Kan det hende han tok feil? For ung?

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er dumt å grave i tidligere forhold, og spinne tankene for mye rundt det. det er slutt mellom meg og eksen. Men det er et spørsmål som jeg til stadighet går å spinner tankene mine rundt, og jeg vil høre med dere hva dere tenker.

Begge ble veldig forelsket når vi møttes og det var begges første ordentlige forelskelse. Det var storslagent, som i en film, hverken jeg eller han hadde opllevd lignende, og vi har og hadde en sterk dragning mot hverandre.

Men han ville ikke mer, sikekrt mange grunner til det, men forholdet skeinet helt ut, og jeg tror ikke det var snakk om at følelser forsvant først, men det handlet mer om en rekke uenigheter som til slutt ledet inn på en blindvei og vi klarte ikke bli enige.

Alikevel mener jeg at han gav opp for tidlig. Jeg mener at vi hadde fått et fint forhold om vi bare hadde kommet over disse tingene (som i all hovedsak var ting som kom utenifra, altså vi var ihovedsak enige hele tiden, men avstand, sykdom etc gjorde ting vanskelig på akkurat det tidspunktet). Det er jo likegyldig om jeg mener det var et forhold vært å kjempe for når han ikke mente det, og jeg har falt til ro med det.

Men kan det hende han faktisk tok feil? Det har vært slutt en stund nå, ingen av oss er i nye forhold. Han hadde aldri vært i noe forhold før meg, jeg hadde hatt flere og et ordentlig seriøst. Vi er unge ( starten av 20 årene). Jeg føler at jeg kunne sammenligne dette forholde med det jeg har opplevd tidligere, og jeg mener at man skal lete lenge etter noen man klikker så godt sammen med, og vi var bestevenner. Så kan det hende at han med sin manglende erfaring tror han skal finne en som er like bra som meg uten alle disse problemene, men at han tar feil? At han på et eller annet tidspunkt vil skjønne at det vi hadde var et ganske godt forhold. For nå når jeg dater begynner det å gå opp for meg at den typen kjemi jeg hadde med han ikke kommer vandrende rett som det er med hvem som helst. Jeg vil gå ut i fra at det vil være sånn for han også.

Dette er ikke et innlegg jeg skriver for å høre om dere tror han kommer tilbake (jeg er over den perioden nå). Jeg beveger meg sakte men sikkert videre, og ser at dette skal jeg klare fint, og en gang finner jeg noen som kan gi meg det samme. Men tanker dukker jo opp i denne "komme seg videre prosessen".

Nå vil jeg legge til at vi hadde våre krangler, men i bunn og grunn er vi to ganske like personer, vi har samme verdier og samme ønsker for hva vi vil med livene våre. Vi hadde så god kjemi, kommuniserte godt. alle de tingene som man ikke kan lære seg til. Problemene vi opplevde var faktisk ting som kunne jobbes med og endres på (og for å være ærlig så vet jeg om mange forhold som opplever større problemer, jeg vil beskrive det vi opplevde som ganske vanlige ting som oppstår i forhold) , så det kom som et sjokk at han ville gjøre det slutt (både for meg og strengt tatt alle andre rundt oss) .

Dette skriver jeg mest for å lufte tankene, og av ren nysgjerrighet.

Er det sånn at noen er for umodne og uerfarne til å skjønne at de har funnet kjærligheten, og dermed i frykt (for å binde seg? For å gå glipp av ungdomstiden?) går videre?

Anonymous poster hash: b95b4...699

[AnonymBruker]

Ja, det kan selvfølgelig hende. Man vet ikke hva man har før man mister det er det jo et ordtak som heter, og det er det en del som har fått oppleve, og kanskje også som du skriver, spesielt de uten tidligere erfaring med forhold. Kan jo hende han vil angre, det vet ingen.

Samtidig er det jo forskjell på hva man legger i så store problemer at forholdet ikke lenger er verdt å kjempe for. Er man heldig har man omtrent samme syn på det, i ditt tilfelle hadde han tydeligvis et annet og anså det som større deal-breakere enn det du gjorde selv. Hva som kan forandres er ikke nødvendigvis forenlig med begges ønsker.

Dette blir jo veldig generelle betraktninger, men vanskelig å si noe mer konkret uten at man går inn på hva forskjellene bestod av.

Anonymous poster hash: decb2...31c

[AnonymBruker]

"Er det sånn at noen er for umodne og uerfarne til å skjønne at de har funnet kjærligheten, og dermed i frykt (for å binde seg? For å gå glipp av ungdomstiden?) går videre? "

Selvsagt! Er man ung og uviten har man jo ikke så god stålkontroll på hva som finnes i verden.
Hvordan ting burde være, kan være og ikke minst, slettes ikke burde være. Og dette er jo noe som folk flest opplever å lære seg ettersom de blir eldre og mer erfaren på diverse områder, som f.eks parforhold.

Når det vedrører problemene deres internt, er det vanskelig å si noe på dem uten noe videre informasjon.

Men det er jo godt mulig du har rett. At det gjerne bare var bagateller og helt vanlige (løsbare) problemer i forholdet. Men for våres del, får vi jo bare høre din side av saken.

Anonymous poster hash: 0911c...295

[Gjest winston]

Kanskje han har behov av å være singel en stund. Det er jo tidlig å være i seriøst forhold i starten av 20-årene, spesielt for en mann. Kanskje dere finner tilbake til hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg føler jo at jeg vet ganske godt med meg selv at om vi hadde møttes igjen på jevnlig basis, så ville forelskelsen være like sterk. Jeg føler at følelsene aldri har vært problemet. Men det vil bli for komplisert å vanskelig. Både for han og for meg, som ikke vil såres mer. Han skyr meg som ilden, og det jeg vil frem til er kanskje at han skyr meg fordi han er redd (?), jeg synes selv når jeg skriver det at det høres ut som jeg prøver å innbille meg at vi var "ment to be", men jeg skjønner jo selv at følelser ikke er nok om det rent praktiske rundt forholdet ikke er der, eller kan komme til å bli der.

Når det ble slutt la jeg all skyld på meg selv, jeg mente jeg kunne rette opp i masse, det var lettere sånn, for da kunne jo jeg bare fikse det. Vi ble sammen igjen, jeg i den tro at om jeg bare føyet meg etter hans behov (behov for å være med venner, være fri, drive med interesser) så ville dette fungere, men jeg hadde behov, og det at jeg ikke stilte noen krav fra han fra starten (og at vi ble sammen kort tid etter bruddet, jeg var i utgangspunktet knust) endte med en veldig skjev fordeling av plikt i forholdet, han var heller ikke komfortabel med dette, og det ble slutt, fordi det ble ingen frihet eller all frihet. Jeg skjønner godt at det ble slutt på dette tidspunktet, her fungerte ingenting som det skulle..

Men nå begynner jeg vel kanskje å skjønne at endel av mine reaksjoner som jeg selv egentlig ikke assosierer med min personlighet (jeg følte meg ekstremt forvirret) var en reaksjon på hans ekstreme rastløshet, og hang til å være fri. Jeg begynner å se at det kanskje ikke var MEG, men han som ikke klarte dette pga. uerfarenhet, umodenhet og behov for å være ung.

-TS

Anonymous poster hash: b95b4...699

[AnonymBruker]

Du nevner at du tror følelsene deres aldri har vært problemet, men det blir for vanskelig og komplisert av andre årsaker. Dette høres jo generelt ut som et veldig godt fundament å bygge noen videre relasjon på da. Men så var det disse andre årsakene dine. Du sier han skyr deg som ilden, fordi han muligens er redd? Hva skulle han være redd for da? At han vil bli knust (igjen) om det ikke skulle fungere eventuelt? Eller? Og det høres jo ikke ut som du prøver å innbille deg til å tro at dere var "meant to be", fordi det er jo svært forståelig å tenke i de baner og rundt dems termer, når du sier dere fortsatt har følelser for hverandre. Selv om, et forhold naturligvis er avhengig av mye mer enn bare følelser.

Og det høres ut som dere hadde noen varierende behov altså. Jeg synes ikke det høres riktig ut at du burde ta på deg all skyld for at det ble slutt første gangen, men jeg kan jo forstå hvorfor du gjorde det likevel. Men som du sier så fungerte jo ingenting etter dere prøvde igjen, og jeg tror det er fordi du tok på all skyld og forventet av deg selv at du skulle klare å ordne opp i dette alene, helt på egenhånd. Det tar jo to til å danse tango, sies det. Når det vedrører behovende deres så høres jo ikke noen av dem ut som urealistiske, men det høres mer ut som dere ikke klarte å finne noe komprimiss. Og høyst sannsynlig pga denne skjeve maktfordeling som oppsto. Blir den for ujevn så blir det jo som oftest ubehagelig for alle parter. Og da er det vel bare et spørsmål om tid.

Og hans ekstreme rastløshet bunnet seg jo kanskje ganske mye usikkerhet. Og hvis det pågikk over en stund er det vel forståelig at han og ble relativt forvirret etterhvert. Men å assosiere sine egne reaksjoner med noe annet enn sin egen personlighet synes jeg hørtes rart ut. Det var nok gjerne ikke noen normal omstendighet og således kan det jo resultere med noen unormale reaksjoner, men de er jo likevel ens egne. Men holdninger og tanker kan smitte fort. Og hvis han selv var forvirret kan jo du også fort ha blitt det, av den simple årsak av at han var det. Hvorfor han var forvirret dog, kan jo bare han svare på. Så du får vel bare høre med ham en dag om du er interessert i å vite noe om det da.

Og generell rastløshet og trang for å være fri, pleier jo som regel å minske drastisk etter begynnelsen av 20-årene. Eventuelt senere i 20-årene etter en har fått 'rast fra seg' gjerne, som kan stemme i noen tilfeller. Akkurat denne biten tror jeg ikke du burde bekymre seg så meget over, om du skulle finne ut av at han var for ung den gang, men kanskje ikke denne gang.

Anonymous poster hash: 0911c...295

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg tror han evt. er redd for å binde seg til meg, jeg vet at å slå opp med meg var tøft (jeg er vel ikke typen som akkurat godtok et nei for et nei og bare lot han dra sin kos) det ble en lang greie, og det var nok veldig sårende for begge to, jeg tror han er redd for det. I lang tid var han også en viktig støttespiller i forhold til meg og mitt, og jeg tror han ikke fikk nok tid til seg selv i denne perioden hvor ting dreide seg mye rundt meg, så jeg tror også at det til dels er frykten for å måtte oppgi noe av det som er viktig for han ved å være sammen med meg (som selvfølgelig ikke stemmer, jeg ville jo at han skulle ha alt dette i tillegg til meg). Da jeg mener det er følelser der, så tror jeg han er redd for kontakt fordi han skal bi "sugd" inn i dette forholdet igjen (vårt forhold har alltid vært litt mer eller mindre frivillig, følelsene har vært sterke, og umulige å se bort i fra hvis man kan si det på den måten). Det er hvertfall slik jeg tolker det.

Han har sagt flere ganger at vi kan bli sammen når vi blir eldre, at han vil vi skal bli gamle sammen, etc. Men det er jo ikke noe hold i det, det er jo tulleprat i mine øyne, men alikevel viser det vel til en viss grad at han også mener problemet er at vi er unge (jeg har vel et par ting jeg kan lære meg også).

Jeg merker at en del av meg vil håpe at det bare var umodenhet og at vi finner tilbake til hverandre. Men det ville være å ta et skritt tilbake å gå rundt å håpe på det..

Men jeg merker jeg slapper litt mer av om jeg kan falle til ro med at det ikke var bare jeg som skakkjørte dette forholdet, og at det kanskje er andre faktorer som var med på å påvirke at det jeg vil kalle min hittil største kjærlighet bare skle vekk fra meg.

-TS

Anonymous poster hash: b95b4...699