Skilsmisse er så vondt

[Gjest verste sommer]

Er midt oppe i en vond skilsmisse, med to barn i småskolealder involvert. Det var ikke jeg som ville ha skilsmissen, og jeg sliter sånn med dette.

Det er så mange øyeblikk som jeg går med gråten i halsen og kan ikke forstå at min eks virkelig ønsker skilsmisse med alle de store konsekvensene det har for ungene våre. Alle øyeblikkene og opplevelsene som han ikke tar del i når de er hos meg og omvendt. Minste barnet sliter med savn av den foreldren som ikke er tilstede, og sier at hun kjenner at hun holder på å gråte hele tiden av at vi ikke er kjærester og bor sammen sånn som før.

Det er grusomt å høre henne si dette, og samtidig ikke kunne få gjort noe med det da det ikke er mitt valg å ha det sånn. Er så redd for at ungene kommer til å slite med dette i fremtiden - det var jo ikke dette jeg ville. Vi hadde det veldig bra som en familie også, så det var ikke krangling eller uvennskap - derfor skjønner vel ikke ungene heller hvorfor det måtte bli sånn som dette.

Å se alle kjernefamiliene uansett hvor jeg snur meg er så vondt, jeg ser hele tiden hva jeg og ungene har mistet.

Jeg greier ikke akseptere at dette skal være fremtiden vår nå, med dette halvt om halvt opplegget med ungene. Jeg har det så vondt når de ikke er hos meg, vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg og har ingen energi til å gjøre annet enn å gå på jobb og slepe meg rundt. Følelsen av meningsløshet, tap og ikke noe håp om et bra liv i fremtiden er overveldende. Uansett om jeg evt treffer en ny mann, får jeg aldri tilbake det ukompliserte livet med mor, far og barn som vi hadde.

At eksen faktisk synes alt dette vonde er verdt det er helt ufattelig for meg. Den som sier skilsmisse er ukomplisert vet ikke hva de snakker om. Det er knusende.

[tom1986]

hvorfor ville han skilles?

[AnonymBruker]

Huff. Jeg er ikke helst sikker på hva jeg skal si da jeg selv ikke er skilsmissebarn. Jeg har ikke gått gjennom noe samlivsbrudd selv, bare "vanlig" kjærlighetssorg av en kjærlighet som aldri ble ordentlig. De fleste situasjoner har to sider, og han mener nok at det ikke er så tungt iom at det var han som tok intiativet til det. Håper dere får samarbeidet bra om levering, henting og slikt. At dere får i orden planer om samvær i årene fremover uten for mye krangling. Lykke til. (Det er lov å gråte.)

Anonymous poster hash: 259c0...1e4

[Gjest Gjest]

Det er grusomt, helt meningsløst og man mister troen på et godt liv-en stund. For min del tok det et halvt år med smerte i hjertet og hodet før jeg en dag kjente litt glede igjen og kunne slappe av. Nå har det gårt ett år og det går bedre, men jeg er også veldig lei meg da jeg ser kjernefamilier... Blir så bevisst på all den tryggheten min eksmann har tatt fra barna, bare for å leve sitt egoistiske liv...

[Sign]

Ja, det er vondt. Sinnsykt vondt. Og det er vanskelig å forstå at den andre parten synes det er verd det. Men som du selv sier; det er jo ikke så mye å gjøre med når den ene har bestemt seg.

Det eneste jeg kan si som kanskje kan berolige deg litt er at det går bra for de aller fleste skilsmissebarn. Det som er viktig framover er at dere foreldre klarer å ha barna i fokus, det er dere som går fra hverandre, dere går ikke fra barna. Selv om man kanskje kan tenke slik, jeg tenkte i allefall slik på det i starten da min x forlot meg. Jo bedre dere klarer å samarbeide og å holde fokus på barna, jo bedre kommer dere ut.

For din egen del må du forsøke å se framover. Uansett hvor vondt det er når barna er hos faren, forsøk å være aktiv, tren, jobb, besøk venner, hobbyer, husarbeid... Uansett hva som får tankene unna det vonde og som får tiden til å gå. Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å sitte apatisk og bare savne ungene, hvordan det er å kun eksistere, ikke leve. Jeg har sittet en del helger å stirret i veggen og lurt på hva faen vitsen med det meste var.

Men det blir bedre. Jeg lover. I dag er det over 3 år siden jeg ble alene og selv om ungene i starten ikke hadde det særlig bra og savnet den forelderen som ikke var tilstede, har vi i dag en hverdag som fungerer rimelig godt for alle. Ungene er glade og harmoniske barn som vet at de har to foreldre som elsker dem og som (riktignok etter noen år) samarbeider veldig bra. Selv om vi har klare samværsregler forsøker vi å gjøre ting sammen med ungene. Det kan være kafebesøk, kino, middag eller liknende.

Ønsker deg lykke til framover

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar - ja, det er sinnsykt tungt og vondt. Det er helt riktig betegnelse på dette. Det er nesten så jeg ikke tror jeg kommer til å overleve dette. Men, det er vel også kombinasjonen av ferietid og alle de lykkelige kjernefamiliene som oppdaterer status på FB om hvor topp alt er. Kjenner at jeg faktisk ønsker å kaldkvele en far til en av ungenes skolevenner, han oppdaterer hele tiden om hvor fantastisk han har det på ferie med kona, ungene og venner. Ja, jeg skal blokkere oppdateringene hans. Føler meg som verdens mest mislykkede person i sommer. Ungene krangler også, de kommer jo i tospann hele tiden og det er ikke så lett å få noe alenetid med hver enkelt etter dette heller. Og så har jeg kort lunte samtidig som jeg er bunnløst ulykkelig - dårlig kombinasjon.

Og følelsen av at min eks har forlatt hele famililen har jeg også, selv om det er meg han har forlatt.. greier ikke helt å se forskjellen ennå, hodet er fullt av kaotiske tanker. Han svever lykkelig rundt i sitt nye univers der han kan være sammen med den nye (ja, for det var selvsagt en ny) og trene til krampen tar han når jeg har ungene. Så for han er det sikkert verdt det. Jeg er ikke større enn at jeg håper han får seg en skikkelig nesestyver på ett eller annet plan så han kan få føle noe på disse vonde følelsene jeg sitter med. Han skjønner ikke problemet mitt liksom... Vi samarbeider greit nok om ungene, jeg prøver å ha riktig fokus. Men jeg dør innvendig av dette.

[AnonymBruker]

Du må gi deg tid og rom for å sørge. Ta vare på de gode øyeblikkene med barna og venner.

Det blir bedre- det lover jeg deg! Men det tar tid! Neste sommer er alt annerledes......

Anonymous poster hash: 12b88...9d3

[Sign]

Tusen takk for svar - ja, det er sinnsykt tungt og vondt. Det er helt riktig betegnelse på dette. Det er nesten så jeg ikke tror jeg kommer til å overleve dette. Men, det er vel også kombinasjonen av ferietid og alle de lykkelige kjernefamiliene som oppdaterer status på FB om hvor topp alt er. Kjenner at jeg faktisk ønsker å kaldkvele en far til en av ungenes skolevenner, han oppdaterer hele tiden om hvor fantastisk han har det på ferie med kona, ungene og venner. Ja, jeg skal blokkere oppdateringene hans. Føler meg som verdens mest mislykkede person i sommer. Ungene krangler også, de kommer jo i tospann hele tiden og det er ikke så lett å få noe alenetid med hver enkelt etter dette heller. Og så har jeg kort lunte samtidig som jeg er bunnløst ulykkelig - dårlig kombinasjon.

Og følelsen av at min eks har forlatt hele famililen har jeg også, selv om det er meg han har forlatt.. greier ikke helt å se forskjellen ennå, hodet er fullt av kaotiske tanker. Han svever lykkelig rundt i sitt nye univers der han kan være sammen med den nye (ja, for det var selvsagt en ny) og trene til krampen tar han når jeg har ungene. Så for han er det sikkert verdt det. Jeg er ikke større enn at jeg håper han får seg en skikkelig nesestyver på ett eller annet plan så han kan få føle noe på disse vonde følelsene jeg sitter med. Han skjønner ikke problemet mitt liksom... Vi samarbeider greit nok om ungene, jeg prøver å ha riktig fokus. Men jeg dør innvendig av dette.

Jeg vet dessverre så altfor godt hvordan du har det. For 3 år siden var jeg på akkurat samme sted. Sveket, løyet for og kassert som gammelt søppel for ei ungjente halvparten så gammel som meg. Det var så vondt at jeg faktisk noen ganger trodde jeg kom til å dø. Det var ganger hvor det kjentes ut som om noen tok tak i hjertet mitt og slet det i stykker. Jeg gråt så voldsomt at jeg mistet pusten.

Jeg har ikke fasiten på hvordan man kommer seg videre, jeg tror bare at man må gjennom ulike faser og at det må gjennomarbeides. Jeg har ingen tro på å ikke la sorgen gå sin gang eller å erstatte den man elsket med en ny så snart som mulig. Jeg tror man må bruke tid på å bearbeide det som har skjedd, ta seg tid til å sørge. For i realiteten har du ikke bare mistet din man, din elskede og far til dine barn. Du har mistet den framtiden du trodde var din, det livet du forventet å leve. Du har mistet livet ditt slik du troddd det var. Klart det gjør vondt.

Du må finne din vei gjennom dette. Jeg fant min ved å ta tiden til hjelp. Jeg sørget både over å miste min mann, tid med mine barn, svigerfamilien, huset, framtiden. Selve "kjærlighetssorgen" tok det egentlig ikke så lang tid å komme over, kanskje 5-6 måneder. Men så var jeg sint, faen så sint jeg var! Husker ikke helt, men det tok nok godt over 1 år. Jeg var rasende på måten han behandlet meg på, at han kunne være utro med den jentungen i månedsvis bak ryggen min og gav meg dårlig samvittighet fordi jeg skjønte at noe var galt og stilte spørsmål, at de møttes i mitt hus, i min seng mens jeg var på jobb. Jeg var så sint at det var i ferd med å virkelig forsure livet mitt. Heldigvis kom jeg meg ovenpå før bitterheten tok kontroll.

Jeg bestemte meg for å se framover, jeg la sinnet og forbannelsen bak meg. Jeg sørget for å være aktiv de dagene ungene var hos faren - jeg hadde konkrete planer hver eneste gang. Det kunne være å vaske huset, trene, jobbe, møte en venninne på kafe. For hvis jeg ikke hadde det ble det til at jeg sov, jobbet, gråt, sov, jobbet, gråt.... Det funket - etterhvert Jeg søkte hjelp hos familie og venner, var ærlig om at dagene uten ungene var tunge å komme igjennom. Jeg ble invitert hjem til noen i hver eneste peride jeg var alene og det er jeg veldig takknemlig for.

Og så kjenner jeg veldig godt følelsen av å håpe at han går på snørra.... Veldig godt! Husker jeg tenkte at den dagen det ble slutt med min x og hans nye flamme (jeg var aldri tvil om at det ikke kom til å vare...) skulle jeg virkelig feire det. Men da den dagen kom var det veldig godt å kjenne på at jeg verken syntes synd på han eller godtet meg. Det hadde ingenting med meg å gjøre, jeg trakk på skuldrene, tenkte over hva det kom til å bety for ungene og gikk videre i livet mitt.

Håper du klarer å se framover. Si til deg selv at du fortjener noe bedre en den utro idioten. For det gjør du.

Klem

[Gjest Trude]

Skilsmisse er et like stort tap som dødsfall! Jeg skjønner at du sliter. Som i sorgen er det en gylden regel, sorgen må få den plassen den trenger, men en dag må du gi slipp og livet ditt må gå videre.

[#Sunrise]

[Gjest Gjest]

Skilsmisse er et like stort tap som dødsfall! Jeg skjønner at du sliter. Som i sorgen er det en gylden regel, sorgen må få den plassen den trenger, men en dag må du gi slipp og livet ditt må gå videre.

Det stemmer på en prikk. Det er en sorg som ikke mange tar seriøst.

Uheldigvis. Første gang jeg og min x gikk fra hverandre var det ekstremt vanskelig å komme over tapet.

Vi har ett barn sammen. Det tok en god stund og mye festing for å komme over det.

Nå ser det ut som om jeg igjen etter 20 år skal ut av ett forhold til.

Men nå er jeg eldre og vet ikke om jeg kan ta meg ut på festing for å slukke den sorgen.

Men som TS skriver så er det mange på facebook som skryter over sitt flotte liv. Men har de det så godt egentlig ?.

Kjernefamilie, hva er det ?.

Rundt i min krets så ryker den ene etter den andre ut av forholdene.

Noen har holdt ut ifra 1 til 25 år. Merkelige greier dette her.

Vi skal tydeligvis ikke holde sammen lenger, møter en motstand så er det skillsmisse.

Men noen kommer styrket ut av det og noen blir skikkelig ødelagt for resten av livet.

Men forsøk å gjøre så godt du kan. Lykke til TS.

[Gjest bedratt]

Føler med deg ts,jeg veit alt om hvor vondt det er å få sitt og barnas liv fullstendig snudd opp/ned av det menneske man har gitt den største tillit. Jeg var utrolig stolt av det vi hadde fått til sammen,med litt større barn god økonomi trodde jeg livet skulle bli utrolig bra. Men det skjedde noe med min kone når hennes venninde forlot sin mann, Med stor økonomisk støtte fra sin familie klarte hun å leve et liv som virket mye mer spennende en det livet hun selv levde.Min kone endret seg tottalt alt dreide seg om henne selv utseende sitt,reising helst uten sin familie,å antall likes på facebook betydde plutselig mye mer enn hvordan vi som familie hadde det. I ettertid har jeg funnet ut at hun også bedro meg med andre menn,for meg er det det ultimate svik mot hele sin familie om sårene noen gang vil gro er usikkert,å tørre å elske noen igjen føltes veldig langt borte, Tror prossesen vil ta år synd at så mange flotte familier blir rivd i stykker av svikefulle egoistiske følelseløse partnere.

[Gjest_idag]

Dette er kanskje en dårlig trøst, men jeg tror barna dine vil takle skilsmissen langt enklere nå, når dem er små og ikke skjønner alt. Ville dette skjedd om 10-12 år tror jeg det vile vært langt hardere, da dem som sagt forstår mye mer.

Svart på bakgrunn av egen erfaring med å bli skilsmissebarn som liten og i tenårene.

[Gjest bølla]

Kjenner følelsene og desperasjonen strømme tilbake her...for 2,5 år siden var det jeg som ble lurt trill rundt. Så vet akkurat hvordan du har det. Hadde ikke i min villeste fantasi tro at det gikk an å falle så langt under kjeller lemmen. MEN.....med et steg av gangen gikk det sakte over. Hverdagen måtte bare komme for meg og jentene. Det tok 9 måneder før jeg kjente på følelsen at joda.....jeg klarer meg. Grein meg gjennom alle sangene på radioen som ga meg minner, til en dag jeg bare satt og sang meg gjennom de. Min eks er nå gift med den nye spennende. Jeg vil ikke ha han tilbake. Ho var jo ikke den første kom det frem etterhvert. Jeg klarer meg sjøl faktisk. Utrolig mye praktisk jeg klarer alene også. Må'n så må'n. Døtrene mine og jeg kom nærmere hverandre. Kjempedeilig oppi det hele. Så jeg vet hvor du er og sender deg en kjempeklem og ønsker deg og barna en så god sommer som mulig. Som andre sier her...det VIL bli bedre!!!!

[Gjest verste sommer]

TS her igjen. Tusen takk for at dere deler erfaringene deres med meg. Jeg kjenner igjen mesteparten av det dere skriver om - jeg har ikke bare mistet han, men hele livet mitt (huset, tid med barna, svigerfamilien, fremtiden etc) - trodde også vi hadde ett godt liv å se frem til med god økonomi, god helse og alt på stell, så for meg at vi skulle reise og oppleve mer nå som barna begynte å bli store. Gledet meg til å få mer tid til oss, som et par - alt er nå knust og jeg må starte på scratch igjen, med gjeld oppunder ørene, ingen reisekamerat, gruer meg til fridager og ferier etc - alt er snudd på hodet og det er vel DET jeg sørger mest over. Og han selvsagt, selv om fornuften sier meg at han MÅ jeg bare glemme, aldri om jeg kan tilgi dette han har utsatt både meg og barna for. Uansett om han skulle angre seg eller noe sånt - dette kan gjøres ugjort.

Dere gir meg håp iallfall - om at ting blir bedre, selv om neste sommer er helt ulidelig lenge til. Takk skal dere ha, det gjør litt godt å vite at noen forstår hvor vondt dette er. De fleste avfeier meg med at "du må bare akseptere dette å gå videre, det går fint" .. blæ.

[Gjest Medføler]

Føler med deg, TS. Dette er ufattelig vondt nå, men som de fleste her inne skriver, så vil det bli bedre. Etter hvert som kaoset og de vonde følelsene slipper mer tak, vil du kunne tenke klarere på hva og hvor du vil videre.

Husk å ta vare på deg selv i mellomtiden. Barna dine trenger deg nå mer enn noen gang i form av støtte, trøst og et trygt holdepunkt i sine liv. Grav dypt og finn alle kreftene i deg for å takle hverdagen fremover. Det er slitsomt og det er tøft, men du verden hvor mye du vil innse om deg selv når det verste er over - du er sterkere enn du tror!

Prøv når du kan å fokusere på det positive. Se hva du har fortsatt istedenfor å fokusere på hva du har mistet. Jeg vet det er hardt, om ikke umulig å tenke sånn nå når alt bare er et stort mørke. Jeg kan garantere at det vil komme små stunder der ting ikke føles altfor håpløst...Du har fortsatt deg selv, og dine barn - det er det viktigste. Livet har så mye mer å by på...og jeg har stor tro på at du har noe bedre i vente Stå på og ikke gi opp. Heier på deg!!

[SmartA]

Kjære TS!

Been there, done it... Det er bare en ting å si: GRUSOMT. Det er rundt 2,5 år siden svinepelsen forlot meg og de to ungene våre. I etterpåklokskapens grelle lys har jeg forstått at han hadde tenkt på det lenge, mest sannsynlig flere år.

Nuvel. Jeg gikk fullstendig i kjelleren, kjenner meg godt igjen i det aller meste folk skriver her. Konseptet "ta en dag av gangen" var for mye for meg. På det verste sa jeg til meg selv at jeg måtte klare meg igjennom den neste halvtimen. Og en ny halvtime. Og en ny. Og så videre. Gikk ned ti kilo, så ut som et gjenferd, sov ikke, og grein og grein og grein.

Til slutt (og her kommer tipset mitt til deg) så jeg ingen annen utvei enn å oppsøke hjelp. Og det var skikkelig lurt! Noe av det smarteste jeg har gjort i livet, faktisk. Jeg fikk hjelp til å sortere kaoset, fikk ventilert ut masse raseri, og hjelp til å komme meg litt ovenpå.

Så derfor: Hvis du kjenner at dette er i overkant av hva du makter, selv med støtte fra familie og venner - vurder å snakke med en profesjonell. Det er ingen skam i det hele tatt! Tenk, hvis bilen streiker, så leverer man den til bilverkstedet. Hvorfor skal man være greiere mot bilen, enn mot seg selv? Psykiateren jeg gikk til sa at h*n hadde flere andre klienter som kom for å få hjelp i slike situasjoner, så det er slett ikke uvanlig eller unormalt.

Ellers fungerte det kjempebra for meg å trene (etter at jeg hadde fått hodet litt over vannet, vel å merke). Ikke minst fikk jeg ut masse raseri da jeg begynte å jogge/løpe. Ellers var jeg snill mot meg selv, kjøpte masse god mat, god vin, og brukte åndssvake summer på deilige velværeprodukter, kremer, dusjsåper, duftlys, etc.

Pust dypt, TS. Og det BLIR bedre, jeg lover. Selv kommer jeg aldri til å tilgi ham for sviket, og for at barna blir tvunget inn i en situasjon der de må ha to hjem. Men nå klarer jeg i alle fall å leve et ganske fint liv uten ham. Så tenk på at du får ikke gjort noe med eksens idiotiske valg, men du kan gjøre alt du orker for at ditt liv skal bli ålreit igjen, med tiden. Jeg heier på deg! STOR klem!

[Gjest Gjest]

Ett råd jeg vil gi deg: oppsøk hjelp!

Jeg holdt meg på beina for barna, men følte jeg balanserte på en tynn line og var skikkelig redd for å bryte sammen. Gikk ned masse kilo, sov dårlig, livet var ikke verdt å leve lenger. Men sånn går det ikke i lengen. Jeg tok derfor fire timer alene på familievernkontoret og fikk hjelp til å se videre forbi sviket og sorgen av en søt og flink terapeut der. Og alle hennes ord har jeg lagt i hjertet og de repeterer jeg for meg selv ofte. Og jeg kan komme tilbake og få flere timer når jeg trenger det. Det kan også hende jeg vil ta timer hos psykolog senere.

Det jeg også har gjort er å gå til massasje jevlig, det har gjort at jeg er mer bevisst på pusten og på å ha lave skuldre. Man må huske at samlivsbrudd er et av livets største påkjenninger, og de som sier at man må bare heve hodet og gå videre og bli ferdig med det vet antagelig ingenting om hvordan det føles når din partner velger bort deg og det gode familielivet man har slitt sånn i flere år for å oppnå. Det er en stor og tung sorg det tar tid å komme gjennom, men hvordan man kommer gjennom den er avhengig av hva man gjør og den innstillingen man klarer å ha underveis. For min del ble det å være en god mor den viktigste drivkraft for å komme gjennom dette. Jeg er ikke helt gjennom sorgen ennå, men tar dag for dag, uke for uke og hver måned som går har jeg det litt bedre. Det er nå ett år siden min mann valgte å gå.

[Gjest Gjest]

Rart det er så mange som velger å utsette sine barns viktigste personer for de enorme påkjenningene et brudd er.Hva er det med folk som skyver vekk viktig tid med sine barn for å realisere seg selv. Hva er det som får noen til å være utro mot en trofast partner som har jobbet knallhardt for å nå felles mål. Hva er det med mennesker som går veien mot brudd uten å innformere sin partner om at ting er galt. Hva er det som får en til å finne en annen mer attraktiv en det menneske som alltid har stilt opp for deg og din familie alltid!!!Dette er spørsmål som har surret i mitt hode tusenvis av ganger etter den værste opplevelsen jeg kunne utsettes for, eneste jeg fikk beskjed om var at følelsene var borte så slik måtte det bli,noe samlivsterrapi var ikke nødvendig,rådgivere var det nok av i omgangskretsen,å snu fire andre menneskers liv fullstendig opp/ned var ikke en gang verdt noen timer terapi!! Bittert ja faen så bittert. Men ting blir etterhvert bedre,en tenker hva har jeg mistet et menneske som setter seg selv først,før alt som burde være viktig her i livet. Muligens går det opp for de hvor råttene de er en vakker dag. Håper livet ditt blir bra igjen det unner jeg alle som setter familien høyt,de svikefulle utro unner jeg ikke noe.

[Gjest Gjest]

Rart det er så mange som velger å utsette sine barns viktigste personer for de enorme påkjenningene et brudd er.Hva er det med folk som skyver vekk viktig tid med sine barn for å realisere seg selv. Hva er det som får noen til å være utro mot en trofast partner som har jobbet knallhardt for å nå felles mål. Hva er det med mennesker som går veien mot brudd uten å innformere sin partner om at ting er galt. Hva er det som får en til å finne en annen mer attraktiv en det menneske som alltid har stilt opp for deg og din familie alltid!!!Dette er spørsmål som har surret i mitt hode tusenvis av ganger etter den værste opplevelsen jeg kunne utsettes for, eneste jeg fikk beskjed om var at følelsene var borte så slik måtte det bli,noe samlivsterrapi var ikke nødvendig,rådgivere var det nok av i omgangskretsen,å snu fire andre menneskers liv fullstendig opp/ned var ikke en gang verdt noen timer terapi!! Bittert ja faen så bittert. Men ting blir etterhvert bedre,en tenker hva har jeg mistet et menneske som setter seg selv først,før alt som burde være viktig her i livet. Muligens går det opp for de hvor råttene de er en vakker dag. Håper livet ditt blir bra igjen det unner jeg alle som setter familien høyt,de svikefulle utro unner jeg ikke noe.

Det er jo akkurat dette som er så uforståelig for oss som opplever at partneren "har mistet følelsene". Det handler jo dypest sett om familien men det er det mange som glemmer av i sin egoistiske søken etter lykke....