Utvannet dialekt

[Gjest gutt20]

Jeg har bodd veldig mange steder under oppveksten min, egentlig hele livet mitt. Knapt bodd lengre enn 3 år ett sted når jeg vokste opp, så jeg har vært gjennom absolutt hele Norge, opp og ned. Resultatet av dette er at jeg har fått ganske utvannet dialekt /blandings dialekt.

Uansett er så har aldri dette vært et mega problem når jeg har bodd på landet/småbyer, så klart blitt mobbet litt her og der, men ikke kjempe ille. Men etter at jeg flyttet til Oslo for et halvt år siden har det tatt helt av. Hver gang jeg møter nye folk så blir jeg med en gang spurt om hvor jeg kommer i fra, ofte prøver folk å gjette helt absurde ting og jeg blir litt utilpass av det. Virker som Oslo folk er helt sinnssykt opptatt av dialekt. Dette har også begynt å gå litt utover sjekkingen og selvtilliten etter at jeg kom til Oslo, tør nesten ikke sjekke opp jenter på byen fordi jeg er redd for at de skal gjøre narr av meg pga dialekten. Er også litt slitsomt på Vors hvor jeg ofte må forklare alle heeeele den lange historien om hvor jeg kommer i fra, tør nesten ikke ta orde i større grupper lengre.

Tror det er mest tonefallet i dialekten folk reagerer på, men jeg vet ikke. Hvor viktig er dialekt for dere? Føler jeg snakker relativt "normal" sklir ikke ut på noe helt vill bonde dialekt, men som sagt tror kanskje det er tonefallet. Vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette problemet lengre, klarer ikke å legge om dialekten og tenker at venner vil reagerer på det. Er det bare jeg som er paranoid og legger alllt for mye i dette? Burde kanskje ta det med et smil om folk vil etterligne en setning eller to etter meg?

Setter pris på svar, kan legge til at dette er veldig sensitivt for meg. Jeg er en veldig utadvent og glad person, men blir litt ødelagt av dette :/

[AnonymBruker]

Tror du overreagerer litt. Det er jo vanlig å spørre om hvor folk kommer fra, og særlig dersom de ikke klarer å plassere deg. Du trenger jo heller ikke fortelle en lang historie, bare si at du flyttet mye under oppveksten. Selv har jeg også en bastarddialekt grunnet mye flytting i voksen alder, og pleier bare si at jeg har en unik dialekt Og å etterlikne dialekter synes jeg folk gjør uansett hva slags diakekt det er snakk om.

Anonymous poster hash: 2c864...ec1

[Purple Diamond]

For meg betyr det ingenting hvordan folk prater/hvilken dialekt de har. Har møtt flere som har bodd ulike steder i Norge og som har en noe "utvannet dialekt", som du sier. F.eks. at de snakker en østlandsk dialekt, men har tonefall fra en annen del av landet. Jeg føler med deg når du sier at folk etterligner dialekten din, for jeg hadde ganske sikkert blitt veldig lei av det til slutt, om det skjedde "hele tiden". Det er lite voksent å holde på sånn, synes jeg. Er det spesielt i møte med nye mennesker dette er et problem? For om det er sånn at dine nærmeste venner gjør dette også, kan du jo si fra til dem om at du ikke synes noe om at de "hermer"? Har dessverre ikke noe bedre råd å komme med...

[AnonymBruker]

Altså, om noen synes dårlig om deg pga. dialekten din, da er de ikke verdt din tid:P Mye rart folk skal henge seg opp i!

Men som noen andre sier, det er jo normalt å spørre hvor man er fra, så om du ikke orker å gå i detaljer så sier du jo at du er fra litt over alt. Og det er jo forsåvidt sant:)

Dette med tonefall har jeg også merket, om jeg kan kalle det for tonefall. Min dialekt er veldig hard, nesten som tysk, og som servicemedarbeider ble jeg faktisk nødt til å legge om til delvis lokal og delvis bokmål for at de rett og slett trodde dialekten min var jeg som var krass(!). Helt hårreisende...

Men ikke tenk for mye på det, du får heller prøve å gjøre litt spøk ut av det:) Sikkert masse fisk som synes det er sjarmerende;)

Anonymous poster hash: 78f7d...79a

[Singha]

Det er helt naturlig å snakke om dialekt i en sosial situasjon. De legger merke til at den er spesiell -> dere har noe å prate om. Det er ikke negativt med mindre du snakker med overfladiske idioter.

[AnonymBruker]

Folk er bare nysgjerrige. Noe av grunnen til at vi oslofolk (ikke født i Oslo, men bodd her lenge) spør om dialekt er at vi ikke har en spesielt spennende dialekt selv, så vi synes det er morsomt å høre om det. Det er på ingen måte vondt ment, jeg synes bare det er sjarmerende. Nå er jo jeg mann, da, men jeg antar det samme gjelder oslojentene.

Det handler også litt om at veldig mange jeg møter som er utenbysfra selv har lyst til å fortelle om hjemstedet, og da er det en fin måte å komme inn på temaet på. Det gjelder vel ikke det, og du føler kanskje ikke at du har ett konkret hjemsted å trekke frem, men det blir ofte tema. Jeg gjetter litt på hvor de er fra, treffer som regel i hvert fall i rett fylke, og så prater vi litt om det. Det er bare vennligsinnet småprat. Har aldri i mitt liv tenkt noe negativt om en jeg har møtt, det være seg på byen, på studiet eller annet sted, basert på dialekten deres.

Anonymous poster hash: 07514...129

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som deg. Jeg har også flyttet veldig mye i løpet av livet mitt, og det er vel fire-fem år som er det lengste som jeg har bodd på et sted. Sammenhengende. Nå er jeg 27. Jeg har heller ikke en dialekt som er fra dette stedet, så jeg snakker annerledes enn de andre i familien min. En gang jeg var i et bryllup spurte vi som satt ved siden av hverandre hvor vi kom fra. Jeg sa dette stedet (siden det er der jeg bor lengst, og mine foreldre bor der fortsatt). Damen jeg snakket med hevdet hardnakket at dette kunne da virkelig ikke stemme når dielekta mi ikke var derfra. For hun visste jo utmerket godt hvordan de snakket der borte! Forbaska bitch. Jeg liker ikke å måtte forklare for andre hvor jeg kommer fra, nettopp fordi jeg er født et sted, bodde der kun et halvt år, har bodd 6 1/2 år i utlandet som barn, flyttet hit og dit i Norge. Nord-norge, vest, og øst. Det er slitsomt. Innimellom sier jeg bare at jeg kommer "litt herfra og litt derfra". Det er jo sant det. I folkeregisteret står det faktisk at jeg er innvandret fra land x ettersom jeg bodde der i en del år. Jeg er hvit i huden, og bunaden min kommer ikke fra dette fylket jeg mener jeg kommer fra (har også bodd et par år der bunaden er fra da). Så, jeg skjønner VELDIG godt hvordan du har det.

Anonymous poster hash: f7388...6c9

[Singha]

Men hvorfor tar dere det så jævla negativt da? Jeg har og blandingsdialekt. Og folk gjetter alltid feil på hvor jeg kommer fra. Det er da ikke noe i det mer enn løst småprat for å ha noe å prate om?

[Purple Diamond]

Men hvorfor tar dere det så jævla negativt da? Jeg har og blandingsdialekt. Og folk gjetter alltid feil på hvor jeg kommer fra. Det er da ikke noe i det mer enn løst småprat for å ha noe å prate om?

Men man kan vel bli vel lei, hvis det skjer hele tiden? Det hadde i hvert fall jeg blitt. Jeg har aldri kommentert noens dialekt, og skjønner heller ikke poenget med det.

[AnonymBruker]

Men hvorfor tar dere det så jævla negativt da? Jeg har og blandingsdialekt. Og folk gjetter alltid feil på hvor jeg kommer fra. Det er da ikke noe i det mer enn løst småprat for å ha noe å prate om?

Fordi det er sårt å ikke vite hvor man faktisk kommer fra. Det har med identitet å gjøre. "Hvor kommer du fra?" er et spørsmål man nesten alltid blir spurt om i starten av nye bekjentskaper, og da blir det slitsomt når man inni seg funderer på om man skal gi det lange eller det korte svaret.

Anonymous poster hash: f7388...6c9

[Singha]

Poenget er å ha noe å snakke om i stedet for været. Dialekt leder til en samtale om hjemsted, oppvekst osv. Og det viser i alle fall et snev av interesse fra den andre parten. Hvorfor skulle noen gidde spørre om dialekta di om de ikke hadde lyst til å prate med deg?

[AnonymBruker]

Jeg er en utvannet nordlending som bor i Oslo, å jeg er så drita lei av hvor kommer du fra spørsmålet at jeg alltid svarer Bærum, om de da poengterer at jeg ikke har dialekten svaret jeg at jeg egentlig kommer fra Asker, men det er så flaut at jeg sier Bærum. Akkurat sånn, dønn seriøst, noen blir utilpass, noen ler, og noen skjønner spøken min og gidder ikke mase lengere.

Og til de som etterligner dialekten min så etterligner jeg Oslo samtidig som jeg spør om hvor lenge man må bo her før man begynner å kalle alle for bror.

Da holder folk kjeft eller flirer seg i hjel, begge variantene fungerer for meg.

Anonymous poster hash: 1fb9b...6dd

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare si at du er født på "fødested", bode litt her og der gjennom opveksten, og nå bor på "bosted"? Kort og greit, og du slipper å gå igjennom hele regla hver gang.

Antagelig spørs nok folk bare fordi de lurer, og som en her sa, da har man noe å snakke om. Man er jo alltids interessert i å prøve å finne et tema å snakke om når man møter nye mennesker.

Anonymous poster hash: 72ffb...142

[Gjest KateW]

Sånn er det. Selv er jeg stolt av å ha holdt på dialekten min siden jeg flyttet til Oslo, dog møter jeg stasig folk, fra Oslo, som forteller meg at jeg IKKE snakker dialekt fra hjemstedet mitt, fordi de engang traff en fra eksempelvis Mandal. Han fra Mandal snakket helt annerledes enn meg. At jeg da sier at Mandal er et helt annet sted enn der jeg kommer fra, og at det således er helt naturlig at Mandalitter snakker helt annerledes enn meg, biter de ikke på. Som Oslofolk har de en enorm autoritet på hvordan folk egentlig snakker.

[Gjest Rossin]

Jeg er en utvannet nordlending som bor i Oslo, å jeg er så drita lei av hvor kommer du fra spørsmålet at jeg alltid svarer Bærum, om de da poengterer at jeg ikke har dialekten svaret jeg at jeg egentlig kommer fra Asker, men det er så flaut at jeg sier Bærum. Akkurat sånn, dønn seriøst, noen blir utilpass, noen ler, og noen skjønner spøken min og gidder ikke mase lengere.

Og til de som etterligner dialekten min så etterligner jeg Oslo samtidig som jeg spør om hvor lenge man må bo her før man begynner å kalle alle for bror.

Da holder folk kjeft eller flirer seg i hjel, begge variantene fungerer for meg. Anonymous poster hash: 1fb9b...6dd

Du har i hvert fall ikke mista det nordnorske temperamentet Endret 18. juli 2013 av Rossin

[Gjest Gjest]

Jeg hsr og utvannet dialekt men har aldri trengt å fortelle en laaaaaang historie ang hvor jeg kommer fra. Om noen spør så sier jeg bare ganske enkelt at jeg har bodd litt rundt da jeg var yngre og dermed fått en dialekt som er litt av hvert.

Tror du overreagerer litt.

[gullmedalje]

Jeg er helt enig med deg TS!! Jeg har riktignok bodd hele livet på samme sted før jeg flyttet til Oslo, men bare etter noen måneder begynte jeg å legge om dialekten siden folk hermer og aper og fniser av de vanligste ord og uttrykk med en gang man har et snev av dialekt. Synes det er fryktelig synd at oslofolk er så lite påvirket av dialekter at de reagerer på dette. Veldig slitsom når du møter 10 fnisere i løpet av hver eneste arbeidsdag...

Hadde ei på jobb som har utenlandske foreldre, men født og oppvokst i Norge selv, som spurte om Ola egentlig var fra et annet land siden han snakker så rart... Ola er kav bergenser!

[I Grosny]

Dette er vel mest bli-kjent-småprat.

Man tar tak i noe ved personen, og forsøker å starte en samtale derfra. Det kan godt være ett dialekttonefall.

[Gjest Tirkes]

Stemmer i som I Grosny sier - det er ofte også hva som helst som skiller deg ut. Jeg har ofte blitt huket for hårfargen også, en naturlig nesten helsort hårfarge på hybridnordisk utseende = veldig mange rare og varsomme "Eh, så hvor er du fra..?" og "Ja.. og foreldrene dine da.. hvor er de fra?"-spørsmål.

Er det noe som skiller seg litt ut, så er det som et rødt flagg til en innfallsvinkel for å bli kjent med folk. Er mange som hare fisket etter mitt opprinnelsesland som ikke finnes rasistiske... men det er en åpning, en grunn til å spørre, som Singha nevnte.

Et annet eksempel er som hunnkjønn i mannsdominerte miljøer. Vil raskt føre til "Og hva fikk DEG til å drive med dette, da?"-spørsmål, som ingen av gutta får. Det er ikke dermed sagt at det er vondt ment. Men folk aner at det er en historie bak.