Når mamma er den verste personen jeg vet om...

[AnonymBruker]

Dette kommer til å bli et langt innlegg, men jeg setter veldig stor pris på om noen tar seg tid til å lese det og kanskje også gidder å legge igjen et svar, ettersom jeg har brukt lang tid og mye følelser i å skrive dette.

Det handler som overskriften sier om min mor. For å legge et grunnlag for dere som leser så kan jeg si at jeg er ei 23 år gammel oppegående jente som snart er ferdig med master-utdanning på universitetet, har mange venner og på utsiden virker som en helt normal jente. Problemet er mamma. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hun er så ufattelig spesiell at jeg ikke kan skjønne at det er henne jeg kommer fra. I fare for å virke ufattelig slem: hun er et forferdelig tragisk menneske. Det føles rart å skrive det, men det er dessverre sannheten. Hun er konstant negativ til absolutt alt og alle (inkludert meg og resten av familien), hun har absolutt ingen venner. INGEN venner. På alle mine 23 års levetid har hun aldri hatt en eneste venn som jeg har truffet. De få som forsøker seg på et vennskap med henne finner fort ut at det er en umulig oppgave. Jeg vet det. Hadde jeg ikke vært av hennes eget blod hadde vi aldri hatt noe å gjøre med hverandre. Faren min har vært narkoman og var derfor ikke til stede i oppveksten min, og etter at han ble "clean" har vi liksom ikke klart å få kontakt igjen.

Jeg skal prøve å forklare nærmere hva som gjør henne til et forferdelig menneske. Jeg er på ingen måte en sint barnslig drittunge som bare er sur fordi jeg ikke får viljen min. Dette er noe som i årevis har plagd meg mer og mer, og det tærer på livskvaliteten min.

For det første: Mamma var voldelig mot meg og min bror fra vi var små (jeg kan huske fra 3-års alderen) og fram til vi hadde begynt på ungdomsskolen. Det vil si hun slo, klorte, rev oss i håret, risa oss på rumpa (og NEI, jeg synes ikke det har noen plass i moderne barneoppdragelse, det var forferdelige opplevelser!) etc.. Jeg husker en gang da jeg var sint på henne for noe, og kjefta på henne, og hun kasta meg i senga mi, tok to sokker som var rulla sammen og stappa de i kjeften på meg og pressa hodet mitt ned i senga så jeg ikke fikk puste. Jeg dro ikke på skolen den dagen. Etterhvert gikk det for min del over til å kun være trusler - som at hun reiste seg opp i stolen og holdt knyttneven opp mot meg og trua med å slå, mens jeg holdt hendene beskyttende for ansiktet og slutta å svare henne.
Broren min var annerledes, han var sint, så han gav seg aldri. På grunn av det har jeg utallige ganger vært vitne til stygge fysiske slosskamper mellom mamma og broren min. Broren min har den dag i dag problemer med sinnet sitt, og prøver hardt for å ikke være voldelig når dette skjer.

Alt dette kunne jeg være villig til å tilgi og glemme om ikke hun var så forferdelig på psykisk nivå også. En gang for noen år siden hinta jeg til mamma at grunnen til at Bror var blitt voldelig, kanskje var fordi han hadde lært det av henne. Da begynte hun å gråte og spurte meg hva slags datter jeg var som kunne lyve om noe slikt. Hvor hadde jeg fått det fra? Hun kunne ALDRI funnet på å slå sine egne barn, måtte jeg vite! Jeg måtte jo ikke være riktig skrudd sammen, og hun som hadde gjort så mye for meg i oppveksten..
Det verste var at hun fikk meg til å føle meg som verdens verste datter, selv om jeg visste at alt jeg sa var sannheten. Jeg vet ikke om hun er i fornektelse eller om hun lyver bevisst.

Nå vil jeg egentlig bare liste opp noen ting som beskriver henne i dag.
- Jeg har en eldre halvsøster. Hun fant jeg ikke ut om før jeg var 16 år, da hun selv tok kontakt med meg. Mamma hadde holdt det skjult for meg hele denne tiden, på tross av at søstera mi allerede var født før hun traff pappa - så det var ikke snakk om noe utroskap. Jeg begynte å treffe søsteren min i skjul, fordi jeg kjente mamma såpass godt at jeg visste hun ville nekte meg. Da mamma fant det ut etter ca to år, prøvde hun på nettopp dette. Men da var jeg 18, og kunne gjøre mine egne valg.
Den dag i dag nekter hun å treffe søsteren min, på tross av at vi har endt opp som utrolig nære venner. Hun har fått en datter som er min niese. Mamma nekter å treffe til og med babyen, med spørsmålet "Nei. Hvorfor skal jeg gidde det? "
Og svaret :"fordi jeg er datteren min og jeg er svært glad i dette barnet.." er ikke godt nok.

- Dagen jeg var ferdig på VGS fikk jeg beskjed om å flytte ut eller å begynne å betale husleie til mamma. Dette til tross for at vi faktisk bodde i bestemor og bestefars hus, og de sa klart og tydelig at jeg kunne få fortsette å bo på rommet mitt og spise hos dem. Hvor mye skulle mamma ha av meg i mnd? Jo, 2500 kr - når hun selv betalte kun 3000 inkludert strøm og internet til bestemor. Til tross for at mamma disponerte et stort soverom, kjøkken og stue. Jeg bodde på et lite kott oppe på loftet og fikset min egen mat. Jeg husker at jeg hatet henne da. Men: på grunn av hennes psykiske upressing etc. endte det med at hun fikk viljen sin. Jeg skulle betale. Heldigvis har jeg en engel av en bestemor, som i all hemmelighet betalte husleia for meg (JA, jeg er takknemlig!). Mamma betalte altså i realitet 500 kr hver måned...

- Hun lager krangler av ALT. Hun tar ALT du sier personlig. Bare noen eksempler fra forrige uke da jeg reiste på ferie med henne:
Jeg: "Jeg er litt sulten, kanskje jeg skulle kjøpt meg noe mat.."
Hun: "Jaha! Vel ikke kom til MEG å si at ikke du har fått mat av meg denne uka altså!!" (ikke som tull, men helt gravalvorlig og fornerma)
Jeg: "Det sier jeg aldeles ikke, jeg bare er sulten akkurat nå, og jeg kan betalte min egen mat."
Dette ble til en lang diskusjon.

På stranda:
Hun: "Kan vi gå til hotellet nå?"
Jeg: "Kan vi kanskje vente litt? Klokka er jo bare 2...."
Hun: "ÅÅÅHRR! For et utakknemlig barn jeg har! Du er så egoistisk! ALT kan ikke bare gå etter DEG hele tiden vettu! MEG MEG MEG! Hvert ENESTE år ødelegger du ferien min! Men jeg lærer aldri :'("
Jeg svarte ikke en gang på det hun sa, fordi jeg har lært at det bare fører til store krangler. Det endte med at hun trampa fra stranda kjempefornerma.

Hun: "Hvilken BH-størrelse bruker du?"
Jeg: "70E"

Hun: "Liksom atte DU har større pupper enn meg! HAH! Det skulle jeg likt å sett!"
Jeg: "Jeg sier da ikke at jeg har det...Jeg svarte bare på spørsmålet ditt."
Hun: "Jeg bruker jo D-cup! Så da sier jo du at du har større!"
Jeg: "Nei....."

og så en evig lang forklaring fra min side om hvordan cupen forandrer seg etter hvor mange cm du trenger rundt ryggen...

*en dame satt og tegna portretter i gata. Jeg er tegner selv, og tar ofte betalte oppdrag.*
Mamma: "Hun var flink! Hva synes du?"
Jeg: "Jo.. joda, hun var det, men ikke proffesjonell da."
Mamma: "Ehh, JAHA. Men så spørs det om DU er eksperten til å mene noe om det da. Det er ikke sikkert DU sitter på alle svarene her i verden vettu! JEG derimot, jeg lager malerier som folk vil betale massevis av penger for! Bare at jeg vil heller ha de selv, så du bør egentlig ikke si så mye."
Nehei, hun spurte da om meninga mi... Og får å ha det sagt så lager ikke mamma veldig gode malerier, med fare for å høres slem ut.

Om jeg ikke svarer på meldingene hun sender meg innen 10 min blir hun hysterisk og begynner å ringe meg jevnt og trutt til jeg svarer. Dette til tross for at jeg sier til henne at jeg jobber, og hun sender meg 4-5 meldinger hver eneste dag.

For å prøve å slutte av her: Mamma er negativ til alle. Hun har noe negativt å si om ALLE. Hvis jeg skal si ordene hun bruker for å beskrive meg igjennom året så er det slem, manipulerende, egoistisk, grisk, gnien, bedreviter, hårså, hånende, utakknemlig etc etc... Jeg overdriver ikke når jeg sier hun aldri sier noe positivt til meg. ALT jeg sier blir vridd om til noe stygt ment mot henne. Det blir som regel til at jeg sitter stille og ikke sier noe som helst, fordi til slutt vet jeg ikke hva jeg kan si uten at hun skal bli sur. Hun har absolutt ingen venner, fordi ingen er verken gode nok for henne - eller vil ha noe med henne å gjøre. Familien har trukket seg unna, med unntak av stakkars bestemor som er mottaker for enda flere krangler og stygge ord enn meg som i alle fall bor 2 timer unna.

Hun har heller ingen jobb, og har tydeligvis planer om å være NAVer for resten av livet.
Hva skal jeg gjøre? Det nytter ikke å prøve å sette seg ned å snakke med henne, jeg LOVER dere. Hun er i den største fornektelsesbobla jeg noen gang har vært vitne til. Hele VERDEN er i mot henne i hennes øyne. Om jeg prøver så mye som å fortelle henne at hun kanskje ikke skal være så negativ mot alle (for hennes eget beste!) så er jeg en utakknemlig løgner, og ber meg dra til helvete osv...
Akkurat nå kommer jeg meg gjennom dagene fordi jeg studerer hjemmefra, og fordi hun har bestemor som tar i mot det meste. Jeg er i et avstandsforhold, og mamma har sagt at om jeg flytter til ham - så flytter hun med! "Hun har jo tross alt ingenting å bo i hjembyen for hvis jeg flytter". Det er jo også sant, men hva skal jeg gjøre da? Skal jeg være forsørgeren hennes? Det virker som hun tror at jeg kommer til å være vennen hennes og bruke masse tid på henne om hun flytter etter - når det egentlig er det siste jeg har lyst til. Samtidig skulle jeg ønske hun hadde noen andre som kunne tilbringe tid sammen med henne, at hun kunne få seg noen venner... Er det noen som har tips til meg? Jeg er desperat!

Beklager dette lange innlegget. Jeg høres kanskje utrolig slem ut som har skrevet dette, men dette er helt sant kun en liten brøkdel av alle problemene mamma har, og som går ut over alle rundt henne. Jeg håper at noen forstår, og om dere ikke gjør det - vær så snill og ikke døm meg! Jeg er fremdeles glad i min egen mor, og det jeg vil mest av alt er at hun skal få seg en jobb og venner som kan tilbringe tid sammen med henne. Jeg vil at hun skal ha det bra, men jeg orker rett og slett ikke mer om det ikke blir forandringer snart....

Takk for meg!

Anonymous poster hash: d1152...06e

[Silfen]

Hva skal man med mennesker i livet sitt som påvirker hverdagen negativt?

[AnonymBruker]

Hva skal man med mennesker i livet sitt som påvirker hverdagen negativt?

På generelt nivå så vil jeg nå si at disse menneskene er gode å ha. Ja takk til mere jantelov i det ganske land!

Anonymous poster hash: 08fcc...8a3

[Gjest snyball]

Det høres forferdelig slitsomt ut. Det første jeg tenker er at hvis jeg var i din situasjon, så ville jeg tatt kontakt med noen profesjonelle. (for din egen del)

[AnonymBruker]

Det høres forferdelig slitsomt ut. Det første jeg tenker er at hvis jeg var i din situasjon, så ville jeg tatt kontakt med noen profesjonelle. (for din egen del)

Hvem er riktige å ta kontakt med i et slikt tilfelle? Vi er begge voksne mennesker, så det blir ikke noe barnevernsgreier nå for å si det slikt.. Noen som vet hva slags evt. profesjonell hjelp som finnes? Jeg vet svært lite.

Anonymous poster hash: d1152...06e

[AnonymBruker]

Hadde jeg ikke vært så blakk hadde jeg sterkt vurdert psykolog.

Anonymous poster hash: d1152...06e

[AnonymBruker]

Kutt kontakten.

Anonymous poster hash: 43ab1...83b

[Gjest snyball]

Hvem er riktige å ta kontakt med i et slikt tilfelle? Vi er begge voksne mennesker, så det blir ikke noe barnevernsgreier nå for å si det slikt.. Noen som vet hva slags evt. profesjonell hjelp som finnes? Jeg vet svært lite.

Anonymous poster hash: d1152...06e

vet lite om det selv, men tror du kan få henvisning til psykolog av fastlegen? da betaler du vel egenandel etter hvert dersom du får frikort. Litt usikker:)

[AnonymBruker]

Kutt kontakten.

Anonymous poster hash: 43ab1...83b

Har tenkt på dette ufattelig mange ganger. Men da sitter hun igjen med absolutt ingen igjen i livet sitt, og den tanken klarer jeg ikke uansett hvor mye det er hennes egen feil..

Anonymous poster hash: d1152...06e

[Silfen]

Det finnes studentpsykologer.

men hvorfor du ska gå dit, når det er soleklart at livet ditt blir bedre bare du fjerner dårlige elementer, skjønner ikke jeg.

[Gjest snyball]

Har tenkt på dette ufattelig mange ganger. Men da sitter hun igjen med absolutt ingen igjen i livet sitt, og den tanken klarer jeg ikke uansett hvor mye det er hennes egen feil..

Anonymous poster hash: d1152...06e

den tanken forstår jeg så godt! derfor tror jeg det er bra for deg å få snakke med noen profesjonelle om det:)

[AnonymBruker]

Dette minner meg veldig om min egen mor men litt mer ekstrem mtp vold. Jeg har kommet til konklusjonen at mora mi har personlighetsforstyrrelse etter å ha lest mye, spurte fagfolk, osv. Har ikke lyst å si noe mer siden din situasjon kan være annerledes. Men prøv ikke å skylde på deg selv for at du reagerer til negativ oppførsel som hvem som helst ville reagerte på. Ta kontakt med en terapeut og skaff et svar. Det et også ok å ikke ha kontakt med mora di mens du prøver å finne ut av det. Hun er et voksent menneske og er ansvarlig for seg selv. Jeg håper du finner ut av det. *klem*

Anonymous poster hash: de002...c54

[Gjest Summers]

Ja, benytt deg av studentpsykolegen mens du kan.

[AnonymBruker]

Dette minner meg veldig om min egen mor men litt mer ekstrem mtp vold. Jeg har kommet til konklusjonen at mora mi har personlighetsforstyrrelse etter å ha lest mye, spurte fagfolk, osv. Har ikke lyst å si noe mer siden din situasjon kan være annerledes. Men prøv ikke å skylde på deg selv for at du reagerer til negativ oppførsel som hvem som helst ville reagerte på. Ta kontakt med en terapeut og skaff et svar. Det et også ok å ikke ha kontakt med mora di mens du prøver å finne ut av det. Hun er et voksent menneske og er ansvarlig for seg selv. Jeg håper du finner ut av det. *klem*

Anonymous poster hash: de002...c54

Tusen takk for et svar som varmer mye! Jeg begynner å skjønne at jeg kanskje er nødt til å ta snakke med noen profesjonelle.. De få vennene jeg har snakket om dette med klarer ikke å forstå hvor alvorlig situasjonen er - kanskje fordi jeg ikke er åpen om alle detaljene. Det hadde vært godt å snakke med noen som kan vise forståelse eller hjelpe meg..

Anonymous poster hash: d1152...06e

[Gjest MarthaMyDear]

Minner meg om mora mi, heldigvis for meg, har jeg en oppegående (og I mine øyne) den beste pappaen I verden, som lot meg og min søster flytte inn til han da vi var gamle nok til å bestemme selv.

Vet ikke hva jeg skal si til deg....
Men flytt uten å fortelle henne hvor du bor?
*Klemmer*

[AnonymBruker]

Mitt råd: flytt til motsatt side av landet, eller til utlandet uten å oppgi adressen du flytter til. Slutt å svare på telefoner... Du er IKKE alene som å ha et såpass dårlig forhold til en forelder at å bryte er den beste og eneste løsningen. Det har vært flere tråder på KG tidligere, med mange eksempler på andre i tyve- og tredve- og førtiårene som har brutt med en eller begge foreldrene sine (bl.a en veldig sterk og hjelpsom tråd her http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=474297&page=1) Men din historie er faktisk blant de verste jeg har lest om her på KG; moren din har jo begått alvorlige lovbrudd - å slå barn er et alvorlig lovbrudd, og i det omfanget du beskriver høres det ut som om det kvalifiserer til fengselsstraff... Du fortjener uttrolig mye ros for å ha tatt høyere utdanning mht kårene du kommer fra... Bare det at moren din velger å få barn med en narkoman sier litt om mangel på dømmekraft... Og å slå sine egne barn og presse dem for penger...jeg har ikke ord... Du virker uttrolig sterk, TS! Du kan klare deg mye MYE bedre uten henne! Klem fra en som ikke har brutt kontakten 100% med sin mor, men som flyttet til utlandet mye pga å komme unna "grepet" hun hadde på meg...

Anonymous poster hash: fbca0...603

[Gjest MarthaMyDear]

Mitt råd: flytt til motsatt side av landet, eller til utlandet uten å oppgi adressen du flytter til. Slutt å svare på telefoner... Du er IKKE alene som å ha et såpass dårlig forhold til en forelder at å bryte er den beste og eneste løsningen. Det har vært flere tråder på KG tidligere, med mange eksempler på andre i tyve- og tredve- og førtiårene som har brutt med en eller begge foreldrene sine (bl.a en veldig sterk og hjelpsom tråd her http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=474297&page=1) Men din historie er faktisk blant de verste jeg har lest om her på KG; moren din har jo begått alvorlige lovbrudd - å slå barn er et alvorlig lovbrudd, og i det omfanget du beskriver høres det ut som om det kvalifiserer til fengselsstraff... Du fortjener uttrolig mye ros for å ha tatt høyere utdanning mht kårene du kommer fra... Bare det at moren din velger å få barn med en narkoman sier litt om mangel på dømmekraft... Og å slå sine egne barn og presse dem for penger...jeg har ikke ord... Du virker uttrolig sterk, TS! Du kan klare deg mye MYE bedre uten henne! Klem fra en som ikke har brutt kontakten 100% med sin mor, men som flyttet til utlandet mye pga å komme unna "grepet" hun hadde på meg...

Anonymous poster hash: fbca0...603

Enig!

[Gjest MarthaMyDear]

Du er utrolig sterk, ja....
Uheldigvis for meg og min søster, er ikke vi like sterke....
Hun er 21, og heroinmisbruker, med masse psykiske problemer.
Jeg er 25, og har masse psykiske problemer, inkludert alkoholmisbruk og pillemisbruk (som mor)

[Brimi]

Vet du hva. Du skal aldeles ikke tenke på mora de! Du skal gjøre det som er bra for deg. At moren din ikke har noen kan hun takke seg selv for.

[Gjest Gurine]

Du bør ta avstand fra henne. Selv om du ikke vil kutte kontakten, bør du bo borte fra henne, ikke dra på ferie med henne, si at hvis hun snakker negativt til deg orker du ikke ha kontakt osv. Du bør begrense kontakten, si at hun kan ringe tirsdag og søndag f eks, og at hvis hun snakker negativt, legger du på. Du kan si at du ønsker at hun skal ta kontakt med lege, og få henvisning til psykolog, - hvis du skal orke å ha videre kontakt med henne.

Skjønner at dette ikke er lett, men du blir jo psykisk nedbrutt av å ha mye kontakt med henne. Ta vare på deg selv, og ikke tenk at DU har ansvar for HENNE.

Det første du bør gjøre er å ta i bruk det du kan på universitetet eller høyskolen. Det er folk der, studentprest, psykolog som kan hjelpe deg. Du bør ha mindre kontakt med henne, og etter hvert som du føler deg sterkere kan du stille krav til henne, og prøve å stå på kravene.

Lykke til!