Det har blitt vanskelig å glede seg på andres vegne (utblåsning)

[AnonymBruker]

Jeg var i tvil om det er lurt å poste dette, men lar det stå til...

Jeg vet at man skal være glad på andres vegne over at de har gode forhold som de trives i. Dette er både fordi jeg skal unne andre å ha det bra, og fordi jeg ikke vil virke sur og bitter. Lenge har jeg klart det, men nå i sommer begynner jeg å streve...

Sommeren er i det hele tatt ikke min beste tid, og jeg forsøker å jobbe så mye jeg har tid og energi til. Når jeg tenker på "alle" andre som har kjæreste som de kan kose seg med og dra på ferie sammen med, virker det så stusselig og ensomt å bruke nok en sommer som singel. Har ikke noe særlig til sosialt nettverk heller.

Jeg frykter at jeg begynner å bli bitter og sutrete, og klager mer enn jeg egentlig liker å gjøre. Håpet føles fraværende. Akkurat nå føles det ikke like naturlig som før å glede seg over andre lykke, og jeg kjenner at jeg må bite meg i tungen for å holde spydige kommentarer inne.

Noen ganger får jeg inntrykk av at alle hyggelige, sjarmerende menn er opptatt! Enten nylig opptatt, eller så har de vært i et forhold i årevis... Så føler jeg meg nedslått, og lurer på om det er noe håp for meg.

Så hva er lurt å gjøre i min situasjon? Hvordan kan jeg se litt mer positivt på ting, uten å bli urealistisk? Er det forståelig at jeg begynner å bli lei?

Anonymous poster hash: 4dd1d...5f9

[Gjest Gresshoppesang]

For mennesker i din situasjon, kan det være oppløftende å lese noen av trådene på samlivsforumet her inne, så får du en påminnelse om at de rosa facebook-oppdateringene ikke alltid samsvarer med virkeligheten.

Og du; det er virkelig lite sjarmerende å være bitter og sjalu. Finn noe som gjør livet bra og som tar fokuset bort fra det du IKKE har. Om du er mer opptatt av å sette pris på det du har og å øke denne delen av livet ditt, vil det i alle fall bli bedre enn sånn som du har det nå.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det akkurat som deg, i lang tid. Jeg ble lei meg av å se alle rundt meg hadde en mann å komme hjem til hver gang vi var noe sted, mens jeg dro hjem til tomt hus. Jeg var lei av å sitte alene på lørdagskveldene, når alle venninnene mine kosa seg med mennene sine og ikke hadde lyst til å finne på noe "jentegreier". Jeg følte meg uattraktiv, herregud jeg var det og.

Så jeg bestemte meg for at nok var nok, nå er det jaggu min tur. Jeg la om livet mitt, begynte å trene og gikk ned over 20 kilo. Begynte å date, tok initiativ selv om jeg nesten ble kvalm av nerver....

Gikk på noen smeller, men nå har jeg funnet en fantastisk mann!! Endelig, etter 8 år som singel.... Så klarer jeg det, er det håp for alle!

Anonymous poster hash: 75cff...8e8

[AnonymBruker]

Gresshoppesang: Jeg tror at det kom frem i innlegget mitt at jeg ikke akkurat nyter å være bitter og sjalu, at dette er noe som har eskalert de siste månedene, og at jeg selv er klar over at dette ikke er en positiv vending.

Nå tar jeg Facebookstatuser med en klype salt, men noen ganger føles det som om "alle" har en partner å gå rundt sammen med, og "alle" snakker så varmt om sin kjære. Da "glemmer" jeg å fokusere på alt annet som er viktig for meg, for det er langt fra slik at "å finne en kjæreste" er min eneste interesse

Anonymbruker: Nå satte du meg på en tanke, kanskje jeg skal prøve en ny treningsform og se om jeg møter menn jeg kan bli kjent med der? Er normalvektig, men jeg hadde sikkert ikke hatt vondt av å gå på trening oftere Takk for tipset.

Anonymous poster hash: 4dd1d...5f9