Vanlig å grue seg til fødselen mot slutten?

[AnonymBruker]

Jeg er 35 uker på vei, og har hele tiden gledet meg til å føde. Altså i den forstand at jeg så frem til å se hvordan kroppen takler dette, og hvordan naturen normalt sett ordner opp. Jeg har altså da inkludert både smerter og vondt med dette, og ikke glorifisert det på noe vis.

Nå den siste uken har jeg begynt å grue meg skikkelig, pga smerten man bør forvente seg. Nå blir det jo så nært. Plutselig ikke så langt unna målet, som hele tiden har vært så langt unna.

Er det vanlig? Så leser jeg om de som er så lei og bare vil at det skal starte. Var dere også redde for fødselen? Tror dere jeg, nærmere 40 uker, vil bare være dritlei og se at det helst starter, slik det er for de fleste?

Anonymous poster hash: 1dd69...6c6

[Gjest MammatilTiana]

Det er vel vanlig å grue seg til en fødsel?

Jeg gruet meg aldri, jeg gledet meg bare! Men kanskje jeg aldri fikk tid til å grue meg bare? Fødselen startet når jeg var 37+5 uker på vei, og kunne ha gjort det igjen idag Lykke til! Du er heldig! Savner den tiden, til å med fødselen.. (ja det høres nok rart ut, hehe )

Endret 19. juli 2013 av MammatilTiana

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vanlig å grue seg til å føde.

Anonymous poster hash: 9cf4c...18a

[tulipaner]

jeg har gruet meg siden jeg ble gravid jeg...

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vanlig å grue seg til å føde.

Anonymous poster hash: 9cf4c...18a

Joda, men tenker mer på de som gjerne vil ha det igang mot slutten.. Leser jo at de er lei av å vente osv, og skulle gjerne sett at det startet. Det virker som det er vanlig å se frem til at det starter. Men men..

Anonymous poster hash: 1dd69...6c6

[tulipaner]

Jeg tror man gleder seg sånn til å se barnet og det å bli ferdig med å være gravid.. for det er jo ikke akkurat kjempe kjekt hele veien.. halsbrann, bekkenløsning og andre plager... man føler seg tung og lite fresh. Tror det er slike ting som står i fokus.
men når smerte helvete inntar så er det vel ikke så uvanlig at man endrer mening :D men men, vi er no laget for dette, og det går som regel veldig bra. man er ofte flinkere enn hva man selv tror.

[Pearl2.0]

Trodde det var mer uvanlig å ikke grue seg? Men ser hva du mener, det blir annerledes når det nærmer seg. Sånn er det vel med alt er det ikke?

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder folk å bli gravid da om det er noe å grue seg til, og det gjør litt vondt ... ?

Anonymous poster hash: a5851...b2b

[Thinkerbelle]

Hvorfor gidder folk å bli gravid da om det er noe å grue seg til, og det gjør litt vondt ... ?

Anonymous poster hash: a5851...b2b

Fordi noen ting i livet er verdt det selv om man gruer seg aldri så mye?

Mener du virkelig at dersom man gruer seg til å føde så skal man ikke få barn?

[Teriyaki]

Jeg gjorde ikke det, men det er helt normalt å grue seg til. Man vet det blir vondere enn man kan forestille seg, det er ukjent terreng når det er første gang, man aner ikke om det går lett eller om de0 oppstår komplikasjoner, så det er klart man kan bli redd og nervøs.

Det er bra å være forberedt på fødselen, men ut over det, husk å fokuser på det du gleder deg til. Opplevelsen det er å føde, første møte med barnet og alt som venter.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder folk å bli gravid da om det er noe å grue seg til, og det gjør litt vondt ... ?

Anonymous poster hash: a5851...b2b

Har du noen gang tatt eksamen?

Vært på jobb intervju?

Hatt oppkjøring?

Har du gruet deg til noen av disse tingene? Isåfall hvorfor gjorde du det da?

Har du født selv? Eventuelt kan du jo starte en tråd angående hvorfor folk gidder å gjøre ting man må grue seg til. Ganske interessant problemstilling, men jeg har på følelsen av at folk flest vet at ofte må man gjøre ting man egentlig kunne tenkt seg å ikke gjøre, siden resultatet er noe de vil ha =)

Anonymous poster hash: 1dd69...6c6

[AnonymBruker]

Jeg gjorde ikke det, men det er helt normalt å grue seg til. Man vet det blir vondere enn man kan forestille seg, det er ukjent terreng når det er første gang, man aner ikke om det går lett eller om de0 oppstår komplikasjoner, så det er klart man kan bli redd og nervøs.

Det er bra å være forberedt på fødselen, men ut over det, husk å fokuser på det du gleder deg til. Opplevelsen det er å føde, første møte med barnet og alt som venter.

Lykke til!

Ja, grunnen til at jeg spør er fordi jeg leser om de som er like langt som meg og videre, at mange av de gjerne bare vil ha det overstått, og jeg lurer da på om man kommer til det punktet hvor man er så lei at man gleder seg, eller gruer man seg fortsatt? Som du sier, ukjent terreng, er livredd! =)

Anonymous poster hash: 1dd69...6c6

[Miss I.W.]

Tror nok mange blir så lei på slutten at de bare vil ha det overstått.

Jeg er flink til å grue meg, men akkurat når det gjelder fødselen prøver jeg å la være å tenke for mye på det. Jeg VET det blir vondt, men det er ikke noe jeg kan gjøre med, ei heller planlegge hva som kommer til skje.

[Aja]

Jeg håpet og ventet på tegn hele tiden, samtidig som jeg var veldig redd ja! Helt normalt vil jeg tro.

[Ciara]

Jeg tror jeg gruet meg mest i den fasen du er nå. Så kom termin og jeg gikk på overtid - da ble jeg så lei at jeg på en måte ble mer likegyldig, det kunne liksom være det samme bare den babyen kom seg ut snart. Gruet meg likevel, men tenkte mindre på det.

[Teriyaki]

Ja, grunnen til at jeg spør er fordi jeg leser om de som er like langt som meg og videre, at mange av de gjerne bare vil ha det overstått, og jeg lurer da på om man kommer til det punktet hvor man er så lei at man gleder seg, eller gruer man seg fortsatt? Som du sier, ukjent terreng, er livredd! =)

Anonymous poster hash: 1dd69...6c6

Synes det virker som de fleste er veldig klar for å bli ferdig på slutten.

Men prøv å unngå å les skrekkhistorier, da blir du bare mer engstelig.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg gruet meg mest i den fasen du er nå. Så kom termin og jeg gikk på overtid - da ble jeg så lei at jeg på en måte ble mer likegyldig, det kunne liksom være det samme bare den babyen kom seg ut snart. Gruet meg likevel, men tenkte mindre på det.

Ja, jeg tror det er nettopp det at jeg akkurat nå ikke er kommet langt nok til å ha blitt lei av å være stor og vaggende, men heller er redd for det som skal skje. Ja jeg føler meg tung og stor, men f.eks de som er 39-40 uker på vei virker som de gjerne vil at det starter, så jeg håper virkelig at jeg kommer dit mentalt sett selv også. Det er det jeg tenker på, om det er vanlig, som du sier, å føle seg sånn rundt denne tiden

Anonymous poster hash: 1dd69...6c6

[Ciara]

Tror det. For min del tror jeg også det hadde noe med at jeg etter en stund hadde gruet meg litt ferdig. Hadde tenkt gjennom det meste mange ganger, og var ferdigtenkt og så forberedt som jeg kunne blitt. Så da var det bare å gi litt slipp, for det hjelper jo ingenting å kverke på det.

Hvis man har fødselsangst blir det sikkert annerledes, da. Jeg gruet meg, men var innenfor normalen, for å si det slik.

[Amens]

Jeg er prøver og jeg gruer meg til å føde...

[Redbull]

Hvorfor gidder folk å bli gravid da om det er noe å grue seg til, og det gjør litt vondt ... ?

Anonymous poster hash: a5851...b2b