Bekymra mamma, dårlig tilknyttning?

[AnonymBruker]

Skriver med tungt hjerte, er så redd min baby på 6mnd allerede har dårlig tilknyttning fordi han ser skjeldent på meg når jeg kommer inn i rommet etter å ha vært ute en liten tur, og jeg får ganske skjeldent spesielle smil fra gullet. Andre både familie og ukjente får både blikk og smil. Burde jeg være bekymra? Tenker kanskje at han tar meg som en selvfølge da jeg har vært veldig opptatt av å være nær, bære mye, samsovet osv. -redd for å ikke være nok derfor vært vel intens kanskje med å søke blikkkontakt osv. føler meg som verdens dårligste mamma for forholdet og tilknyttningen til meg er jo viktigst og standard for mye senere I livet.

Uff dette ble usammenhengende kanskje men godt å få det ut. Er redd for å skade denne gullklumpen på noen måte kontaktmessig...

Slitt med sosial angst og mindreverd. Har nok derfor trengt mye bekreftelse fra min lille på at alt er ok og at jeg er en ok mamma. Det siste jeg vil er at det skal hemme han.

uff...

Anonymous poster hash: 895cc...f72

[Gjest navnelapp]

Det er ikkje så lett for oss å bedømme situasjonen du er i, kanskje du skulle rådføre deg med psykologen på helsestasjonen?Alle helsestasjonar skal ha ein tilknytta psykolog som kan hjelpe og støtte i slike situasjonar. Du burde få hjelp til å rydde litt i tankane dine, ganske enkelt.

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal ta det helt med ro. Som du sier trenger du bekreftelse, men en liten baby forstår ikke noe av dette og vil oppføre seg akkurat som det faller han inn. At han ikke er så opptatt av deg kan kanskje være at han er trygg på at du er der, og for han er det jo en selvfølge at du er der, slik skal det være!

Min gutt var heller ikke særlig opptatt av meg i starten. Først nå etter ett år lyser han opp når han ser meg, og han har ikke til dags dato grått når jeg har gått eller vist tydelig at han foretrekker meg. Har av og til lurt på om han ikke er knyttet tll meg, men har slått meg til ro med at han sikkert bare er en trygg type, og at det bare er deilig at han ikke er superavhengig av mamma slik mange babyer er.

Anonymous poster hash: 2c623...f37

[AnonymBruker]

Selv om svarene ikke var til meg så tar jeg det til meg:-) akkurat det jeg trengte nå:-)

Anonymous poster hash: af04a...626

[AnonymBruker]

Takk for svar dere to.

Er bare redd jeg har forvirra han. Smilt for mye og sikkert (vet det høres dumt ut men) for å forsikre han om at alt er bra. Morsatt virkning han skjønner mye ser det ut til. Han merker nok at jeg ikke har klart å være helt naturlig

Har mange ganger tenkt på psykolog på helsest. uten å fått meg til å ringe dit.. Redd og utrolig skamfull, føler nesten det er tabu å ha det sånn i forholdet til babyen sin. Tenk om de skulle tenkt jeg er uegnet som mamma...

Anonymous poster hash: 895cc...f72

[Gjest navnelapp]

Takk for svar dere to.

Er bare redd jeg har forvirra han. Smilt for mye og sikkert (vet det høres dumt ut men) for å forsikre han om at alt er bra. Morsatt virkning han skjønner mye ser det ut til. Han merker nok at jeg ikke har klart å være helt naturlig

Har mange ganger tenkt på psykolog på helsest. uten å fått meg til å ringe dit.. Redd og utrolig skamfull, føler nesten det er tabu å ha det sånn i forholdet til babyen sin. Tenk om de skulle tenkt jeg er uegnet som mamma...

Anonymous poster hash: 895cc...f72

Eg har fleire venninner som har benytta seg av dette tilbodet, og det har verkeleg redda dei. Så eg håper du samlar mot til å spørje om det neste gong du er der. Dei er der av ein grunn, og det er for å hjelpe og støtte, ikkje for å overvåke og kontrollere.

[AnonymBruker]

Selv om svarene ikke var til meg så tar jeg det til meg:-) akkurat det jeg trengte nå:-)

Anonymous poster hash: af04a...626

Kan du skrive litt om hvordan det er hos dere?

Anonymous poster hash: 895cc...f72

[AnonymBruker]

Jeg slet mye med tilknytningen i starten, og var nok derfor ekstra påpasselig, omsorgsfull og blid mot babyen. Tenkte at han ihvertfall ikke skulle lide av at mamman ikke følte seg så knyttet til han.

Men det har altså gått seg til, og nå har jeg et mye mer naturlig forhold til det hele. Og guttene r blid og smilende.

Jeg ville ikke bekymret meg for forholdet hans til deg, men det høres ut som du sliter med tanker du sikkert ville hatt nytte av å få ryddet opp i. Jeg har benyttet meg av samtaler hos psykiatrisk sykepleier i kommunen, var veldig godt å få snakke om alt man går og tenker på, med noen som er der kun for å lytte og hjelpe. Føler jo fort at man belaster andre om man snakker med venner og familie om slikt.

Anonymous poster hash: 2c623...f37