlig sinnstemningen min er nå.. så hva gjør jeg.. har prøvd alt, overdramatiserer ekstremt til tider for å bli hørt men ja.. dette er vanskelig uten å høres sippete ut.. for vet jeg kan høres slik ut men det er så alvorlig for meg at jeg kan smågråte alle dager.. jeg har også blitt ekstremt tiltaksløs, og hater tanken på å være blant folk..

jeg føler jeg også har blitt mindre konsentrert om dagen, og har nå i tillegg blitt syk. en annen ting som skremmer meg fælt er at jeg også nå får hyppigere og hyppigere raserianfall.. mest alene men ogs foran en som står meg nær i familien.. er nesten så jeg føler selv at jeg har en skrue løs eller at hjernen min har koblet seg ut litt.. Jeg har også ødelagt en ting i raseri nå og dette har jeg nå og ekstrem skyldfølelse for.. og har dårlig samvittighet for da tingen ikke tilhørte meg.. og etter det skjedde fikk jeg et totalt sammenbrudd.. pga den tingen.. og den var ikke veldig dyr engang, men er redd for at alle rundt meg nå er sinte på meg pga den tingen.. selvom problemene er større enn bare at den tingen ble ødelagt..

Jeg tror det kan være former for panikkanfall eller angst.. jeg skal nå søke jobb og knytter en enorm angst opp til dette.. jeg har fram til nå studert og hatt gode resultater og jobbet hardt.. etter en lang sommerferie er nå planen at jeg skal ta meg en vanlig grei jobb til jeg finner ut hva jeg vil.. men angsten rundt dette med jobb har bare eksplodert og jeg klarer knapt å søke jobber.. har bare søkt nnoen og jeg sitter nå med en enorm angst for at de skal ringe... samtidig som at jeg vet at å bare tilbringe dagene alene uten å gjøre noe ikke er bedre enn å ha jpbb og tjene penger.. men jeg har bare mistet alt som er av selvtillit og er redd for å bli slakta på intervju og føler ingen vil ansette meg.. spesielt siden jeg er oppehngt i mitt eget utseende og føler jeg ikke vil duge til en evt kassajobb eller butikkjobb.. og tenker at jeg ikke vil kunne utføre de enkleste oppgaver.. det føles heller ikke spesielt kult at "alle" andre har venner å henge med hele tiden eller har jobb og jobber mye.. mens jeg sitter her og ikke får noe utav livet.. selvom jeg "bare" har hatt sommerferie i 1-2 mnd.. får det til å høres som jeg har sitti på ræva i et år uten å gjøre noe men d er sånn det føles..

jeg vet dette ikke høres så alvorlig ut men jeg sliter veldig, og føler meg ikke hørt.. får og veldig mange dystre tanker og føler jeg bare vil gi opp alt.. før greide jeg hvertfall å gå turer om det ble for ille men greier bare ikke mer.. ligger for det meste på sofaen.. og tenker på alt som er trist.. har til tider hatt en tøff barndom med dødsfall i nær familie, mobbing og andre vanskelige opplevelser.. har opplevd tøffe brudd med noen gutter i fortiden og.. og jeg merker og nå at jeg savner en kjæreste så fært men vet ikke om det er lurt av meg nå.. alt som kan tenkes at kan være feil, føles feil... og nå har jeg på en måte gått i en ut-av-kroppen-opplevelse der jeg føler at tilværelsen min er fjern og uvirkelig.. huffa meg.. er bare så redd for hva det skal bli av meg.. og hvordan jeg skal komme meg utav dette...

har innimellom hatt så store sammenbrudd at jeg har lurt på om det ville vært lurt å ringe legevakta el.. for noen ganger føles det som jeg kunne trengt akutt hjelp.. men på den annen side tenker jeg at jeg gjør alt så mye mer alvorlig i mitt eget hode, og at situasjonen min ikke er "alvorlig" nok til å bli tatt hensyn til.. samtidig tenker jeg og at jeg er da ikke syk i hodet.. jeg er en normalt, oppegående ung jente.. men hadde jeg da gått konstant rundt med disse følelsene da?.. jeg prøver å strekke meg ut til andre, men de fleste sier eller gir uttrykk for at de har nok med seg selv.. noe jeg kan forstå.. men det føles tøft.. stresser rett og slett over alt som er mulig å bli stresset over... beklager sutringen men jeg følte for å få det ut.. føler meg bare rett og slett dypt deprimert og situasjonen føles veldig håpløs nå... :-/

[Gjest Snørev]

TS du må ringe fastlegen og få psykologtimer. om du har råd så kjøp privat.

Er også oslotreff nå på onsdag, og det er en egen tråd for folk som trenger noen å snakke med her på kg.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=679561&page=1

Dette ordner seg.

[Gjest ts ensom]

hva er oslotreff? takk for tipset.. men kan jeg sende pm til noen om jeg ikke er registrert her?

[Gjest Snørev]

hva er oslotreff? takk for tipset.. men kan jeg sende pm til noen om jeg ikke er registrert her?

på delforumet personlige meldinger har de lagt ut en tråd om de som vil treffes i oslo.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=762756#entry13067763

ja, du må registrere deg for å sende pm.

[Mr.Omg]

Du kan jo finne noen å bli kjent med her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=679561

[Gjest meg]

Hei! Jeg leste tråden din for noen dager siden, og ville svare, men så fikk jeg nettproblemer, hehe. Så da svarer jeg deg nå, og håper at du får lest det

Du minner meg litt om meg selv. Derfor jeg tenkte at jeg kanskje kunne dele mine egne erfaringer, på en måte.

Dette har (tror jeg) med mestringsstrategier og gjøre. Det er slik man lærer seg i løpet av livet, etter hvert som man havner i vanskelige situasjoner, kan være seg sykdom, dødsfall, arbeidsledighet, kjærlighetssorg, og alle mulige andre slags utfordringer. Da gjelder det å kjenne seg selv, og handle ut i fra det.

Du er en type som graver deg ned, og låser deg fast i negative tankemønstere. Det er hvertfall slik jeg tolker det du skriver. Prøv å bryt opp denne måten og takle situasjonen på. Finn en annen måte. Okey, så er det kjedelig og gå tur alene. So what? Det er kjedelig og sitte alene inne også.

Du er ikke flink til å rydde i leiligheten skriver du. Hva kan du gjøre med det da? Jo... Du kan RYDDE!! Det er faktisk så enkelt som det. Du vet at det er rotete, javel, så rydd. Skru av hjernen din. Den forteller deg at du ikke orker. Men du orker, det lover jeg deg. Og jeg kan til og med garantere deg at det vil hjelpe på humøret ditt og se at leiligheten blir ryddig og skinnende ren.

Jeg har også slitt med en del vanskelige ting i oppveksten og livet. Kjenner meg igjen i hvordan du tenker og beskriver at du føler deg. Jeg har til tider hatt gryter stående i vasken med myglende matrester, og ikke orket og dusje på 5-6 dager. (og jeg må få si at jeg er ikke en sånn "gal dame" veldig hygienisk og ordentlig til vanlig). Jeg kjenner den motløsheten... Trikset er at man bare må tenke faen heller, drite litt i hva du føler du orker. Og så lette rompa fra sofan og gjøre det man skal gjøre.

Poenget mitt er at du må gjøre noe med de tingene i livet ditt som plager deg. Spiller ingen rolle om det er småting eller alvorlige ting. Begynn der det er lettest, de tingene du faktisk kan gjøre noe med. Det er nemlig ikke alle ting man har kontroll over i livet. For meg virker det som du har prøvd å få kontroll over en veldig vanskelig situasjon i livet ditt, og kanskje mislykkes i det. Så nå sitter du igjen og føler deg motløs. Har gitt litt opp...

Man styrer sitt eget liv. Det er det harde med å bli voksen. Er du en person som har lett for og ha det gøy? Hvilke aktiviteter liker du? Fester du? Drar du på byen?

Du bor faktisk alene. Slipp deg løs, inviter på nach etter en kveld ute. Inviter en nettflørt på date. Samme det. Du må tørre og utfordre deg selv. Og du må lære deg at du har like stor verdi som alle andre. Ikke sitt på rompa å vent på at folk skal komme til deg. Ta kontakt, finn på noe gøy. Om du ikke har noen du kan spørre, så finn noen nye folk. Gå på byen, logg deg på en nettside, osv finns mange arenaer.

Lykke til Og TA TAK i deg selv. Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke enkelt. Men du kommer ingen vei ved å sitte hjemme og deppe. Harde bud.