Min mor hater min kjæreste

[fortviletalenemo]

Hei.

Jeg er en 24 år gammel jente (kvinne?) med en nydelig datter på 4 og en kjæreste på 25. Vi ble sammen for omtrent to år siden, og mye på grunn av praktiske forhold flyttet vi sammen relativt tidlig - 6 måneder etter vi ble sammen, ca et år etter vi møttes for første gang. Jeg visste han hadde en litt frynsete fortid, og desverre hadde han ikke helt vokst den av seg. Den første tiden var preget av mye krangling, noe som tærte på oss begge. Vi var forøvrig begge bevist på å skjerme min datter for dette så godt det lot seg gjøre, og med tiden vokste han litt til. Dessverre gikk ting litt for langt nærmere sist jul, og det endte med at han flyttet ut og forholdet ble avsluttet. Som dere sikkert forstår fikk min mor, som jeg forteller det det meste, et svært anspent forhold til han. Dette kom på toppen av at hun allerede fra dag 1 hadde motforestillinger mot ham, noe som fikk henne til aktivt å jobbe mot å få fprholdet avsluttet.

Det bør også nevnes at noen av situasjonene min kjæreste har rotet seg opp i er av ganske alvorlig karakter.

Men ut ii januar begynte vi å finne tonen igjen, og snart var vi "kveldskjærester". Han kom på kvelden og vi gikk ut sammen de sjeldne gangene jeg hadde barnefri (barmefaren har datteren vår mindre enn 2 helger i måneden.), men han ble ikke inkludert i min datters liv siden ting fortsatt var litt usikkert. Jeg hold ham også skjult for min mor. Etterhvert som vår ble til sommer gikk ting dårlig igjen, ham var neddynket i eksamener og jeg gikk selv i veggen når skole, jobb, og pengeproblemer hopet seg opp. Som lyn fra klar himmel fant vi tilbake til hverandre, og han har virkelig jobbet for å ta seg sammen.Han hadde gjort det bra på eksamener, tatt avstand fra den "dårlige" delen av omgangskretsen sin og gjort et oppgjør med mye av de dårligere sidene av sin person. Den siste tiden har vi hatt det bedre enn noensinne, og han har gradvis fått ta en større del i min datters liv. Dette har hun - og han - tatt på en helt annen måte enn før, og de har fått et helt annet forhold enn noengang før. Hun gleder seg til å se ham og spørr oftere og oftere om ikke han kommer på besøk, samtidig som at han på en helt annnen måte enn før engasjerer seg i hennes liv. Det er tydelig at de begge er genuint glad i hverandre, og han virker mer enn noen gang oppriktig innstilt på at han ønsker en fremtid med oss. Men forholdet mellom ham og min mor er fortsatt det samme, og siden jul har hans tilbaketog i livene våre vært mer eller mindre hemmeligholdt for henne. Og det er her problemet ligger.

Jeg har selv en svært vanskelig nøkonomisk situasjon, og enda han er student med kun deltidsjobb har han hjulpet meg med tusenvis av kroner i lån så vel som gaver når det virkelig har vært krise. Neste uke har min datter bursdag, og blakk som jeg er Aner jeg ikke hvor jeg skal finne penger til sykkelen hun ønsker seg (som jeg aøøerede har fortalt min mor jeg skal gi). Jeg skylder allerede ham flere tusen kroner, og han har sagt han ikke vil låne meg mer siden han aldri har hjerte til å kreve de tilbake i min økonomiske situasjon. I morges tilbød han seg derimot å betale hele sykkelen - på en betingelse: Navnet hans skal stå på gaven. I realiteten vil dette bety slutten på hemmeligholdet, og som den konfliktsky personen ieg er vet jeg virkelig ikke om keg klarer denne løsningen. Jeg er livredd for min mors represalier, og denne tvilen har resultert i en diskusjon oss i mellom jeg virkelig trenger andre synspunkter i.

Selv er jeg livredd for represaliene fra min mor og min mormor. Min mor har gått så langt som å si at hun vil ta datteren min om vi blir sammen igjen, og jeg er redd jeg ikke vil takle den påfølgende konflikten. han på sin side mener at jeg må være voksen nok til å stå opp for mine egne avgjørelser, og at min mor kun er ute etter å "kontrollere" meg. I tillegg hevder han at det å ikke la min datter få denne sykkelen, eller la henne få en gave av sin fremtidige stefar, kun for å unngå oppgjør med min mor rr ryggradsløst, egoistisk og ikke minst bare utsettelse av det uungåelige. Han sier også at han ikke kan være i et seriøst forhold og forsørge oss i fremtiden dersom jeg ikke tar et oppgjør med min kontrollerende mor. Til jul vil han være ferdig utdannet ingeniør innenfor en særdeles attraktiv linje, og vil med andre ord være i posisjon til ånsikre meg og min datter en trygg fremtid med økonomisk sikkerhet, men et premiss for at forholdet skal utvikle seg i den retningen er altså at ieg tar et oppgjør med min familie (mor og mormor). Jeg blir dårlig av tanken på et slikt oopgjør, pg jeg er livredd for hva min mor vil gjøre.

Er det jeg som må kvinne meg opp her, eller bør han respektere mitt ønske om å vente med å ta denne konflikten?

[AnonymBruker]

Du er voksen, du er mor til en datter på 4 år ... moren din har ingenting hun skulle ha sagt, men selvsagt, hun har lov til å bry seg når det gjelder barnebarnet sitt.

Anonymous poster hash: 1d962...028

[AnonymBruker]

Det der høres ganske jævlig ut, og attpåtil har din mor truet med å ta datteren din. Det kan hun selvfølgelig ikke gjøre uten å begå et lovbrudd (kidnapping), så akkurat det ville jeg tatt med ro. Men i det hele tatt å si noe sånt til sin egen datter? Er hun psykisk syk? Hun er i hvert fall ikke normal.

1) Det er flott at det kanskje ser ut til å løse seg mellom dere, og at dere kan få en seriøs fremtid. Men du bør ikke satse på å være avhengig av han selv om han blir ingeniør og kan få en god jobb. Din økonomi er ditt ansvar, ikke hans. Det betyr selvfølgelig ikke at han ikke kan få kjøpe gaver til dattera di og støtte dere, men du bør ikke gjøre deg avhengig av det.

2) Du bør så absolutt ta et oppgjør med familien din. Hun har jo faktisk truet deg og datteren din, og det skal du ikke godta.

Til slutt: Det er dog forståelig at foreldre bekymrer seg for barnas valg av partner dersom denne har hatt en vanskelig fortid, og du skriver jo selv at han har vært borti alvorlige ting. Men dette er faktisk ikke foreldrenes sak (med mindre partneren truer eller begår vold mot en), og du skriver jo selv at han tar en fin retning i livet nå. På det grunnlaget så er han ikke urimelig når han krever at du står opp for deg selv, for datteren din og ikke minst dere som fremtidig familie. Det er ganske jævlig å ha en "svigermor" som misliker en og prøver å overtale datteren til å slå opp med en. Jeg har opplevd det selv, og selv om hun ikke var så ille som din mor, så fikk jeg stadig nedlatende kommentarer. Jeg klarte ikke ditt, jeg klarte ikke datt. Når skulle jeg få en bedre jobb, du har tapt deg litt språklig osv. (Var da sammen med en britisk jente).

Neste gang jeg opplever noe slikt så kommer det til å bli krig.

Anonymous poster hash: 6581a...e9f

[AnonymBruker]

det er ikke smart å fortelle din mor alt. som mor vil hun beskytte deg fra mannfolk som sårer deg. og hun vil beskytte sitt barnebarn. det er en naturlig reaksjon. du burde heller lære deg å holde kjeft. eller fortelle kun de fine tingene. foreldre har ikke noe med forholdet å gjøre sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 0523b...866

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke hvorfor du forteller moren din alt om forholdet ditt, jeg heller ... det er det dummeste man gjør. Når man prater negativt om andre, vil andre automatisk være negativ til den personen det prates negativt om. Så når du pratet negativt om kjæresten din og fikk det ut, så smeltet du helt når han kom tilbake, men da hadde moren din fått han langt oppi halsen.

Men nå har du vel lært?

Anonymous poster hash: 1d962...028

[fortviletalenemo]

Tusen takk for alle svar, jeg tar de til meg.

Eneste jeg vil påpeke er at jeg ikke på noen måte legger hans økonomiske fremtid til grunn for valgene jeg tar. Jeg tenkte bare det vare et relevant poeng, siden dersom situasjonen var motsatt - at han ville dra meg og min datter ned mtp økonomisk stabilitet, så ville min mor sitt standpunt være mer forståelig. Den delen er ikke videre relevant for problemstillingen.

Jeg har selvsagt planer om å bli selvstendig økonomisk sett.

[fortviletalenemo]

Må føye til - han har aldri vært voldelig, truende eller på andre måter misshandlet noen av oss. De tingene han har gjort handler om "guttedumskap", ingen av de har jeg eller min datter vært innblandet i (eller blitt påvirket av)

...og ja, jeg har forstått at det å fortelle min mor alt var rimelig idiotisk.. Jeg hae vel blitt for vandt til at hun skal kontrollstyre etthvert aspekt av livet mitt. Og det er nettopp det som gjør at det sitter så langt inne å ta dette oppgjøret. Har lenge følt det bare var min kjæreste som ville få viljen sin, men det ser ut til at han kanskje ikke var alene om meningene sine...

Håper på flere innspill, kanskje det hadde hjulpet å vise henne hvordan andre reagerer på adferden hennes..

Endret 15. juli 2013 av fortviletalenemo

[AnonymBruker]

Jeg tenker at moren din føler at hun har en god grunn til å legge ned veto mot han, og at hennes side av historien er litt annerledes? Det er fordi jeg har vanskelig for å tro at hun skulle slå ned så kraftig på det hvis det kun er slik du forteller det her, men det kan jo selvfølgelig være at moren din ikke er helt god. Selv var jeg i et forhold som var så destruktivt at det ville ødelagt meg helt hadde jeg ikke kommet ut av det, og selv om mamma ga meg mange råd sa hun aldri noe lignende..

Men det er ikke noe vits i å skule det. For å kunne ta datteren din må hun ha solide argumenter å servere barnevernet, og du vet best om de få grunnlag til å ta henne om de tar kontakt med deg og kommer på besøk. Å ha en kjæreste med en trøblete fortid er ikke nok. Men du bør fortelle det før selskapet, det blir ikke noe trivelig å skulle krangle i et barneselskap.

Anonymous poster hash: 54396...9aa

[fortviletalenemo]

Moren min har aldri tatt seg tiden til å snakke med ham, den eneste "verbale" utveksling de har hatt var når kjæresten min tok kontakt pr sms og spurte om de ikke kunne ha en voksen og hyggelig tone - ettersom at jeg var den som ble lidende av deres konflikt. Han forsøkte å være voksen nok til å sette meg foran han/hennes stolthet, men til hans store overraskelse valgte moren heller å forsvare hvorfor hun mente forholdet var negativt for meg. Årsakene inkluderte blant min økonomiske usikkerhet, at jeg måtte fokusere på skolegangen (tok opp igjen videregående da) og at jeg virket mer sliten enn vanlig. Han forsøkte å svare med at han hadde ryddet opp i min økonomi (han gikk gjennom økonomien min, fikk slutt på sløsingen og gjorde at jg ble gjeldsfri for første gang på 2 år (han ga da ingen penger, kun hjalp meg organisering av egne midler)) og at han i tillegg til å kjøre meg til skolen og min datter i barnehagen om morgenen (så jeg kunne komme i tide) blant annet satt hele dagen før mattetentamen og hjalp meg til å få ståkarakter. Min plan var å skulke. Enda samtlige poeng for at jeg skulle gå fra han gjalt ting som han helt åpenbart bidro til å hjelpe meg med var hennes mening totalt uforandret.

Kjæresten min sier hun har et kontrollbehov og at 3 generasjoner med single damer har gjort dem mannefiendtlige, noe jeg anser som en stadig mer naturlig forklaring.

Når det gjelder sykkelen har jeg tenkt det samme - unødvendig å la deres sinne ødelegge min datters bursdag. Kjæresten min sier på sin side at de umulig kan være så egoistiske at de skal la noe sånt gå ut over min datter, men jeg er overhodet ikke så sikker

[Gjest Gjest]

En 25 år gammel mann skal ikke holde på med alvorlige gutterampestreker. Og 6 mnd med bedre oppførsel er ikke et bevis for at han nå har lagt det helt bak seg. Her er det viktig å ta det helt rolig. Han har gjort alvorlige ting, og deres forhold var fullt av krngling som 4-åringen ble "skjermet for så godt det lot seg gjøre", dvs noen ganger ble utsatt for.

[caroprins]

Jeg synes i alle fall at du burde si i fra til din mor om at du og kjæresten er sammen igjen og at han skal kjøpe sykkel til datteren din.Dette vil jo komme frem før eller senere uansett.

Så får hun akseptere det eller ikke. Det blir jo opp til henne. Du er voksen og kan gjøre som du vil uansett.

Nå vet jeg ikke om dere skulle feire med din mor eller ikke men om hun blir sint for dette så får hun jo bare holde seg unna da. Det blir hennes valg. Nå er det jo slik at selv om man ikke alltid liker barna sine valg så bestemmer voksne mennesker over seg selv og her har hun vel valget mellom å ha kontakt med dere eller ikke ha det. Om hun blir sint nå så tipper jeg at hun kommer etterhvert som tiden går om hun ser at kjæresten din oppfører seg bra.

Som det høres ut fra deg så har kjæresten din tatt kraftig avstand fra hva han gjorde tidligere og startet ett nytt og bedre liv. Alle kan forandre seg og bør få en ny sjangse og det skal vel svært alvorlige grunner til som vil gå på barnets sikkerhet med denne mannen om barnevernet skulle gripe inn. Så om ikke det er tilfelle så har nok ikke moren din noe hun skulle ha sagt her.

Det kan nok være vanskelig men her må du løsrive deg fra en litt for kontrollerende mor som også må lære å gi slipp. Si klart i fra til henne at du er 24 år, voksen og faktisk bestemmer selv. Og slutt med å fortelle henne alt som foregår i livet ditt. Det kan være litt tøft men av og til er det nødvendig.

[Leanne]

Hvor lenge tror du en fireåring holder på hemmeligheter? Plutselig forteller hun sin mormor om kjæresten din.. Da er det mye bedre at du har fortalt dette selv. Du er voksen og kan ta egne valg, hvem du ønsker å være sammen med har ikke din mor noe med - hun kan heller ikke ta fra deg barnet fordi du har en kjæreste hun ikke liker...

[AnonymBruker]

Han burde ikke tatt kontakt med din mor.

Det er ditt ansvar å holde styr på din familie!

Og dessuten når du vet at din mor synes han er for dominerende i ditt liv - da må du vise hun at du er din egen person og har dine egne meninger - og ikke bare la han styre showet.

Jeg tror du må stikke fingeren i jorden her å faktisk ta innover deg at du har gjort en rekke svært dårlige valg de siste årene; du har fått barn for tidlig med en mann som ikke er interessert i å følge det opp i noe særlig grad, du har ikke vært i stand til å forsørge verken deg selv eller din datter, du har sluttet/ikke gjennomført noe utdanning. På meg så virker det som du har mer enn nok med barn, skole og jobb. Og det har nok din mor også sett.

Men istedet for å nøye seg med det så involverer du deg med en mann med "frynsete fortid" - antar at det vil si narkotikabruk og/eller innbefatning med politiet, du presenterer ham altfor raskt for din datter og flyttet sågår sammen med ham etter 6 mnd (på grunn av økonomi).

Dårlig valg, på dårlig valg. Jeg forstår godt at din mor er oppriktig bekymret. Sannynligvis er det deg og din oppførsel hun "egentlig" har problemer med, men hun er jo selvfølgelig kjempe glad i deg og kanaliserer derfor sitt sine mot denne mannen. Er det rettferdig mot ham? Sannynligvis ikke.

Men når du har visst gjentatte ganger at du velger minste motstandsvei - kan hun annet enn å bli redd, bekymret og sint?

Det viktigste for deg burde per idag være å skape et stabilt familieliv med din datter - og de forhold du allerede har bla din mor - og ikke begi deg inn på noe nye forhold. Du er enda ung, gjør deg ferdig med utdanningen din, skaff deg en jobb - datingen kan komme senere! Men den tiden du har med din datter vil ikke komme tilbake.

Anonymous poster hash: 8977e...e06

[fortviletalenemo]

Han burde ikke tatt kontakt med din mor. Det er ditt ansvar å holde styr på din familie! Og dessuten når du vet at din mor synes han er for dominerende i ditt liv - da må du vise hun at du er din egen person og har dine egne meninger - og ikke bare la han styre showet. Jeg tror du må stikke fingeren i jorden her å faktisk ta innover deg at du har gjort en rekke svært dårlige valg de siste årene; du har fått barn for tidlig med en mann som ikke er interessert i å følge det opp i noe særlig grad, du har ikke vært i stand til å forsørge verken deg selv eller din datter, du har sluttet/ikke gjennomført noe utdanning. På meg så virker det som du har mer enn nok med barn, skole og jobb. Og det har nok din mor også sett. Men istedet for å nøye seg med det så involverer du deg med en mann med "frynsete fortid" - antar at det vil si narkotikabruk og/eller innbefatning med politiet, du presenterer ham altfor raskt for din datter og flyttet sågår sammen med ham etter 6 mnd (på grunn av økonomi). Dårlig valg, på dårlig valg. Jeg forstår godt at din mor er oppriktig bekymret. Sannynligvis er det deg og din oppførsel hun "egentlig" har problemer med, men hun er jo selvfølgelig kjempe glad i deg og kanaliserer derfor sitt sine mot denne mannen. Er det rettferdig mot ham? Sannynligvis ikke. Men når du har visst gjentatte ganger at du velger minste motstandsvei - kan hun annet enn å bli redd, bekymret og sint? Det viktigste for deg burde per idag være å skape et stabilt familieliv med din datter - og de forhold du allerede har bla din mor - og ikke begi deg inn på noe nye forhold. Du er enda ung, gjør deg ferdig med utdanningen din, skaff deg en jobb - datingen kan komme senere! Men den tiden du har med din datter vil ikke komme tilbake. Anonymous poster hash: 8977e...e06

At jeg har tatt mange dårlige valg er det vel ingen tvil om. Gjort er gjort, og jeg må faktisk ta høyde for realiteten som er nå, ikke sitte å gnage over fortiden. Dette gjelder forsåvidt også for kjæresten min.

Og slik situasjonen er nå så er faktisk både jeg og min datter svært knyttet til denne mannen, mener du virkelig at jeg burde dumpe ham på grunn av fortidens feil? skal jeg fortelle min datter at den personen hun har tilbragt mest tid med (utenom meg) de siste årene av sitt liv har forsvunnet ut av livet hennes fordi jeg og han har tatt dumme valg før i tiden? Eller skal jeg si det er fordi han kanskje kan gjøre noe dumt igjen?

jeg burde hatt en utdanning, jeg burde klart meg økonomisk, og jeg burde vært i full jobb. Men vi lever ikke i "skulle" verden - vi lever i den virkelige verden. jeg vil ikke være utdannet før om noen år, og uten kjæresten min er fulltidsarbeid med en gang eneste mulighet å beholde leiligheten, betale barnehageregninger etc. Som du leser i innlegget over er samtlige av punktene du tar opp punkter jeg står bedre rustet til å utbedre sammen med han enn alene.

Et stabilt familieliv med min datter er en av de tingene jeg kan si jeg vet jeg har gjort riktig, og når kjæresten min er her er han ingenting annet enn et positivt bidrag som leker og koser med oss begge. Vi har ikke kranglet foran datteteren min på ca et år (selv da var det ytterst sjelden og aldri voldsomt) og han ødelegger på ingen måte familieidyllen.

til slutt vil jeg bare spørre deg, mener du at alle som får barn tidlig med en barnefar som svikter ikke skal unne seg noen form for romanse før de har alt annet på stell? Mener du parforhold utelukkende skal være en overskuddssyssel? I så fall er du enig med min mor, en dame som aldri har vært i et seriøst og varig forhold. kjenner du deg igjen?

2 står langt bedre rustet til både oppdragelse og økonomi enn en. Å si at jobb og skole hører singellivet til er bare tull i mine øyne.

...Og må bare legge til, mener du virkelig at det at typen min tok kontakt med min mor og ba om at de kunne slutte med knivingen og forholde seg til hverandre som voksne mennesker så jeg skulle slippe å havne mellom barken og veden var et overtramp? mens du legitimerer min mor sinn innblanding i mitt lov? Blir ikke det litt vel paradoksalt?

Endret 15. juli 2013 av fortviletalenemo

[Lucyenne]

Nokon er så overbeskyttende mot barna sine, at sjølv den vakreste , snillaste mann/ kone vil få foreldrene til å hate sin utkårede.

Mine svigerforeldre hater meg og snakker ikkje med meg, men det er greit, eg har ein ektemann som elsker meg.