Bonusbarn

[AnonymBruker]

Jeg har et bonusbarn på 7 år. Har vært sammen med pappaen til dette barnet siden han var 4 år. Jeg aksepterer og kan ha hyggelige stunder med han, men når jeg kjenner etter så har jeg ikke noe dypere følelser og er veldig glad i denne gutten. Har selv en sønn jeg elsker overalt på jord og behandler de likt bortsett fra at sønnen min er litt mer som sitter på fanget og skal ha kos. Lurer på dere andre som har bonusbarn. Blir dere etterhvert like glad i de som deres egne? Må sies at denne gutten bor fast hos oss og ikke har noe mor inne i bildet. Så er ofte jeg som er alene sammen med han. Gjør jo alt som å følge på sfo, lage middag, følger han til venner etc, men klarer ikke helt å glede meg over samværet med han som jeg gjør med min sønn. Sønnen min er borte annenhver uke og da er det ekstra tungt å være "mamma" for et annet barn.

Tror dere følelsene for denne gutten vil bli bedre etterhvert? Bare jeg som sliter litt med å skape nære bånd til bonusbarn?

Anonymous poster hash: fc150...eb3

[Gjest Gjest]

Du er anonym her, du trenger ikke å kalle ham en bonus når det ikke er det du føler.

[Gjest Gjest]

Vel, stakkars barn.

[aquiz]

Du kommer aldri til å få samme følelser for hans barn som du gjør ditt eget, aksepter det og se hellere på hvilken lykke det andre barnet kan gi deg og bygg på det!

Jeg tror egentlig ikke på deg når du sier at du ikke er glad i barnet til din kjære. Jeg tror det er så smertefult at ditt eget barn er borte så lenge av gangen at du rett og slett blir bitter på barnet som er igjen.
Ut fra dette vil jeg anbefale deg å søke litt psykriatisk hjelp, for at du skal få ting satt i perspektiv fra en person som ikke er veldig nær deg. Du må stille deg spørsmålet - er ditt eget barn et hinder for din lykke? Ville du ha vært mer gla i gutten til din kjære, hvis han på lik linje som deg måtte være uten barnet 50%?

Tenk fremover, tenk hvordan du vil føle det om han engang kommer til deg og sier "du har alltid vært i livet mitt og du har tatt vare på meg som du skulle vært min mamma.. Vil du adoptere meg og bli min mamma?" og "mamma, du skal bli bestemor!".

[AnonymBruker]

Synd at du ikke klarer å ha mer følelser for gutten enn som så. Greit nok at han ikke kan likestilles følelsesmessig med ditt barn, men det virker som at det du gjør for gutten, gjør du fordi at du må.

Har selv to bonusbarn og ett bonusbarnabarn, å jeg er nok ikke like glad i de som eget barn, men det er nok ikke langt unna. Jeg er like opptatt av at de skal trives å ha det godt som eget barn. Jeg synes det er like spennende å følge de å deres liv. De er forskjellige individer men likevel like mye verdt som mitt barn.

Muligheten til å skape sterkere bånd med tiden har med din holdning å gjøre. Hvis du i utgangspunktet er negativ til gutten, vil du ikke klare å skape nære bånd til han. Det er også ditt ansvar som voksen å skape bånd, ikke guttens.

Anonymous poster hash: fab33...cc5

[AnonymBruker]

Jeg er på ingen måte negativ til gutten og jeg misliker han ikke på noen måte. Men sliter med følelsen at jeg burde være mer glad i han enn jeg er. Vi er sammen hver eneste dag og mange dager er jeg alene med han siden faren er på jobb en del kvelder og netter. Og han er ikke alltid det enkleste barnet og ha med å gjøre (er enda mer trassen mot pappa) Sønnen min er veldig enkel og aldri vært noe trassen så er ikke helt vant med sånne barn heller. Tror kanskje jeg bare er litt sliten og at situasjonen er uvant for meg. Prøver virkelig det beste jeg kan for å få et godt forhold, men kan ikke tvinge frem noe heller.

Anonymous poster hash: fc150...eb3

[AnonymBruker]

Til forskjell fra de andre her inne så vet jeg nøyaktig hvordan du har det! Har vært sammen med pappaen like lenge som deg, og barnet er like gammelt som hos dere.

Jada, jeg har god kjemi med min stesønn er glad i han på et nivå og han er en kul liten fyr. Men å elske han? Det gjør jeg ikke! Ikke på langt nær. Jeg elsker mitt eget barn høyere enn himmelen. Og jeg merker faktisk at etter jeg fikk barn selv så er det mer vanskelig å være "stemamma". Jeg er faktisk så ego at jeg tenker at for meg så er mitt barn viktigst! Jeg er bevisst på at det ikke gjøres forskjell når vi har sønnen til samboeren min, men utover det så plager det meg ikke noe nevneverdig å si at jeg setter mitt barn først.

Fordi det er faktisk så enkelt som at han har en egen mamma som elsker han like høyt som jeg elsker mitt barn. Han trenger ikke meg som en "mamma"-person i livet sitt. Det har han allerede.

Anonymous poster hash: dd8b4...6d1

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle har jo ikke denne gutten en mamma som er tilstede og elsker han. Men virker ikke som om han ønsker at jeg skal ta mammarollen heller akkurat.

Men jeg klarer nok uansett ikke å elske han som min egen sønn. Men tror ikke akkurat samboeren min elsker min sønn like høyt som sin egen heller.

Anonymous poster hash: fc150...eb3

[Rotemor]

Jeg har et bonusbarn på 7 år. Har vært sammen med pappaen til dette barnet siden han var 4 år. Jeg aksepterer og kan ha hyggelige stunder med han, men når jeg kjenner etter så har jeg ikke noe dypere følelser og er veldig glad i denne gutten. Har selv en sønn jeg elsker overalt på jord og behandler de likt bortsett fra at sønnen min er litt mer som sitter på fanget og skal ha kos. Lurer på dere andre som har bonusbarn. Blir dere etterhvert like glad i de som deres egne? Må sies at denne gutten bor fast hos oss og ikke har noe mor inne i bildet. Så er ofte jeg som er alene sammen med han. Gjør jo alt som å følge på sfo, lage middag, følger han til venner etc, men klarer ikke helt å glede meg over samværet med han som jeg gjør med min sønn. Sønnen min er borte annenhver uke og da er det ekstra tungt å være "mamma" for et annet barn.

Tror dere følelsene for denne gutten vil bli bedre etterhvert? Bare jeg som sliter litt med å skape nære bånd til bonusbarn?Anonymous poster hash: fc150...eb3

Hvorfor i alle dager referer du til han som bonusbarn når du føler det slik??

[Gjest Gjest]

Vel, dere visste hva dere begikk dere ut på da dere ble ilag med noen med barn fra før.

[AnonymBruker]

Får følelsen av at det er du som har skrevet innlegg her før, at du/dere slet i forhold til regler og skulle flytte sammen. Stemmer det?

I så fall har dere jo ikke bodd sammen så lenge. Følelsen for bonusbarn kommer etter hvert. Men det er også viktig at du er åpen for å kunne få følelser. Det tar tid å bli glad i andre barn

Jeg har vært bonusmor. Var aldri like glad i dem som i egne barn, men glad i dem var jeg. Vil kanskje sammenligne det med som den kjærlighet jeg har til nieser og nevøer.

Anonymous poster hash: 244f6...3a1

[vimsefrøken]

Hvis han ikke har noen mor inne i bildet, og du er "mamma" for ham, håper jeg virkelig for hans skyld at du etter hvert får sterkere følelser for ham. Tenk på barnet. Du er den som tar vare på ham. Men barn merker det om du er glade i dem eller ikke. Barn er mer vare for følelser i voksne enn vi voksne er. Og jeg garanterer deg at han merker endring i deg i forhold til hvordan du føler deg overfor din egen sønn. Jeg dømmer deg ikke, men håper for guttens skyld at dette vil endre seg og at du vil bli veldig glad i bonusbarnet ditt også.

[Gjest Gjest]

Stakkars dere!!

Hadde en bonusdatter som kom inn i livet på likt tidspunkt som ditt barn..jeg elsker henne over alt på jord..

Faren hennes var utro, og dumpet meg etter å ha kost seg med to jenter en stund.. Nå står han på trappa og vil ha meg tilbake... Og jeg vurderer det: ENE OG ALENE fordi det gir meg muligheten til å beholde jenta mi, og få henne som storesøster til mitt barn ...

Jenta ringer til meg ofte., lurer på hvorfor det er slutt osv

Håper du innerst inne kan finne noe som kan skape grobunn for mammafølelsen i hjerte... -siden du faktisk har gutten på heltid..

Får helt vondt av å lese det du skriver.. Tenk å bo hos en stemor som ikke er glad i seg ??

Tenk hvis pappaen heller hadde funnet en med større hjerte... Stakkar gutten, som burde vært din..

[AnonymBruker]

Jeg blir litt overrasket og tror egentlig ikke helt at alle der ute er kjempe glad i bonusbarna som sine egne? Jeg har riktignok kjent denne gutten i noen år, men vi har ikke bodd under samme tak så lenge. Han er trassen, diskuterer alt og hyler og skriker som en 2 åring hvis ting ikke går hans vei. Jeg klarer ikke å elske han sånn uten videre. Og jeg har da snakket med andre irl som sier de aldri har de samme følelsene for bonusbarn som egne. Jeg kjører han til og fra skolen og fotball, hjelper han med lekser, leser for han på sengekanten og lager mat til han. Gir aldri sønnen min noe mer når de er sammen. Forskjellen er at med min sønn er det med kjærlighet i hjerte. Så får jeg håpe etterhvert at det kommer for denne gutten og.

Anonymous poster hash: fc150...eb3