Oppdragelse bonusbarn

[Gjest Bananamama]

Kjæresten min har to barn på 2 og 3 år. Jeg synes de er supersøte og vi gjør masse hyggelig sammen, jeg prøver så godt jeg kan på alle måter - rydder, shopper klær og leker til de, lager mat, finner på morsomme ting og prøver å ta vare på de så godt som overhodet mulig. Problemet mitt er at jeg synes de er veldig uoppdragne, det er selvfølgelig vanlig når de er så små, men jeg har lyst til å begynne å lære de å si takk, dele, og litt bordskikk (vaske hender før og etter etc). De får dette til men han gidder ikke å praktisere dette, han mener at sånne ting begynner de å lære når de er 5-6år. Stemmer det? Hvordan gjør dere det hjemme?

En annen ting er at han blir sur når jeg sier at alt jeg gjør for de er for deres del (er jo ikke akkurat sånn at jeg gidder å være på tusenfryd og kjøre bestefars bil hele dagen alene), han mener jeg burde gjøre det for min del også. Klart jeg synes det er hyggelig, men dette gjør jeg faktisk for hans og barnas del. Føler han forventer at jeg skal være like glad i de som om det hadde vært mine barn, men sånne ting tar vel litt tid? Hvordan kan jeg forklare han det?

[Tomaten]

Oppdragelse er noe man må begynne med, med en gang.

Takk er noe av de første ordene de burde lære, og vanlig hygiene er ihvertfall noe man ikke burde utsette...

Ikke få barn med han der...

[Gjest Marmot]

Jeg tenker at de tingene du snakker om er vaner man bør få inn fra så tidlig som mulig. Jeg forventer at min 2-åring at han sier takk, nei takk, ja takk, værsågod og takk for meg i situasjoner der det passer, og jeg forventer at han vasker hendene etter han har kommet inn fra utelek, etter dobesøk og før og etter mat.

Ellers har han urimelige forventninger. Det meste av det jeg gjør sammen med sønnen min gjør jeg for hans del, jeg hadde heller ikke giddet å sitte i barnebassenget eller bygge sandslott for min egen del. Og det selv om jeg elsker ungen min over alt på jord, det er begrenset hvor givende alt er.

[Gjest dag 1]

Nei, jeg vil ikke si at det er vanlig med uoppdragne barn når de er 2-3 år gamle. Oppdragelse må man gjøre fra dag 1, det nytter ikke å komme til en 10-åring og skal lære h*n å oppføre seg.

Ungen min som nettopp er blitt 3 år sier takk, bare hyggelig, unnskyld og mere til. Synes hun nesten kan være litt i overkant hyggelig av og til

Hygiene er veldig viktig uansett alder og bør komme på plass så fort som bare overhode mulig, for både barna, foreldrene og samfunnet sin del!

Barn elsker å lære. Gi ros for alt som er bra, og ignorer resten (så lenge det ikke er farlig, da må de forklares at det er farlig og hvorfor).

[Gjest småhjerte]

Kanskje du kan si noe slik som "her må vi alle vaske hendene før middag og når vi kommer inn etter å ha vært ute å lekt", så virker det ikke som om du overtar oppdragelsen, men rett og slett bare setter regler for hvordan du vil ha det hos deg.
Samme med at de takker for maten, takker når du gir de noe, sender de noe når dere spiser middag osv.Eller "jeg liker at folk takker for maten" (om de ikke takker), og at du ønsker de takker for seg etterpå.

Er jo helt naturlig at du ikke er glad i hans barn på samme måten han er. Regner jo med du er glad i de, men på en annen måte. Det er jo faktisk ikke dine barn. Men de er jo en del av din mann sin hverdag, så det er naturlig at du finner på ting med de også, siden du skal omgås dem mye. Det er jo både hyggelig for deg og for dem. Selv om du gjerne heller ville kost deg på terrassen en formiddag med et glass vin og litt mat, så velger du gjerne å ta med barna på tusenfryd (noe som kan være veldig slitsomt....).

[Rotemor]

Du får kjenne din plass her.

Far har vel ikke overlatt barna til deg?

Det virker som om det er du selv som skaper forventninger og setter krav til hvordan disse menneskene skal bli.

Overlat oppdragelse/ manglende oppdragelse til foreldrene.

Du gjør slett ikke disse tingene for deres skyld - du gjør det for å ha kontroll, og for å knytte barna til deg.

Veien til fars hjerte, og du seirer samtidig over mors mangelheter, eller noe i den duren.

Er så møkklei disse dårlig fordekte innleggene at jeg ikke gidder være anonym engang.

[aquiz]

oppdragelse begynner med en eneste gang!

Tenk deg å lære en 5-6 åring å si takk for maten? Skjer ikke det vettu.

Har du rutiner og regler inne så kan man konsentrere seg om "viktige" ting som kommer med den alderen.

Edit: Vil bare nevne at man må ikke være biologisk mor eller far for å oppdra.

Endret 18. juli 2013 av aquiz

[Gjest Regine]

Du får kjenne din plass her.

Far har vel ikke overlatt barna til deg?

Det virker som om det er du selv som skaper forventninger og setter krav til hvordan disse menneskene skal bli.

Overlat oppdragelse/ manglende oppdragelse til foreldrene.

Du gjør slett ikke disse tingene for deres skyld - du gjør det for å ha kontroll, og for å knytte barna til deg.

Veien til fars hjerte, og du seirer samtidig over mors mangelheter, eller noe i den duren.

Er så møkklei disse dårlig fordekte innleggene at jeg ikke gidder være anonym engang.

Amen.

La nå far ta hovedansvaret for ungene når de er hos dere, inkl hva gjelder oppdragelse. Dette er jo fars ansvar, ikke ditt, ergo burde du holde deg i bakgrunnen.

[Gjest Gjest]

Her ser du hvordan partneren din virkelig er som person, hvilke holdninger og verdier han har. Sikker på at dere passer sammen, når dere tydelig er så grunnleggende forskjellige?

Enig med dem som sier at oppdragelse er foreldrenes hovedansvar, og at du må la far ta styringen her. Kræsjer det helt med hvordan du vil ha det, er ikke dette forholdet liv laga. Jeg skjønner ikke at unge mennesker uten barn vil inngå forhold med mennesker med barn fra før. Det kompliserer livet unødig. Og man vil gjerne ha familie selv en dag, og da blir det enda mer utfordrende, med dine og våre barn.

Jeg er både mamma og "bonusmamma", og ser hvor utfordrende det kan være, selv når begge har barn fra før.

[kaprifolen]

Kjære, min baby på knappe 9 mnd sier takk... Her har vi ett stk pappa som sovnet i timen. Er mammaen like fjern på slikt?

Og selv om du har en fin holdning, så håper han vel at du også koser deg med ungene, slik at du ikke føler at du "ofrer deg" om 2-5-10 år?

[AnonymBruker]

Her var en av de første ordene ungen lærte "takk" og før man skal spise MÅ man vaske hendene. Etter også

Toåringen sier takk for mat, og det er absolutt ikke unormalt..

Anonymous poster hash: 48c8d...5d5

[ViljaH]

Det er så mye oppdragelse som skal inn, så man kan ikke vente til de er 5-6 med å begynne!

[navnet]

Her ser du hvordan partneren din virkelig er som person, hvilke holdninger og verdier han har. Sikker på at dere passer sammen, når dere tydelig er så grunnleggende forskjellige?

Enig med dem som sier at oppdragelse er foreldrenes hovedansvar, og at du må la far ta styringen her. Kræsjer det helt med hvordan du vil ha det, er ikke dette forholdet liv laga. Jeg skjønner ikke at unge mennesker uten barn vil inngå forhold med mennesker med barn fra før. Det kompliserer livet unødig. Og man vil gjerne ha familie selv en dag, og da blir det enda mer utfordrende, med dine og våre barn.

Jeg er både mamma og "bonusmamma", og ser hvor utfordrende det kan være, selv når begge har barn fra før.

Word!!!! Jeg ble stemor i en herlig alder av 21, å på våres 6 år sammen har jeg hatet alt, elsket alt, hatet mor, hatet far, sverget på å aldri få egne barn, begynt å elske far, virkelig elsker ungen, (nå synes jeg mor er helt ok, men vi har virkelig forskjellige grunnverdier, jobbmoral og syn på det med kjæledyr, men for all del, jeg bor ikke sammen med dama) og først nå etter 6 år kan jeg begynne å innrømme til meg selv at, ja Okey. Det kan kanskje ligge i kortene mine å få eget barn..

Men steike for et kompliserer å vanskelig forhold det har vært altså, kaos å følelser overalt.

Men i mitt tilfelle så var det jeg som begynnte å oppdra ungen, fordi alle dallet å dillet sånn, nå er både mor å far enige med meg å takker meg for å ha lært ungen å si takk .

Men jeg ville vurdert om jeg var deg, det verste med å være unge å i et forhold med en med barn er jo faktisk det at du kommer på tiendeplass i livet hans, det er litt kjipt, faktisk...

[Solsikken:-)]

Jeg synes det må være greit å si i fra direkte til barna hvis de ikke sier takk for maten, ikke vasker hender etc.

Om du snakker med far, og han overhodet ikke er enig, virker det jo litt vanskelig for deg å finne din rolle i det hele også. Man bør helst spille på lag, om man skal få det til å fungere med mine-dine-våre barn osv.

[AnonymBruker]

jentungen min er 11 mnd. å vi har lært henne et tegn som betyr takk for mat. hun gjør dette hvergang man sier takk or mat. når hun er så liten å klarer å gjøre det. så synes jeg 2-3 åringer burde kunne si takk.

Anonymous poster hash: 2bcf4...ab3

[AnonymBruker]

Amen.

La nå far ta hovedansvaret for ungene når de er hos dere, inkl hva gjelder oppdragelse. Dette er jo fars ansvar, ikke ditt, ergo burde du holde deg i bakgrunnen.

Når JEG lager mat og serverer, så forventer jeg at alle som spiser har vasket hender, sier "kan jeg få.." og "takk for maten". Samme om det skulle være mine unger, en kjærestes unger eller mora mi. Gjør de ikke det, så påpeker jeg det, det har rett og slett med vanlig folkeskikk å gjøre. Slike ting kommer jeg ikke til å la være å gjøre bare for å "holde meg i bakgrunnen" ovenfor evt stebarn.

Andre ting kan man selvfølgelig trå forsiktig ved, men man oppfører seg ordentlig uansett.

Anonymous poster hash: 4ca29...219

[Gjest Gjest]

Når JEG lager mat og serverer, så forventer jeg at alle som spiser har vasket hender, sier "kan jeg få.." og "takk for maten". Samme om det skulle være mine unger, en kjærestes unger eller mora mi. Gjør de ikke det, så påpeker jeg det, det har rett og slett med vanlig folkeskikk å gjøre. Slike ting kommer jeg ikke til å la være å gjøre bare for å "holde meg i bakgrunnen" ovenfor evt stebarn.

Andre ting kan man selvfølgelig trå forsiktig ved, men man oppfører seg ordentlig uansett.

Anonymous poster hash: 4ca29...219

Hvis jeg lager et måltid til min mor, ville jeg virkelig ikke sette henne på plass om hun ikke kommer på å si takk for maten.

Det er også frekt å oppdra andres barn mot foreldrenes vilje, foran øynene på dem.

Jeg fikk heller ikke oppdra kjærestens barn, selv om jeg hadde fornuftige regler. Det tar tid å få den tilliten hos barna, og enda lenger å få den fra en oppegående forelder. Du må opparbeide deg cred før du tar en voksenrolle i familien. At du har mer rett enn far spiller mindre rolle.

[Timseh]

Min 21 mnd gamle gutt sier takk, drar selv opp armene før mat for å vaske hender.