er det nok å elske en?

[jenten-]

Dette er egentlig noe jeg burde tenke nøye over selv, men jeg deler det nå med dere selvom, og blir glad for å høre deres tanker.

Jeg er en norsk jente, som er i et forhold med en arabisk muslimsk gutt. Vi har vært sammen i 1,5 år, og vi har vel hatt våre problemer helt fra begynnelsen av. Men jeg valgte å overse dem. Jeg tenke at det gikk fint, og det ville fikse seg, at jeg kunne leve slik.
Han er muslim, og vil derfor ha en kjæreste/kone som dekker kroppen (bukse til midt på leggen, t-skjorte til midt på overarmen, ingen utringning, der må dekkes helt til, lang topp som går under rompen, og ikke trange topper.)
Jeg syntes alt det gikk fint, helt til jeg reiste på ferie til et land med 37-40 grader, det ble litt varmt.
Han vil ikke at jeg skal ha noe kontakt med noen andre gutter, selvom det er helt uskyldige venner. Jeg syntes også det gikk fint, syntes jeg enda.
Men han vil også ha 110% kontroll over meg. Han vil at han skal kunne si "hjelp moren min å rydde huset" også skal jeg hoppe opp og rydde hans hus. mitt eget hus ok, men hans?
Hvis vi krangler så blir han sint og sier stygge ting, skriker og kanskje dytter meg litt (ikke voldelig, bare et lite dytt) når det skjer så må jeg være helt stille. Jeg har ikke lov å være sint på han. jeg kan ikke skrike, si noe stygt eller dytte han selvom jeg er så sint at jeg holder på å eksplodere.

Jeg tenkte en stund at alt dette gikk fint, men nå vet jeg ikke lenger.
Problemer er at jeg elsker han så ufattelig mye! Jeg elsker han virkelig, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå fra han. Vil jeg klare meg uten han?
Jeg vet også at han elsker meg veldig mye. det er jo derfor han er som han er. Og han er alltid redd for meg. og beskytter meg, deler alt med meg, vi har ingen hemmeligheter.

Men er det nok å elske noen? Er det nok til å leve hele livet med den personen?
For jeg er redd, jeg vet ikke hvor lenge jeg kan leve slik som dette.

Men jeg elsker jo han så ufattelig mye. litt for mye.

Endret 13. juli 2013 av jenten-

[Lemuren]

Hvis de dårlige sidene overskygger de gode, er det et dårlig tegn. Spesielt når du tenker så på det, at du deler det her på forumet. Jeg må jo si at dette er ulempen med ulike kulturer og meninger. Jeg går nesten ut fra det ikke går å ta det opp med ham, og at han kommer til å endre seg. Er dette noe du ønsker resten av livet?
Jeg synes han høres kontrollerende ut, med en del krav vi her i Norge er langt fra vant til.
Husk at en mann som du elsker, og som elsker deg skal ikke gi deg slike dårlige følelser, og det er fullt mulig å finne menn som er nær perfekte for deg.

Jeg vet hva jeg ville gjort, men det er jo så altfor lett å si når man ikke er i situasjonen selv.

[jenten-]

Hvis de dårlige sidene overskygger de gode, er det et dårlig tegn. Spesielt når du tenker så på det, at du deler det her på forumet. Jeg må jo si at dette er ulempen med ulike kulturer og meninger. Jeg går nesten ut fra det ikke går å ta det opp med ham, og at han kommer til å endre seg. Er dette noe du ønsker resten av livet?

Jeg synes han høres kontrollerende ut, med en del krav vi her i Norge er langt fra vant til.

Husk at en mann som du elsker, og som elsker deg skal ikke gi deg slike dårlige følelser, og det er fullt mulig å finne menn som er nær perfekte for deg.

Jeg vet hva jeg ville gjort, men det er jo så altfor lett å si når man ikke er i situasjonen selv.

Jeg tenker at jeg bør gå fra han, men det er jo så ufattelig vanskelig.

Jeg tenker mye på det, men det er ikke slik at det skygger over det gode.

Vi har det kjempe kjekt sammen når vi har det kjekt, men helt jævlig når vi har det vondt.

[Gjest Ghostwhisperer]

Dessverre er det ikke alltid nok å elske en person. Kanskje ikke det du vil høre, men jeg mener ærlighet er det beste.

Hvordan det kan kalles kjærlighet når han bestemmer hvordan du ser ut, hvordan du skal reagere når han er sint, forventningene han har og i det hele tatt at han nekter deg å snakke med venner av det motsatte kjønn...det kan jeg bare ikke forstå.
Det har INGENTING med kjærlighet å gjøre, hadde han oppriktig elsket deg som den du er, hadde han respektert det faktum at du ikke er muslimsk og lever der etter.
Er det ei underkuet nikkedukke han vil ha, bør han heller satse på å finne seg ei med samme bakgrunn som han, som ikke kjenner til annet enn den måten å leve på...selv om det er forferdelig trist at det skal være sånn for slike kvinner.

Han er sikkert en alle tiders type, i alle fall så lenge det er til hans fordel. Men dessverre tror jeg dette forholdet vil ta "knekken" på deg om du blir værende.
Ikke at han kommer til å volde deg noen skade fysisk, men det at du blir tvunget til å leve etter hans regler, når det i utgangspunktet ikke er slik du er av natur, da møter du fort veggen.

Helt greit at du skal respektere hans religion, men da bør han faen meg respektere at han nå bor i Norge og er sammen med ei NORSK jente. Han har selv valgt å være med deg, da mener jeg det blir for dumt å forlange hvordan du skal leve og kle deg.

Beklager, mener ikke noe vondt på noen måte, sier bare hva jeg mener. For meg blinker varsellampene febrilsk, i alle fall siden du nå er redd for å ikke takle å leve slik.

Det er selvfølgelig trist med et brudd, men du overlever og med tid innse at det var til det beste. Finn deg heller en som virkelig elsker deg for DEG, ikke for hva han ønsker du skal være.

[jenten-]

Dessverre er det ikke alltid nok å elske en person. Kanskje ikke det du vil høre, men jeg mener ærlighet er det beste.

Hvordan det kan kalles kjærlighet når han bestemmer hvordan du ser ut, hvordan du skal reagere når han er sint, forventningene han har og i det hele tatt at han nekter deg å snakke med venner av det motsatte kjønn...det kan jeg bare ikke forstå.

Det har INGENTING med kjærlighet å gjøre, hadde han oppriktig elsket deg som den du er, hadde han respektert det faktum at du ikke er muslimsk og lever der etter.

Er det ei underkuet nikkedukke han vil ha, bør han heller satse på å finne seg ei med samme bakgrunn som han, som ikke kjenner til annet enn den måten å leve på...selv om det er forferdelig trist at det skal være sånn for slike kvinner.

Han er sikkert en alle tiders type, i alle fall så lenge det er til hans fordel. Men dessverre tror jeg dette forholdet vil ta "knekken" på deg om du blir værende.

Ikke at han kommer til å volde deg noen skade fysisk, men det at du blir tvunget til å leve etter hans regler, når det i utgangspunktet ikke er slik du er av natur, da møter du fort veggen.

Helt greit at du skal respektere hans religion, men da bør han faen meg respektere at han nå bor i Norge og er sammen med ei NORSK jente. Han har selv valgt å være med deg, da mener jeg det blir for dumt å forlange hvordan du skal leve og kle deg.

Beklager, mener ikke noe vondt på noen måte, sier bare hva jeg mener. For meg blinker varsellampene febrilsk, i alle fall siden du nå er redd for å ikke takle å leve slik.

Det er selvfølgelig trist med et brudd, men du overlever og med tid innse at det var til det beste. Finn deg heller en som virkelig elsker deg for DEG, ikke for hva han ønsker du skal være.

takk for et ærlig svar. Du har nok rett. og jeg har tenkt akkurat som deg.

Jeg er bare redd for å ikke klare å gå videre. Hva om jeg aldri får en ny kjæreste, og må leve alene hele livet. Det er nok bare tull, jeg er bare 19 år, så det må nå komme noe nytt.

Men jeg er redd for bruddet, fordi jeg elsker han jo. Det kan ikke være lett å gå fra en man elsker.

[Gjest Summers]

Nei, det er ikke nok å elske en, er kvinner som elsker konebankere, du er ikke det, men du er fortsatt sammen med en mann som ikke behandler deg bra nok, det ville du sikkert sagt om det var en venninne som fortalte samme historie til deg. Kjipe er at det er lettere for oss som ikke elsker han å fortelle hva du bør gjøre enn for deg som elsker han å faktisk gjøre det.

[Gjest anonym]

Du har jo hele livet forann deg, 19 år og en hel verden å erobre. Jeg syntes du burde tenke deg godt om før du eventuelt fortsetter dette forholdet. Hvis du tenker lengere fram i tid, er det virkelig sånn du vil leve resten av livet ditt? Vil du at barna dine skal vokse opp med hans regler? Jeg tror dere har grunnleggende verdier som strider nokså mye mot hverandre, og med mindre dere begge (!) kan møte hverandre på halvveien, kan dette bli vanskelig i lengden...

[Gjest Ghostwhisperer]

Med tanke på at du "bare" er 19 år, tenker jeg at jo før jo bedre.
Å gå fra noen man elsker er aldri lett, men når forholdet rett og slett ikke er bra for deg/dere, må man bare svelge det i seg og ta en dag av gangen.
Jeg har vært der selv, riktignok ikke med en muslim, men i et svært dprlig forhold. Jeg elsket vedkommende, men var så "egoistisk" at jeg unte meg et bedre liv.
Det tok tid å komme over bruddet, men jeg overlevde som så mange andre i samme situasjon. Var også redd for å ende opp alene, men stresset ikke med det. Det som skjer det skjer, før du vet ordet av det banker den store kjærligheten på døra og du kan ikke fatte eller begripe hvordan du kunne elske eksen

Dersom du er så tøff at du klarer å gå, ikke fall for fristelsen å ta han tilbake. Selv om du blir lovet gull og grønne skoger vil det før eller siden ende opp som det var.
Kan aldri tenke meg han er villig til å trosse sin tro for å la deg være som du er.

Du er ung, grip sjangsen mens du har den. Ikke bare for din del, men hans også. Du fortjener en som elsker deg som du er, og han fortjener ei som kan leve med han og de kravene han har

[jenten-]

jeg som trodde jeg hadde funnet den rette. den jeg skulle leve livet mitt med.
jeg elsker han. hvorfor må jeg elske en jeg ikke kan leve med?

livet er så vanskelig, kjærlighet er så vanskelig.
kunne ønske alt bare var lettere

[AnonymBruker]

jeg som trodde jeg hadde funnet den rette. den jeg skulle leve livet mitt med.

jeg elsker han. hvorfor må jeg elske en jeg ikke kan leve med?

livet er så vanskelig, kjærlighet er så vanskelig.

kunne ønske alt bare var lettere

Det blir lettere etter hvert som du blir eldre. Da klarer du å se ting på avstand. Og smile.

Anonymous poster hash: 7e1b9...a6d

[Lemuren]

Du er bare 19, og har nok ikke så mye å sammenligne med og erfaring å se tilbake på med tanke på at du da ble sammen med ham da du var 17-18 år?

Jeg tror alle tror de elsker den de er sammen med, men det er når du virkelig finner den rette som du kan være deg selv med, som respekterer deg, og behandler deg slik du ønsker og vice versa, at man kan si at man elsker en person. Jeg tror du er litt farget av at du ønsker å elske ham. Du liker de gode sidene hans, men så lenge han har så kontroll over deg, krav til hvordan du skal kle deg, hvem du skal omgås, hvor du skal vaske når osv, så sier jeg bare kom deg unna like godt med en gang. Ser du virkelig for deg å leve resten av livet med ham? At han skal være far til dine barn, og la de vokse opp med samme strenge kultur? Jeg vet det ikke er så lett å se, men du er ung, du kommer til å få erfaringer, lære å kjenne andre, få ny kjæreste osv. Det ER mange fisk i havet, og du må ikke slå deg til ro med mindre enn det beste, og det bare i en alder av 19 år.

[jenten-]

eller burde jeg bare bite tennene sammen, leve livet med han og håpe på flere gode tiden enn vonde? for vi har jo det veldig fint sammen når vi har det fint.

[AnonymBruker]

Mulig han virkelig elsker deg men om du ikke føler deg elsket i både ord og handling så tror jeg at det sakte men sikkert kommer til å spise deg opp innenfra.

Anonymous poster hash: a2188...948

[Gjest Vampen]

Nei, det er ikke alltid nok.

To individer kan elske hverandre, men de er like fullt to individer. Om man er forskjellig, eller ønsker forskjellige ting, så blir det vanskelig. De tingene han ønsker, er det slik du vil at livet ditt skal være?

Og tro meg, du kommer til å møte en annen.

[Athena27]

Slik jeg ser det koker det hele ned til om du er villig til å leve livet ditt og innrette deg etter hans ønsker? du nevner bl a dette med klesstil, ansvar hva gjelder eget hjem/hans families hjem, hans behov for kontroll over deg osv.

For meg så ligger det i kortene at du må forbedrede deg på å bli overstyrt og kontrollert på andre områder også i fremtiden. Er dette noe du ønsker? Er kjærligheten din for ham, hans for deg og forholdet dere i mellom verdt dette? Dersom du reagerer på disse tingene nå, hvordan tror du at du kommer til å føle det når du er 26-27 år? Da har du "funnet ut hvem du er", du er mer trygg på hvem du selv er, dine verdier, din personlighet, hva du tror på og hvordan du ønsker at ditt kjærlighetsliv skal være.

Du er 19 år. Stol på meg; du har hele livet foran deg. Det kommer til å komme flere gutter inn i livet ditt !

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vet så inderlig godt hvordan du føler deg.

Jeg hadde en gang en kjæreste. Verdens søteste jente. Både utrolig pen, og fantastisk personlighet. Hun erobret hjertet mitt fra dag en, hjernen(fornuften) klarte hun aldri å overvinne. I et eventyr ville vi ridd av gårde på en hvit hest og levd lykkelig i alle våre dager. Desverre var kulturforskjellene for store. Jeg innså at dette aldri ville ende godt i lengden. Så jeg tok valget om å avslutte forholdet. Det var sinnsykt vanskelig. Vanskeligere enn noen ting jeg noen gang har gjort. Faktisk helt uberskrivelig.

Jeg skal ikke fortelle hva du må eller bør gjøre. Det får være opp til deg. Men jeg må ærlig innrømme at enkelte av de tingene du sier får en del røde varsellamper til å blinke. Den dagen du finner den rette, noe du vil gjøre, kommer både hjertet og hjernen til å føle det er rett.

Anonymous poster hash: d62aa...fe2

[Gjest gikki]

Dette er egentlig noe jeg burde tenke nøye over selv, men jeg deler det nå med dere selvom, og blir glad for å høre deres tanker.

Jeg er en norsk jente, som er i et forhold med en arabisk muslimsk gutt. Vi har vært sammen i 1,5 år, og vi har vel hatt våre problemer helt fra begynnelsen av. Men jeg valgte å overse dem. Jeg tenke at det gikk fint, og det ville fikse seg, at jeg kunne leve slik.

Han er muslim, og vil derfor ha en kjæreste/kone som dekker kroppen (bukse til midt på leggen, t-skjorte til midt på overarmen, ingen utringning, der må dekkes helt til, lang topp som går under rompen, og ikke trange topper.)

Jeg syntes alt det gikk fint, helt til jeg reiste på ferie til et land med 37-40 grader, det ble litt varmt.

Han vil ikke at jeg skal ha noe kontakt med noen andre gutter, selvom det er helt uskyldige venner. Jeg syntes også det gikk fint, syntes jeg enda.

Men han vil også ha 110% kontroll over meg. Han vil at han skal kunne si "hjelp moren min å rydde huset" også skal jeg hoppe opp og rydde hans hus. mitt eget hus ok, men hans?

Hvis vi krangler så blir han sint og sier stygge ting, skriker og kanskje dytter meg litt (ikke voldelig, bare et lite dytt) når det skjer så må jeg være helt stille. Jeg har ikke lov å være sint på han. jeg kan ikke skrike, si noe stygt eller dytte han selvom jeg er så sint at jeg holder på å eksplodere.

Jeg tenkte en stund at alt dette gikk fint, men nå vet jeg ikke lenger.

Problemer er at jeg elsker han så ufattelig mye! Jeg elsker han virkelig, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå fra han. Vil jeg klare meg uten han?

Jeg vet også at han elsker meg veldig mye. det er jo derfor han er som han er. Og han er alltid redd for meg. og beskytter meg, deler alt med meg, vi har ingen hemmeligheter.

Men er det nok å elske noen? Er det nok til å leve hele livet med den personen?

For jeg er redd, jeg vet ikke hvor lenge jeg kan leve slik som dette.

Men jeg elsker jo han så ufattelig mye. litt for mye.

Personlig synes ikke jeg det holder. Jeg avsluttet nylig et 2årig forhold med en jeg elsket over alt på jord, jeg elsker henne fortsatt og føler at jeg aldri vil slutte å elske henne. Problemet var at vårt samliv gjorde meg ekstremt ulykkelig, og når jeg så på fremtiden ble jeg dårlig og stresset. For å leve sammen med henne et helt liv ville bety at jeg måtte akseptere å være ulykkelig hele livet. Høres kanskje rart ut, men kjærligheten har jeg sålangt ikke opplevd som enkel enda.

[Sophie-Ann]

Tråden er ryddet for et særdeles upassende innlegg

Sophie-Ann, mod

[AnonymBruker]

For all del ikke finn deg i å leve et så destruktivt liv, der du ikke får brukt dine verdier og vise det du står for. Ser du for deg at en annen person skal kontrollere deg resten av livet, at du aldri kan få med lette klær når det er så varmt ute at du holder på å svette i hjel og dø av varme eller at han skal bestemme at du skal vaske hus og lage middag til han, eller at du aldri kan være sammen med venner på sosiale sammenhenger fordi du ikke får lov til å henge sammen med andre gutter, akseptere at du vil miste kontakt med dine nære venner og bekjente fordi du ikke kan være deg selv? Han respekterer ikke den personen du er, det er ikke "deg han elsker", han prøver å forme deg til noe du ikke er, noe han ønsker du skal være, og det er det han elsker, han elsker den personen han prøver å forme deg til og det er ikke deg, dette kommer til å ødelegge deg. Er det virkelig sånn du vil leve resten av ditt liv?
Jeg vet det er vanskelig for deg å se for deg et liv uten han, og at du vil finne deg en ny en du kan elske enda mer. Men tro meg, du vil gjøre det. Du har hele livet foran deg. du vil finne en mann som respekterer deg akkurat som du er og elske deg for den "du" er. Før jeg møtte min nåværende samboer, hadde jeg et forhold til en annen mann. Dette tok slutt og jeg trodde jeg aldri skulle komme over han, og så ikke for meg et liv uten han, for jeg elsket jo han sånn!. Men nå blir jeg kvalm bare jeg tenker på det, at jeg i det hele tatt var sammen med denne mannen. Jeg har aldri hatt det så fantastisk som jeg har det nå, og jeg er lykkelig hver dag på grunn av at jeg klarte å gå videre og plutselig helt tilfeldig traff jeg på min nåværende samboer og det klaffet med en gang og jeg visste at det er han jeg vil leve livet sammen med. Jeg kan være meg selv fullt ut, og vi nyter livet begge to og opplever fine ting sammen som et kjærestepar skal gjøre. Ut i fra det du skriver virker det ikke som du har det så bra i forholdet, du skriver du har det bra noen ganger, men det er ikke nok. Dette forholdet kommer til å ødelegge deg. Du har hele livet foran deg og det er så mye fint du kan oppleve, til og med sammen med en fantastisk mann. Ikke la denne mannen ødelegge det for deg!

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg, og tar innover deg det alle her i tråden har skrevet til deg(innerst inne vet du selv hva du bør gjøre og det har du også sagt)

Klem

Anonymous poster hash: 1d8fd...0d9