Familier med stor overvekt at samme kjønn

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en stor familie, hvor jeg er eneste høne i kurven blandt mange søsken. Jeg har også mange, mange fettere og bare et par kusiner som er mye eldre enn meg. Jeg følte meg alltid litt alene i familiesammenkomster, da gutta naturligvis søkte sammen og jeg ble utenfor. I tillegg er mange av fetterene og brøderne mine en del år yngre enn meg, så da ble det heller til at jeg passet på barna.

Jeg har en nevø, og to nieser, så der er det faktisk overtall av jenter, men så er det kun to av søskene mine som har fått barn. Og nå er det min tur.

Kanskje fordi familien er så "guttetung" og jeg alltid har ønsket meg en liten søster, så hadde jeg et sterkt ønske om en jente. Min kjærestes familie er det også bare gutter blant fetterne, så vi tenkte faktisk begge to det ville vært godt å få noen flere jenter inn i familien. Vi holdt hele tiden muligheten åpen for at det kunne bli en gutt og snakket både om guttenavn og jentenavn. Jeg må også innrømme, at jeg tror jeg har lengtet litt i å etablere et godt mor/datter forhold til egen datter da jeg og min mor har hatt et vanskelig forhold. Det endte dessuten med at vi synes jentenavn var lettere å finne og dermed hadde jenta allerede et navn i 4. måned

Men vi venter en gutt! Vi ble glade for det, men kanskje litt skuffet med det samme. Den jenta vi hadde forestilt oss skulle ikke komme allikevel, og jeg hadde nok ubevisst fått en forhold til en jente i magen. Så nå må jeg liksom begynne litt på nytt og skape et nytt forhold til en gutt

Kan huske jeg tenkte at det nok var en gutt hvis man ser på familien min. Men dette skal nok visst nok ikke ha noe å si, men jeg er i tvil, synes det er flere eksempler på familier hvor et kjønn et sterkt overrepresentert, og da tenker jeg det er arvelig eller noe.

Hva tenker dere?

PS: Ufine kommentarer som at jeg er overfladisk/slem fordi jeg ble litt skuffa over kjønn ønskes ikke. Ellers gjerne andre kommentarer på området. Jeg vet det kan provosere mange, men en følelse er en følelse, og det kan man ikke gjøre noe med.

Anonymous poster hash: d0297...101

[Tomaten]

Det er sæden som bestemmer kjønn ved unnfangelse, så det er ikke arvelig.

Bare tilfeldig.

Syns du skal slutte å tenke på det, og glede deg over gutten i magen

[Stinelin]

Akkurat det samme her TS. Masse gutter i familien, og nå venter vi gutt nr.2.

Første gangen så jeg for meg at det ble jente og måtte "snu" tankene mot gutt. Andre gangen var jeg overbevist over at det ble gutt helt fra starten, så det var ingen overraskelse. Eldste gutten vår er 14 måneder og helt herlig, så jeg tar gjerne en slik en til!

Første gangen tenkte jeg heller ikke på at noe kunne være galt med barnet, men når jeg ser på sønnen vår nå forstår jeg at det ikke er noen selvfølge, og jeg er evig takknemlig for at han er frisk, og krysser fingrene for at nestemann også blir like sprek. Da blir kjønnet enda mindre viktig.

Det som er mest irriterendes nå er at hele slekta synes det er såå skuffende at ikke vi heller klarer å lage ei jente. Både min og mannens mor oppfører seg som at det ikke hadde vært så nøye med et barn til, når det "bare" blir en gutt likevel. Er det mulig liksom...?

[Maestro]

Mamma fikk 3 jenter, og en gutt.

Onkel fikk ei datter. (morsiden)

Mormor fikk 2 jenter og 1 gutt.

Søstera mi fikk 1 jente.

Ja, rart det der..

[Arkana]

Det er mest gutter i mannens familie her. Han er en av tre brødre og de tre brødrene hadde inntil nylig klart å produsere kun ei jente, ellers bare gutter. Vi startet først med to gutter selv og regnet i grunnen med at tredje også ville bli gutt, men det ble ei jente. Det er i allefall mulig å bryte trenden.

Jeg synes forresten ikke det er overfladisk å ha et ønske om kjønn, det tror jeg faktisk de aller fleste har tanker om. Man blir jo glad i barnet sitt uansett.

[AnonymBruker]

Akkurat det samme her TS. Masse gutter i familien, og nå venter vi gutt nr.2.

Første gangen så jeg for meg at det ble jente og måtte "snu" tankene mot gutt. Andre gangen var jeg overbevist over at det ble gutt helt fra starten, så det var ingen overraskelse. Eldste gutten vår er 14 måneder og helt herlig, så jeg tar gjerne en slik en til!

Første gangen tenkte jeg heller ikke på at noe kunne være galt med barnet, men når jeg ser på sønnen vår nå forstår jeg at det ikke er noen selvfølge, og jeg er evig takknemlig for at han er frisk, og krysser fingrene for at nestemann også blir like sprek. Da blir kjønnet enda mindre viktig.

Det som er mest irriterendes nå er at hele slekta synes det er såå skuffende at ikke vi heller klarer å lage ei jente. Både min og mannens mor oppfører seg som at det ikke hadde vært så nøye med et barn til, når det "bare" blir en gutt likevel. Er det mulig liksom...?

Det er jo spesielt at familien uttrykker missnøye over at dere ikke lager jenter, da! Har forresten fått et ønske fra et eldre familiemedlem om ei jente her også, noe jeg også synes er litt spesielt. Men forhåpentlig (og antagelig) verdsetter de vel gutten like som mye som om det hadde blitt ei jente når babyen først kommer. Men klart at man som alene jente i en familie med bare gutter får en litt annen oppmerksomhet, det vet jeg jo selv

Anonymous poster hash: d0297...101

[Yesterday]

Begge mine foreldre har kun brødre (1 og 4 styk), mens vi søskenbarn er ca 50-50% av begge kjønn, våre barn igjen er og blandet.

Men det er jo de som bare får jenter eller gutter. Og noen gir jo aldri opp og får etter fem jenter endelig en gutt. Det er jo sæden som avgjør men samtidig litt pussig at noen bare får ett kjønn. Men da er det jo snakk om et par med barn, ikke en hel slekt. Nå sies det jo og at det fødes flest gutter, om jeg ikke tar feil.