Jeg klarer ikke å snakke med min egne søsken...

[Kittykat]

Jeg er attpåklatten i en søskenflokk på 5 stk. Når jeg ble født var søskene mine i alderen 7-15 år. Jeg føler at jeg ikke kan snakke med dem. Jeg er ikke "normal" voksen...hvis man kan si det på den måten. Jeg er ikke typisk a4 voksen, som ser på nyheter, drikker kaffe, leser aviser, diskuterer politikk osv.

Jeg er barnlig/barsnlig av meg, så jeg kan gjerne kaste meg inn i leken med barna mine på lekeplassen/lekeland/badeland/i bursdag/på besøk hos andre o.l. ( mine søsken er ikke sånn ). Men da føler jeg at de andre voksne som er der, tenker sitt om meg og ser ned på meg.

Jeg leser og ser på nyheter, så jeg får med meg mesteparten som skjer i verden, men jeg diskuterer ikke dem sammen med andre, utenom samboeren min...

Jeg er hjemmeværende med barn og det er ikke så mye som skjer i hverdagen min bortsett fra ting som har med barn og gjøre. De fleste barna til søskene mine er voksne med egne familier, så de er på en måte ferdig med småbarnsperioden og tenåringsperioden.

Jeg sliter også med depresjon og angst, men snakker ikke så mye om det fordi jeg vil ikke belaste andre. Til tross for at min mor og min bror sliter med det samme...

Det samme gjelder samboers familie. Jeg klarer ikke å snakke med dem heller.

Jeg gjør ikke så mye ut av meg og er stille som en mus i sammenkomster. Jeg sier veldig lite og når jeg prøver og si noe, så føler jeg at folk ikke er interessert.

Og jeg føler ofte at folk ser ned på meg pga hvordan jeg er som person, at jeg ikke er voksen nok.

Jeg er ikke en "a4-voksen" og kommer aldri til å bli det. Jeg har beholdt mitt indre barn og det virker som om at andre voksne ikke liker det. En gang var jeg på lekeplassen med barna mine og jeg lekte med sønnen min og vi hadde det gøyt. Et annet barn var også der med mine barn og moren hans var også der og han ville at moren skulle leke med han, men hun sa: nei, noen må jo være den voksne her.... Jeg følte at den var siktet på meg bare fordi jeg lekte med barna mine...

Men jeg har følt det sånn hele livet mitt. Jeg føler at jeg ikke kan snakke sammen med andre med mindre kjemien stemmer på en prikk. Jeg er ikke flink til småprat og jeg sier ikke et ord, ikke engang når de diskuterer ting som interesser meg... Fordi jeg føler at folk vil le av mine meninger. Ofte kan jeg ikke begrunne hvorfor jeg mener det jeg mener. Jeg bare mener det fordi det er det jeg synes er riktig for meg. Og siden jeg ikke har en begrunnelse så gjelder liksom ikke den meningen...

Den eneste jeg kan snakke med er samboeren min. Men det er fordi han har godtatt meg sånn som jeg er, til tross for mine feil.

Jeg har gått til psykolog ( i forbindelse med depresjonen og angsten ) og fortalte om denne delen av meg og der fikk jeg vite at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det trengte ikke å bety noe, det er bare sånn jeg er, en del av personligheten min. Og det stemmer jo meg på en prikk...

Men jeg klarer ikke å bryte med den og være mer frempå...Fordi jeg føler at folk vil gjøre narr av meg hvis jeg viser dem hvordan kittykat egentlig er...

[AnonymBruker]

Jeg er enig med psykologen din, du har nok en personlighetsforstyrrelse. Jeg er/har vært på akkurat samme måten. Jeg har alltid hatt vanskelig for å snakke med voksne, mens barn er helt greit. Jeg har få venner, fordi de jeg har må være like lite voksen som meg. Jeg husker en av de første gangene jeg virkelig følte på den store forskjellen mellom meg og andre voksne. Samboeren min, jeg, vår felles datter og noen nære slektninger var på besøk hos noen andre slektninger som også hadde barn. Det hele endte med at jeg satt på gulvet med barna og spilte Nintendo, mens de voksne drakk kaffe. Jeg har også slitt masse med depresjon og angst, spesielt sosial angst. Jeg sier heller aldri et ord på sammenkomster.

For noen år siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse. Ikke den samme som du har Jeg har vært i veldig intensiv behandling, altså veldig tøff. Slik jeg forsto det, så stoppet min mentale utvikling opp ved 15-års alderen, og det kan jo stemme med hvordan jeg har følt det. Ofte er det ting som skjer i livet som gjør at utviklingen stopper, gjerne noe traumatisk. Det trenger heller ikke være noe du er helt bevisst på, for man går jo alltid videre, uansett hva som skjer Traume oppleves jo forskjellig fra person til person.

Nå er jeg over 40, og tro det eller ei, men nå begynner jeg å bli voksen. Jeg vet ikke om det er behandlingen, eller om det bare tar lenger tid for oss som har personlighetsforstyrrelser. Jeg har begynt å tenke mye mer over ting, reflektere over hvilke meninger jeg har og hvorfor jeg liker og misliker enkelte ting. Antagelig slik andre gjør i begynnelsen av 20-årene eller før. Jeg er fremdeles ikke helt som andre voksne, men jeg aksepterer meg selv mer enn jeg gjorde før. Jeg tenker sånn at hvis noen synes jeg er rar(og det er det sikkert mange som synes), ja så er det deres problem. Det har absolutt ingen innvirkning på mitt liv.

For alt du vet, så er de andre voksne misunnelig på deg for at du kan leke og ha det gøy. Og tenk det tette båndet du får til barna dine, og etterhvert vennene deres. Det er virkelig verdifullt

Anonymous poster hash: 93921...8dd

[Kittykat]

Jeg er enig med psykologen din, du har nok en personlighetsforstyrrelse. Jeg er/har vært på akkurat samme måten. Jeg har alltid hatt vanskelig for å snakke med voksne, mens barn er helt greit. Jeg har få venner, fordi de jeg har må være like lite voksen som meg. Jeg husker en av de første gangene jeg virkelig følte på den store forskjellen mellom meg og andre voksne. Samboeren min, jeg, vår felles datter og noen nære slektninger var på besøk hos noen andre slektninger som også hadde barn. Det hele endte med at jeg satt på gulvet med barna og spilte Nintendo, mens de voksne drakk kaffe. Jeg har også slitt masse med depresjon og angst, spesielt sosial angst. Jeg sier heller aldri et ord på sammenkomster.

For noen år siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse. Ikke den samme som du har Jeg har vært i veldig intensiv behandling, altså veldig tøff. Slik jeg forsto det, så stoppet min mentale utvikling opp ved 15-års alderen, og det kan jo stemme med hvordan jeg har følt det. Ofte er det ting som skjer i livet som gjør at utviklingen stopper, gjerne noe traumatisk. Det trenger heller ikke være noe du er helt bevisst på, for man går jo alltid videre, uansett hva som skjer Traume oppleves jo forskjellig fra person til person.

Nå er jeg over 40, og tro det eller ei, men nå begynner jeg å bli voksen. Jeg vet ikke om det er behandlingen, eller om det bare tar lenger tid for oss som har personlighetsforstyrrelser. Jeg har begynt å tenke mye mer over ting, reflektere over hvilke meninger jeg har og hvorfor jeg liker og misliker enkelte ting. Antagelig slik andre gjør i begynnelsen av 20-årene eller før. Jeg er fremdeles ikke helt som andre voksne, men jeg aksepterer meg selv mer enn jeg gjorde før. Jeg tenker sånn at hvis noen synes jeg er rar(og det er det sikkert mange som synes), ja så er det deres problem. Det har absolutt ingen innvirkning på mitt liv.

For alt du vet, så er de andre voksne misunnelig på deg for at du kan leke og ha det gøy. Og tenk det tette båndet du får til barna dine, og etterhvert vennene deres. Det er virkelig verdifullt

Anonymous poster hash: 93921...8dd

Jeg tenker også sånn at hvis folk ikke liker meg sånn som jeg er, så er det deres problem, men det spiser meg samtidig opp innvendig, fordi jeg rett og slett blir sint, for hvorfor liker de meg ikke?

Når vi er i bursdagsbesøk til min samboers familie, så har jeg lagt merke til at jeg alltid trekker meg tilbake til barna som er der, inkludert mine egne barn, og så sitter jeg oppe på rommet med dem og spiller f eks videospill o.l. Jeg føler meg mer komfortabel med barna enn med de voksne som er der.... Og jeg aner ikke hvorfor det er sånn....

Jeg er innadvendt, har veldig få venner, holdt meg for meg selv på skolen....Jeg ble mobbet på skolen, til og med på videregående. Der og da tok jeg det ikke så mye innover meg, men det har kanskje påvirket meg mer enn jeg trodde....

Jeg husker veldig lite fra barndommen min, men jeg husker at jeg ofte var med barn som var yngre enn meg. Jeg hadde venner på min egen alder og, men var ikke så mye med dem. Vi bodde også "langt utpå landet", så det var et stykke til nærmeste venninne....

Jeg var en rolig og snill jente som tenåring og bodde hjemme til jeg var 21 år. Da var jeg gravid med mitt første barn, så jeg gikk fra å bo hos mine foreldre til å flytte ut og få barn med en gang... Men jeg følte at foreldrene mine aldri var glade i meg, fordi jeg kan ikke huske at de noen gang ga meg klemmer, trøstet meg, støttet meg, sa at de var glade i meg osv. Det kan jo hende at de gjorde alt det, men jeg husker ikke noe. Men jeg husker best fra tenårene og da var det ikke mye kos, klapp og klem. Så dette er veldig viktig for meg når det kommer til barna mine...

Uff, det er vanskelig å finne ut hvorfor ting er sånn som de er....Jeg ser på meg selv som en late bloomer...Men jeg ser jo nå at dette påvirker livet mitt veldig mye, og jeg må nesten gjøre noe, men samtidig så føler jeg utrygg på det pga hvordan folk kan oppfatte meg...

Endret 14. juli 2013 av Kittykat

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatten i en søskenflokk på 5 stk. Når jeg ble født var søskene mine i alderen 7-15 år. Jeg føler at jeg ikke kan snakke med dem. Jeg er ikke "normal" voksen...hvis man kan si det på den måten. Jeg er ikke typisk a4 voksen, som ser på nyheter, drikker kaffe, leser aviser, diskuterer politikk osv.

Jeg er barnlig/barsnlig av meg, så jeg kan gjerne kaste meg inn i leken med barna mine på lekeplassen/lekeland/badeland/i bursdag/på besøk hos andre o.l. ( mine søsken er ikke sånn ). Men da føler jeg at de andre voksne som er der, tenker sitt om meg og ser ned på meg.

Jeg leser og ser på nyheter, så jeg får med meg mesteparten som skjer i verden, men jeg diskuterer ikke dem sammen med andre, utenom samboeren min...

Jeg er hjemmeværende med barn og det er ikke så mye som skjer i hverdagen min bortsett fra ting som har med barn og gjøre. De fleste barna til søskene mine er voksne med egne familier, så de er på en måte ferdig med småbarnsperioden og tenåringsperioden.

Jeg sliter også med depresjon og angst, men snakker ikke så mye om det fordi jeg vil ikke belaste andre. Til tross for at min mor og min bror sliter med det samme...

Det samme gjelder samboers familie. Jeg klarer ikke å snakke med dem heller.

Jeg gjør ikke så mye ut av meg og er stille som en mus i sammenkomster. Jeg sier veldig lite og når jeg prøver og si noe, så føler jeg at folk ikke er interessert.

Og jeg føler ofte at folk ser ned på meg pga hvordan jeg er som person, at jeg ikke er voksen nok.

Jeg er ikke en "a4-voksen" og kommer aldri til å bli det. Jeg har beholdt mitt indre barn og det virker som om at andre voksne ikke liker det. En gang var jeg på lekeplassen med barna mine og jeg lekte med sønnen min og vi hadde det gøyt. Et annet barn var også der med mine barn og moren hans var også der og han ville at moren skulle leke med han, men hun sa: nei, noen må jo være den voksne her.... Jeg følte at den var siktet på meg bare fordi jeg lekte med barna mine...

Men jeg har følt det sånn hele livet mitt. Jeg føler at jeg ikke kan snakke sammen med andre med mindre kjemien stemmer på en prikk. Jeg er ikke flink til småprat og jeg sier ikke et ord, ikke engang når de diskuterer ting som interesser meg... Fordi jeg føler at folk vil le av mine meninger. Ofte kan jeg ikke begrunne hvorfor jeg mener det jeg mener. Jeg bare mener det fordi det er det jeg synes er riktig for meg. Og siden jeg ikke har en begrunnelse så gjelder liksom ikke den meningen...

Den eneste jeg kan snakke med er samboeren min. Men det er fordi han har godtatt meg sånn som jeg er, til tross for mine feil.

Jeg har gått til psykolog ( i forbindelse med depresjonen og angsten ) og fortalte om denne delen av meg og der fikk jeg vite at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det trengte ikke å bety noe, det er bare sånn jeg er, en del av personligheten min. Og det stemmer jo meg på en prikk...

Men jeg klarer ikke å bryte med den og være mer frempå...Fordi jeg føler at folk vil gjøre narr av meg hvis jeg viser dem hvordan kittykat egentlig er...

Jeg er 36 år, 3 barn. minste på 5 og eldste på 13. Og jeg er veldig barnslig. Kan også leke med 5 åringen på lekeplassen. Jobber også i banrehage og fått skryt av sjefen jeg er flink og er sammen med barna i utetiden, og ikke bare står og observerer de, men er med de. Jeg har også beholdt barnet i meg, og mi tenåringsdatter kan jeg ha en veldig tør humor til. Hun synes ikke det er morsomt, men hun ler av meg, og spesilet når jeg begynner å le, da må hun bare le.

Som min mor sier det finnes bare ei(navnet mitt) og det stememr nok hehe.. Jeg er ikke akkurat A4 jeg heller, men jeg er godtatt av venner og familie:) Og alle vennene mine er heller ikke A4 Så du er ikke alene om å ikke være A4 Og jeg kan være barnslig mot mannen min også jeg og holder på å le meg ihjel og han ser bare rart på meg og lurer på hva som feiler meg hehe, men han liker meg som jeg er da Og jeg ønsker heller ikke være A4 og liker å ikke være så seriøs og voksen(Er jo selvsagt seriøs og voksen når jeg må det da, er ikke barnslig apekatt hele tiden)

Anonymous poster hash: d4053...484