Når blir det bedre? Sliter med morsrollen

[Gjest Trist]

Den korte varianten: jeg sliter med å finne meg til rette i morsrollen. Jeg føler jeg ikke strekker til, ikke er BRA nok og vet knapt min arme råd hva jeg skal gjøre. Jeg blir dødssliten av barnet og ønsker meg innimellom langt, langt vekk, men samtidig ville jeg ikke vært henne foruten.

Den lange varianten: snart har ett år gått, men jeg sitter fremdeles med tunge tanker om at jeg savner "det gamle" livet og at jeg ikke er skikket til å ta vare på ungen min.

Jeg har hatt (og har kanskje fremdeles) en fødselsdepresjon, og permisjonstiden har ikke vært så grei, med kolikk og en generell følelse av å være fanget.

Jeg gikk i mange måneder og bare lengtet etter neste lur som ungen skulle ta, sånn at jeg kunne få litt pause. Det føles brutalt å skrive det, og bare det at jeg har tenkt sånn i det hele tatt gir meg så uendelig dårlig samvittighet... Men tidvis har jeg hatt følelsen av at hun har spist meg opp, at det ikke har vært noe IGJEN når hun hadde tatt sitt.

At det har tatt nærmere ett år å få denne riktig, intense morskjærligheten har også vært en tung bør på skuldrene. Jeg hadde et enormt beskytterinstinkt umiddelbart, men noen sånn "forelskelse" som mange snakker om har jeg aldri opplevd (heller ikke med mannen, uten at jeg er noe mindre glad i ham i dag likevel). Dårlig samvittighet, der også, selv om jeg nå gradvis har blitt mer og mer glad i henne.

Det er ikke det at jeg angrer. Hun er et fantastisk menneske, som har lært meg uendelig mye og som har vist meg hvordan å sette pris på de små tingene i hverdagen. Hun var også et veldig ønsket barn, og alt det praktiske var på plass (hus, økonomi, jobb). Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle synes det var så vanskelig...

Nå om dagen er hun i tillegg høyt og lavt, og det er ikke et øyeblikks ro å få fordi hun i det ene øyeblikket putter noe i munnen hun ikke skal (hvis vi er ute) og det neste øyeblikket blir det knall og fall hvis jeg ikke passer på, fordi hun skal teste ut alt mulig (vi har barnesikret det som kan barnesikres, bare så det er sagt).

Det er en drøy måned til barnehagestart og jeg føler meg som verdens største dust fordi jeg synes det er så intenst slitsomt å være hjemme med henne frem til da, men samtidig skriker det i meg ved tanken på å etterlate henne hos fremmede i barnehagen. Jeg vil være med henne selv, men jeg orker ikke? Hva slags mor er jeg, liksom?

Det hjelper heller ikke på at pappaen ser ut til å ha taklet permisjonen sin helt glimrende. Han er generelt helt fantastisk med jenta, leker og aktiviserer henne, samtidig som han holder huset i orden. Jeg vet at jeg er kjempeheldig som har en så deltakende og sympatisk mann, men det at han er så FLINK til å takle alt på strak arm gjør bare min utilstrekkelighet dertil mer tydelig...

Når går det seg egentlig til? Er dette noe jeg bør ta opp på ettårskontrollen på helsestasjonen? Det siste jeg vil er at noen skal tro at jeg ikke ønsker barnet mitt eller at jeg ikke tar meg godt nok av henne, for det er nettopp det jeg føler jeg sliter ræva av meg for å få til..

[AnonymBruker]

Ahhh jeg har det på akkurat samme måte. Kanskje bortsett fra at jeg føler meg skikket som mor, har ikke noe dårlig samvittighet egentlig, føler ikke det har gått utover henne. Men akk, alt dette har gjort at jeg lurer på hvem jeg er, at jeg er endret dypt innerst inne. Og jeg har det ikke så bra lenger. Barnet er 1år. Kjenner meg igjen om tankene om bhg-start. Vet ikke jeg, tenker at det blir vel bedre kanskje. Håper det.

Anonymous poster hash: d6d26...050

[AnonymBruker]

Noen av oss føler oss best som mødre etter en dag på jobb, og når barnet kan snakke/gå/tegne osv selv.

Du gjør alt i din makt for å gjøre ditt beste, og du er ærlig med deg selv (og forumet her). Jeg vil anbefale deg å snakke med helsestasjon med det samme. De har mye erfaring med oss som føler oss litt fanget i starten. For meg ble det bedre da jeg så hvor kjekt hun hadde det i barnehagen OG jeg tillot meg selv å sette meg før henne. Det vil si at jeg trenger å sove, være mett, drikke nok vann, trene osv. Det selvoppofrende greiene jeg gjorde før hvorjeg

prøvde å underholde med en falsk maske og være "like god" som faren.... Vel... Det har jeg droppet helt.

Stor klem fra en som vet hvordan du har det. Den lille energivampyren tappet meg for krefter omtrent til hun var 13 måneder. Nå FÅR jeg energi i stedet!!

Anonymous poster hash: 6f0f0...6e8

[Gjest Keikolina]

Sliter enda jeg, mine er 2 og 3 de krangler i ett sett ifra de står opp 5.30 til den yngste legger seg rundt halv 7. (18.30.)

Endret 18. juli 2013 av Keikolina

[Gjest Gjest]

Snakk med helsesøster og andre flere i samme situasjon, men det er jo ikke sånn at folk snakker så høyt om det. Morsgreia kommer. Men vi vil nok være sliten noen år framover uansett

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg ha skrevet selv....

Jeg sliter enormt, er helt energiløs, og orker egentlig ikke å ta meg av begge ungene ( 3 år og 9 mnd). Det føler grusomt, for de fortjener så mye mer enn jeg klarer å gi dem...

Vær glad det bare er en mnd igjen til bhg start, det tror jeg vil hjelpe deg. Jeg skulle ønske jeg hadde den muligheten, for barnet ville hatt det uendelig mye bedre der enn hjemme med meg, men han får ikke plass før neste år, når han nesten er 2 år.

Jeg merker at hadde jeg bare hatt 3 åringen, hadde ting vært helt annerledes, da er de mer selvstendige, og morsomme å prate med.

Så kansje det hele blir bedre når sistemann blir 3??

Du får nok bare holde ut, og bite tenna sammen, fortsett å gjør det beste du kan så blir det nok bedre når småbarnsperioden er over:)

Anonymous poster hash: 94720...e6d

[Gjest Riskjeks]

Jeg hadde det akkurat som TS, det blir bedre. Men er sliten ennå Før jeg fikk barn trodde jeg liksom "det verste" var over etter babyperioden. Men det er da det begynner... På en annen måte, riktignok. Det første året er nok mest slitsomt psykisk, senere blir det fysisk (og så sikkert psykisk igjen når de nærmer seg tenårene...). Det er slitsomt med unger som står opp tidlig, roter, krangler, sutrer, trasser, ikke gjør som du sier osv. Jeg tror det viktigste er aksept. Man må akseptere at "slik er livet mitt nå, og det er slik livet til de andre i samme situasjon er også". Gjør det beste ut i fra din livssituasjon. Husk at du ikke bare er forelder, men også et menneske med egne ønsker, behov og ambisjoner. Handle ut i fra dine forutsetninger, men ikke sett livet ditt på vent fordi du er småbarnsmor. Det blir bedre. Lykke til

[Gjest navnelapp]

Alle helsestasjonar skal ha tilknytta psykolog som nettopp er til å dele slike tankar med. Dessverre er det alt for få som brukar det tilbodet, ein er ofte redd for å ha gjort noko feil, vere ei dårleg mor, få inngrep frå barnevernet eller at det sikkert er andre som har det verre, som treng det meir. Mitt råd er å ta kontakt med helsestasjonen med ein gong. Ikkje vent til eitårskontroll, det er ingen grunn til å vente. Få snakke med fagfolk, luft tankane, skriv dei om nødvendig ned og ta med til timen slik at du slepp å formulere deg der og då. Lykke til.

[AnonymBruker]

Har hatt det akkurat som deg TS!

Jeg har slått meg til ro med at jeg synes det blir bedre ettersom gutten blir eldre og vi kan kommunisere mer, og jeg vet at jeg er en god mor selv om jeg aldri har surfet på noen rosa sky.

Her er det også en måned til han begynner i barnehagen, og jeg både gleder og gruer meg, men tror alt i alt det blir bra for oss begge å komme litt fra hverandre. Merker det blir mye lettere bare pappan har han noen dager slik at ikke alt faller på meg.

Jeg har snakket med psykiatrisk sykepleier, og det hjalp noe, men jeg tror ikke det var avgjørende for å få det bedre. Men jeg anbefaler å gi det et forsøk!

Samtidig kan hjelpe mye å være åpen ovenfor mannen eller venninner du tror kan ha det på samme måte. De som er dødsforelska i ungen sin (eller fornekter alt negativt) hjelper det sjeldent å snakke med.

Anonymous poster hash: 8176a...1b0

[AnonymBruker]

Jeg ha det helt likt som deg ts! Nesten så jeg kunne skrevet det selv.. Jenta mi er 1 år, og jeg er sliten, forvirret og overrasket over at det skulle være sånn. Gleder meg til bhg-start, tror både vesla og jeg vil ha godt av det.

Men ja, livet er forandret for alltid, og det er vanskelig å fordøye.. Og jeg elsker henne virkelig, blir bare veldig sliten av morsrollen.

Anonymous poster hash: 8b4b2...f39

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt. Jeg har også slitt med fødselsdepresjon. Jeg trenger å ha (helst) noen timer egentid per dag (og helst midt på dagen) for å fungere som en best mulig mor når jeg er med mitt barn. Ellers er det lett å føle at man går oppå hverandre. Det tok lang tid før jeg følte at jeg mestret å dusje ham selv, lenge måtte mannen min hjelpe til med det for at jeg skulle bli sikrere i den rollen. Man må jo gi dem oppmerksomhet 24/7 for å forhindre at de detter ned fra sofaen/får tak i ting de ikke skal ha tak i og så videre. Det er ikke så mange muligheter til å slappe av, så det er viktig å ta seg en hvil på 5 minutt alene på senga når man har muligheten. Frisk luft hjelper også veldig mye. Når mannen er hjemme fra arbeidet prøver jeg å passe på å ta meg en tur ut så jeg får frisk luft. Puste mer. Ha litt tid tid der jeg ikke behøver å tenke på andre enn meg selv. Det er faktisk så mange som 1 / 10 som får fødselsdepresjon. Kursene som blir holdt i hvordan man skal takle dette er stappfulle. Helsesøstrene er vant med å snakke med mammaer om dette, så jeg ville ha gitt det en sjangs i alle fall.

Anonymous poster hash: 4453b...69e

[Gjest Blærum]

Jeg tror dette er noe mange kjenner seg igjen i, inkludert meg selv. Men jeg tør ikke si det høyt, føler det er ganske tabubelagt! Jeg har tvillinger på 17 mnd. Jeg elsker dem over alt på jord og synes de er fantastiske! Men er overrasket over hvor slitsomt det er nå. Jeg trodde første året skulle bli det "verste", men synes at tida etter den første bursdagen har vært utmattende! Gleder meg også til barnehagestart om en mnd, selv om jeg får angst ved tanken på å levere de fra meg til fremmede og være borte i 8 timer! Jeg er desperat etter litt fritid, og drømmer meg ofte tilbake til tida da jeg var singel og bodde alene.. Og da får jeg dårlig samvittighet. Lykke til videre, vi får håpe det blir enklere når barna blir litt større!

[AnonymBruker]

Mange jeg kjenner har beskrevet akkurat det du sier, men jeg tror det var lettere for dem å være ærlige fordi de allerede hadde ikke de typisk etablerte livsstilene, og følte seg nok "utenfor idealet" uansett. Altså ingen glansbilder og fasade å opprettholde.

Så man føler nok som eldre og mer etablert at dette er tabu å snakke om, men for en god del er det slik.

Mitt inntrykk er at dette går over når barna blir eldre, men det kan gå kjappere om man oppsøker litt støtte for å få tips i hverdagen. Det kan være enkle ting, men noen ganger er det jo vanskelig å se skogen for bare trær.

Barn er mer enn babytiden

Anonymous poster hash: 9df32...3c5

[Gjest Elyssa]

:hjerte:

[Gjest Trist]

TS her:

Takk for alle svarene! Om ikke annet er det en trøst å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Selv om det er kjipt at flere kjenner seg igjen, er det også godt å høre om det, fordi det gjør at jeg ikke føler meg så himla unormal...

Vil bare understreke at jeg mener ikke egentlig at jeg er uskikket til å være mor. På gode dager er jeg strålende fornøyd med egen innsats og tenker at frøkna er heldig som har foreldre som setter henne såpass høyt som vi gjør. Vi gjør jo alt for at hun skal ha det så godt hun kan ha det, og hun får plenty med kjærlighet, omsorg og ikke minst oppmerksomhet.

Det er mer.. tanken på at jeg innimellom er så sliten av henne at jeg ønsker meg langt vekk som gir meg dårlig samvittighet. Føler vel egentlig at jeg bør være takknemlig for hvert eneste øyeblikk sammen med henne, og at jeg innimellom da bare lengter til de timene etter hun har lagt seg, føles direkte slemt.

Godt mulig det vil endre seg noe når hun begynner i barnehagen. Både at hun får brukt litt mer av energien sin, og at jeg setter mer pris på den våkne tiden vi har sammen.

Men igjen, en STOR takk til alle som har kommentert, både de som kjenner seg igjen og de som har trøstende ord!

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet dette innlegget selv for et par år siden! Kjenner meg veeeeldig godt igjen. Det blir bedre! Barnet mitt er tre år nå, og selvstendig nok til at jeg føler jeg har fått livet mitt tilbake. Det begynte å bli bedre fra 1 år, alt før det var forferdelig..... Fælt å si det.....

Anonymous poster hash: 1c927...744

[Kooko]

Kjenner meg godt igjen og dattera er 2.5 år. Dattera har ekstremt fin oppvokst,ikke sånn at jeg har noe å klage på men synes alikevel at hun er en tornado som er bort I alt, som løper over alt, som ikke hører på noe jeg sier, som får meg til å få dårlig samvittighet, skyldsfølelse, osv, osv... bleh, bil gal av det noen ganger!!! Hjelper ikke særlig når pappaen synes alt er ok og har ingen problemer med noe...

Noen ganger lurer jeg på om det er noe galt med meg siden alt har gått forsåvidt bra, fått hjelp av familien når vi trengte det, fått barnevakt av og til, tålmodig mann og alikevel er jeg utrolig trøtt og dødssliten...

Tror nok det går over og som TS har sagt, det er en trøst å høre at andre sliter med de samme følelser...

[AnonymBruker]

Dette er nok mer normalt enn man skulle tro. Spesielt siden man leser side opp og side ned på nettet om foreldre som er i lykkerus, de kunne aaaldri tenke seg et annet liv enn å gå hjemme med barna til de er tre, er sååå lykkelige med alt og verden er bare rosa skyer. Og syns du noe annet, f.eks på diverse forum, så burde du vel egentlig ikke ha barn i det hele tatt..

Min jente er veldig ønsket, veldig etterlengtet og absolutt elsket over alt på jord. Allikevel er det så utrolig slitsomt! Jeg jobbet lenge med å få morsfølelsen (ansvarsfølelsen og beskytterinstinktet var der så klart, men det var ikke mer enn det i starten). Jeg slo meg til ro med at det tross alt er et helt nytt menneske man skal lære å kjenne, man skal gjøre alt for at dette lille nurket skal ha det bra, og det går som oftest på bekostning av en selv. Og det er tungt. Man er ikke vant til å sette seg selv SÅ til side med søvn, mat, fritid osv.

Nå når min er straks 2, så er det mye bedre. Hun har gått ett år i barnehage, det har vært veldig godt for oss alle. Hun er mer selvstendig, og forstår mye av det vi sier til henne. Hun kan løpe rundt uten at vi må være på henne hele tiden. Og det at hun ikke er avhengig av pupp og flaske for mat, men kan få en skive i hånda foran tv'en (yes, I said it..), gir et lite pust i bakken i blant.

Jeg hadde egentlig ikke trodd det om meg selv, men nå er det mange dager der jeg heller skulle ønske at jeg kunne hatt henne hjemme en ekstra dag etter en koselig helg, i stedet for å dra på jobb (selv med helger fulle av trassig, utålmodig 2-åring ). Jeg savner henne ofte når jeg jobber kveld, og skulle ønske det var jeg som sang nattasang og fikk nattakos. Det blir bedre TS, hold ut! *Klem*

Anonymous poster hash: b75cb...ae4

[AnonymBruker]

TS her:

Takk for alle svarene! Om ikke annet er det en trøst å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Selv om det er kjipt at flere kjenner seg igjen, er det også godt å høre om det, fordi det gjør at jeg ikke føler meg så himla unormal...

Vil bare understreke at jeg mener ikke egentlig at jeg er uskikket til å være mor. På gode dager er jeg strålende fornøyd med egen innsats og tenker at frøkna er heldig som har foreldre som setter henne såpass høyt som vi gjør. Vi gjør jo alt for at hun skal ha det så godt hun kan ha det, og hun får plenty med kjærlighet, omsorg og ikke minst oppmerksomhet.

Det er mer.. tanken på at jeg innimellom er så sliten av henne at jeg ønsker meg langt vekk som gir meg dårlig samvittighet. Føler vel egentlig at jeg bør være takknemlig for hvert eneste øyeblikk sammen med henne, og at jeg innimellom da bare lengter til de timene etter hun har lagt seg, føles direkte slemt.

Godt mulig det vil endre seg noe når hun begynner i barnehagen. Både at hun får brukt litt mer av energien sin, og at jeg setter mer pris på den våkne tiden vi har sammen.

Men igjen, en STOR takk til alle som har kommentert, både de som kjenner seg igjen og de som har trøstende ord!

Jeg har ei på 21 mnd. Og jeg lengter også mange dager (ikke bare innimellom) etter at hun skal komme seg i seng Men jeg er ikke mindre glad i henne likevel! Jeg syns det har løsnet nå, for nå skjønner vi hverandre så mye bedre.

Anonymous poster hash: 18725...606

[AnonymBruker]

Det er helt normal følelse til tross for hva rosabloggere hevder at man i blant er så sliten at man gleder seg til ungen legger seg. Man er ikke dårlig mor for det.

Anonymous poster hash: 982a3...0fd