Angst/panikkangst og bilkjøring

[AnonymBruker]

Jeg hadde endel angst/panikkangst for mange år siden, men trodde jeg var ferdig med det.

Nå har det begynt igjen, men kun når jeg selv kjører bil på en spesiell veistrekning.

Jeg er 100% avhengig av å bruke bilen, det er ikke kollektivtransport her. Jeg elsker forøvrig å kjøre bil.

Sist jeg kjørte på denne veien, måtte jeg stoppe og be en annen ta over rattet. Flere andre ganger har jeg nesten stoppet, men klart meg igjennom det. Veldig svimmel, uvel. Redd.

Jeg håper at noen som sliter/har slitt med det samme kan gi meg noen råd!

Jeg vet ikke hva som kan skje hvis jeg prøver å "presse" angstanfallene. Det går fort på denne veien, mye trafikk, 2 felter og fartsgrense 90 km/t. Kan jeg risikere å besvime bak rattet? Eller vil kroppen skjønne at nå er grensen nådd og "redde" situasjonen? Dette er jo rent psykisk. Fysisk er jeg frisk som en fisk

Jeg vil ikke risikere hverken mitt liv eller andres. Men samtidig er jeg helt avhengig av bilen. Hjelp?

Anonymous poster hash: 6cf2f...bb2

[Gjest]

Fokusere på å puste dypt med magen den strekningen. Du besvimer ikke om du ikke setter i å hyperventilere. Gjør du det, så slå på varselblinken og få litt luft før du kjører igjen. Det beste er å kjøre den strekningen så ofte som mulig, enda det ikke alltid er nødvendig så hodet ditt erfarer gang på gang at det ikke er noe annet enn ubehagelig, så vil angsten gradvis forsvinne.

[AnonymBruker]

Øv på å kjøre der på tider hvor det ikke er så mye folk? Tidlig en morgen i helga, veldig sent på ukedager o.l. Om du kan "venne deg til" å kjøre der når det er lite trafikk, så er det kanskje lettere å takle til vanlig også?

Anonymous poster hash: 1caee...cd2

[AnonymBruker]

Har du teknikker for å forstå og overkomme anfallene? Isåfall ville jeg kjørt til sides og gått gjennom det, kjør på strekningen oftere enn nødvendig bare for å få "snakket" litt med anfallene.

Anonymous poster hash: 4e7da...6ef

[AnonymBruker]

Jeg har ingen "teknikker", dessverre. (Eneste teknikken er å synge....det hjelper litt)

Jeg er redd for at jeg skal besvime - og drepe noen - i 90-100 km/t.

Anonymous poster hash: 6cf2f...bb2

[Gjest]

Da setter du på godmusikk og synger med for harde livet. Vet det er vanskelig å flytte tankene over på noe annet, men med trening får man det til. Får du noe hjelp fra psykolog med dette nå så kan du ta det opp med h*n, og du får mestringsoppgaver der du skal trene på å være i angsten, kjenne på frykten og erfare at det går over. Ellers finnes det mange gode selvhjelpsbøker som bygger på samme prinsipp.

Som sagt besvimer du ikke om du passer på å puste ordentlig, men blir ubehaget for stort er det ikke verre enn å stoppe.

[Gjest Tulla]

Har omtrent akkurat samme problem som trådstarter.

Gikk til psykolog og forklarte problemet, og eneste "hjelpen" jeg fikk var brev fra fylkesmannen om å levere førerkortet til politiet fordi jeg ikke lengre tilfredsstilte helsekravene for å ha førerkort.

Har aldri besvimt eller blitt svimmel, men har i skjeldne tilfeller panikkangst.

Fraråder å si til lege eller psykolog at man har angst forbundet med bilkjøring.

[Cata]

Skjønner problemet. Det eneste jeg kan komme på er å gjøre som foreslått av AB#3, nemlig "øvelseskjøre" for deg selv på tider med lite trafikk. Forhåpentlig klarer du da å komme over angsten, eller i det minste få den ned på et litt mer håndterbart nivå. (Og syng gjerne i tillegg hvis du føler det hjelper )

Tror nok jeg også ville fulgt Tullas forslag om å ikke be om hjelp til den type problem, eller i allfall ikke be om hjelp før du har prøvd å trene for deg selv. Hjelper det om du har noen med deg som du stoler på? (Venninne/samboer/kjæreste/søsken?) Eller blir det bare enda mer skummelt?

[AnonymBruker]

Skjønner problemet. Det eneste jeg kan komme på er å gjøre som foreslått av AB#3, nemlig "øvelseskjøre" for deg selv på tider med lite trafikk. Forhåpentlig klarer du da å komme over angsten, eller i det minste få den ned på et litt mer håndterbart nivå. (Og syng gjerne i tillegg hvis du føler det hjelper )

Tror nok jeg også ville fulgt Tullas forslag om å ikke be om hjelp til den type problem, eller i allfall ikke be om hjelp før du har prøvd å trene for deg selv. Hjelper det om du har noen med deg som du stoler på? (Venninne/samboer/kjæreste/søsken?) Eller blir det bare enda mer skummelt?

Det er faktisk verre når det er andre folk i bilen.

Nestsiste gangen jeg kjørte, gikk det ganske bra og jeg trodde jeg hadde vunnet over problemet. Men så gikk det helt galt igjen her forleden dag.

Det er ganske stor trafikk mesteparten av dagen, eneste unntaket er midt på natta. Så jeg vet ikke om det vil hjelpe å "øvelseskjøre" i rolige perioder.

Men takk for tips til alle dere som har svart

Anonymous poster hash: 6cf2f...bb2

[Gjest Blomst83]

Jeg vet det ikke er lett,sliter med angst selv,men du har sikkert hørt om utrykket angst for angsten.Og jeg vil anta at når du går ut i bilen har tankene dine om hva hvis jeg får en angstanfall nå allerede begynt å surre i hodet på deg.Koriger meg hvis jeg tar feil.Så prøv allerede en stund før du skal sette deg i bilen å skift fokus.Prøv å tenk på annet.Avled deg med noe som du liker.Noe som gir deg en god/betryggende følelse,sånn at når du setter deg i bilen så har du i hvert fall ikke den sterke angst for angst følelsen hvis det stemmer at du har det. Og igjen jeg vet det ikke er lett,og de første gangene går det kanskje ikke så bra,men du må ikke gi deg. Jeg har enkelte situasjoner/steder som jeg fremdeles unngår fordi jeg en gang har hatt en ubehagelige angst episode, og det kan være for flere år siden,men jeg gikk rett i angst for angst fella og ungikk disse stedene konsekvent i stedet for å face angsten.Og jo lenger tid det gikk jo,verre og nå har jeg ødelagt for meg selv. Men disse teknikkene vil nok ikke hjelpe helt på selve panikk anfallene fordi de kommer som lyn fra klar himmel,men en angst for angsten kan fremprovosere et anfall. Men hvis du skulle få et anfall så gjør som Konekon sier,sett på varselblinken og fjern det fra selve situasjoen.For jo mere stress jo mer eskalerer anfallet.Og ang det å besvime så vil ikke det skje av selve angsten i seg selv,men pga hyperventlieringen som følger med angstanfallet så hvis du greier å få tilbake kontrollen før hyperventlileringen tar fullstendig overhånd skal du ikke bekyrme deg så mye for å besvime.

Og andre teknikker hvis du sliter med angst for angsten er å øvelseskjøre.Ser at det om å kjøre i rolige tider på døgnet ikke er lett,men hva med å øvelseskjøre med noen ved siden av deg.Noen som kan ta over.Kanskje det kan gi litt mer trygghet når du vet at noen kan bryte,og så løsner du mer og opp på det etterhvert.Tar mer og mer ansvar selv(kjører alene)Og noen ganger kan det faktisk hjelpe bare å vite at noen kan bryte inn.Ser jo sånn som mennesker som f.eks som har angst for en spesifik situasjon,la oss si store folkemengder,og de kan ta stå på medisiner som de kan ta hvis angsten blir for stor,men noen ganger så trenger de kanskje ikke pilla,for vissheten om at de har en pille i lomma om de skulle trenge det kan gi en trygghet som gjør at de ikke alltid trenger den.

Ble litt langt det her,men håper du hang med og forstå hva jeg ville frem til..?Litt svekket kognitivt for tiden så er ikke alltid så lett å utrykke seg og få frem budskapet sånn som man ønsker

[AnonymBruker]

Jeg har selv slitt med angst, panikkangst osv. Men har ikke lappen, så det med kjøring er ikke noe jeg har erfaring med. men har hatt angst for fly og tog lenge, og er nå "kurert". Men jeg kjenner en som slet med å kjøre på motorvei veldig lenge (og ungikk dette) grunnet angst.

Dette ble et så stort problem (rent praktisk) at til slutt sa hun til seg selv at dette er ikke farlig, nå gjør jeg det bare. Og det gikk fint.

Jeg tror du skal prøve å ta litt kontroll over tankene, det som skjer med kroppen går via tankene. Så når du skal ut på denne veien, så tenker du, nå gjør jeg det, jeg har klart det før, ingen grunn til at det ikke skal gå nå, og prøv å tenke på noe annet (f.eks fokuser på et punkt lenger frem som du skal kjøre frem til, og deretter finner du et nytt punkt). Tenk på det som en øvelse, det blir ikke nødvendigvis problemfritt første gang, men etterhvert vil det bli bedre (jo mer du gjør det). På forhånd kan det jo være greit å tenke ut noen "nødløsninger" så du føler deg trygg, dersom det blir helt krise finnes det kanskje et sted du kan stoppe? Du kan sakke farten dersom du blir for svimmel. Det er egentlig ikke meningen at du skal bruke disse nødløsningene, men de skal være der som en trygghet.

Pust med magen, og tenk at dette går bra. Gjennom hele kjøre turen skal du tenke at dette går helt fint, evt kan du sitte og si det til deg selv.

Du kan også få med deg noen en dag, kjøre opp og ned veien flere ganger, og denne personen kan være der som en ekstra sikkerhet hvis du skulle besvime (det kommer i alle høyeste grad ikke til å skje), dersom du gjør dette, vil du etterhvert klare å mestre det. En 2-3 velykkede turer burde være nok til at du opplever følelsen av at "dette klarer du".

Angst er irrasjonell og det er viktig å huske, du besvimer ikke bak rattet, og dersom du skulle føle deg så svimmel så får du bare sakke ned farten og stoppe.

Jeg har besvimt 1 gang i løpet av mitt liv og har hatt sikkert 20 panikkangstanfall. Selvom jeg ofte tenker jeg kommer til å besvime, og føles sånn, så skjer det ikke. Så lenge du ikke holder pusten burde det ikke være noe problem.

Anonymous poster hash: cdada...375

[AnonymBruker]

Jeg hadde endel angst/panikkangst for mange år siden, men trodde jeg var ferdig med det. Nå har det begynt igjen, men kun når jeg selv kjører bil på en spesiell veistrekning. Jeg er 100% avhengig av å bruke bilen, det er ikke kollektivtransport her. Jeg elsker forøvrig å kjøre bil. Sist jeg kjørte på denne veien, måtte jeg stoppe og be en annen ta over rattet. Flere andre ganger har jeg nesten stoppet, men klart meg igjennom det. Veldig svimmel, uvel. Redd. Jeg håper at noen som sliter/har slitt med det samme kan gi meg noen råd! Jeg vet ikke hva som kan skje hvis jeg prøver å "presse" angstanfallene. Det går fort på denne veien, mye trafikk, 2 felter og fartsgrense 90 km/t. Kan jeg risikere å besvime bak rattet? Eller vil kroppen skjønne at nå er grensen nådd og "redde" situasjonen? Dette er jo rent psykisk. Fysisk er jeg frisk som en fisk Jeg vil ikke risikere hverken mitt liv eller andres. Men samtidig er jeg helt avhengig av bilen. Hjelp? Anonymous poster hash: 6cf2f...bb2

Det første jeg tenkte var "hm, har jeg skrevet et innlegg i søvne nå?", for jeg kjenner meg 100% igjen. Jeg kjører også til jobb hver dag, men det blir ikke bedre, for jeg tenker at det at jeg ikke besvimte forrige gang ikke betyr at jeg ikke besvimer neste gang. Synes selv det er helt forferdelig å kjøre, er heldig med at den høyeste fartsgrensa er 70km/t, men det er den jeg hater aller mest. Og så blir det enda verre fordi hele strekningen går i en slak sving med forbikjøring forbudt og folk legger seg oppi bagasjerommet for å presse.

Jeg kan nevne et par ting som har hjulpet meg litt, selv om jeg fortsatt misliker sterkt å kjøre.

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men prøv å fokusere så lite som mulig på kroppen din og hvordan den kjennes. Hele veien spenner jeg låra og tviholder i rattet uten å tenke over det, så jeg prøver å være obs på å slappe av i hele kroppen.

Pust dypt inn med MAGEN og pust sakte ut.

Unngå å tenke "tenk om..." (ja, lett, ikke sant?)

Når jeg blir ekstra engstelig så synger jeg til cd'en i bilen

Å se ekstra langt frem hjelper for meg

Spør deg selv hva som er vits med å være redd for å besvime, hva får du ut av det? På gode dager fungerer dette for meg, på dårlige dager har jeg alle mulige irrasjonelle svar på det spørsmålet.

Lykke til. Følte meg egentlig som den eneste med dette problemet, men det er visst vanligere enn antatt

Anonymous poster hash: c03dd...487

[Musher]

On 7/21/2013 at 7:17 PM, AnonymBruker said:

Det første jeg tenkte var "hm, har jeg skrevet et innlegg i søvne nå?", for jeg kjenner meg 100% igjen. Jeg kjører også til jobb hver dag, men det blir ikke bedre, for jeg tenker at det at jeg ikke besvimte forrige gang ikke betyr at jeg ikke besvimer neste gang. Synes selv det er helt forferdelig å kjøre, er heldig med at den høyeste fartsgrensa er 70km/t, men det er den jeg hater aller mest. Og så blir det enda verre fordi hele strekningen går i en slak sving med forbikjøring forbudt og folk legger seg oppi bagasjerommet for å presse.

 

Jeg kan nevne et par ting som har hjulpet meg litt, selv om jeg fortsatt misliker sterkt å kjøre.

 

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men prøv å fokusere så lite som mulig på kroppen din og hvordan den kjennes. Hele veien spenner jeg låra og tviholder i rattet uten å tenke over det, så jeg prøver å være obs på å slappe av i hele kroppen.

Pust dypt inn med MAGEN og pust sakte ut.

Unngå å tenke "tenk om..." (ja, lett, ikke sant?)

Når jeg blir ekstra engstelig så synger jeg til cd'en i bilen

Å se ekstra langt frem hjelper for meg

Spør deg selv hva som er vits med å være redd for å besvime, hva får du ut av det? På gode dager fungerer dette for meg, på dårlige dager har jeg alle mulige irrasjonelle svar på det spørsmålet.

 

Lykke til. Følte meg egentlig som den eneste med dette problemet, men det er visst vanligere enn antatt

 

Anonymous poster hash: c03dd...487

Hei ser disse innleggene er gamle men googlet og googlet så håper noen leser dette. Kort fortalt så fikk jeg panikkangst i 2001. Gått på Cipralex i 17 år. Sluttet i nov 18. Nå har det gått 6 mnd uten tabletter. Angsten har vært borte ihvertfall 7 år så tenkte jeg ikke trenger de lengre. Mye rart skjedde med kroppen etter jeg sluttet som eks at jeg ble overfølsom etter slutt. Gråt av minste ting. Ofte gåshund over hele kroppen. Dette har begynt å avta men også nye tanker har dukket opp. Konsekvens tanker. Hva vis det skjer om jeg gjør sånn...  jeg går veldig anspent i nakke å skuldre så går til fysio ofte men ikke vært der på en stund, så en dag på vei hjem fra jobb fikk jeg å som en skriver her tivoli, sjø svimmelhet. Jeg sang i bilen da (høy tone) så tenkte jeg hadde dratt den for langt i forhold til blod til hode. Kom hjem og ting var normalt men den neste uka ble det oftere når jeg kjørte til jobb (motorvei) jeg har mått stoppe med gulblink 2 ganger pga dette. Vet ikke om dette skyldes nakke eller om jeg faktisk skal få tilbakefall. Dette er ikke samme følelsen som jeg har hatt i anfallene føre så jeg kjenner den ikke igjen. Men har tvinga meg til og kjøre men syns dette er så skummel tilfelle evt kræsj.  Bestilt meg legetime nå for å høre hva han sier. Ønsker ikke å begynne på tabletter igjen da jeg ble så flat på en måte.  Så håper noen leser dette og de som skrev her med samme følelse om hvordan det har gått med dere og om dere har noen tips. 

 

[Becka]

På 14.5.2019 den 7.56, Musher skrev:

Hei ser disse innleggene er gamle men googlet og googlet så håper noen leser dette. Kort fortalt så fikk jeg panikkangst i 2001. Gått på Cipralex i 17 år. Sluttet i nov 18. Nå har det gått 6 mnd uten tabletter. Angsten har vært borte ihvertfall 7 år så tenkte jeg ikke trenger de lengre. Mye rart skjedde med kroppen etter jeg sluttet som eks at jeg ble overfølsom etter slutt. Gråt av minste ting. Ofte gåshund over hele kroppen. Dette har begynt å avta men også nye tanker har dukket opp. Konsekvens tanker. Hva vis det skjer om jeg gjør sånn...  jeg går veldig anspent i nakke å skuldre så går til fysio ofte men ikke vært der på en stund, så en dag på vei hjem fra jobb fikk jeg å som en skriver her tivoli, sjø svimmelhet. Jeg sang i bilen da (høy tone) så tenkte jeg hadde dratt den for langt i forhold til blod til hode. Kom hjem og ting var normalt men den neste uka ble det oftere når jeg kjørte til jobb (motorvei) jeg har mått stoppe med gulblink 2 ganger pga dette. Vet ikke om dette skyldes nakke eller om jeg faktisk skal få tilbakefall. Dette er ikke samme følelsen som jeg har hatt i anfallene føre så jeg kjenner den ikke igjen. Men har tvinga meg til og kjøre men syns dette er så skummel tilfelle evt kræsj.  Bestilt meg legetime nå for å høre hva han sier. Ønsker ikke å begynne på tabletter igjen da jeg ble så flat på en måte.  Så håper noen leser dette og de som skrev her med samme følelse om hvordan det har gått med dere og om dere har noen tips. 

 

Har du gått i noe terapi i forbindelse med panikk angsten? 

Jeg spør fordi, det er dette jeg er redd for, når man slutter på piller. Jeg er for medisin. Men alltid i samvær med terapi. 

Jeg har god kjennskap til panikk angst da. Det var slik det startet hos meg for 10 år siden. Men jeg lærte meg å takle panikk angsten innen relativt kort tid, fordi jeg var så tvungen til å kjøre bil til jobb. Jeg fikk medisiner, men det var først etterpå, i forbindelse med noe annet. 

Jeg er temmelig sikker på, at det ikke er noe galt med deg nå. Det hadde vært veldig veldig tilfeldig, om du plutselig skulle feile noe annet, når du sluttet på Cipralex for 6 mnd siden, og har vært angst fri i 7 år! Selv om ikke det er helt likt som du kjenner symtomene fra tidligere, så betyr det ikke at det er noe annet. Jeg tror, at du kan ha vært litt mer mentalt avhengig av dem enn du kanskje tror. ( Det skal nemlig ikke være noen fysisk avhengighet av disse. ) 

Snakk absolutt med legen din, og kanskje få en oppfølgning i denne fasen når du har sluttet på dem.   Det er greit å ha noen som kan " fortelle deg hva som skjer" mens det pågår, på en måte.  Dette klarer du. 

[AnonymBruker]

På 14.5.2019 den 7.56, Musher skrev:

Hei ser disse innleggene er gamle men googlet og googlet så håper noen leser dette. Kort fortalt så fikk jeg panikkangst i 2001. Gått på Cipralex i 17 år. Sluttet i nov 18. Nå har det gått 6 mnd uten tabletter. Angsten har vært borte ihvertfall 7 år så tenkte jeg ikke trenger de lengre. Mye rart skjedde med kroppen etter jeg sluttet som eks at jeg ble overfølsom etter slutt. Gråt av minste ting. Ofte gåshund over hele kroppen. Dette har begynt å avta men også nye tanker har dukket opp. Konsekvens tanker. Hva vis det skjer om jeg gjør sånn...  jeg går veldig anspent i nakke å skuldre så går til fysio ofte men ikke vært der på en stund, så en dag på vei hjem fra jobb fikk jeg å som en skriver her tivoli, sjø svimmelhet. Jeg sang i bilen da (høy tone) så tenkte jeg hadde dratt den for langt i forhold til blod til hode. Kom hjem og ting var normalt men den neste uka ble det oftere når jeg kjørte til jobb (motorvei) jeg har mått stoppe med gulblink 2 ganger pga dette. Vet ikke om dette skyldes nakke eller om jeg faktisk skal få tilbakefall. Dette er ikke samme følelsen som jeg har hatt i anfallene føre så jeg kjenner den ikke igjen. Men har tvinga meg til og kjøre men syns dette er så skummel tilfelle evt kræsj.  Bestilt meg legetime nå for å høre hva han sier. Ønsker ikke å begynne på tabletter igjen da jeg ble så flat på en måte.  Så håper noen leser dette og de som skrev her med samme følelse om hvordan det har gått med dere og om dere har noen tips. 

 

Kjenner meg igjen i det du skriver. Sliter også mye med stiv nakke og svimmel,  føles Noen ganger som at nakkesmerter gir mer angst, selv i situasjoner jeg ikke har noen grunn til og bli det. For meg hjelper det mye med og gå jevnlig til massasje av nakke , yoga øvelser, ta magnesium og b vitaminer. Det er et vitamin som heter inositol som er veldig bra. Du kan lese om det på nett dem hjalp meg mye da jeg tok det. Men forhør deg med legen først evt før du tar det

Anonymkode: a5c8f...3bb

[Musher]

18 hours ago, Becka said:

Har du gått i noe terapi i forbindelse med panikk angsten? 

Jeg spør fordi, det er dette jeg er redd for, når man slutter på piller. Jeg er for medisin. Men alltid i samvær med terapi. 

Jeg har god kjennskap til panikk angst da. Det var slik det startet hos meg for 10 år siden. Men jeg lærte meg å takle panikk angsten innen relativt kort tid, fordi jeg var så tvungen til å kjøre bil til jobb. Jeg fikk medisiner, men det var først etterpå, i forbindelse med noe annet. 

Jeg er temmelig sikker på, at det ikke er noe galt med deg nå. Det hadde vært veldig veldig tilfeldig, om du plutselig skulle feile noe annet, når du sluttet på Cipralex for 6 mnd siden, og har vært angst fri i 7 år! Selv om ikke det er helt likt som du kjenner symtomene fra tidligere, så betyr det ikke at det er noe annet. Jeg tror, at du kan ha vært litt mer mentalt avhengig av dem enn du kanskje tror. ( Det skal nemlig.       

Ikke fått i terapi men savnet jo oppfølging nå. Då har time hos lege i dag. Men kom også på en ting at bihullene mine har vært trøblete. I februar ble jeg nærmest litt små lam i høyre side av ansiktet, akkurat som man har tatt bedøvelse hos tannlegen. Det viste seg å være bihulene. Å nå føler jeg hodet veier 5 kg. Vi har mye pollen her nå men ikke vært plaget tidligere då hmm men kan jo hende at bihulene presser slik at dette går utover synet. 

Håper virkelig ikke angsten er på vei tilbake når jeg har kjempet i disse årene med å hanskes med den.