Deprimert i over 6 år, aldri snakket med psykolog.

[missy_91]

Jeg har vært deprimert i seks lange år. Jeg vet ikke hva som startet det eller hvorfor. I de siste dagene har jeg kjent en sterk trang etter å fordufte fra denne fantastiske fucked up verden vi lever i. Hver gang jeg trekker pusten, er det som at det aldri er nok. Det er så tomt inni meg. Jeg føler ingen glede, kun sorg. Jeg presterte å si til fastlegen min i fjor sommer, at jeg er deprimert. Jeg sa noe sånt som "jeg tror jeg er deprimert", og det er de vanskeligste ordene som jeg noen gang har sagt. Hun ga meg en test (som jeg har tatt på nettet, scoret ganske høyt), men når jeg tok testen på legekontoret klarte jeg ikke svare ærlige svar. Jeg var redd for at jeg skulle bli innlagt umiddelbart and so on... Men nå kjenner jeg at det snart er nok. Jeg er likegyldig til alt, og kunne jeg valgt selv ville jeg helst ligget i sengen hele dagen. Jeg har fast jobb, men jeg føler meg så "fanget" i denne jobben. Jeg orker snart ikke mer, rett og slett. Nå er typen bortreist i helgen, og skal bort neste helg og på guttetur som han er på denne helgen og. Kjenner jeg blir ekstra deprimert hver gang han er bortreist, men jeg vil ikke si det til han for jeg vil ikke virke som den desperate og sjalue kjæresten. Jeg er såklart redd for at jenter skal sjekke han opp, men jeg stoler jo på han. Det er bare så vondt, at jeg ikke får til å vise de ordentlige følelsene mine for han... og for andre. Jeg klarer bare ikke å uttrykke glede om jeg må tvinge meg selv til det, det blir bare så falskt og veldig feil for meg. Har dere noen "tips" til hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette? Venner har jeg ikke så mye av, og hun som står meg nærmest og som jeg pleier å finne på ting med er alltid ute i helgene... noe jeg ikke orker eller vil.

[Yme]

Jeg har vært deprimert i seks lange år.

Jeg var innlagt på sykehus over ganske mange måneder, og en av tingene jeg lærte, da jeg snakka med legene som jobber der, var at om en depresjon varer i over et år, er det ikke bare en vanlig depresjon. Da er det alltid noe alvorlig som ligger til grunne... Alt fra skikkelig harde, psykiske "skader" til biologiske funksjoner som ikke er som de skal.

Poenget er at du må til legen, og du må få sjekka opp dette. Det kan feks være en hjernesvulst som forårsaker dette, for alt du veit.

[Gjest Summers]

Dra tilbake til legen, hvordan er søvnvanene dine?

[missy_91]

Jeg var innlagt på sykehus over ganske mange måneder, og en av tingene jeg lærte, da jeg snakka med legene som jobber der, var at om en depresjon varer i over et år, er det ikke bare en vanlig depresjon. Da er det alltid noe alvorlig som ligger til grunne... Alt fra skikkelig harde, psykiske "skader" til biologiske funksjoner som ikke er som de skal.

Poenget er at du må til legen, og du må få sjekka opp dette. Det kan feks være en hjernesvulst som forårsaker dette, for alt du veit.

Huff, nei får ikke håpe det er svulst hvertfall. Men jeg bare klarer ikke å blotte meg for det, det er ganske vanskelig for meg. Det er kun de tidligere kjærestene mine som har visst om det (ettersom jeg har arr på armene. Det var dog den tiden jeg ikke klarte å la vær). Og den nåværende kjæresten min såklart, men han er ikke akuratt så hjelpsom. Han sier at jeg må fortelle dette til moren min eller søsteren min. Søstern min fortalte jeg det til for ikke så lenge siden, men det virket ikke som hun skjønte at jeg virkelig er in deep shit. Jeg har prøvd å ignorere depresjonen veldig lenge, men det har aldri vært så intenst som det har vært de siste ukene nå. Huff, vil ikke virke som ei sytekjærring men jeg måtte bare få dette ut et eller annet sted.

[missy_91]

Dra tilbake til legen, hvordan er søvnvanene dine?

Jeg har som sagt fast jobb, og må opp tidlig hver dag. Ender opp med at jeg sitter lenge oppe og får lite søvn. Om jeg har fri en dag og ikke hører noe fra noen kan jeg enten ligge i sengen hele dagen eller bare sitte å stirre ut vinduet.

[Gjest Summers]

Jeg har som sagt fast jobb, og må opp tidlig hver dag. Ender opp med at jeg sitter lenge oppe og får lite søvn. Om jeg har fri en dag og ikke hører noe fra noen kan jeg enten ligge i sengen hele dagen eller bare sitte å stirre ut vinduet.

Du bør absolutt gå til legen, men ting som fungerte da jeg var deprimert(finnes ingen universalløsning) var å fikse på døgnrytmen(bare sove om natta og i sengen) og tenke ut noen aktiviteter jeg trodde jeg ville like om jeg ikke var deprimert, så gå på dem selv om jeg ikke så vitsen i håp om at gleden ville komme etter en stund. Fant også frem noen gamle venner(fant senere ut at depresjon er såpass vanlig at flere i omgangskretsen min hadde slitt med det samme og slitt nok til at de måtte til psykolog). Du bør også finne noen å snakke med, du skriver som om kjæresten din ikke vet og kanskje gjør han ikke det, men han merker at noe er galt, for han ser jo at du bare stirrer ut er apatisk.

Edit: noen andre tips, om du "grubler" mye så prøv å stopp grublingen, høres litt teit ut, men det å bli bevisst på når man bare tenker negativt og prøve å si til seg selv at dette kommer det ikke noe godt av kan hjelpe, de stopper selvsagt ikke med en gang, men jeg syntes fortsatt det hjalp.

Endret 12. juli 2013 av Summers

[Calvina]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg tror det er viktig at du er ærlig med deg selv og ærlig med de rundt deg, som kan hjelpe og støtte deg.
I begynnelsen av min depresjon holdt jeg alle følelser og tanker for meg selv og det var et fåtall som viste hvordan jeg hadde det. Etterhvert fant jeg ut at jeg trengte hjelp for å håndtere dette. Jeg begynte å gå til psykolog og klarte etterhvert å bli mer åpen med venner og familie. Da ble ting litt lettere, jeg fikk støtte og forståelse for situasjonen jeg var i. Jeg fikk god støtte og forståelse av de jeg snakket med, og det gjorde det lettere for dem å forstå hvorfor jeg hadde forandret meg og ikke lenger var like åpen, sprudlende og livlig lenger.
Jeg mener derfor at det er veldig viktig at du åpner deg opp for de du føler deg trygg på og som du stoler på, slik at de kan hjelpe deg og slik at du får ut følelsene dine og kanskje får "lettet litt på trykket". Jeg skjønner at det kan være vanskelig og tøft å fortelle andre om noe så personlig, men iallefall for min del hjalp det meg mye. Jeg vil også anbefale deg å ta deg en tur til legen, være ærlig med deg selv under disse testene og få hjelp av en psykolog.
Det er synd at det er slik at dette er et tema man liksom ikke snakker om, og at det på en måte at det er tabubelagt.. Husk at det er flere enn man tror som sliter psykisk på både små og større plan, og at veldig mange går gjennom noe slikt i løpet av livet.

Håper dette kan hjelpe deg litt :-) Om ikke annet så veit du iallefall at du ikke er aleine om dette.

[missy_91]

Du bør absolutt gå til legen, men ting som fungerte da jeg var deprimert(finnes ingen universalløsning) var å fikse på døgnrytmen(bare sove om natta og i sengen) og tenke ut noen aktiviteter jeg trodde jeg ville like om jeg ikke var deprimert, så gå på dem selv om jeg ikke så vitsen i håp om at gleden ville komme etter en stund. Fant også frem noen gamle venner(fant senere ut at depresjon er såpass vanlig at flere i omgangskretsen min hadde slitt med det samme og slitt nok til at de måtte til psykolog). Du bør også finne noen å snakke med, du skriver som om kjæresten din ikke vet og kanskje gjør han ikke det, men han merker at noe er galt, for han ser jo at du bare stirrer ut er apatisk.

Hm, ja det med aktiviteter var jo ikke så dumt faktisk.. Jeg er veldig sosial, men ikke så sosial nok til at jeg hadde spurt gamle venner om å finne på noe i tilfelle det hadde blitt veeeldig kleint.. Kjæresten min vet om det, har snakket med han om det. Men det virker ikke som at han bryr seg eller hva jeg skal si. Om jeg tar meg selv i å sitte å stirre ut i luften helt apatisk når jeg er med han, og han ser det sier han ikke noe. Eller så spør han om det går bra, og da sier jeg alltid "ja, er bare trøtt." og det var det. Enda han ser at jeg har det vondt. Men jeg tror ikke han skjønner hvor alvorlig det er.

[missy_91]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg tror det er viktig at du er ærlig med deg selv og ærlig med de rundt deg, som kan hjelpe og støtte deg.

I begynnelsen av min depresjon holdt jeg alle følelser og tanker for meg selv og det var et fåtall som viste hvordan jeg hadde det. Etterhvert fant jeg ut at jeg trengte hjelp for å håndtere dette. Jeg begynte å gå til psykolog og klarte etterhvert å bli mer åpen med venner og familie. Da ble ting litt lettere, jeg fikk støtte og forståelse for situasjonen jeg var i. Jeg fikk god støtte og forståelse av de jeg snakket med, og det gjorde det lettere for dem å forstå hvorfor jeg hadde forandret meg og ikke lenger var like åpen, sprudlende og livlig lenger.

Jeg mener derfor at det er veldig viktig at du åpner deg opp for de du føler deg trygg på og som du stoler på, slik at de kan hjelpe deg og slik at du får ut følelsene dine og kanskje får "lettet litt på trykket". Jeg skjønner at det kan være vanskelig og tøft å fortelle andre om noe så personlig, men iallefall for min del hjalp det meg mye. Jeg vil også anbefale deg å ta deg en tur til legen, være ærlig med deg selv under disse testene og få hjelp av en psykolog.

Det er synd at det er slik at dette er et tema man liksom ikke snakker om, og at det på en måte at det er tabubelagt.. Husk at det er flere enn man tror som sliter psykisk på både små og større plan, og at veldig mange går gjennom noe slikt i løpet av livet.

Håper dette kan hjelpe deg litt :-) Om ikke annet så veit du iallefall at du ikke er aleine om dette.

Som du skrev så er dette veldig personlig og et veldig sårt tema for meg. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal starte å si til familien.. "Hei, Jeg er deprimert. Jeg vil dø. Så vet dere det :)" Beundrer deg for at du var så sterk å si det! Ja, jeg kan se at fler sliter enn bare meg. Kan vel si at jeg kjenner igjen det tomme blikket litt for ofte, overalt... Tusen takk i hvertfall

[missy_91]

Du bør absolutt gå til legen, men ting som fungerte da jeg var deprimert(finnes ingen universalløsning) var å fikse på døgnrytmen(bare sove om natta og i sengen) og tenke ut noen aktiviteter jeg trodde jeg ville like om jeg ikke var deprimert, så gå på dem selv om jeg ikke så vitsen i håp om at gleden ville komme etter en stund. Fant også frem noen gamle venner(fant senere ut at depresjon er såpass vanlig at flere i omgangskretsen min hadde slitt med det samme og slitt nok til at de måtte til psykolog). Du bør også finne noen å snakke med, du skriver som om kjæresten din ikke vet og kanskje gjør han ikke det, men han merker at noe er galt, for han ser jo at du bare stirrer ut er apatisk.

Edit: noen andre tips, om du "grubler" mye så prøv å stopp grublingen, høres litt teit ut, men det å bli bevisst på når man bare tenker negativt og prøve å si til seg selv at dette kommer det ikke noe godt av kan hjelpe, de stopper selvsagt ikke med en gang, men jeg syntes fortsatt det hjalp.

Ja, det var det da.. slutte å tenke hehe. Men skjønner hva du mener. Man blir jo bare sprø av å tenke for mye.